Papirpublisert i Norsklæreren 2/2006.
Det som er vesentlig nytt i Kunnskapsløftets norsklæreplan, er at det er en gjennomgående plan som strekker seg over tretten årstrinn. Den nye norsklæreplanen har dessuten kompetansemål, der målformuleringene beskriver hva elevene skal kunne etter bestemte trinn i opplæringen.
Et tredje særtrekk er at den foreliggende planen er mer kulturelt utadvendt og nærmest kosmopolitisk i forhold til tidligere norsklæreplaner. Samtidig oppfordres norsklærerne til å bruke langt flere sakprosatekster og mer av samtidens skjønnlitteratur i tekstarbeidet. Er dette et didaktisk grep som utilsiktet undergraver nasjonallitteraturen og vår nasjonale identitet, eller er dette et politisk uttrykk for at også norskfaget skal følge samfunnsutviklingen og avnasjonaliseres?
Språket er alt, tekstene overalt
Ideen om at språket (egentlig morsmålet) er alle vitenskapers mor, står sentralt i fornyelsen av norskfaget. Læreplanen legger derfor vekt på at eleven skal beherske språket i multimodale sammenhenger, sjangrer og situasjoner. Denne tiltroen til at opplæring i språk må være kjernen i opplysningen, har sine røtter i klassisismen og den europeiske, intellektuelle elitens klokkertro på gresk og latin i det 18. og 19. århundret.
Språkets byggesteinstatus fikk etter hvert sin nasjonale variant i den grundtvigianske skoleideen, hvor de selveiende bøndenes språk og folkekulturen ble ansett som nasjonalåndens kraft. I det 20. århundrets verdensåpnende massemediesamfunn kulminerte så språkets betydning for virkelighetsoppfatningen i den postmoderne ”Alt er språk”-ideen fra 1980-tallet, men jeg finner likevel liten grunn til å klebe postmoderne tanker til norsklæreplanen – verdihierarkiene og de faste holdepunktene er intakte i hele læreplanverket.
Et tilløp til verdirelativisering og dekonstruksjon finnes likevel i det at det nasjonale aspektet er tonet ned i den nye læreplanens litteraturmål. Begrunnelsen er at lesning av en litterær kanon i seg selv ikke garanterer for elevenes oppnåelse av målet om å kunne ”analysere tekster i ulike sjangrer for å kunne ta stilling til spørsmål tekstene tar opp og verdier de representerer” etter videregående trinn 2 i det nye, studieforberedende utdannelsesprogrammet. Det kan man oppnå ved å lese et variert utvalg tekster, med eller uten kanonstatus, så hvorfor ikke bruke langt flere sakprosatekster og mer av samtidens skjønnlitteratur i tekstarbeidet? Slikt passerer ikke upåtalt i Henrik Ibsens rike, og det attpåtil hundre år etter hans død.
Hva man enn måtte mene om samtidslitteraturen, så forholder den seg som regel både til samtiden og tradisjonen gjennom ståsted, perspektiv og problemorientering. Allerede i Institutio Oratoria (ca. 95 e. Kr) påpeker Quintilian at man ikke skal møte samtidslitteraturen med negative holdninger, men med erkjennelsen av at det ligger en dynamikk nedfelt i menneskets natur som gjenspeiles av litteraturen. Likevel er det slik at enkelte tekster har større autoritet enn andre som språklige forbilder, og Quintilian mener eleven skal møte et utvalg av de beste forbildene, altså en kanon av retorisk forbilledlig litteratur.
En kanon er et ideologisk motivert utvalg
Med grunnlag i de forventningene om språklig kvalitet som finnes i så vel Quintilians fordring som i norskfagets tradisjon, ser jeg gode faglige grunner til å bruke enda mer av den språklig forbilledlige sak- og samtidslitteraturen på norskfagets læringsarena. Etter min oppfatning skulle det følgelig ikke være grunnlag for å hevde et faglig motsetningsforhold mellom den nye og den forrige norsklæreplanen i spørsmålet om litteraturutvalget. Uttrykk for slike motsetninger i opinionen synes dermed å være ideologisk heller enn faglig motivert.
Derfor kan en grunn til at debatten om norskfagets kanon har kommet skjevt ut, være at læreplanutvalgets kritikere har hatt vidløftige vyer på nasjonens vegne, mens læreplanen bare uttrykker nødtørftig kompetansemåltenkning på elevens vegne. I arbeidet mot målet om at eleven skal kunne lese en skjønnlitterær tekst etter 10. årstrinn, kan denne teksten selvsagt være Synnøve Solbakken, Peer Gynt, ”Karen” eller ”Andværs-skarven”, men det må ikke en tekst av Bjørnson, Ibsen, Kielland eller Lie til for at eleven skal nå målet.
Den største feilen i debatten om norskfagets kanon er faktisk å bruke kanonbegrepet i norsklæreplansammenheng overhodet, siden en litteraturkanon er et utvalg av det beste etter litterære kvalitetskriterier. Dessuten må kanondiskusjonen i norskfaget uvegerlig også bli knyttet til Harold Bloom og hans utvalg til The Western Canon (1994), noe som kan tilsløre at norsklæreplanen primært har didaktiske siktemål, og ikke estetiske, som Harold Bloom. Det betyr på ingen måte at Blooms kanon er ideologifri og uten motiverte interesser. Jeg vil likevel operere med en klar distinksjon mellom den litterære kanonen og nasjonallitteraturen, der distinksjonen bestemmes av de interessene litteraturutvalget tjener.
Nasjonallitteraturen har det til felles med en hvilken som helst annen kanon at den er ideologisk motivert, og at den representerer bestemte interesser. Dette har den konservative, danske kulturminister Brian Mikkelsen nylig demonstrert til fulle gjennom sin forordning om den danske kulturelle kanonen. Et utvalg av tolv verk fra hver gren av den danske kulturtradisjonen skal tjene den danske regjeringens nasjonalistiske restaurasjonsprosjekt: Danmark skal gjenoppfinnes som kristen stormakt i Nord-Europa og Nord-Atlanteren.
Brian Mikkelsens danske kanon er også et uttrykk for usikkerhet om hva det vil si å være dansk i det 21. århundret, og botemiddelet er å vende seg til N. F. S. Grundtvig og det 19. århundrets romantisk-idealistiske tenkning. I denne er nasjonallitteraturen (som beviste at språket var levende) og nasjonalånden (som beviste at folket var ett og at folkeviljen var én) hovedingredienser i oppskriften på en nasjon fra 1800-tallet. For norskfagets del har konsekvensen av en slik tenkning vært at det litteraturutvalget som norsklærerne har presentert de siste hundre årene, derfor ikke har hatt litterær kvalitet som tyngste kriterium, men nasjonal representativitet.
Hva skal norskfaget representere, hvem skal det tjene?
Dette spørsmålet leder oss tilbake til innledningen og Kunnskapsløftets genese: Hvorfor en ny norsklæreplan? Ett svar er at faget skal gjenspeile samfunnsutviklingen, og da velger jeg å nyansere denne utviklingen ved å trekke frem den endelige overgangen til en nyliberalistisk økonomi på 1990-tallet og Norges politiske tilslutning til EU-forvaltningen gjennom EØS-avtalen. Dette innebærer at vi gjennom et flankeområde av EØS-avtalen også skal følge EUs utdannelsesstrategi. Denne skal gjøre EU til verdens mest kunnskapsbaserte og konkurransedyktige økonomi innen 2010. Dette følger av EØS-avtalens artikkel 78, hvor det fremgår at Norge ønsker et tett samarbeid med EU om programmer og strategier innen utdannelse og opplæring.
Det politiske målet for både den forrige og den sittende regjeringen er dermed å knytte utdannelsesmålene til EUs prosjekt om å utvikle nyliberalistiske samfunn som er basert på en global laissez faire-økonomi. Dette er en kosmopolitisk visjon, mens norskfaget har en lang tradisjon som dannelsesfag og verktøy for nasjonsbygging. Da kan man nesten ikke unngå å stille spørsmålet: Trenger EUs og Norges internasjonalt orienterte samfunn og næringsliv norske elevers kompetanse i lesning av Norges nasjonallitteratur, eller holder det at de kan lese? Dette berører også den nytten fremtidsorienterte elever har av en tilbakeskuende, nasjonal gullalderbevissthet etter nasjonalstatens nedmontering, i globaliseringens tidsalder. Om svaret har ordene ”ja” og ”dannelse” i seg, er mitt gjensvar at elevene kan lykkes vel så bra i å bli gagns mennesker gjennom møter med et bredt utvalg av verk fra sak- og samtidslitteraturen også, som med et utvalg fra nasjonallitteraturen alene.
I norskfaget vil det derfor være bedre å diskutere hvilken plass den dynamiske samfunnsutviklingens representasjon i litteraturen skal ha i læreplanen, enn å gå inn i nasjonale kanondebatter. Med et slikt utgangspunkt vil man også kunne drøfte norskfagets rolle i samfunnsutviklingen i en læreplansammenheng, samt å avdekke hvilke veier som ikke leder fremover, men til forlatte stadier i historien. Jeg tror dermed det vil være riktig av norsklærere å slå ring om den nye norsklæreplanens tilpasninger til EU-landsbyen og den nyliberalistiske produksjonsmåten, og forhindre forsøk på å gjeninnføre læringsmål i norskfaget som forutsetter en forherligelse av fortiden, altså en falsk ideologi.
Noter:
Lederen av læreplanutvalget for norskfaget, Laila Aase, presenterte premisser for den nye norsklæreplanen for norsklærere fra alle trinn på et seminar på Høgskolen i Bodø den 21. februar 2006.
Quintilian: Institutio Oratoria. Opplæring av talaren. Samlaget, Oslo 2004, s. 30.
Fredrik Sejerstedt m. fl: EØS-rett. 2. utgave. Universitetsforlaget, Oslo 2005 [1995], s. 95.
5.4.07
Nordisk Råds litteraturpris: Harmoniens pris
Papirpublisert i Nordlys 24. februar 2006.
Vinneren av Nordisk Råds litteraturpris 2006 mottar en pen sum penger og en medieoppmerksomhet som er gull verdt for forlag og forfatter. Opinionen får derimot ingen litterære begrunnelser for at dette er fremragende nordisk litteratur.
I statuttene til Nordisk Råds litteraturpris er det heller ikke angitt noe krav om nordiskhet eller spesifiserte kvalitetskriterier, unntatt i språkkravet. Prisen gis ”för ett skönlitterärt verk på ett av de nordiska ländernas språk. Med skönlitterärt verk förstås i detta samanhang roman, drama, dikt-, novell- eller essäsamling eller annat verk som uppfyller höga litterära och konstnärliga krav”.
Det er altså sjangerdefinisjoner og estetisk kvalitet som blir understreket, mens forventningen ”det nordiske” er knyttet til språkanvendelsen. I medienes omtale av Nordisk Råds litteraturpris har likevel ”det nordiske” alltid vært lett tilgjengelig som en litterær kvalitet i seg selv. Særlig bekreftes Norden-forestillingen av de 28 romanene som så langt har vunnet Nordisk Råds litteraturpris, gjennom et stort inventar av geografiske beskrivelser, historiske refleksjoner, fortellinger og myter fra Nordens territorium og historie.
Ser man prishistorien under ett, synes det vanskelig å komme unna at prisen ikke bare produserer kulturelt fellesskap, men også myter om det nordiske fellesskapet. Slike myter er åpenbart apologetiske, og tjener i hovedsak det bestående, hevder Roland Barthes i Mytologier (1957). I tråd med hans tenkning fremstår fellesskapsforestillingen ”Norden” primært som et produkt av borgerligheten og dens økonomiske virksomhet i kapitalismen. Nordenforestillingen kan derigjennom trekke veksler på nasjonal- og familiemytens struktur, som igjen er metaforer for harmoni.
Denne harmonien synes å være det hellige som totemet Nordisk Råds litteraturpris viser vei til, men når harmonien blir absolutt, kan den bli skarp i kantene. Sent høsten 2000 forsøkte jeg å nærme meg prisinstitusjonen fra 8200 Fauske med stipend i blikket, ærgjerrighet i brystet og en kritisk problemstilling på arket: ”Representerer de nasjonale nominasjonskomiteene en litterær bredde som favner hele den nordiske litteraturen som er målgruppe for prisen?”
Med denne mistenksomme formuleringen gikk jeg meg ganske raskt på kvist. Etter en omfattende korrespondanse med personer i Norden som på ulike vis og nivåer har vært eller er involvert i prisinstitusjonen, satt jeg igjen med noen runde, noen vage og noen arrige uttalelser. I tillegg fikk jeg opplysende uttalelser, men gitt under bordet med ”dette får du ikke sitere meg på!”-klausuler. Etter hvert som forprosjektet strekte seg inn i neste år, begynte den innkommende korrespondansen å bære preg av at noen hadde snakket sammen, med knappere svar og mindre åpenhet selv under bordet som resultat.
Omsider fikk jeg en generalavklaring med nåværende norske nestor i nordisk samarbeid på litteraturfeltet, Hans H. Skei. På vegne av den norske nominasjonskomiteen forklarte han meg hvordan ting hang sammen, og etter denne avklaringen skjønte jeg også ”En middag” av Alexander Kielland bedre. I denne novellen tar den hjemkomne studenten sin fars idealistiske og bent frem liberale festtalefraser på alvor. Når så sønnen rives med av farens uttrykk for åpenhet og toleranse, og feller en kritisk bemerkning til farens tale, skjer det et markant stemningsskifte fra det joviale til det utrivelige.
Adjunkten i selskapet påtar seg å forklare den sannhetssøkende studenten at sannhet ikke er et spørsmål om ha rett. I og for seg er det heller ikke noen dyd å stå for sine meninger utenfor festtalene, og det hele er et spørsmål om å innordne seg borgerlighetens dynamiske syn på sannhetens vesen og betydning. Om jeg modererte de personlige ambisjonene og forlot det litteratursosiologiske perspektivet til fordel for et rent litterært prosjekt, ville det bli lettere å få artikkelen på trykk. Og Hans H. Skei fikk rett.
Roland Barthes skriver i Mytologier at den borgerlige myten er konstaterende og tautologisk. Det tautologiske ved myten gjør etterprøvinger unødvendige, og definerer noe som seg selv: god litteratur er god litteratur, Norden er Norden. Om man bare konstaterer ”det nordiske” uten å forklare ideens komplekse sammenheng, skal det lite til før man opplever ”det nordiske” som noe naturlig. Det som er historisk, menneskelig mening, blir i myten til menneskelig betydningsløshet ved at myten unnviker forklaringen.
Der man kunne forvente at tingene skulle behandles kritisk og rasjonelt, velger myten å besynge tingene, og det i en euforisk klarhet hvor tingene betyr noe helt av seg selv. Dermed slipper bedømningskomiteen som velger vinneren av Nordisk Råds litteraturpris, å gi substansielle begrunnelser for sitt valg for derved å stille seg åpen for en saksorientert, negativ kritikk. I et dialektisk perspektiv er ikke dette særlig fremtidsrettet.
Vinneren av Nordisk Råds litteraturpris 2006 mottar en pen sum penger og en medieoppmerksomhet som er gull verdt for forlag og forfatter. Opinionen får derimot ingen litterære begrunnelser for at dette er fremragende nordisk litteratur.
I statuttene til Nordisk Råds litteraturpris er det heller ikke angitt noe krav om nordiskhet eller spesifiserte kvalitetskriterier, unntatt i språkkravet. Prisen gis ”för ett skönlitterärt verk på ett av de nordiska ländernas språk. Med skönlitterärt verk förstås i detta samanhang roman, drama, dikt-, novell- eller essäsamling eller annat verk som uppfyller höga litterära och konstnärliga krav”.
Det er altså sjangerdefinisjoner og estetisk kvalitet som blir understreket, mens forventningen ”det nordiske” er knyttet til språkanvendelsen. I medienes omtale av Nordisk Råds litteraturpris har likevel ”det nordiske” alltid vært lett tilgjengelig som en litterær kvalitet i seg selv. Særlig bekreftes Norden-forestillingen av de 28 romanene som så langt har vunnet Nordisk Råds litteraturpris, gjennom et stort inventar av geografiske beskrivelser, historiske refleksjoner, fortellinger og myter fra Nordens territorium og historie.
Ser man prishistorien under ett, synes det vanskelig å komme unna at prisen ikke bare produserer kulturelt fellesskap, men også myter om det nordiske fellesskapet. Slike myter er åpenbart apologetiske, og tjener i hovedsak det bestående, hevder Roland Barthes i Mytologier (1957). I tråd med hans tenkning fremstår fellesskapsforestillingen ”Norden” primært som et produkt av borgerligheten og dens økonomiske virksomhet i kapitalismen. Nordenforestillingen kan derigjennom trekke veksler på nasjonal- og familiemytens struktur, som igjen er metaforer for harmoni.
Denne harmonien synes å være det hellige som totemet Nordisk Råds litteraturpris viser vei til, men når harmonien blir absolutt, kan den bli skarp i kantene. Sent høsten 2000 forsøkte jeg å nærme meg prisinstitusjonen fra 8200 Fauske med stipend i blikket, ærgjerrighet i brystet og en kritisk problemstilling på arket: ”Representerer de nasjonale nominasjonskomiteene en litterær bredde som favner hele den nordiske litteraturen som er målgruppe for prisen?”
Med denne mistenksomme formuleringen gikk jeg meg ganske raskt på kvist. Etter en omfattende korrespondanse med personer i Norden som på ulike vis og nivåer har vært eller er involvert i prisinstitusjonen, satt jeg igjen med noen runde, noen vage og noen arrige uttalelser. I tillegg fikk jeg opplysende uttalelser, men gitt under bordet med ”dette får du ikke sitere meg på!”-klausuler. Etter hvert som forprosjektet strekte seg inn i neste år, begynte den innkommende korrespondansen å bære preg av at noen hadde snakket sammen, med knappere svar og mindre åpenhet selv under bordet som resultat.
Omsider fikk jeg en generalavklaring med nåværende norske nestor i nordisk samarbeid på litteraturfeltet, Hans H. Skei. På vegne av den norske nominasjonskomiteen forklarte han meg hvordan ting hang sammen, og etter denne avklaringen skjønte jeg også ”En middag” av Alexander Kielland bedre. I denne novellen tar den hjemkomne studenten sin fars idealistiske og bent frem liberale festtalefraser på alvor. Når så sønnen rives med av farens uttrykk for åpenhet og toleranse, og feller en kritisk bemerkning til farens tale, skjer det et markant stemningsskifte fra det joviale til det utrivelige.
Adjunkten i selskapet påtar seg å forklare den sannhetssøkende studenten at sannhet ikke er et spørsmål om ha rett. I og for seg er det heller ikke noen dyd å stå for sine meninger utenfor festtalene, og det hele er et spørsmål om å innordne seg borgerlighetens dynamiske syn på sannhetens vesen og betydning. Om jeg modererte de personlige ambisjonene og forlot det litteratursosiologiske perspektivet til fordel for et rent litterært prosjekt, ville det bli lettere å få artikkelen på trykk. Og Hans H. Skei fikk rett.
Roland Barthes skriver i Mytologier at den borgerlige myten er konstaterende og tautologisk. Det tautologiske ved myten gjør etterprøvinger unødvendige, og definerer noe som seg selv: god litteratur er god litteratur, Norden er Norden. Om man bare konstaterer ”det nordiske” uten å forklare ideens komplekse sammenheng, skal det lite til før man opplever ”det nordiske” som noe naturlig. Det som er historisk, menneskelig mening, blir i myten til menneskelig betydningsløshet ved at myten unnviker forklaringen.
Der man kunne forvente at tingene skulle behandles kritisk og rasjonelt, velger myten å besynge tingene, og det i en euforisk klarhet hvor tingene betyr noe helt av seg selv. Dermed slipper bedømningskomiteen som velger vinneren av Nordisk Råds litteraturpris, å gi substansielle begrunnelser for sitt valg for derved å stille seg åpen for en saksorientert, negativ kritikk. I et dialektisk perspektiv er ikke dette særlig fremtidsrettet.
Nordisk Råds litteraturpris 2006: En pris til den nordiske borgerligheten.
Papirpublisert i Klassekampen 23. februar 2006.
Nordisk Råds litteraturpris er en mediebegivenhet som er verdifull for den nordiske litteraturens aktører, men hvilke verdier er det prisens aktører overfører til den nordiske litteraturen?
Utsyn over prishistorien.
Det er romanen som er den dominerende sjangeren i prishistorien. 28 av 44 priser gikk til romaner i årene 1962-2005, og i forhold til den litterære produksjonen og resepsjonen i Norden, er romanens dominans forventet. Denne reflekterer samtidige litterære tendenser i Norden, muligens med unntak av 1970-tallet. I nordisk litteraturhistorie fremstilles særlig 1980-tallet som romanens tiår, og dette bekreftes kvantitativt ved at sju av ti priser gikk til romaner dette tiåret.
Romanens sjangermessige dominans var også sterk i prisårene 1962-1971, hvor åtte av elleve priser tilfalt romaner. Bredden i sjangerrepresentasjonen var samtidig størst på 1960-tallet, da både romanen, essayet, novellen og diktet ble honorert. 1990-tallet var for øvrig lyrikkens tiår i prishistorien, som Tomas Tranströmer og Nils-Aslak Valkeapää innledet (1990 og 1991), og som Tua Forsström og Pia Tafdrup avsluttet (1998 og 1999). Lyrikkens sterke representasjon i de senere år av prishistorien ble ytterligere understreket av prisen til Henrik Nordbrandt i 2000.
At tolv priser har tilfalt lyrikksamlinger, er rimelig å forvente, likeledes at det bare er to essayister på listen over prisvinnere. Det at novellesjangeren bare er representert med tre vinnere – hvorav to er norske (Johan Borgen i 1967 og Øystein Lønn i 1996) - gir mer å grunne over. Det er dog ingen grunn til å mistenke bedømningskomiteen for å ha forfordelt denne sjangeren, for snarere er vel problemstillingen hvilken status og posisjon novellesjangeren generelt har hatt innenfor de litterære institusjonene i Norden. Det samme gjelder for den nordiske dramatikken, som har hatt store problemer med å nå frem i møtet med bedømningskomiteen; drama har vært nominert, men aldri honorert.
Når det så gjelder representativitet etter samtidige litterære strømninger, kan hovedtyngden av vinnerne neppe sies å utgjøre noen kunstnerisk avantgarde i sin samtid. Heller har vi i vinnerutvalget å gjøre med etablerte kunstneres solide og allerede respekterte håndverk. Den yngste som er blitt hedret med prisen, er Kjartan Fløgstad. Han er også en av få klare kunstneriske fornyere i sin samtid på vinnerlisten. Fløgstad var bare 34 år da han mottok prisen for Dalen Portland i 1978, mens den nest yngste, Einar Már Gudmundsson, fylte 41 i sitt prisår 1995. Ellers skal det nevnes at ingen debutanter noen gang har fått prisen.
I representasjonen av litterære ideer og tradisjoner i prisens historie er det forenklet sagt en balanse på 1960-tallet mellom prisvinnere med forankring i realismen som litterær tradisjon og i den modernistiske mainstreamlitteraturen. På 1970-tallet ble denne balansen i prishistorien forrykket ved at bedømningskomiteen valgte noen flere realistiske verk. Så ble balansen fra 1960-tallet gjenopprettet i løpet av 1980-årene, kanskje likevel med en svak realismepreferanse. Blant vinnerne var den postmoderne litteraturen, eller ”1980-tallets nye litteratur”, ikke representert i dette tiåret.
1980-tallet i prishistorien korresponderte derfor ikke kvalitativt med den samtidige tendensen til å skrive romaner. Bedømningskomiteen valgte ikke romaner som eksperimenterer med formen gjennom estetisk selvrefleksjon og skrifttematisering, eller med biografien som sjanger. Dette siste skjedde først med prisen til Dorrit Willumsens Bang. En roman om Herman Bang så sent som i 1997. Jan Kjærstad hadde sitt store gjennombrudd i den nordiske postmodernismen med Homo Falsus i 1984, men den etter hvert aldersstegne avantgardisten Kjærstad måtte vente helt til 2000 før han fikk prisen for sin rike ordarkitektur i Oppdageren.
Kontroverser og stereotypier.
Prishistorien rommer få kontroversielle valg, men for meg fremstår Hannu Salamas Kommer upp i tö (vinner i 1975) og Dorrit Willumsens Bang som to slike. Willumsens beskrivelse av Herman Bang er kunstnerisk frihet og biografisk skildring på samme tid. Salama var på sin side omdiskutert for sitt forfatterskap, med sterk naturalisme og profane skildringer av mennesker og nasjonens offisielle historie. Dette bidro ikke minst hans Midtsommerdansen fra 1964 til, som Salama ble blasfemitiltalt for å ha skrevet. Etter å ha blitt dømt til fengselsstraff i 1968 for å ha skjendet nasjonens sedelighet, ble han benådet av president Urho Kekkonen samme år.
Finskspråklige forfattere er svakt representert blant vinnerne. Etter salamaprisen i 1975 vant Antti Tuuri med En dag i Österbotten i 1985, men så måtte man vente helt til 2004 på neste pris til finskspråklig litteratur, som ble tildelt Kari Hotakainen for Löpgravsvägen. De finskspråklige vinnerne som står på listen, gir for øvrig et noe stereotypt bilde av Finlands litteratur og kultur. Det er romaner i den realistiske tradisjonen som fra ulike vinkler tar for seg krigs- og voldsaspekter i nasjonens historie.
Det kan være grunn til å hevde at Nordisk Råds litteraturpris i så henseende har bidratt til å sementere fordommer om det finske folkets lynne. Her kan det være nyttig å ha i minne de finske forfatternes store moralske og politiske betydning. Det er modige og sosialt bevisste forfattere som nobelprisvinneren Frans Eemil Sillanpää, nasjonalskalden Väinö Linna og altså Hannu Salama som har stått for den nødvendige utluftingen i et Finland som var moralsk og politisk innestengt mellom Innbyrdeskrigen i 1918 og Kekkonens død i 1986.
I lyrikkutvalget ligger det en spesiell tendens i det at halvparten av prisene har blitt tildelt svenskspråklige lyrikere, hvorav to er finlandssvenske (Bo Carpelan og Tua Forsström). Svensk synes dermed å ha vært det foretrukne lyrikkspråket i nordisk litteratur, noe som i 2003 ble uttrykt i prisen til Eva Ströms patologiske skildringer av det senmoderne menneskets tilværelse i Revbensstäderna. Videre gikk tre av de til sammen tolv lyrikkprisene i årene 1962-2005 til lyrikere fra Nordens atlanterhavsøyer (Ólafur J. Sigurdsson, Snorri Hjartarson og Rói Patursson), én til det samiske området, mens to gikk til Danmark.
De norske og finskspråklige lyrikerne har aldri nådd opp, og vi skal også ha i minne at de to danske lyrikkprisene ble tildelt Pia Tafdrup og Henrik Nordbrandt så sent som i 1999 og 2000. Det åpner for et annet perspektiv på lyrikktildelningene: Prisene for lyrikk har vært forbeholdt forfattere fra Nordens minste og mest perifere språkterritorier frem til 1999, ved at lyrikk skrevet på samisk, islandsk, færøysk og finlandssvensk mottok seks av ni priser for lyrikk i årene 1966-1998, mens tre rikssvenske lyrikere mottok prisen i samme periode. I år er Grønland nominert til Nordisk Råds litteraturpris med Den stille mangfoldighed av Julie Edel Hardenberg. Dermed er en stor spenning ved årets pris knyttet til om Grønland endelig skal bli representert på listen over prisvinnere, selv om et slikt utjevningskriterium offisielt ikke finnes.
En pris til borgerligheten.
Ser man prishistorien under ett, synes det vanskelig å komme unna at prisen ikke bare produserer kulturelt fellesskap, men også myter om det nordiske fellesskapet. Slike myter er åpenbart apologetiske, og tjener i hovedsak det bestående, hevder Roland Barthes i Mytologier (1957). Den borgerlige mytens konstaterende og tautologiske form gjør etterprøvinger unødvendige, og definerer noe som seg selv: god litteratur er god litteratur, Norden er Norden.
Siden bedømningskomiteen slipper å gi begrunnelser for sitt valg, er det ikke først og fremst prisvinnernes litterære kvaliteter som fremheves, men snarere prisutdelerens egenart ved at vinneren refleksivt bekrefter utdelerens verden og orden. Dette ble understreket tidlig i prishistorien, som da 1965-prisen gikk til en av initiativtakerne til Nordisk Råds litteraturpris, Olof Lagercrantz. Han er for øvrig den eneste prisvinneren som på et senere tidspunkt har opplevd å bli nominert på nytt, for Att läsa Proust i 1993.
Denne renominasjonen åpnet for at én og samme forfatter kan vinne Nordisk Råds litteraturpris flere ganger, selv om Lagercrantz ikke nådde opp i 1993. Siden det var nettopp han som ble renominert, skal vi huske på at han i manges øyne bare fikk en halv pris i 1965, i og med at prisen dette året ble delt mellom William Heinesen og Olof Lagercrantz. Lagercrantz har dessuten status som en superrepresentant for både nordisk kulturfellesskap og lese- og skrivekunsten, og har med det representert vesentlige verdier i den nordiske borgerligheten.
Kontinuiteten i det borgerlige hegemoniet over Norden er basert på lese- og skrivekunsten, som også er dannelsesidealets absolutte basis. Spørsmålet er derfor om ikke Olof Lagercrantz har betydd mer for borgerlighetens harmoniske forestilling om nordisk fellesskap enn han har gjort for den litteraturen som leses og skrives i Norden - om det er relevant å skille mellom disse i Nordisk Råds litteraturprissammenheng, vel å merke.
Siden Nordisk Råds litteraturpris i realiteten er en pris til prisutdeleren selv, blir eventuelle litterære provokasjoner, som det er overdådig mange av i tilfellet Hannu Salama, ufarliggjort og drept av den borgerlige anerkjennelsen. Verket tvinges refleksivt til å anerkjenne prisutdelerens verdier og verdensanskuelse gjennom prisinstitusjonens tautologiske begrunnelse, eller det Barthes kaller en besvimelse i rette øyeblikk. I den borgerlige offentligheten som Nordisk Råds litteraturpris representerer, forsvinner derfor de litterære provokasjonene i penger og glede, gester og dekor som er arrangert av Nordisk Råd. Dette skjer enten prisvinneren tar imot prisen eller ikke – borgerskapets anerkjennelse trekkes ikke tilbake.
Nordisk Råds litteraturpris er en mediebegivenhet som er verdifull for den nordiske litteraturens aktører, men hvilke verdier er det prisens aktører overfører til den nordiske litteraturen?
Utsyn over prishistorien.
Det er romanen som er den dominerende sjangeren i prishistorien. 28 av 44 priser gikk til romaner i årene 1962-2005, og i forhold til den litterære produksjonen og resepsjonen i Norden, er romanens dominans forventet. Denne reflekterer samtidige litterære tendenser i Norden, muligens med unntak av 1970-tallet. I nordisk litteraturhistorie fremstilles særlig 1980-tallet som romanens tiår, og dette bekreftes kvantitativt ved at sju av ti priser gikk til romaner dette tiåret.
Romanens sjangermessige dominans var også sterk i prisårene 1962-1971, hvor åtte av elleve priser tilfalt romaner. Bredden i sjangerrepresentasjonen var samtidig størst på 1960-tallet, da både romanen, essayet, novellen og diktet ble honorert. 1990-tallet var for øvrig lyrikkens tiår i prishistorien, som Tomas Tranströmer og Nils-Aslak Valkeapää innledet (1990 og 1991), og som Tua Forsström og Pia Tafdrup avsluttet (1998 og 1999). Lyrikkens sterke representasjon i de senere år av prishistorien ble ytterligere understreket av prisen til Henrik Nordbrandt i 2000.
At tolv priser har tilfalt lyrikksamlinger, er rimelig å forvente, likeledes at det bare er to essayister på listen over prisvinnere. Det at novellesjangeren bare er representert med tre vinnere – hvorav to er norske (Johan Borgen i 1967 og Øystein Lønn i 1996) - gir mer å grunne over. Det er dog ingen grunn til å mistenke bedømningskomiteen for å ha forfordelt denne sjangeren, for snarere er vel problemstillingen hvilken status og posisjon novellesjangeren generelt har hatt innenfor de litterære institusjonene i Norden. Det samme gjelder for den nordiske dramatikken, som har hatt store problemer med å nå frem i møtet med bedømningskomiteen; drama har vært nominert, men aldri honorert.
Når det så gjelder representativitet etter samtidige litterære strømninger, kan hovedtyngden av vinnerne neppe sies å utgjøre noen kunstnerisk avantgarde i sin samtid. Heller har vi i vinnerutvalget å gjøre med etablerte kunstneres solide og allerede respekterte håndverk. Den yngste som er blitt hedret med prisen, er Kjartan Fløgstad. Han er også en av få klare kunstneriske fornyere i sin samtid på vinnerlisten. Fløgstad var bare 34 år da han mottok prisen for Dalen Portland i 1978, mens den nest yngste, Einar Már Gudmundsson, fylte 41 i sitt prisår 1995. Ellers skal det nevnes at ingen debutanter noen gang har fått prisen.
I representasjonen av litterære ideer og tradisjoner i prisens historie er det forenklet sagt en balanse på 1960-tallet mellom prisvinnere med forankring i realismen som litterær tradisjon og i den modernistiske mainstreamlitteraturen. På 1970-tallet ble denne balansen i prishistorien forrykket ved at bedømningskomiteen valgte noen flere realistiske verk. Så ble balansen fra 1960-tallet gjenopprettet i løpet av 1980-årene, kanskje likevel med en svak realismepreferanse. Blant vinnerne var den postmoderne litteraturen, eller ”1980-tallets nye litteratur”, ikke representert i dette tiåret.
1980-tallet i prishistorien korresponderte derfor ikke kvalitativt med den samtidige tendensen til å skrive romaner. Bedømningskomiteen valgte ikke romaner som eksperimenterer med formen gjennom estetisk selvrefleksjon og skrifttematisering, eller med biografien som sjanger. Dette siste skjedde først med prisen til Dorrit Willumsens Bang. En roman om Herman Bang så sent som i 1997. Jan Kjærstad hadde sitt store gjennombrudd i den nordiske postmodernismen med Homo Falsus i 1984, men den etter hvert aldersstegne avantgardisten Kjærstad måtte vente helt til 2000 før han fikk prisen for sin rike ordarkitektur i Oppdageren.
Kontroverser og stereotypier.
Prishistorien rommer få kontroversielle valg, men for meg fremstår Hannu Salamas Kommer upp i tö (vinner i 1975) og Dorrit Willumsens Bang som to slike. Willumsens beskrivelse av Herman Bang er kunstnerisk frihet og biografisk skildring på samme tid. Salama var på sin side omdiskutert for sitt forfatterskap, med sterk naturalisme og profane skildringer av mennesker og nasjonens offisielle historie. Dette bidro ikke minst hans Midtsommerdansen fra 1964 til, som Salama ble blasfemitiltalt for å ha skrevet. Etter å ha blitt dømt til fengselsstraff i 1968 for å ha skjendet nasjonens sedelighet, ble han benådet av president Urho Kekkonen samme år.
Finskspråklige forfattere er svakt representert blant vinnerne. Etter salamaprisen i 1975 vant Antti Tuuri med En dag i Österbotten i 1985, men så måtte man vente helt til 2004 på neste pris til finskspråklig litteratur, som ble tildelt Kari Hotakainen for Löpgravsvägen. De finskspråklige vinnerne som står på listen, gir for øvrig et noe stereotypt bilde av Finlands litteratur og kultur. Det er romaner i den realistiske tradisjonen som fra ulike vinkler tar for seg krigs- og voldsaspekter i nasjonens historie.
Det kan være grunn til å hevde at Nordisk Råds litteraturpris i så henseende har bidratt til å sementere fordommer om det finske folkets lynne. Her kan det være nyttig å ha i minne de finske forfatternes store moralske og politiske betydning. Det er modige og sosialt bevisste forfattere som nobelprisvinneren Frans Eemil Sillanpää, nasjonalskalden Väinö Linna og altså Hannu Salama som har stått for den nødvendige utluftingen i et Finland som var moralsk og politisk innestengt mellom Innbyrdeskrigen i 1918 og Kekkonens død i 1986.
I lyrikkutvalget ligger det en spesiell tendens i det at halvparten av prisene har blitt tildelt svenskspråklige lyrikere, hvorav to er finlandssvenske (Bo Carpelan og Tua Forsström). Svensk synes dermed å ha vært det foretrukne lyrikkspråket i nordisk litteratur, noe som i 2003 ble uttrykt i prisen til Eva Ströms patologiske skildringer av det senmoderne menneskets tilværelse i Revbensstäderna. Videre gikk tre av de til sammen tolv lyrikkprisene i årene 1962-2005 til lyrikere fra Nordens atlanterhavsøyer (Ólafur J. Sigurdsson, Snorri Hjartarson og Rói Patursson), én til det samiske området, mens to gikk til Danmark.
De norske og finskspråklige lyrikerne har aldri nådd opp, og vi skal også ha i minne at de to danske lyrikkprisene ble tildelt Pia Tafdrup og Henrik Nordbrandt så sent som i 1999 og 2000. Det åpner for et annet perspektiv på lyrikktildelningene: Prisene for lyrikk har vært forbeholdt forfattere fra Nordens minste og mest perifere språkterritorier frem til 1999, ved at lyrikk skrevet på samisk, islandsk, færøysk og finlandssvensk mottok seks av ni priser for lyrikk i årene 1966-1998, mens tre rikssvenske lyrikere mottok prisen i samme periode. I år er Grønland nominert til Nordisk Råds litteraturpris med Den stille mangfoldighed av Julie Edel Hardenberg. Dermed er en stor spenning ved årets pris knyttet til om Grønland endelig skal bli representert på listen over prisvinnere, selv om et slikt utjevningskriterium offisielt ikke finnes.
En pris til borgerligheten.
Ser man prishistorien under ett, synes det vanskelig å komme unna at prisen ikke bare produserer kulturelt fellesskap, men også myter om det nordiske fellesskapet. Slike myter er åpenbart apologetiske, og tjener i hovedsak det bestående, hevder Roland Barthes i Mytologier (1957). Den borgerlige mytens konstaterende og tautologiske form gjør etterprøvinger unødvendige, og definerer noe som seg selv: god litteratur er god litteratur, Norden er Norden.
Siden bedømningskomiteen slipper å gi begrunnelser for sitt valg, er det ikke først og fremst prisvinnernes litterære kvaliteter som fremheves, men snarere prisutdelerens egenart ved at vinneren refleksivt bekrefter utdelerens verden og orden. Dette ble understreket tidlig i prishistorien, som da 1965-prisen gikk til en av initiativtakerne til Nordisk Råds litteraturpris, Olof Lagercrantz. Han er for øvrig den eneste prisvinneren som på et senere tidspunkt har opplevd å bli nominert på nytt, for Att läsa Proust i 1993.
Denne renominasjonen åpnet for at én og samme forfatter kan vinne Nordisk Råds litteraturpris flere ganger, selv om Lagercrantz ikke nådde opp i 1993. Siden det var nettopp han som ble renominert, skal vi huske på at han i manges øyne bare fikk en halv pris i 1965, i og med at prisen dette året ble delt mellom William Heinesen og Olof Lagercrantz. Lagercrantz har dessuten status som en superrepresentant for både nordisk kulturfellesskap og lese- og skrivekunsten, og har med det representert vesentlige verdier i den nordiske borgerligheten.
Kontinuiteten i det borgerlige hegemoniet over Norden er basert på lese- og skrivekunsten, som også er dannelsesidealets absolutte basis. Spørsmålet er derfor om ikke Olof Lagercrantz har betydd mer for borgerlighetens harmoniske forestilling om nordisk fellesskap enn han har gjort for den litteraturen som leses og skrives i Norden - om det er relevant å skille mellom disse i Nordisk Råds litteraturprissammenheng, vel å merke.
Siden Nordisk Råds litteraturpris i realiteten er en pris til prisutdeleren selv, blir eventuelle litterære provokasjoner, som det er overdådig mange av i tilfellet Hannu Salama, ufarliggjort og drept av den borgerlige anerkjennelsen. Verket tvinges refleksivt til å anerkjenne prisutdelerens verdier og verdensanskuelse gjennom prisinstitusjonens tautologiske begrunnelse, eller det Barthes kaller en besvimelse i rette øyeblikk. I den borgerlige offentligheten som Nordisk Råds litteraturpris representerer, forsvinner derfor de litterære provokasjonene i penger og glede, gester og dekor som er arrangert av Nordisk Råd. Dette skjer enten prisvinneren tar imot prisen eller ikke – borgerskapets anerkjennelse trekkes ikke tilbake.
Bøker eller bærbare datamaskiner?
Papirpublisert i Nordlys 11. oktober 2005 og Lektorbladet 6/2005.
Elevene i videregående skole risikerer å drukne i ressurser når det nye læreplanverket Kunnskapsløftet innføres høsten 2006. Utfordringene for fylkeskommunen som skoleeier bør ikke være å finne mer penger som skolene kan kjøpe PC’er for, men å finne alternativer til villfarelsen om at mer penger gir mer kunnskap.
For å unngå de gamle svarene, må nye spørsmål stilles, som: Kan bærbare PC’er prioriteres som ressurs i læringsarbeidet på skolen på bekostning av den tradisjonelle læreboka? I så fall: Er det mulig å fjerne boklistene og erstatte dem med et enkelt krav om at 16-åringer som begynner på VG 1 etter Kunnskapsløftet-reformen, skal eie og bruke en bærbar PC som oppfyller tekniske kapasitetskrav for tre år fremover?
Kjølen under den kommende reformen er fordringen om en digital plattform som læringen skal skje på. Videre skal basisferdigheter i lesing, skriving og regning grunnsteiner for læringen. Etter vår mening er ikke dagens videregående skole forberedt på dette, og det skyldes virkningene av Reform ’94. Denne reformen var orientert mot elevautonomi i læringsprosessen, og med det havnet læreboka i sentrum for læringsarbeidet.
De læreverkene som ble produsert for Reform ’94, er da også av de største og mest omfangsrike i skolehistorien. Innkjøp av nye bøker til dagens grunnkurs på allmennfaglig studieretning koster alene ca. kr. 6.000,- pluss kalkulator til ca. kr. 1.200,- Dertil kommer lærebøker som skal brukes på de videregående nivåene.
Utover dette stiller så skolene med bredbånd, egne datarom, biblioteker og lærere for hundrevis av millioner kroner. Vi ser det slik at det faktisk kan bli for mange læringsressurser i skolen dersom de nye ressursene som det nye Kunnskapsløftet krever, bare skal legges automatisk oppå de eksisterende.
Læreren må være leder
Kunnskapsløftets krav om en digital plattform stiller skoleeierne overfor formidable problemer dersom de skal være ansvarlige for at hver elev har PC-tilgang i alle faser av læringsprosessen. På den annen side kan fylkeskommunene spare millioner i løpet av et årskulls rettighetsperiode ved å la elevene eie PC-ressursen selv.
Dersom elevene skal holde maskinvaren, må imidlertid skolen holde lisenser og læreverk som er nødvendig for at elevene skal kunne bruke sine bærbare datamaskiner i læringsprosessen. Dette for ikke å belaste norske elever med enda større kostnader til videregående opplæring.
Det er i samspillet mellom lærerens kunnskap og elevens læringsvilje den digitale plattformen kan komme til sin rett i de enkelte fagene, ikke ved å overlate eleven til seg selv foran skjermen med læreplanen trykt bak i ei lærebok. Samtidig vil læreren få større mulighet til selv å bli en del av den digitale læringsarenaen ved å bruke nye kommunikasjonsverktøy som Moodle, ClassFronter, It’s learning og andre. Det er en mulighet læreboka under Reform ’94 ikke kunne tilby henne.
I det forrige læreplanregimet ble klasseromslæreren langt på vei erstattet av en læreboklærer (Skjelbred 2000). En innretning som foreslått ovenfor, medfører en styrking av lærerens posisjon i klasserommet. Hun vil være den viktige kvalitetskontrolløren og sensoren for hva som er gode og dårlige læringsstrategier, og gode og dårlige læringskilder.
De aller fleste skolene har de siste årene satset på etterutdanning av lærere i bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Vi våger å hevde at mye av denne innsatsen allerede er spist opp av glemselen, som følge av manglende bruk av IKT i det daglige arbeidet i klasserommene.
Når det gjelder de kostnadsbesparende sidene ved en ressursomfordeling mellom bøker og bærbare datamaskiner, er større effekt av IKT-etterutdanning bare ett eksempel. Et annet er selvsagt skolenes besparelser på vedlikehold og investeringer i maskinvarer, samt frigjøring av regulære datarom til fleksible læringsrom. På utgiftssiden kommer investeringer i trådløse nettverk, samt elevlisenser og alternative, trykte læremidler.
Problemet vil ikke være å skaffe maskiner, men å skaffe egnede lisenser og læremidler som kan komplettere maskinene og læreren også når elevene arbeider med spesialisert kunnskapsstoff på høyt nivå. Våre erfaringer fra Norskprosjektet på Fauske 1997-1999, hvor bærbare PC’er ble brukt i norskundervisningen, var nettopp at det var for få og for lite spesialiserte innholdsressurser tilgjengelig (Risberg 1999).
Dette prosjektet viste også med all tydelighet at en digital læringsplattform ikke kan ha maskiner ved siden av ordinære lærebøker, men at den må ha et læringsinnhold som integrerer maskiner. Utfordringen er derfor å finne læreverk som kan supplere maskinen og læreren i læringen, for eksempel gjennom bok+nett-lisenser. På dette feltet har utviklingen vært god de siste fem årene - men er det som tilbys av såkalte e-læremidler godt nok?
Forlagene må tilpasse seg utviklingen
I den norske skolen har forlagene tradisjonelt spilt en dobbeltrolle som innovative læremiddelprodusenter og konservative kapitalister. Fra vårt ståsted i den videregående skolen virker det som om norske forlag har spilt denne dobbeltrollen stadig dårligere det siste tiåret. Forlagene har funnet ryggdekning i Reform ’94-kravet om elevautonomi for å satse på det gamle og kjente – lærebokpushing.
Samtidig neglisjerte de store forlagene mer eller mindre at det faktisk foregikk en IKT-revolusjon på 1990-tallet (Gaare 2000). De siste årene har dette bedret seg, men den innovative innsatsen fra forlagshold er langt fra god nok til å tjene den norske skolens behov for og samfunnets interesser i et nasjonalt kunnskapsløft.
Spørsmålet er om forlagene er i stand til å lage læremidler som kan utfylle elevenes bruk av datamaskiner i læringen i en kunnskapsskole i 21. århundret, eller om forlagene vil satse på at bevisstløse skoler krever at elevene skal holde seg med både tradisjonelle lærebøker og elektroniske læremidler.
Våre erfaringer med bruk av IKT i undervisningen viser i alle fall følgende: Elevene er positive til å bruke elektroniske læremidler. Politikerne er positive til å bruke penger på dataressurser i skolen. Lærerne følger motstrebende etter, mens forlagene er en hemsko for digitalisert læring i den videregående skolen.
I så måte står den svake elektroniske læremiddelproduksjonen i veien for et sårt tiltrengt kunnskapsløft for Norge i det 21. århundret. Det må nye koster til i utviklingen av læremidler, og det må være lærere, elever og skoleeiere fra hele landet som legger premissene for hvilke læremidler som skal brukes, og ikke dinosaurer på beite i Oslo 1.
De etablerte forlagenes tilbud synes å stå i motsetning til tre krav fra opinionen til skolen som går igjen i mediene: 1) Politikerne krever kunnskapsrike og pedagogisk innovative lærere med IKT-ferdigheter. 2) Opinionen krever at alle elevene skal ha lik tilgang på PC’er. 3) Elevorganisasjonene krever gratis lærebøker. Med en vri som det ovenstående vil vi komme alle disse kravene langt på vei i møte.
Om Kunnskapsløftet blir et økonomisk fellesløft med bidrag fra hjemmene, fylkeskommunene, Staten og forlagene, kan vi unngå at presset på enhetsskoletanken økes via krav til elevenes hjemmeøkonomi eller variasjoner i fylkeskommunenes økonomi. En innretning som den ovenstående vil umiddelbart frigjøre midler fra lærebokkjøp til kjøp av bærbart PC-utstyr med studentlisenser.
Skolene kan på sin side overføre innkjøps- og driftskostnadene fra datarommene til innkjøp og produksjon av bøker som er integrert i skolens digitale plattform. I dette ligger en forutsetning om at også skolebibliotekenes ressurser integreres i et forestående kunnskapsløft for nasjonen.
Forutsetningen for alt er imidlertid at det arbeides langt mer aktivt ute i skolene og fylkeskommunene med å utrede om det er mulig å tenke seg en slik vri som beskrevet i problemstillingen ovenfor. Vi vet fra før av at ingen andre skoler i verden får så lite ut av så store ressursbruk som den norske, og da kan man ikke hodeløst pøse på med enda mer av det som nytter lite.
Litteratur:
Dagrun Skjelbred: ”Norskbøker for ungdomstrinnet, noen faglige og pedagogiske tendenser.” Norsk Pedagogisk Tidsskrift 6/2000.
Odd Gaare: ”Elektroniske læremiddel og lese- og skrivekunsten.” Norsk Pedagogisk Tidsskrift 6/2000.
Toril Risberg: IKT i norskundervisningen. Skriftserie nr. 44, Høgskolen i Nesna 1999.
Elevene i videregående skole risikerer å drukne i ressurser når det nye læreplanverket Kunnskapsløftet innføres høsten 2006. Utfordringene for fylkeskommunen som skoleeier bør ikke være å finne mer penger som skolene kan kjøpe PC’er for, men å finne alternativer til villfarelsen om at mer penger gir mer kunnskap.
For å unngå de gamle svarene, må nye spørsmål stilles, som: Kan bærbare PC’er prioriteres som ressurs i læringsarbeidet på skolen på bekostning av den tradisjonelle læreboka? I så fall: Er det mulig å fjerne boklistene og erstatte dem med et enkelt krav om at 16-åringer som begynner på VG 1 etter Kunnskapsløftet-reformen, skal eie og bruke en bærbar PC som oppfyller tekniske kapasitetskrav for tre år fremover?
Kjølen under den kommende reformen er fordringen om en digital plattform som læringen skal skje på. Videre skal basisferdigheter i lesing, skriving og regning grunnsteiner for læringen. Etter vår mening er ikke dagens videregående skole forberedt på dette, og det skyldes virkningene av Reform ’94. Denne reformen var orientert mot elevautonomi i læringsprosessen, og med det havnet læreboka i sentrum for læringsarbeidet.
De læreverkene som ble produsert for Reform ’94, er da også av de største og mest omfangsrike i skolehistorien. Innkjøp av nye bøker til dagens grunnkurs på allmennfaglig studieretning koster alene ca. kr. 6.000,- pluss kalkulator til ca. kr. 1.200,- Dertil kommer lærebøker som skal brukes på de videregående nivåene.
Utover dette stiller så skolene med bredbånd, egne datarom, biblioteker og lærere for hundrevis av millioner kroner. Vi ser det slik at det faktisk kan bli for mange læringsressurser i skolen dersom de nye ressursene som det nye Kunnskapsløftet krever, bare skal legges automatisk oppå de eksisterende.
Læreren må være leder
Kunnskapsløftets krav om en digital plattform stiller skoleeierne overfor formidable problemer dersom de skal være ansvarlige for at hver elev har PC-tilgang i alle faser av læringsprosessen. På den annen side kan fylkeskommunene spare millioner i løpet av et årskulls rettighetsperiode ved å la elevene eie PC-ressursen selv.
Dersom elevene skal holde maskinvaren, må imidlertid skolen holde lisenser og læreverk som er nødvendig for at elevene skal kunne bruke sine bærbare datamaskiner i læringsprosessen. Dette for ikke å belaste norske elever med enda større kostnader til videregående opplæring.
Det er i samspillet mellom lærerens kunnskap og elevens læringsvilje den digitale plattformen kan komme til sin rett i de enkelte fagene, ikke ved å overlate eleven til seg selv foran skjermen med læreplanen trykt bak i ei lærebok. Samtidig vil læreren få større mulighet til selv å bli en del av den digitale læringsarenaen ved å bruke nye kommunikasjonsverktøy som Moodle, ClassFronter, It’s learning og andre. Det er en mulighet læreboka under Reform ’94 ikke kunne tilby henne.
I det forrige læreplanregimet ble klasseromslæreren langt på vei erstattet av en læreboklærer (Skjelbred 2000). En innretning som foreslått ovenfor, medfører en styrking av lærerens posisjon i klasserommet. Hun vil være den viktige kvalitetskontrolløren og sensoren for hva som er gode og dårlige læringsstrategier, og gode og dårlige læringskilder.
De aller fleste skolene har de siste årene satset på etterutdanning av lærere i bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Vi våger å hevde at mye av denne innsatsen allerede er spist opp av glemselen, som følge av manglende bruk av IKT i det daglige arbeidet i klasserommene.
Når det gjelder de kostnadsbesparende sidene ved en ressursomfordeling mellom bøker og bærbare datamaskiner, er større effekt av IKT-etterutdanning bare ett eksempel. Et annet er selvsagt skolenes besparelser på vedlikehold og investeringer i maskinvarer, samt frigjøring av regulære datarom til fleksible læringsrom. På utgiftssiden kommer investeringer i trådløse nettverk, samt elevlisenser og alternative, trykte læremidler.
Problemet vil ikke være å skaffe maskiner, men å skaffe egnede lisenser og læremidler som kan komplettere maskinene og læreren også når elevene arbeider med spesialisert kunnskapsstoff på høyt nivå. Våre erfaringer fra Norskprosjektet på Fauske 1997-1999, hvor bærbare PC’er ble brukt i norskundervisningen, var nettopp at det var for få og for lite spesialiserte innholdsressurser tilgjengelig (Risberg 1999).
Dette prosjektet viste også med all tydelighet at en digital læringsplattform ikke kan ha maskiner ved siden av ordinære lærebøker, men at den må ha et læringsinnhold som integrerer maskiner. Utfordringen er derfor å finne læreverk som kan supplere maskinen og læreren i læringen, for eksempel gjennom bok+nett-lisenser. På dette feltet har utviklingen vært god de siste fem årene - men er det som tilbys av såkalte e-læremidler godt nok?
Forlagene må tilpasse seg utviklingen
I den norske skolen har forlagene tradisjonelt spilt en dobbeltrolle som innovative læremiddelprodusenter og konservative kapitalister. Fra vårt ståsted i den videregående skolen virker det som om norske forlag har spilt denne dobbeltrollen stadig dårligere det siste tiåret. Forlagene har funnet ryggdekning i Reform ’94-kravet om elevautonomi for å satse på det gamle og kjente – lærebokpushing.
Samtidig neglisjerte de store forlagene mer eller mindre at det faktisk foregikk en IKT-revolusjon på 1990-tallet (Gaare 2000). De siste årene har dette bedret seg, men den innovative innsatsen fra forlagshold er langt fra god nok til å tjene den norske skolens behov for og samfunnets interesser i et nasjonalt kunnskapsløft.
Spørsmålet er om forlagene er i stand til å lage læremidler som kan utfylle elevenes bruk av datamaskiner i læringen i en kunnskapsskole i 21. århundret, eller om forlagene vil satse på at bevisstløse skoler krever at elevene skal holde seg med både tradisjonelle lærebøker og elektroniske læremidler.
Våre erfaringer med bruk av IKT i undervisningen viser i alle fall følgende: Elevene er positive til å bruke elektroniske læremidler. Politikerne er positive til å bruke penger på dataressurser i skolen. Lærerne følger motstrebende etter, mens forlagene er en hemsko for digitalisert læring i den videregående skolen.
I så måte står den svake elektroniske læremiddelproduksjonen i veien for et sårt tiltrengt kunnskapsløft for Norge i det 21. århundret. Det må nye koster til i utviklingen av læremidler, og det må være lærere, elever og skoleeiere fra hele landet som legger premissene for hvilke læremidler som skal brukes, og ikke dinosaurer på beite i Oslo 1.
De etablerte forlagenes tilbud synes å stå i motsetning til tre krav fra opinionen til skolen som går igjen i mediene: 1) Politikerne krever kunnskapsrike og pedagogisk innovative lærere med IKT-ferdigheter. 2) Opinionen krever at alle elevene skal ha lik tilgang på PC’er. 3) Elevorganisasjonene krever gratis lærebøker. Med en vri som det ovenstående vil vi komme alle disse kravene langt på vei i møte.
Om Kunnskapsløftet blir et økonomisk fellesløft med bidrag fra hjemmene, fylkeskommunene, Staten og forlagene, kan vi unngå at presset på enhetsskoletanken økes via krav til elevenes hjemmeøkonomi eller variasjoner i fylkeskommunenes økonomi. En innretning som den ovenstående vil umiddelbart frigjøre midler fra lærebokkjøp til kjøp av bærbart PC-utstyr med studentlisenser.
Skolene kan på sin side overføre innkjøps- og driftskostnadene fra datarommene til innkjøp og produksjon av bøker som er integrert i skolens digitale plattform. I dette ligger en forutsetning om at også skolebibliotekenes ressurser integreres i et forestående kunnskapsløft for nasjonen.
Forutsetningen for alt er imidlertid at det arbeides langt mer aktivt ute i skolene og fylkeskommunene med å utrede om det er mulig å tenke seg en slik vri som beskrevet i problemstillingen ovenfor. Vi vet fra før av at ingen andre skoler i verden får så lite ut av så store ressursbruk som den norske, og da kan man ikke hodeløst pøse på med enda mer av det som nytter lite.
Litteratur:
Dagrun Skjelbred: ”Norskbøker for ungdomstrinnet, noen faglige og pedagogiske tendenser.” Norsk Pedagogisk Tidsskrift 6/2000.
Odd Gaare: ”Elektroniske læremiddel og lese- og skrivekunsten.” Norsk Pedagogisk Tidsskrift 6/2000.
Toril Risberg: IKT i norskundervisningen. Skriftserie nr. 44, Høgskolen i Nesna 1999.
4.4.07
Nordisk Råds litteraturpris og ”det nordiske”.
Etter Sveriges og Finlands inntreden i EU i 1994 har omtalen av samarbeidsorganet Nordisk Råd så å si vært forbeholdt den begrensede hendelsen ”litteraturpris” i mediene. Den idealistiske forestillingen om nordisk fellesskap har ikke vokst frem av seg selv, og ideen ”det nordiske” må stadig legitimeres om den skal oppleves som sannsynlig.
Betoningen av ”det nordiske” er derfor sterk når Nordisk Råds litteraturpris omtales av prisinstitusjonen selv og i publikasjoner fra Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Dette har sin forklaring i forhistorien til så vel Nordisk Råd som Nordisk Råds litteraturpris, uttrykt i ønsket om å styrke nordisk fellesskap og identitet gjennom kulturelt, økonomisk og politisk samarbeid. Ut ifra et kritisk, ikke-apologetisk perspektiv er det all grunn til å hevde at den litterære institusjonen, som omfatter produksjon, distribusjon og resepsjon av litteraturen i Norden, ikke primært er nasjonal eller nordisk, men borgerlig og kapitalistisk. Hva er det da som foranlediger at verkene likevel oppfattes som nordiske?
I statuttene til Nordisk Råds litteraturpris er det ikke angitt noe krav om nordiskhet, unntatt i språkkravet, ved at prisen gis ”för ett skönlitterärt verk på ett av de nordiska ländernas språk. Med skönlitterärt verk förstås i detta samanhang roman, drama, dikt-, novell- eller essäsamling eller annat verk som uppfyller höga litterära och konstnärliga krav”. Det er altså sjangerdefinisjoner og estetisk kvalitet som eksplisitt blir understreket, mens ”det nordiske” er knyttet til språkanvendelsen.
I medienes omtale av Nordisk Råds litteraturpris har likevel ”det nordiske” alltid vært lett tilgjengelig som en litterær kvalitet i seg selv. De 28 romanene som så langt har vunnet Nordisk Råds litteraturpris, bekrefter Norden-forestillingen gjennom et stort inventar av geografiske beskrivelser, historiske refleksjoner, fortellinger og myter fra Nordens territorium og historie. Disse representerer tilsynelatende et mangfoldig verdiinnhold som kan identifiseres som nordisk av leserne direkte, eller gjennom resepsjonens betoning av verkenes nordiskhet.
Noen tendenser og profiler i prishistorien.
Jeg har tidligere gitt vurderinger av bedømningskomiteens valg, og funnet et påfallende trekk i dominansen av romaner i prisvinnerutvalget (1993, 2002). 28 av 44 priser gikk til romaner i årene 1962-2005, og i forhold til den litterære produksjonen og resepsjonen i Norden, er romanens dominans forventet. Denne reflekterer samtidige litterære tendenser i Norden, muligens med unntak av 1970-tallet. I nordisk litteraturhistorie fremstilles særlig 1980-tallet som romanens tiår, og dette bekreftes kvantitativt ved at sju av ti priser gikk til romaner dette tiåret.
Romanens sjangermessige dominans var også sterk i prisårene 1962-1971, hvor åtte av elleve priser tilfalt romaner. Bredden i sjangerrepresentasjonen var samtidig størst på 1960-tallet, da både romanen, essayet, novellen og diktet ble honorert. 1990-tallet var for øvrig lyrikkens tiår i prishistorien, som Tomas Tranströmer og Nils-Aslak Valkeapää innledet (1990 og 1991), og som Tua Forsström og Pia Tafdrup avsluttet (1998 og 1999). Lyrikkens sterke representasjon i de senere år av prishistorien ble ytterligere understreket av prisen til Henrik Nordbrandt i 2000.
At tolv priser har tilfalt lyrikksamlinger, er rimelig å forvente, likeledes at det bare er to essayister på listen over prisvinnere. Det at novellesjangeren bare er representert med tre vinnere – hvorav to er norske (Johan Borgen i 1967 og Øystein Lønn i 1996) - gir mer å grunne over. Det er dog ingen grunn til å mistenke bedømningskomiteen for å ha forfordelt denne sjangeren, for snarere er vel problemstillingen hvilken status og posisjon novellesjangeren generelt har hatt innenfor de litterære institusjonene i Norden.
Det samme gjelder for den nordiske dramatikken, som har hatt store problemer med å nå frem i møtet med bedømningskomiteen; drama har vært nominert, men aldri honorert. Om dette skriver tidligere medlem av bedømningskomiteen, Sigurdur A. Magnússon, til meg at skuespill bare kommer til sin rett på scenen, og fortsetter: ”I min tid presenterte den svenske juryen Lars Noréns Endagsvarelser, men det var meget vanskelig å lese og nesten umulig å forestille seg hvordan det ville fremstå på scenen.” Og følgelig problematisk å bedømme.
Når det så gjelder representativitet etter samtidige litterære strømninger, kan hovedtyngden av vinnerne neppe sies å utgjøre noen kunstnerisk avantgarde i sin samtid. Heller har vi i vinnerutvalget å gjøre med etablerte kunstneres solide og allerede respekterte håndverk. Den yngste som er blitt hedret med prisen, er Kjartan Fløgstad. Han er også en av få klare kunstneriske fornyere i sin samtid på vinnerlisten. Fløgstad var bare 34 år da han mottok prisen for Dalen Portland i 1978, mens den nest yngste, Einar Már Gudmundsson, fylte 41 i sitt prisår 1995. Ellers skal det nevnes at ingen debutanter noen gang har fått prisen.
Her er likevel kontroversielle valg, og for meg fremstår Hannu Salamas Kommer upp i tö (vinner i 1975) og Dorrit Willumsens Bang. En roman om Herman Bang (vinner i 1997) som to slike. Willumsens beskrivelse av Herman Bang er kunstnerisk frihet og biografisk skildring på samme tid. Denne hybridiseringen av livsskildring og diktning, av biografien og romanen, er ikke uproblematisk – særlig når det i tillegg er Herman Bang som portretteres. Salama var på sin side omdiskutert for sitt forfatterskap, med sterk naturalisme og profane skildringer av mennesker og nasjonens offisielle historie. Dette bidro ikke minst hans Midtsommerdansen fra 1964 til, som Salama ble blasfemitiltalt for å ha skrevet. Etter å ha blitt dømt til fengselsstraff i 1968 for å ha skjendet nasjonens sedelighet, ble han benådet av president Urho Kekkonen samme år.
Finskspråklige forfattere er svakt representert blant vinnerne. Etter salamaprisen i 1975 vant Antti Tuuri med En dag i Österbotten i 1985, men så måtte man vente helt til 2004 på neste pris til finskspråklig litteratur, som ble tildelt Kari Hotakainen for Löpgravsvägen. De finskspråklige vinnerne som står på listen, gir for øvrig et noe stereotypt bilde av Finlands litteratur og kultur. Det er romaner i den realistiske tradisjonen som fra ulike vinkler tar for seg krigs- og voldsaspekter i nasjonens historie. Det kan være grunn til å hevde at Nordisk Råds litteraturpris i så henseende har bidratt til å sementere fordommer om det finske folkets lynne.
Her kan det være nyttig å ha i minne de finske forfatternes store betydning som moralsk-politiske vindusåpnere i et Finland med liten vilje til forsoning og åpenhet om de onde årene mellom 1917 og 1945, og da særlig Innbyrdeskrigen vinteren 1918. Det er modige og etisk og sosialt bevisste forfattere som nobelprisvinneren Frans Eemil Sillanpää, nasjonalskalden Väinö Linna, nasjonalskjenderen Hannu Salama, men også historikere som Jaakko Paavolainen og Heikki Ylikangas, som stått for den nødvendige utluftingen i det politisk innestengte etterkrigsfinland. De har følgelig gitt viktige bidrag til den sterke posisjonen forfatterne og ordet har hatt i Finlands folk gjennom 1900-tallet.
Finlands nominasjonskomité har ellers gjenspeilet landets offisielle tospråklighetspolitikk ved at man har hatt en tilnærmet 50-50-fordeling mellom finsk og svensk språk. Denne balansen har vært gjort gjeldende for så vel verknominasjonene som sammensetningen av nominasjonskomiteen, og det til tross for at de svenskspråklige knapt utgjør 6 % av Finlands befolkning. Dette uttrykket for toleranse står det stor respekt av, og har nok særlig bidratt til å styrke den finlandssvenske litteraturen. Det finlandssvenske språkområdet har de siste tiårene fostret solide romanforfattere med gjennomslag også utenfor Svenskfinland. Dette gjelder i særdeleshet Kjell Westö, men også Lars Sund og Ulla-Lena Lundberg. Det er likevel fra den finlandssvenske lyrikktradisjonen vinnerne av Nordisk Råds litteraturpris har kommet.
I lyrikkutvalget ligger det en spesiell tendens i det at halvparten av prisene har blitt tildelt svenskspråklige lyrikere, hvorav to er finlandssvenske (Bo Carpelan og Tua Forsström). Svensk synes dermed å ha vært det foretrukne lyrikkspråket i nordisk litteratur, noe som i 2003 ble uttrykt i prisen til Eva Ströms patologiske skildringer av det senmoderne menneskets tilværelse i Revbensstäderna. Videre gikk tre av de til sammen tolv lyrikkprisene i årene 1962-2005 til lyrikere fra Nordens atlanterhavsøyer (Ólafur J. Sigurdsson, Snorri Hjartarson og Rói Patursson), én til det samiske området, mens to gikk til Danmark.
De norske og finskspråklige lyrikerne har aldri nådd opp, og vi skal også ha i minne at de to danske lyrikkprisene ble tildelt Pia Tafdrup og Henrik Nordbrandt så sent som i 1999 og 2000. Det åpner for et annet perspektiv på lyrikktildelningene: Prisene for lyrikk har vært forbeholdt forfattere fra Nordens minste og mest perifere språkterritorier frem til 1999 ved at lyrikk skrevet på samisk, islandsk, færøysk og finlandssvensk mottok seks av ni priser for lyrikk i årene 1966-1998, mens tre rikssvenske lyrikere mottok prisen i samme periode.
De svenskspråklige lyrikkvinnerne fra 1990-tallet representerer en nøkternhet henimot minimalisme i virkemiddelbruken blandet med episke tekstblokker i prosadiktform. I Tua Forsströms Efter att ha tillbringat en natt bland hästar er det så vel dikt i tilnærmet haikuformat som prosadikt, kanskje ikke så ulikt Tomas Tranströmer i För levande och döda (vinner i 1990). Prosadiktet finner vi enda sterkere representert hos 2003-vinneren Eva Ström, som bruker prosadiktets form i 15 av 41 dikt i Revbensstäderna.
Når det gjelder representasjonen av litterære ideer og tradisjoner i prisens historie, er det forenklet sagt en balanse på 1960-tallet mellom prisvinnere med forankring i realismen som litterær tradisjon og i den modernistiske mainstreamlitteraturen. På 1970-tallet ble denne balansen i prishistorien forrykket ved at bedømningskomiteen valgte noen flere realistiske verk. Så ble balansen fra 1960-tallet gjenopprettet i løpet av 1980-årene, kanskje likevel med en svak realismepreferanse. Blant vinnerne var den postmoderne litteraturen, eller ”1980-tallets nye litteratur”, ikke representert i dette tiåret.
1980-tallet i prishistorien korresponderte således kvantitativt med den samtidige tendensen til å skrive romaner, men ikke kvalitativt gjennom utvelgelse av romaner som eksperimenterer med formen gjennom estetisk selvrefleksjon og skrifttematisering, eller med biografien som sjanger. Dette skjedde først med prisen til Dorrit Willumsens Bang så sent som i 1997. Jan Kjærstad hadde sitt store gjennombrudd i den nordiske postmodernismen med Homo Falsus i 1984, men den etter hvert aldersstegne avantgardisten Kjærstad måtte vente helt til 2000 før han fikk prisen for sin rike ordarkitektur i Oppdageren.
I et jubileumsskrift til Nordisk Råds 40-årsjubileum avviser skriftets forfatter Ingrid Elam min forståelse av 1980-tallet i prishistorien (Elam 2002). Hun hevder at det hun identifiserer som den eksistensielt selvbevisste og metafiksjonelle romanen, er foretrukket av bedømningskomiteen på 1980-tallet. Denne påstanden ligger til grunn for slutningen hennes om at prisinstitusjonens litterære preferanser er de samme som man finner hos ”så väl författare, som hos priskomittéer och den läsande allmänheten”. Av prisvinnerromanene på 1980-tallet er det vel bare Dag Solstads Roman 1987 (vinner i 1989) og Göran Tunströms Juloratoriet (vinner i 1984) som er i nærheten av å svare til Elams forventninger i så måte.
Selv om det finnes metafiksjonelle grep i disse romanene, har dette likevel ikke avgjørende innvirkning på verkenes form og tematikk, og er etter mitt syn ikke representative for skriftens postmodernistiske selvbevissthet. Glødende mos (vinner i 1988) blir heller ikke en selvbevisst metafiksjon av at Thór Vilhjálmsson lar sin dikter bli utsatt for et knivoverfall i siste kapittel.
Jeg ser det heller slik at bedømningskomiteen foretrekker tradisjonelle modernistiske verk uten en sterkt ordnende forfatterperson på 1980-tallet. I møtet med disse romanene er det leseren som selv må ordne tekstuniverset og bidra til verkets skapelse, og tekstens bevissthet om leseren overgår etter mitt syn Elams forestilling om selvbevisste skriften-alene-romaner. Utover dette er det knapt noen motsetning mellom Ingrid Elams og min forståelse av prisinstitusjonens valg som trygge utvalg fra den litterære hovedstrømmen.
Om noen romanprisvinnere mer enn andre skulle sies å representere samtidige litterære strømninger på 1990-tallet, vil jeg trekke frem Kerstin Ekman, som under den svenske krimbølgen på 1990-tallet fikk prisen for Händelser vid vatten i 1994. Handlingen utspiller seg riktignok ikke i svenske storbymiljøer, men på glesbygden hvor så å si hele landskapet tilfører spenning til kriminalfortellingen. Det gjør den blant annet ved å spille på nærmest stereotype norrlandfordommer hos den impliserte, urbane og kvinnelige leserpersonen. På grunnlag av disse kan verkets sublime scenografi med mørke skoger bak svarte vann og endeløse myrer vise seg å skjule nesten hva som helst.
Noen problemer knyttet til prisens representativitet og den danske romanen.
I sin litteratursosiologiske avhandling om Nordisk Råds litteraturpris fra 1996 viser Inger T. Hjelmervig hvordan prisen kontinuerlig er omgitt av forventninger om utjevning under et uoffisielt rettferdighetsperspektiv - ikke så mange svensker, ikke så mange romaner, ikke så mange menn (Hjelmervig 1996). Den første kvinnelige vinneren ble Sara Lidman i 1980, og det antakeligvis med drahjelp av kvinnelige professoraktivisters alternative protestpris til Märta Tikkanen året før.
Etter at det samiske språkområdet, Færøyene og Grønland ble gitt nominasjonsrett i 1984, vokste det selvsagt frem forventninger om priser til disse også. Det færøyske, samiske og grønlandske språkområdet kan nominere ett verk hver, men er bare representert i bedømningskomiteen i år hvor disse områdene har nominert verk.Færøyenes Rói Patursson fikk sin lyrikkpris i 1986, samen Nils-Aslak Valkeapää sin i 1991, mens Grønlands forfattere fremdeles venter i ambivalent spenning.
Det kan være riktig å si at den litterære spennvidden økte etter 1980-prisen, og at lidmanprisen således utløste et akkumulert utjevningsbehov. Om det er en utjevningsfase etter 1980, vil jeg anslå at den stoppet ved tildelingen av prisen til Frida Á. Sigurdardóttir i 1992. Da hadde bedømningskomiteen i løpet av tretten tildelinger valgt tre kvinner, en same og en færøying – mot null fra de samme kategoriene i de 18 årene forut for lidmanprisen.
1990-tallet var i det hele tatt en fase hvor kvinnene styrket sin posisjon, og det i bedømningskomiteen så vel som blant prisvinnerne. Fem av ti priser gikk til kvinner i dette tiåret, mens sju kvinner holdt de ti faste plassene i bedømningskomiteen i perioden 1998-2001. I årene 1993-2002 dominerte for øvrig danske forfattere vinnerlisten ved at de tok fire av ti priser. Så skal det nevnes at Danmark bare fikk prisen én gang mellom Villy Sørensens Uden mål – og med i 1974 og Peer Hultbergs pris i 1993 for Byen og Verden. Mellom disse fikk så Peter Seeberg prisen for novellesamlingen Om fjorten dage i 1983.
Med tanke på romanens dominans i prishistorien er det påfallende at det ikke ble kåret noen danske romanvinnere mellom Thorkild Hansens Slavernes øer (vinner i 1971) og Peer Hultbergs Byen og Verden i 1993. Kan dette bety at det ikke ble nominert noen danske romaner av tilstrekkelig kvalitet i en sammenhengende 20-årsperiode? Det indikerer i alle fall at den danske romanen har hatt problemer med å nå frem overfor bedømningskomiteen på 1970- og 1980-tallet, selv om dansk romankunst har dratt nytte av akkurat de samme språklige fordelene som svenske og norske romaner alltid har i komiteen.
Jubileumsskriftforfatter Ingrid Elam avviser min tidligere problematisering av den danske romanen, med henvisning til at jeg har lagt for stor vekt på de litterære trendene utenfor prisinstitusjonen. Det hun har rett i, er at det er galt å legge litterære strømninger utenfor nominasjonssfæren som premisser for bedømningskomiteens valg av prisvinnere; komiteens medlemmer må selvsagt forholde seg til de verkene som faktisk er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. En annen sak er at de nominerte verkene neppe er absolutt autonome i forhold til de litterære tendensene i den litterære institusjonen og bokmarkedet i hjemlandet.
Jeg finner likevel ikke at Ingrid Elam klarer å gi et plausibelt svar på den danske romanens problem. Om vi ser på 1980-tallet spesielt, var det åtte lyrikksamlinger, to novellesamlinger og ti romaner som utgjorde Danmarks kandidater til prisen i årene 1980-1989. Den danske nominasjonskomiteen satset på Dorrit Willumsens forsøk på å syntetisere romanen med biografien (nominert for Marie i 1984 og Suk hjerte i 1987), men også på en annen romanhybrid, ”den historisk-dokumentariske roman”, med nominasjonen av Henrik Stangerups Vejen til Lagoa Santa i 1982. I dansk litteratur ble denne undergruppen av romanen særlig eksponert på 1960-tallet av Thorkild Hansen, som med suksess ble nominert til 1971-prisen med den historisk-dokumentariske romanen Slavernes øer.
Satsingen på Dorrit Willumsen har for øvrig preg av å være en kjepphest for Danmarks nominasjonskomité, som nominerte henne fire ganger mellom 1980 og 1997. Den siste gangen seiret både hun og romanbiografien med Bang. En roman om Herman Bang. En annen dansk kjepphest på 1980-tallet synes Cecil Bødker (f. 1927) å ha vært. Hun ble nominert både i 1981 og 1985, men hennes største bravader som forfatter var vel innenfor barne- og ungdomslitteraturen, som med Silas-bøkene? Om man leser dansk litteraturhistorie over 1980-tallet, vil man da heller ikke støte på Cecil Bødkers navn særlig mange ganger (om noen).
Nominasjonene av Cecil Bødker likner på de ”lang og tro tjeneste”-nominasjonene som preget prisinstitusjonen på 1960-tallet. I så henseende har Ingrid Elam delvis rett når hun påpeker at de nominerte danske romanene ikke har falt igjennom som eksperimentell avantgardelitteratur, slik jeg har antydet tidligere. Problemet synes også å ha vært at den danske nominasjonskomiteen samtidig har satset på lyrikk og romaner som har vært i utakt med bedømningskomiteens litterære forventninger. De danske romannominasjonene på 1980-tallet havnet dermed i et estetisk spenn mellom Jens Christian Grøndahl, som debuterte med Kvinden i midten i 1985, og Cecil Bødker, hvis debut var diktsamlingen Luseblomster i 1955.
De danske romannominasjonene etter 1980 rommet knapt den brede, episke fortellingen innenfor tradisjonelle sjangerforventninger som samtidig har hatt så stor appell i det nordiske bokmarkedet, av typen Frøken Smillas fornæmmelse for sne av Peter Høeg. Han debuterte i 1988, og ble nominert i 1991 for Fortællinger om natten og i 1994 for De måske egnede, men derimot ikke for Frøken Smillas fornæmmelse for sne! Det sier selvsagt en hel del om den danske nominasjonskomiteens autonomi i forhold til litterære trender og leserpreferanser. På den annen side samsvarte de svenske og norske nominasjonene av Kerstin Ekman og Lars Saabye Christensen desto bedre med vindene i kritikk og marked.
Både Nordisk Råds litteraturpris og ”det nordiske” er produkter av borgerlighetens mytologi.
Ser man prishistorien under ett, synes det vanskelig å komme unna at prisen ikke bare produserer kulturelt fellesskap, men også myter om det nordiske fellesskapet. Slike myter er åpenbart apologetiske, og tjener i hovedsak det bestående, hevder Roland Barthes i Mytologier (1957). I tråd med Barthes’ tenkning fremstår fellesskapsforestillingen ”Norden” primært som et produkt av borgerligheten og dens økonomiske virksomhet i kapitalismen.
Nordenforestillingen bygger på nasjon- og familiemyten, som igjen er metaforer for harmoni. Denne harmonien synes å være det hellige som totemet Nordisk Råds litteraturpris viser vei til, men når harmonien blir absolutt, kan den bli skarp i kantene. Sent høsten 2000 forsøkte jeg å nærme meg prisinstitusjonen fra 8200 Fauske med stipend i blikket, ærgjerrighet i brystet og en kritisk problemstilling på arket: ”Representerer de nasjonale nominasjonskomiteene en litterær bredde som favner hele den nordiske litteraturen som er målgruppe for prisen?”
Med denne mistenksomme formuleringen gikk jeg meg ganske raskt på kvist. Etter en omfattende korrespondanse med personer i Norden som på ulike vis og nivåer har vært eller er involvert i prisinstitusjonen, satt jeg igjen med noen runde, noen vage og noen arrige uttalelser. I tillegg fikk jeg opplysende uttalelser, men gitt under bordet med ”dette får du ikke sitere meg på!”-klausuler. Etter hvert som forprosjektet strekte seg inn i neste år, begynte den innkommende korrespondansen å bære preg av at noen hadde snakket sammen, med knappere svar og mindre åpenhet selv under bordet som resultat.
Omsider fikk jeg en generalavklaring med nåværende norske nestor i nordisk samarbeid på litteraturfeltet, Hans H. Skei. På vegne av den norske nominasjonskomiteen forklarte han meg hvordan ting hang sammen, og etter denne avklaringen skjønte jeg også ”En middag” av Alexander Kielland bedre. I denne novellen tar den hjemkomne studenten sin fars idealistiske og bent frem liberale festtalefraser på alvor. Når så sønnen rives med av farens uttrykk for åpenhet og toleranse, og feller en kritisk bemerkning til farens tale, skjer det et markant stemningsskifte fra det joviale til det utrivelige.
Adjunkten i selskapet påtar seg å forklare den sannhetssøkende studenten at sannhet ikke er et spørsmål om ha rett. I og for seg er det heller ikke noen dyd å stå for sine meninger utenfor festtalene, og det hele er et spørsmål om å innordne seg borgerlighetens dynamiske syn på sannhetens vesen og betydning. Om jeg modererte de personlige ambisjonene og forlot det litteratursosiologiske perspektivet til fordel for et rent litterært prosjekt, ville det bli lettere å få artikkelen på trykk. Og Hans H. Skei fikk rett.
Roland Barthes skriver i Mytologier at den borgerlige myten er konstaterende og tautologisk. Det tautologiske ved myten gjør etterprøvinger unødvendige, og definerer noe som seg selv: god litteratur er god litteratur, Norden er Norden. Om man bare konstaterer ”det nordiske” uten å forklare ideens komplekse sammenheng, skal det lite til før man opplever ”det nordiske” som noe naturlig. Det som er historisk, menneskelig mening, blir i myten til menneskelig betydningsløshet ved at myten unnviker forklaringen. Der man kunne forvente at tingene skulle behandles kritisk og rasjonelt, velger myten å besynge tingene, og det i en euforisk klarhet hvor tingene betyr noe helt av seg selv.
Den bedømningskomiteen som velger vinneren av Nordisk Råds litteraturpris, slipper å gi substansielle begrunnelser for sitt valg for derved å stille seg åpen for en saksorientert, negativ kritikk. Det er derfor ikke først og fremst prisvinnernes litterære kvaliteter som fremheves gjennom pristildelningen, men snarere prisutdelerens egenart ved at vinneren refleksivt bekrefter utdelerens verden og orden. Dette ble understreket tidlig i prishistorien, som da 1965-prisen gikk til en av initiativtakerne til Nordisk Råds litteraturpris, Olof Lagercrantz. Han er for øvrig den eneste prisvinneren som på et senere tidspunkt har opplevd å bli nominert på nytt, for Att läsa Proust i 1993.
Denne renominasjonen av en prisvinner åpnet for at én og samme forfatter faktisk kan vinne Nordisk Råds litteraturpris flere ganger, selv om Lagercrantz ikke nådde opp i 1993. Siden det var nettopp han som ble renominert, skal vi huske på at han i manges øyne bare fikk en halv pris i 1965, i og med at prisen dette året ble delt mellom William Heinesen og Olof Lagercrantz på grunn av en feil i bedømningskomiteen. Lagercrantz har dessuten status som en superrepresentant for både nordisk kulturfellesskap og lese- og skrivekunsten, og har med det representert vesentlige verdier i den nordiske borgerligheten.
Kontinuiteten i det borgerlige hegemoniet over Norden er basert på lese- og skrivekunsten, som også er det borgerlige dannelsesidealets absolutte basis. Som dannelse forstås da den prosessen der individet sosialiseres inn i den borgerlig-kapitalistiske verdensanskuelsen. Spørsmålet er derfor om ikke Olof Lagercrantz har betydd mer for den harmoniske forestillingen om nordisk fellesskap enn han har gjort for den litteraturen som leses og skrives i Norden - om det er relevant å skille mellom disse i Nordisk Råds litteraturprissammenheng, vel å merke.
Siden Nordisk Råds litteraturpris i realiteten er en pris til prisutdeleren selv, blir eventuelle litterære provokasjoner, som det er overdådig mange av i tilfellet Hannu Salama, ufarliggjort og drept av den borgerlige anerkjennelsen. Verket tvinges refleksivt til å anerkjenne prisutdelerens verdier og verdensanskuelse gjennom prisinstitusjonens tautologiske begrunnelse, eller det Barthes kaller en besvimelse i rette øyeblikk. I den borgerlige offentligheten som Nordisk Råds litteraturpris representerer, forsvinner derfor de litterære provokasjonene i penger og glede, gester og dekor som er arrangert av Nordisk Råd. Dette skjer enten prisvinneren tar imot prisen eller ikke – borgerskapets anerkjennelse trekkes ikke tilbake.
Litteratur:
Anderson, Benedict: Forestilte fellesskap. Refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning. Spartacus, Oslo 1996.
Barthes, Roland: Mytologier. Gyldendal, Oslo 1975.
Elam, Ingrid: Fyrtio år för Norden? Skrift til Nordisk Råds 40-årsjubileum. Foreningene Nordens Forbund 2002.
Gaare, Odd: ”Nordisk Råds litteraturpris. Tendenser og profiler 1962-1993.” Norsk litterær årbok 1993, og med kvantitative data i Nordisk Tidskrift 6/1993.
Gaare, Odd: ”Det nordiska i Nordiska rådets litteraturpris.” Horisont 1/2002.
Gaare, Odd: ”Nordisk kultur og litteratur skaper nordisk identitet.” Nordisk Tidskrift nr. 1/2003
Hjelmervig, Inger Thorun: Great Books. Nordisk Råds litteraturpris mellem kapløb og kvalitet. PhD-avhandling, København 1996.
Nordisk Råd/Nordisk Ministerråd: Nordisk kraft. Stockholm-København 1994.
Schimanski, Johan: ”Identitetens grenser. Om nasjonal identitet i litteraturen.” Nordlit nr. 10, Universitetet i Tromsø 2001.
Betoningen av ”det nordiske” er derfor sterk når Nordisk Råds litteraturpris omtales av prisinstitusjonen selv og i publikasjoner fra Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Dette har sin forklaring i forhistorien til så vel Nordisk Råd som Nordisk Råds litteraturpris, uttrykt i ønsket om å styrke nordisk fellesskap og identitet gjennom kulturelt, økonomisk og politisk samarbeid. Ut ifra et kritisk, ikke-apologetisk perspektiv er det all grunn til å hevde at den litterære institusjonen, som omfatter produksjon, distribusjon og resepsjon av litteraturen i Norden, ikke primært er nasjonal eller nordisk, men borgerlig og kapitalistisk. Hva er det da som foranlediger at verkene likevel oppfattes som nordiske?
I statuttene til Nordisk Råds litteraturpris er det ikke angitt noe krav om nordiskhet, unntatt i språkkravet, ved at prisen gis ”för ett skönlitterärt verk på ett av de nordiska ländernas språk. Med skönlitterärt verk förstås i detta samanhang roman, drama, dikt-, novell- eller essäsamling eller annat verk som uppfyller höga litterära och konstnärliga krav”. Det er altså sjangerdefinisjoner og estetisk kvalitet som eksplisitt blir understreket, mens ”det nordiske” er knyttet til språkanvendelsen.
I medienes omtale av Nordisk Råds litteraturpris har likevel ”det nordiske” alltid vært lett tilgjengelig som en litterær kvalitet i seg selv. De 28 romanene som så langt har vunnet Nordisk Råds litteraturpris, bekrefter Norden-forestillingen gjennom et stort inventar av geografiske beskrivelser, historiske refleksjoner, fortellinger og myter fra Nordens territorium og historie. Disse representerer tilsynelatende et mangfoldig verdiinnhold som kan identifiseres som nordisk av leserne direkte, eller gjennom resepsjonens betoning av verkenes nordiskhet.
Noen tendenser og profiler i prishistorien.
Jeg har tidligere gitt vurderinger av bedømningskomiteens valg, og funnet et påfallende trekk i dominansen av romaner i prisvinnerutvalget (1993, 2002). 28 av 44 priser gikk til romaner i årene 1962-2005, og i forhold til den litterære produksjonen og resepsjonen i Norden, er romanens dominans forventet. Denne reflekterer samtidige litterære tendenser i Norden, muligens med unntak av 1970-tallet. I nordisk litteraturhistorie fremstilles særlig 1980-tallet som romanens tiår, og dette bekreftes kvantitativt ved at sju av ti priser gikk til romaner dette tiåret.
Romanens sjangermessige dominans var også sterk i prisårene 1962-1971, hvor åtte av elleve priser tilfalt romaner. Bredden i sjangerrepresentasjonen var samtidig størst på 1960-tallet, da både romanen, essayet, novellen og diktet ble honorert. 1990-tallet var for øvrig lyrikkens tiår i prishistorien, som Tomas Tranströmer og Nils-Aslak Valkeapää innledet (1990 og 1991), og som Tua Forsström og Pia Tafdrup avsluttet (1998 og 1999). Lyrikkens sterke representasjon i de senere år av prishistorien ble ytterligere understreket av prisen til Henrik Nordbrandt i 2000.
At tolv priser har tilfalt lyrikksamlinger, er rimelig å forvente, likeledes at det bare er to essayister på listen over prisvinnere. Det at novellesjangeren bare er representert med tre vinnere – hvorav to er norske (Johan Borgen i 1967 og Øystein Lønn i 1996) - gir mer å grunne over. Det er dog ingen grunn til å mistenke bedømningskomiteen for å ha forfordelt denne sjangeren, for snarere er vel problemstillingen hvilken status og posisjon novellesjangeren generelt har hatt innenfor de litterære institusjonene i Norden.
Det samme gjelder for den nordiske dramatikken, som har hatt store problemer med å nå frem i møtet med bedømningskomiteen; drama har vært nominert, men aldri honorert. Om dette skriver tidligere medlem av bedømningskomiteen, Sigurdur A. Magnússon, til meg at skuespill bare kommer til sin rett på scenen, og fortsetter: ”I min tid presenterte den svenske juryen Lars Noréns Endagsvarelser, men det var meget vanskelig å lese og nesten umulig å forestille seg hvordan det ville fremstå på scenen.” Og følgelig problematisk å bedømme.
Når det så gjelder representativitet etter samtidige litterære strømninger, kan hovedtyngden av vinnerne neppe sies å utgjøre noen kunstnerisk avantgarde i sin samtid. Heller har vi i vinnerutvalget å gjøre med etablerte kunstneres solide og allerede respekterte håndverk. Den yngste som er blitt hedret med prisen, er Kjartan Fløgstad. Han er også en av få klare kunstneriske fornyere i sin samtid på vinnerlisten. Fløgstad var bare 34 år da han mottok prisen for Dalen Portland i 1978, mens den nest yngste, Einar Már Gudmundsson, fylte 41 i sitt prisår 1995. Ellers skal det nevnes at ingen debutanter noen gang har fått prisen.
Her er likevel kontroversielle valg, og for meg fremstår Hannu Salamas Kommer upp i tö (vinner i 1975) og Dorrit Willumsens Bang. En roman om Herman Bang (vinner i 1997) som to slike. Willumsens beskrivelse av Herman Bang er kunstnerisk frihet og biografisk skildring på samme tid. Denne hybridiseringen av livsskildring og diktning, av biografien og romanen, er ikke uproblematisk – særlig når det i tillegg er Herman Bang som portretteres. Salama var på sin side omdiskutert for sitt forfatterskap, med sterk naturalisme og profane skildringer av mennesker og nasjonens offisielle historie. Dette bidro ikke minst hans Midtsommerdansen fra 1964 til, som Salama ble blasfemitiltalt for å ha skrevet. Etter å ha blitt dømt til fengselsstraff i 1968 for å ha skjendet nasjonens sedelighet, ble han benådet av president Urho Kekkonen samme år.
Finskspråklige forfattere er svakt representert blant vinnerne. Etter salamaprisen i 1975 vant Antti Tuuri med En dag i Österbotten i 1985, men så måtte man vente helt til 2004 på neste pris til finskspråklig litteratur, som ble tildelt Kari Hotakainen for Löpgravsvägen. De finskspråklige vinnerne som står på listen, gir for øvrig et noe stereotypt bilde av Finlands litteratur og kultur. Det er romaner i den realistiske tradisjonen som fra ulike vinkler tar for seg krigs- og voldsaspekter i nasjonens historie. Det kan være grunn til å hevde at Nordisk Råds litteraturpris i så henseende har bidratt til å sementere fordommer om det finske folkets lynne.
Her kan det være nyttig å ha i minne de finske forfatternes store betydning som moralsk-politiske vindusåpnere i et Finland med liten vilje til forsoning og åpenhet om de onde årene mellom 1917 og 1945, og da særlig Innbyrdeskrigen vinteren 1918. Det er modige og etisk og sosialt bevisste forfattere som nobelprisvinneren Frans Eemil Sillanpää, nasjonalskalden Väinö Linna, nasjonalskjenderen Hannu Salama, men også historikere som Jaakko Paavolainen og Heikki Ylikangas, som stått for den nødvendige utluftingen i det politisk innestengte etterkrigsfinland. De har følgelig gitt viktige bidrag til den sterke posisjonen forfatterne og ordet har hatt i Finlands folk gjennom 1900-tallet.
Finlands nominasjonskomité har ellers gjenspeilet landets offisielle tospråklighetspolitikk ved at man har hatt en tilnærmet 50-50-fordeling mellom finsk og svensk språk. Denne balansen har vært gjort gjeldende for så vel verknominasjonene som sammensetningen av nominasjonskomiteen, og det til tross for at de svenskspråklige knapt utgjør 6 % av Finlands befolkning. Dette uttrykket for toleranse står det stor respekt av, og har nok særlig bidratt til å styrke den finlandssvenske litteraturen. Det finlandssvenske språkområdet har de siste tiårene fostret solide romanforfattere med gjennomslag også utenfor Svenskfinland. Dette gjelder i særdeleshet Kjell Westö, men også Lars Sund og Ulla-Lena Lundberg. Det er likevel fra den finlandssvenske lyrikktradisjonen vinnerne av Nordisk Råds litteraturpris har kommet.
I lyrikkutvalget ligger det en spesiell tendens i det at halvparten av prisene har blitt tildelt svenskspråklige lyrikere, hvorav to er finlandssvenske (Bo Carpelan og Tua Forsström). Svensk synes dermed å ha vært det foretrukne lyrikkspråket i nordisk litteratur, noe som i 2003 ble uttrykt i prisen til Eva Ströms patologiske skildringer av det senmoderne menneskets tilværelse i Revbensstäderna. Videre gikk tre av de til sammen tolv lyrikkprisene i årene 1962-2005 til lyrikere fra Nordens atlanterhavsøyer (Ólafur J. Sigurdsson, Snorri Hjartarson og Rói Patursson), én til det samiske området, mens to gikk til Danmark.
De norske og finskspråklige lyrikerne har aldri nådd opp, og vi skal også ha i minne at de to danske lyrikkprisene ble tildelt Pia Tafdrup og Henrik Nordbrandt så sent som i 1999 og 2000. Det åpner for et annet perspektiv på lyrikktildelningene: Prisene for lyrikk har vært forbeholdt forfattere fra Nordens minste og mest perifere språkterritorier frem til 1999 ved at lyrikk skrevet på samisk, islandsk, færøysk og finlandssvensk mottok seks av ni priser for lyrikk i årene 1966-1998, mens tre rikssvenske lyrikere mottok prisen i samme periode.
De svenskspråklige lyrikkvinnerne fra 1990-tallet representerer en nøkternhet henimot minimalisme i virkemiddelbruken blandet med episke tekstblokker i prosadiktform. I Tua Forsströms Efter att ha tillbringat en natt bland hästar er det så vel dikt i tilnærmet haikuformat som prosadikt, kanskje ikke så ulikt Tomas Tranströmer i För levande och döda (vinner i 1990). Prosadiktet finner vi enda sterkere representert hos 2003-vinneren Eva Ström, som bruker prosadiktets form i 15 av 41 dikt i Revbensstäderna.
Når det gjelder representasjonen av litterære ideer og tradisjoner i prisens historie, er det forenklet sagt en balanse på 1960-tallet mellom prisvinnere med forankring i realismen som litterær tradisjon og i den modernistiske mainstreamlitteraturen. På 1970-tallet ble denne balansen i prishistorien forrykket ved at bedømningskomiteen valgte noen flere realistiske verk. Så ble balansen fra 1960-tallet gjenopprettet i løpet av 1980-årene, kanskje likevel med en svak realismepreferanse. Blant vinnerne var den postmoderne litteraturen, eller ”1980-tallets nye litteratur”, ikke representert i dette tiåret.
1980-tallet i prishistorien korresponderte således kvantitativt med den samtidige tendensen til å skrive romaner, men ikke kvalitativt gjennom utvelgelse av romaner som eksperimenterer med formen gjennom estetisk selvrefleksjon og skrifttematisering, eller med biografien som sjanger. Dette skjedde først med prisen til Dorrit Willumsens Bang så sent som i 1997. Jan Kjærstad hadde sitt store gjennombrudd i den nordiske postmodernismen med Homo Falsus i 1984, men den etter hvert aldersstegne avantgardisten Kjærstad måtte vente helt til 2000 før han fikk prisen for sin rike ordarkitektur i Oppdageren.
I et jubileumsskrift til Nordisk Råds 40-årsjubileum avviser skriftets forfatter Ingrid Elam min forståelse av 1980-tallet i prishistorien (Elam 2002). Hun hevder at det hun identifiserer som den eksistensielt selvbevisste og metafiksjonelle romanen, er foretrukket av bedømningskomiteen på 1980-tallet. Denne påstanden ligger til grunn for slutningen hennes om at prisinstitusjonens litterære preferanser er de samme som man finner hos ”så väl författare, som hos priskomittéer och den läsande allmänheten”. Av prisvinnerromanene på 1980-tallet er det vel bare Dag Solstads Roman 1987 (vinner i 1989) og Göran Tunströms Juloratoriet (vinner i 1984) som er i nærheten av å svare til Elams forventninger i så måte.
Selv om det finnes metafiksjonelle grep i disse romanene, har dette likevel ikke avgjørende innvirkning på verkenes form og tematikk, og er etter mitt syn ikke representative for skriftens postmodernistiske selvbevissthet. Glødende mos (vinner i 1988) blir heller ikke en selvbevisst metafiksjon av at Thór Vilhjálmsson lar sin dikter bli utsatt for et knivoverfall i siste kapittel.
Jeg ser det heller slik at bedømningskomiteen foretrekker tradisjonelle modernistiske verk uten en sterkt ordnende forfatterperson på 1980-tallet. I møtet med disse romanene er det leseren som selv må ordne tekstuniverset og bidra til verkets skapelse, og tekstens bevissthet om leseren overgår etter mitt syn Elams forestilling om selvbevisste skriften-alene-romaner. Utover dette er det knapt noen motsetning mellom Ingrid Elams og min forståelse av prisinstitusjonens valg som trygge utvalg fra den litterære hovedstrømmen.
Om noen romanprisvinnere mer enn andre skulle sies å representere samtidige litterære strømninger på 1990-tallet, vil jeg trekke frem Kerstin Ekman, som under den svenske krimbølgen på 1990-tallet fikk prisen for Händelser vid vatten i 1994. Handlingen utspiller seg riktignok ikke i svenske storbymiljøer, men på glesbygden hvor så å si hele landskapet tilfører spenning til kriminalfortellingen. Det gjør den blant annet ved å spille på nærmest stereotype norrlandfordommer hos den impliserte, urbane og kvinnelige leserpersonen. På grunnlag av disse kan verkets sublime scenografi med mørke skoger bak svarte vann og endeløse myrer vise seg å skjule nesten hva som helst.
Noen problemer knyttet til prisens representativitet og den danske romanen.
I sin litteratursosiologiske avhandling om Nordisk Råds litteraturpris fra 1996 viser Inger T. Hjelmervig hvordan prisen kontinuerlig er omgitt av forventninger om utjevning under et uoffisielt rettferdighetsperspektiv - ikke så mange svensker, ikke så mange romaner, ikke så mange menn (Hjelmervig 1996). Den første kvinnelige vinneren ble Sara Lidman i 1980, og det antakeligvis med drahjelp av kvinnelige professoraktivisters alternative protestpris til Märta Tikkanen året før.
Etter at det samiske språkområdet, Færøyene og Grønland ble gitt nominasjonsrett i 1984, vokste det selvsagt frem forventninger om priser til disse også. Det færøyske, samiske og grønlandske språkområdet kan nominere ett verk hver, men er bare representert i bedømningskomiteen i år hvor disse områdene har nominert verk.Færøyenes Rói Patursson fikk sin lyrikkpris i 1986, samen Nils-Aslak Valkeapää sin i 1991, mens Grønlands forfattere fremdeles venter i ambivalent spenning.
Det kan være riktig å si at den litterære spennvidden økte etter 1980-prisen, og at lidmanprisen således utløste et akkumulert utjevningsbehov. Om det er en utjevningsfase etter 1980, vil jeg anslå at den stoppet ved tildelingen av prisen til Frida Á. Sigurdardóttir i 1992. Da hadde bedømningskomiteen i løpet av tretten tildelinger valgt tre kvinner, en same og en færøying – mot null fra de samme kategoriene i de 18 årene forut for lidmanprisen.
1990-tallet var i det hele tatt en fase hvor kvinnene styrket sin posisjon, og det i bedømningskomiteen så vel som blant prisvinnerne. Fem av ti priser gikk til kvinner i dette tiåret, mens sju kvinner holdt de ti faste plassene i bedømningskomiteen i perioden 1998-2001. I årene 1993-2002 dominerte for øvrig danske forfattere vinnerlisten ved at de tok fire av ti priser. Så skal det nevnes at Danmark bare fikk prisen én gang mellom Villy Sørensens Uden mål – og med i 1974 og Peer Hultbergs pris i 1993 for Byen og Verden. Mellom disse fikk så Peter Seeberg prisen for novellesamlingen Om fjorten dage i 1983.
Med tanke på romanens dominans i prishistorien er det påfallende at det ikke ble kåret noen danske romanvinnere mellom Thorkild Hansens Slavernes øer (vinner i 1971) og Peer Hultbergs Byen og Verden i 1993. Kan dette bety at det ikke ble nominert noen danske romaner av tilstrekkelig kvalitet i en sammenhengende 20-årsperiode? Det indikerer i alle fall at den danske romanen har hatt problemer med å nå frem overfor bedømningskomiteen på 1970- og 1980-tallet, selv om dansk romankunst har dratt nytte av akkurat de samme språklige fordelene som svenske og norske romaner alltid har i komiteen.
Jubileumsskriftforfatter Ingrid Elam avviser min tidligere problematisering av den danske romanen, med henvisning til at jeg har lagt for stor vekt på de litterære trendene utenfor prisinstitusjonen. Det hun har rett i, er at det er galt å legge litterære strømninger utenfor nominasjonssfæren som premisser for bedømningskomiteens valg av prisvinnere; komiteens medlemmer må selvsagt forholde seg til de verkene som faktisk er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. En annen sak er at de nominerte verkene neppe er absolutt autonome i forhold til de litterære tendensene i den litterære institusjonen og bokmarkedet i hjemlandet.
Jeg finner likevel ikke at Ingrid Elam klarer å gi et plausibelt svar på den danske romanens problem. Om vi ser på 1980-tallet spesielt, var det åtte lyrikksamlinger, to novellesamlinger og ti romaner som utgjorde Danmarks kandidater til prisen i årene 1980-1989. Den danske nominasjonskomiteen satset på Dorrit Willumsens forsøk på å syntetisere romanen med biografien (nominert for Marie i 1984 og Suk hjerte i 1987), men også på en annen romanhybrid, ”den historisk-dokumentariske roman”, med nominasjonen av Henrik Stangerups Vejen til Lagoa Santa i 1982. I dansk litteratur ble denne undergruppen av romanen særlig eksponert på 1960-tallet av Thorkild Hansen, som med suksess ble nominert til 1971-prisen med den historisk-dokumentariske romanen Slavernes øer.
Satsingen på Dorrit Willumsen har for øvrig preg av å være en kjepphest for Danmarks nominasjonskomité, som nominerte henne fire ganger mellom 1980 og 1997. Den siste gangen seiret både hun og romanbiografien med Bang. En roman om Herman Bang. En annen dansk kjepphest på 1980-tallet synes Cecil Bødker (f. 1927) å ha vært. Hun ble nominert både i 1981 og 1985, men hennes største bravader som forfatter var vel innenfor barne- og ungdomslitteraturen, som med Silas-bøkene? Om man leser dansk litteraturhistorie over 1980-tallet, vil man da heller ikke støte på Cecil Bødkers navn særlig mange ganger (om noen).
Nominasjonene av Cecil Bødker likner på de ”lang og tro tjeneste”-nominasjonene som preget prisinstitusjonen på 1960-tallet. I så henseende har Ingrid Elam delvis rett når hun påpeker at de nominerte danske romanene ikke har falt igjennom som eksperimentell avantgardelitteratur, slik jeg har antydet tidligere. Problemet synes også å ha vært at den danske nominasjonskomiteen samtidig har satset på lyrikk og romaner som har vært i utakt med bedømningskomiteens litterære forventninger. De danske romannominasjonene på 1980-tallet havnet dermed i et estetisk spenn mellom Jens Christian Grøndahl, som debuterte med Kvinden i midten i 1985, og Cecil Bødker, hvis debut var diktsamlingen Luseblomster i 1955.
De danske romannominasjonene etter 1980 rommet knapt den brede, episke fortellingen innenfor tradisjonelle sjangerforventninger som samtidig har hatt så stor appell i det nordiske bokmarkedet, av typen Frøken Smillas fornæmmelse for sne av Peter Høeg. Han debuterte i 1988, og ble nominert i 1991 for Fortællinger om natten og i 1994 for De måske egnede, men derimot ikke for Frøken Smillas fornæmmelse for sne! Det sier selvsagt en hel del om den danske nominasjonskomiteens autonomi i forhold til litterære trender og leserpreferanser. På den annen side samsvarte de svenske og norske nominasjonene av Kerstin Ekman og Lars Saabye Christensen desto bedre med vindene i kritikk og marked.
Både Nordisk Råds litteraturpris og ”det nordiske” er produkter av borgerlighetens mytologi.
Ser man prishistorien under ett, synes det vanskelig å komme unna at prisen ikke bare produserer kulturelt fellesskap, men også myter om det nordiske fellesskapet. Slike myter er åpenbart apologetiske, og tjener i hovedsak det bestående, hevder Roland Barthes i Mytologier (1957). I tråd med Barthes’ tenkning fremstår fellesskapsforestillingen ”Norden” primært som et produkt av borgerligheten og dens økonomiske virksomhet i kapitalismen.
Nordenforestillingen bygger på nasjon- og familiemyten, som igjen er metaforer for harmoni. Denne harmonien synes å være det hellige som totemet Nordisk Råds litteraturpris viser vei til, men når harmonien blir absolutt, kan den bli skarp i kantene. Sent høsten 2000 forsøkte jeg å nærme meg prisinstitusjonen fra 8200 Fauske med stipend i blikket, ærgjerrighet i brystet og en kritisk problemstilling på arket: ”Representerer de nasjonale nominasjonskomiteene en litterær bredde som favner hele den nordiske litteraturen som er målgruppe for prisen?”
Med denne mistenksomme formuleringen gikk jeg meg ganske raskt på kvist. Etter en omfattende korrespondanse med personer i Norden som på ulike vis og nivåer har vært eller er involvert i prisinstitusjonen, satt jeg igjen med noen runde, noen vage og noen arrige uttalelser. I tillegg fikk jeg opplysende uttalelser, men gitt under bordet med ”dette får du ikke sitere meg på!”-klausuler. Etter hvert som forprosjektet strekte seg inn i neste år, begynte den innkommende korrespondansen å bære preg av at noen hadde snakket sammen, med knappere svar og mindre åpenhet selv under bordet som resultat.
Omsider fikk jeg en generalavklaring med nåværende norske nestor i nordisk samarbeid på litteraturfeltet, Hans H. Skei. På vegne av den norske nominasjonskomiteen forklarte han meg hvordan ting hang sammen, og etter denne avklaringen skjønte jeg også ”En middag” av Alexander Kielland bedre. I denne novellen tar den hjemkomne studenten sin fars idealistiske og bent frem liberale festtalefraser på alvor. Når så sønnen rives med av farens uttrykk for åpenhet og toleranse, og feller en kritisk bemerkning til farens tale, skjer det et markant stemningsskifte fra det joviale til det utrivelige.
Adjunkten i selskapet påtar seg å forklare den sannhetssøkende studenten at sannhet ikke er et spørsmål om ha rett. I og for seg er det heller ikke noen dyd å stå for sine meninger utenfor festtalene, og det hele er et spørsmål om å innordne seg borgerlighetens dynamiske syn på sannhetens vesen og betydning. Om jeg modererte de personlige ambisjonene og forlot det litteratursosiologiske perspektivet til fordel for et rent litterært prosjekt, ville det bli lettere å få artikkelen på trykk. Og Hans H. Skei fikk rett.
Roland Barthes skriver i Mytologier at den borgerlige myten er konstaterende og tautologisk. Det tautologiske ved myten gjør etterprøvinger unødvendige, og definerer noe som seg selv: god litteratur er god litteratur, Norden er Norden. Om man bare konstaterer ”det nordiske” uten å forklare ideens komplekse sammenheng, skal det lite til før man opplever ”det nordiske” som noe naturlig. Det som er historisk, menneskelig mening, blir i myten til menneskelig betydningsløshet ved at myten unnviker forklaringen. Der man kunne forvente at tingene skulle behandles kritisk og rasjonelt, velger myten å besynge tingene, og det i en euforisk klarhet hvor tingene betyr noe helt av seg selv.
Den bedømningskomiteen som velger vinneren av Nordisk Råds litteraturpris, slipper å gi substansielle begrunnelser for sitt valg for derved å stille seg åpen for en saksorientert, negativ kritikk. Det er derfor ikke først og fremst prisvinnernes litterære kvaliteter som fremheves gjennom pristildelningen, men snarere prisutdelerens egenart ved at vinneren refleksivt bekrefter utdelerens verden og orden. Dette ble understreket tidlig i prishistorien, som da 1965-prisen gikk til en av initiativtakerne til Nordisk Råds litteraturpris, Olof Lagercrantz. Han er for øvrig den eneste prisvinneren som på et senere tidspunkt har opplevd å bli nominert på nytt, for Att läsa Proust i 1993.
Denne renominasjonen av en prisvinner åpnet for at én og samme forfatter faktisk kan vinne Nordisk Råds litteraturpris flere ganger, selv om Lagercrantz ikke nådde opp i 1993. Siden det var nettopp han som ble renominert, skal vi huske på at han i manges øyne bare fikk en halv pris i 1965, i og med at prisen dette året ble delt mellom William Heinesen og Olof Lagercrantz på grunn av en feil i bedømningskomiteen. Lagercrantz har dessuten status som en superrepresentant for både nordisk kulturfellesskap og lese- og skrivekunsten, og har med det representert vesentlige verdier i den nordiske borgerligheten.
Kontinuiteten i det borgerlige hegemoniet over Norden er basert på lese- og skrivekunsten, som også er det borgerlige dannelsesidealets absolutte basis. Som dannelse forstås da den prosessen der individet sosialiseres inn i den borgerlig-kapitalistiske verdensanskuelsen. Spørsmålet er derfor om ikke Olof Lagercrantz har betydd mer for den harmoniske forestillingen om nordisk fellesskap enn han har gjort for den litteraturen som leses og skrives i Norden - om det er relevant å skille mellom disse i Nordisk Råds litteraturprissammenheng, vel å merke.
Siden Nordisk Råds litteraturpris i realiteten er en pris til prisutdeleren selv, blir eventuelle litterære provokasjoner, som det er overdådig mange av i tilfellet Hannu Salama, ufarliggjort og drept av den borgerlige anerkjennelsen. Verket tvinges refleksivt til å anerkjenne prisutdelerens verdier og verdensanskuelse gjennom prisinstitusjonens tautologiske begrunnelse, eller det Barthes kaller en besvimelse i rette øyeblikk. I den borgerlige offentligheten som Nordisk Råds litteraturpris representerer, forsvinner derfor de litterære provokasjonene i penger og glede, gester og dekor som er arrangert av Nordisk Råd. Dette skjer enten prisvinneren tar imot prisen eller ikke – borgerskapets anerkjennelse trekkes ikke tilbake.
Litteratur:
Anderson, Benedict: Forestilte fellesskap. Refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning. Spartacus, Oslo 1996.
Barthes, Roland: Mytologier. Gyldendal, Oslo 1975.
Elam, Ingrid: Fyrtio år för Norden? Skrift til Nordisk Råds 40-årsjubileum. Foreningene Nordens Forbund 2002.
Gaare, Odd: ”Nordisk Råds litteraturpris. Tendenser og profiler 1962-1993.” Norsk litterær årbok 1993, og med kvantitative data i Nordisk Tidskrift 6/1993.
Gaare, Odd: ”Det nordiska i Nordiska rådets litteraturpris.” Horisont 1/2002.
Gaare, Odd: ”Nordisk kultur og litteratur skaper nordisk identitet.” Nordisk Tidskrift nr. 1/2003
Hjelmervig, Inger Thorun: Great Books. Nordisk Råds litteraturpris mellem kapløb og kvalitet. PhD-avhandling, København 1996.
Nordisk Råd/Nordisk Ministerråd: Nordisk kraft. Stockholm-København 1994.
Schimanski, Johan: ”Identitetens grenser. Om nasjonal identitet i litteraturen.” Nordlit nr. 10, Universitetet i Tromsø 2001.
Nordisk kultur og litteratur skaper nordisk identitet. Hvordan Nordisk Råds litteraturpris kan bidra til forestillingen om Norden som fellesskap.
Papirpublisert i Nordisk Tidskrift nr. 1 2003.
Forestillingen om nordisk fellesskap har ikke vokst frem av seg selv, og ideen ”det nordiske” må stadig legitimeres om den skal oppleves som sannsynlig. Denne ideen om en felles, nordisk kulturarv er selv blitt en del av det nordiske arvegodset, og ideen skaper derfor i seg selv nye utfordringer for et Norden i kulturell og demografisk endring. Ligger så kraften i ”det nordiske” i at dette er en åpen idé som kan inkludere fremmede kulturuttrykk - og styrkes av det - eller er ”det nordiske” en idealistisk visjon om fortidens homogene, nasjonale fellesskap?
Den europeiske åndstradisjonen vi støtter oss til i Norden, har sine røtter i møter med Orienten ved det fjerntliggende Middelhavet, i kulturer som ligger tusener av år bak oss i tid. Forbindelsen mellom den greske kulturen ved Middelhavet og den moderne, vesteuropeiske kulturen går over broen som den arabiske filosofi- og vitenskapskulturen i Europa i middelalderen bygde til renessansekulturen. I den faglig omstridte og fremdeles leste Västerlandets undergång (1918) tar den tyske filosofen Oswald Spengler til orde for en organisk forståelse av kulturer, og gjør dem til noe som fødes, modnes og dør som stivnede sivilisasjoner. Kulturer er altså ikke evige selv om de i gitte faser av sitt livsløp synes uovertrufne og udødelige.
”Det nordiske” kan identifiseres som landskap og historie
Spengler definerer en kultur som en organisme som preger sitt stoff, menneskene, med sin egen form. Den har sin egen idé, sine egne lidenskaper, sitt eget liv, vilje og kunnskap - og sin egen, ensomme død når den har realisert alle sine muligheter. Antikkens kultur var for øvrig uten hukommelse, skriver han, for i antikkens greske kosmos ble tiden underordnet mytologien og nuet som væren, og grekeren blir således av Spengler karakterisert som et menneske som aldri ble til, men som alltid var.
De nordiske vikingene hadde også sitt mytologiske verdensbilde, men i tillegg en unik trang til å utforske verden som rom, samt en fatalistisk tidsforståelse, som grekerne manglet. Denne skjebnetroen utgjorde sammen med forestillingen om Valhall og apokalypsen ragnarok i Edda (ca. 1270) spiren til den faustiske sjelens selvbevissthet. Dette var den spede begynnelsen på en unik, vesteuropeisk mentalitet som skulle legge under seg jorden og deler av himmelen gjennom sitt faustiske livsmål: å sette alt i bevegelse mot et mål i verden, å overskride alle grenser for å utforske det ubegrensede rommet og alt som kan realiseres i det gjennom menneskelig vilje, kraft og handling.
Oppfatningen av historien som lineær tid hører til den moderne, vesteuropeiske kulturen etter renessansen. Det mekaniske uret ble oppfunnet i Tyskland, og betydningen av tiden for europeisk kultur kunne knapt understrekes sterkere enn gjennom plasseringen av uret øverst i kirketårnet, skriver Spengler. Fra denne påaktelsen av tidens herredømme over mennesket, ble historismen som idé og vitenskap utviklet i det 19. århundret. Denne disiplinen har hatt stor betydning for nasjonsbyggingen i Europa, og gir i likhet med forestillingen om stedet betingelser for en identitetsforståelse. ”Jeg” og ”vi” er ikke bare bundet til hverandre gjennom stedstilhørigheten, men vikles også sammen gjennom det vi definerer som våre felles tilhørighetspunkter i tiden. Identitet skapes derfor også av historiens gjengivelser av en felles virkelighet som er gjort representativ for individer og fellesskap.
Norden har en historie som viser at landene er bundet sammen på godt og ondt. Personalunioner og Kalmarunionen mellom 1397 og 1521 ga erfaringer på det politisk-administrative feltet, og på det militære som følge av den maktpolitikken som ble ført av kongene. I dette spillet var det i realiteten bare to riker i Norden etter hvert, Danmark og Sverige, mens resten av territoriet ble kolonialegner. Etter hvert smittet impulsene fra fransk rasjonalisme og tysk idealisme og nasjonalromantikk til Norden, og 1800-tallet var en sosial og nasjonal oppvåkning.
Et nordisk studentmøte i Kalmar 1843 tok til orde for en nordisk samling, men den nordiske retorikken falt ikke i de danske og svenske regjeringenes smak. I 1856 var det et nytt studentmøte om en tilsvarende samling, med bakgrunn i den dansk-tyske striden om Slesvig, men selv om Oscar I sa seg villig til å støtte danskene, sa danskene nei, og det hele låste seg til Henrik Ibsens og andre skandinavisters store forbitrelse. Den storpolitiske skandinavismen avgikk således ved døden sammen med de danske soldatene ved Dybbøl skanse i 1864.
I 1875 fikk vi likevel en nordisk myntunion, som nordmennene naturligvis protesterte mot på grunnlag av bruken av ordet ”union”. Dette ga en felles gangbar valuta i kroner og ører i hele Norden, med unntak av det daværende russiske storfyrstedømmet Finland. Dette varte frem til 1. verdenskrig, da gullmyntfoten måtte oppgis. De urolige tiårene som fulgte, satte fellesskapstenkningen på prøver den falt igjennom på, sannsynligvis fordi de ytre kreftene var så mye sterkere. Den 2. verdenskrig splittet endelig de nordiske landene i den stadig viktigere utenrikspolitikken i den påfølgende kalde krigen. Sverige fulgte sin nøytralitetstenkning, mens Finland måtte ta hensyn til at Stalin regjerte i nabolaget, og fikk gjennom VSB-pakten i 1948 et tilbud landet ikke kunne si nei til. Frem til 1956 måtte Finland også akseptere at Sovjetunionen brukte Porkkalaodden like utenfor Helsingfors som marinebase.
Norge og Danmark vendte seg bort fra Norden og til USA, og trådte inn i NATO i 1949. Så også Island, men her opprettet man i tillegg separate militærforbindelser med USA. Etter 1951 har supermakten hatt styrker stasjonert på basen i Keflavik ved Reykjavik. Polariseringen av verden i Vest-Øst etter 1945 manifesterte seg således innenfor Norden i et geopolitisk spenn mellom Island og Finland. Noe forpliktende nordisk samarbeid om sentrale forsvars- og utenrikspolitiske spørsmål var derfor utenkelig, selv om man i FN til tider kunne markere nordisk samstemmighet, som ved nomineringer til Sikkerhetsrådet og i tilslutning til fredsbevarende operasjoner i FN-regi.
De nordiske statenes samarbeid på praktiske områder har blant annet gitt et felles arbeidsmarked og passfrihet, og har utvilsomt vært til fordel for Nordens innbyggere. Til hjelp for dette samarbeidet har parlamentarikernes forum Nordisk Råd vært siden 1952, først uten Finland, som ble medlem i 1955. Samarbeidsorganet for de nordiske regjeringene, Nordisk Ministerråd, ble opprettet i 1971. Det ble likevel aldri et helnordisk virke ut av dette, og nordisk samarbeid er derfor mer å regne som internordiske relasjoner enn som politisk forpliktende, fellesnordiske funksjoner. Det kan de danskinitierte og finsktorpederte Nordøk-planene, med det etterfølgende danske EF-medlemsskapet i 1973, bære vitnesbyrd om. Med også Sverige og Finland innenfor EU og den felleseuropeiske politikk- og økonomisfæren etter 1994, må vel visjonene om fellesnordiske løsninger på det politiske feltet sies å være stendøde. Det gjør at bevisstheten om en nordisk kultur er viktigere enn noensinne for å legitimere ideen om ”det nordiske”.
”Det nordiske” finnes i lesernes forventninger til nordisk litteratur
Det er min oppfatning at navnet ”Nordisk Råd” etter 1994 så å si er forbeholdt hendelsen ”litteraturpris” i mediene, mens ”EU” har overtatt de politiske sammenhengene vi gjerne møtte ”Norden” i tidligere. Betoningen av ideen ”det nordiske” er sterk når Nordisk Råds litteraturpris omtales av prisinstitusjonen selv og i publikasjoner fra Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Det gjør at ”det nordiske” også får karakter av å være en litterær kvalitet som ligger nært for hånden når for eksempel nordisk litteratur skal presenteres i utlandet gjennom Nordisk Litteratur- og Bibliotekskomité (NORDBOK), som er en komité under Nordisk Ministerråd.
Kan det så tenkes at det finnes spesifikke trekk ved nordisk litteratur som gjør den nordisk? Med utgangspunkt i Nordisk Råds litteraturpris gjennomførte jeg i 2001 en enquete blant et utvalg fra eliten av nordiske forfattere, litteraturvitere og kulturarbeidere. Turid Sigurdardóttir fra Færøyene regner ikke med entydige litterære kjennetegn for nordiske tekster, men legger til grunn at den nordiske litteraturen er skrevet på Nordens språk, har ofte nordiske motiver og er ofte påvirket av tidligere nordisk litteratur – og av annen vestlig litteratur. Nordiske tekster ligner således like meget litteratur fra andre vestlige land, skriver hun fra Tórshavn 27. mars 2001.
Islendingen Sveinbjörn I. Baldvinsson skriver i et elektronisk brev den 15. mai 2001 at den konteksten litteraturen produseres i, gjenspeiles i tekstene. Den nordiske litteraturen er blitt til i en omverden med en kultur som har mange fellestrekk til tross for forskjellige nasjonaliteter. Fellestrekk er felles opplevelser av natur og vær, felles overlevelsesmetoder i fiskeri, land- og skogbruk, overlappinger i historiene til de enkelte landene og et felles litteraturhistorisk opphav i verk som sagaene og Snorre Sturlasons skrifter. På den andre siden finner vi nordmannen Kjartan Fløgstad, som i et brev fra Oslo 26. mars 2001 legger en ytterst nøktern forståelse til grunn for sin definisjon: Nordisk litteratur er tekster fra det nordiske området, hvilket korresponderer i nødtørftighet med definisjonen i statuttene for Nordisk Råds litteraturpris, som gis ”för ett skönlitterärt verk på ett av de nordiske ländernas språk”.
Maijaliisa Jokinen fra Finland finner på sin side grunner for å karakterisere det nordiske i nordisk litteratur som noe fra naturen, fra det nordiske lyset og sommerens enorme betydning for menneskene. Dette kan man gjenfinne i verkene til fremstående forfattere i finsk litteratur som Aleksis Kivi, Frans Eemil Sillanpää og Joel Lehtonen. Jokinen spør seg om det ikke også kan finnes et eget sinnelag og demokratisk menneskesyn som gjenspeiles i nordisk litteratur, og som gjør den forskjellig fra for eksempel mellomeuropeisk litteratur. En stereotypi om finsk litteratur er i så måte at de vanlige, fattige, små og på alle vis underlegne menneskene skildres som mer helstøpte og genuine individer med høyere moral enn storborgerskapets representanter, skriver hun i et elektronisk brev 16. mars 2001.
Danske Erik Skyum-Nielsen viser til sin prolog ”Derfor nordisk litteratur” til Nordisk litteraturfestival i Århus i mars 2001, hvor han hevder at Norden er et historisk, politisk, sosialt, kulturelt og særlig språklig fellesskap som gjør at ”hver bog potentielt spiller på større dele af vores åndelige modtageapparat end værker fra andre egne af verden”. I dette ligger det en forutsetning om ikke bare en særskilt nordisk litteratur, men også en lesning som er særnordisk. Skyum-Nielsen gir enkle karakteristikker av de enkelte nasjonallitteraturene også, og oppsummert ser han følgende særtrekk ved stor nordisk litteratur:
[...] for det første [...] dens sans for den langsomme tid, opmærksomheden på overgange, forandringstilstande, de åbne mellemrum – egenskaber, der træder frem i novellers og romaners forløb. Et andet genopdukkende præg afsættes af stedet, lokaliteten, rummet der skaber koncentration. Et tredje fælles træk er forankringerne i en ikke alt for fjern fortælle- og sangtradition. Også når disse træk forvaltes parodisk, selvironisk, slår de kraftigt igennem i den allernyeste digtning.
Dagný Kristjánsdóttir fra Island vil på sin side ikke ramse opp en rekke kjennetegn som er felles for nordisk litteratur, og som gjør den forskjellig fra for eksempel angloamerikansk – det lar seg ikke gjøre, mener hun. I komparative analyser av nordiske og ikke-nordiske tekster kunne man kanskje heller lete etter trekk som ikke kjennetegner den nordiske litteraturen, altså negasjoner av ”det nordiske”, i den ikke-nordiske litteraturen. Dog vil vel også disse forskjellene viskes ut etter hvert av verdensomspennende nordamerikanske kulturuttrykk? Hun avslutter sitt elektroniske brev av 26. mars 2001 med å si at det vel ikke er så viktig om det finnes eller ikke finnes felles nordiske trekk i den nordiske litteraturen – det er nok at det antas at slike finnes. Dette fordi institusjoner som Nordisk Råds litteraturpris skal fremme den politiske og kulturpolitiske motiveringen ”det nordiske”, hva enten det er et reellt eller imaginært fellesskap.
”Det nordiske” er en litterær beskrivelse av rom og tid som skaper identitet
I Forestilte fellesskap (1983, 1991) demonstrerer sosialantropologen Benedict Anderson forbindelsen mellom nasjonal identitet og litteratur, og da romanen spesielt. Anderson ser på romanen og avisen som to medier som er særlig egnet til å formidle forestillinger om samfunn, ikke minst verdiorienterte forestillinger om nasjonen. Andersons teori er interessant å følge her siden avisene og mediene generelt spiller en stadig viktigere rolle i legitimeringen av ideen ”det nordiske”. Mindre interessant blir den ikke av at lokomotivet i nordisk kulturbevissthet, Nordisk Råds litteraturpris, gjerne tildeles for romaner. I årene 1962 til 2002 gikk 26 av 41 priser til romaner.
De identitetsaspektene som springer ut av landskapet og historien, synes å være særlig egnet å gripe med romansjangeren. Romanen har en samtidighetsstruktur hvor forfatteren kan skape handling og narrative strukturer ved å reorganisere et historieforløp til en fortelling. Et stort repertoar av fortelleteknikker er tilgjengelig for romanen, som kan manipulere historien i sin fortelling gjennom bruk av gjentakelser, bevisste endringer av rekkefølge, brudd på kronologi og så videre.
Romanen kan videre konstruere anonyme flertall og gjøre dem representative, den kan gjøre utsnitt av rommet gjennom metonymier, for så å fremstille dette utsnittet som en representativ verdenssammenheng. Dette gjør romanen til en utmerket sjanger for å bekrefte nasjonens forestillinger av seg selv i rom og tid. En roman kan skape et litterært rom for bevissthet om stedet med sin historie (ideen), gjengivelser av opplevelser i dette landskapet (erfaringen), og for motiverte fortellinger om dette stedets historie og landskap (mytens identifikasjoner).
De 26 romanene som er tildelt Nordisk Råds litteraturpris har et enormt inventar av tema, motiver og episoder som bekrefter ideen ”det nordiske” i rom og tid. Beskrivelser av Norden som landskap, refleksjoner over den menneskelige tilstedeværelsen i landskapet før og nå, samt fortellinger om denne tilstedeværelsen og dette landskapet i disse romanene, gir ideen et mangfoldig verdiinnhold som kan identifiseres av leserne. Dette er likevel litt merkelig - av alle prisvinnerromanene på listen foran meg er det knapt noen som representerer en kollektiv, nordisk verdensanskuelse som gir meg opplevelse av tilhørighet i historie eller landskap.
Alle de finske romanene omhandler et annet sted enn fjorden, fjellene, det skarpe lyset og det måteholdne levesettet som omgir Lyngenfjorden, mitt sted i Norden. Skjønt, seks mil lenger inn i landet ligger furukledte Reisadalen med sine etterkommere av finske innvandrere til Nord-Troms. Det kan hende at de drakk og stakk og skjøt og tok badstu underveis, i likhet med Antti Tuuris villstyringer i En dag i Österbotten (1982), men ikke vi, nei.
Videre har vi i Norge hatt vår sosiale uro i mellomkrigstiden, men ikke hundretusen døde etter revolusjon, innbyrdeskrig og enda en verdenskrig i tett rekkefølge. Dette er erfaringer Finland er alene om i Norden, og det gjør at det ikke er lett for oss andre å forstå hvilket kunstnerisk og politisk spenn Väinö Linnas Söner av ett folk (1962) og Hannu Salamas Kommer upp i tö (1972) egentlig ligger i. Vi får vel først og fremst bekreftet våre fordommer om at finnene gjennom den politiske volden er noe for seg selv, og den finske historien gir derav en dimensjon av hardhet og utholdenhet til forestillingen om ”det nordiske”.
Danmarks slaveri- og kolonialeventyr i Vestindia på 17- og 1800-tallet gir heller ikke meget å kjenne tilhørighet i - eller stolthet av - gjennom det historisk samlende perspektivet som Thorkild Hansen gir i Slavernes Øer (1970). Det viser at også Danmark var en slags slavekolonimakt frem til 1. verdenskrig, likesom Danmark i Dorrit Willumsens Bang (1996) bekreftes å ha hatt en kulturradikal bohem fra slutten av det 19. århundret med kunstnere som dekadenseforfatteren Herman Bang.
At Norden har hatt store polareventyrere og oppdagere som (Nils) Adolf Erik Nordenskiöld, Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, dokumenteres i Per Olof Sundmans Ingenjör Andrées luftfärd (1967), selv om utfallet ble fatalt i det tilfellet. Ingeniør Andrée ble en atypisk nordisk verdenserobrer ved at han mislyktes, i likhet med Dag Solstads lektor Fjord fra Roman 1987 (1987), som også mister mål og méd i sitt forsøk på å finne en plass i historien.
Identitetskriser og psykologiske avvikende sinn skildres i Klaus Rifbjergs Anna (jeg) Anna (1969) og Universets engler (1993) av Einar Már Gudmundsson, mens pastor Samuel Eriksson ender opp som Tok-Sam i Sven Delblancs roman Samuels bok (1981).
Hva var det forresten som styrte den purunge Unn inn i den frosne fossen i Tarjei Vesaas’ Is-slottet (1963)? Et bergtakingsmotiv fra folkediktningen, eller spiller Vesaas symbolsk på tradisjonen med at kvinner i ulykken ga seg til fossen, som for å understreke alvoret i det å gå seg vill i en sjelelig-sanselig labyrint? Dette er også erfaringsmessig ukjent terreng for meg, likeledes det å miste sin mor som barn. Ulykkelige Sidner finner trøst i barnets kanskje viktigste begavelse, fantasien, ved hjelp av store, nordiske fortellerbegavelser som Selma Lagerlöf og Göran Tunström i Juloratoriet (1983).
Barndom under kompromissløst klasseskille før velferdsstatenes tid er også et fremmed fenomen for en som er født i 1962, men det angår meg jo, selv om det svenske stataresystemet og Ivar Lo-Johanssons rom og tid i Pubertet (1978) synes fjernt, likeså den sosiale dynamikken som Sergeantens pojke (1971) viser fra Veijo Meris finske garnisonsmiljø. Visst var vi bevisste på Krigen da jeg vokste opp på 1960-tallet, men den norske trakasseringen av tyskerunger og tyskertøser som ligger til grunn for Herbjørg Wassmos Hudløs himmel (1986), hadde fortatt seg.
På den andre siden av grensen, ved Lillvattnet, finner kampen for tilværelsen sted, mot naturen her i nord og kapitalkreftene fra sør, men alldeles ikke uten humor. I Sara Lidmans Vredens barn (1979) gir de fattige ikke opp håpet om å bli tilkjent den rettferdigheten og nåden som de salige er lovet av Jesus, Paulus og Læstadius. Lenger sør i det mørke, svenske skoglandskapet kjemper et par desperat for sine liv mot en kaldblodig rovmorders knivshugg, men de vises ingen nåde av Kerstin Ekmans plot i Händelser vid vatten (1993). På Island lar Thor Vilhjálmsson også naturomgivelsene og menneskenaturen spille intenst sammen i rettsdramaet i den psykologiske kriminalromanen Glødende mos (1986).
Fra mitt utkikkspunkt på et nes langt ut i Lyngenfjorden kan jeg skue innover mot innland, Finland og akkurat de samme fjellene som Nils-Aslak Valkeapää kunne besynge som ingen annen. For lyrikksamlingen Solen, min far (1990) fikk han som første samiskspråklige forfatter Nordisk Råds litteraturpris. Valkeapää har fått sitt siste hvilested i bygda Birtavarre der inne i Kåfjord, bare tre-fire mil fra mitt sted i verden, Djupvik i Lyngen. Likevel skjønner jeg ham ikke, så nær han enn er, for han synger en annen sang om de samme fjellene som jeg ser. Hadde jeg skjønt Valkeapää bedre om han skrev romaner om og fra sitt sted i verden?
Det synes pretensiøst å forvente at alle disse fremmede stedene, skjebnene, krisene, prosjektene - og språkene - skal kunne skape en opplevelse av identitet, tilhørighet og fellesskap i Norden. Eller viser nettopp dette mangfoldet i prisvinnertekstene hvor fruktbart det er å lese, å utsette sin egen forventningshorisont for møter med andres erfaringshorisonter, med erkjennelse og ny forståelse som mulig resultat? I bunn og grunn er vel det fremmedartede i tekstene også en demonstrasjon av den jeg-vi-motsetningen i fellesskapet som gis av en tradisjonell identitetsforståelse, med sine forutsetninger i hegeliansk dialektikk. Jeget utvikler identitet i et fellesskap både ved å oppleve seg som lik og ulik de andre i fellesskapet, og dette gir rom for annerledeshet i spørsmål om identitet og identifikasjon.
Dette medfører imidlertid også krav om toleranse og opplysning, og etisk bevissthet om hvordan vi møter den andre. Kontroll over fordommer om noen av oss og aktsomhet for det avvikende, søkende og mislykkede ved den andre må derfor også være en kvalitet i ideen ”det nordiske” om den skal være en liberal idé, åpen og inkluderende. Det kan behøves, for Norden er ikke bare idyll. Stigmatisering av avvikere og undertrykkelse av språklige og etniske minoriteter er ikke bare et litterært fenomen fra en fjern historie. Det finnes fremdeles usynlige grenser innenfor det nordiske fellesskapet og landskapet, ikke minst på møtesteder for ulike språk og kulturer, som i Nordens storbyer, på Grønland og nord i Finland, Norge og Sverige.
Den norske filosofen Hans Skjervheim gir oss i så måte en påminnelse som kan være nyttig å reflektere over i vår befatning med ideen ”det nordiske”. Om det nordiske fellesskapet skal være åpent og inkluderende, må det ha preg av gjensidig tillit ved at vi etterstreber jevnbyrdighet i vårt forhold til hverandre. Som innbyggere i Norden må vi arbeide for arenaer hvor vi kan møtes på like vilkår og delta i samtaler og andre språklige kommunikasjonsfellesskap. Gjennom slik kommunikativ samhandling kan vi konstituere nordiske fellesskap basert på gjensidig tillit, og det er her kulturinnsatsen blir så viktig: Det politiske toppsjiktet legger forholdene økonomisk til rette for et kulturelt samkvem over Nordens grenser, gjerne som småskalaprosjekter i en større vev som kalles nordisk kultursamarbeid. Det gir konstant små drypp av livstegn fra ideen om nordisk fellesskap inn i den nordiske offentligheten. ”Spindelvevsnordisme” kalte Nils Andrén, svensk professor i statsvitenskap, denne formen for selvlegitimering på 1960-tallet, og mediene spiller en svært viktig rolle i denne nordiske veven.
De samme mediene er imidlertid også kanaler inn i Norden for nye og fremmede impulser utenfra, som særlig gripes av yngre generasjoner og konsumeres av samfunnslag med lavt utdanningsnivå og liten lesererfaring. Norden opplever samtidig å være et yndet mål for innvandring fra fremmede kulturer, for forestillingene om et åpent og inkluderende Norden er levende langt utenfor Norden. Dette kan ikke være uten konsekvenser for det fremtidige innholdet i begrepet ”nordisk kultur”. Spørsmålet er om ideen om ”det nordiske” er i stand til å ta opp i seg radikale endringer i kulturuttrykk og befolkningssammensetning.
Kan ”det nordiske” inkludere fremmede kulturuttrykk - og styrkes av dem?
En tradisjonell forståelse av identitet er basert på at individet skal utvikle en selvstendig, personlig integritet med grunnlag i sine medfødte egenskaper, og det i samspill med det samfunnet og den tradisjonen som individet er født inn i. En nyere forståelse av identitetsbegrepet, hvor identiteten ikke anses som subjektets essens, innebærer også et brudd med den tyske filosofen Edmund Husserls tenkning. Innenfor den klassiske fenomenologien skulle forståelsen av et kulturelt fenomen ha som mål å finne eidos, essensen bak fenomenets representasjoner, for derved også å oppnå visjonen eller ideen om denne essensen. Når identiteten kobles fri fra forestillingen om essens, er identiteten heller ikke lenger å anse som et arkimedisk punkt i tilværelsen. Identitet blir mer å forstå som vedvarende tilegnelser og avvisninger av sosiale bevegelser og kulturelle impulser som forandrer seg og flyter mangetydig over det som tidligere ble identifisert som kulturelle grenser.
Kan så fremmede, men usedvanlig sterke symboler og kulturuttrykk som McDonalds, Coca-Cola og Koranen inkluderes i ideen om Norden som et unikt sted i verden, og kan dette stedets inventar identifiseres som nordisk gjennom ord som surf, chat og sagg? Norden er dessuten på ingen måte den homogene regionen som myten om den nordiske kulturtradisjonen vel forutsetter, og som ligger under mye av det selvlegitimeringsarbeidet som Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd har fremmet. Med hensyn til kulturelle og demografiske endringer er særlig Sverige av spesiell interesse for utviklingen av nordisk kultur. Sverige har vært det toneangivende landet for nordisk samarbeid, og er samtidig det nordiske landet som har tatt imot flest innvandrere de siste tiårene. Slik skildrer svenske Madeleine Grive pionerarbeidet med å lage antologien Världen i Sverige (1995), som rommer stemmene fra innflyttede forfattere:
Vi har begåvats med en mängd författare av utländsk härkomst. En del av dem skriver på svenska, eller delvis på svenska, men de allra flesta skriver på sitt modersmål. Sveriges Författarförbund har över två hundra medlemmar som skriver på andra språk än svenska. Det avspeglar sig dock inte i utgivningen från de stora förlagen [...] Det var viktigt, ansåg vi, att de svenska bokläsarna också skulle få chansen att ta del av de här författarnas upplevelser och erfarenheter. Det var viktigt att Sverige på alla sätt skulle betraktas ur den nya utvecklingens synvinkel. Att bilden av Sverige inte förvanskades utan framstod så mångskiftande som livet här är. I väntan på att den stora smältdegelsromanen plötsligt ska spira upp som en uppkäftig rallarros bland den amerikanska översättningslitteraturen på något etablerat förlag, måste vatten och näring ges för att stimulera växtkraften i bredare mening.
I Sverige er ideen om det flerkulturelle samfunnet levende, og i toneangivende miljøer har vel forestillingen om det flerkulturelle samfunnet antatt nærmest ideologisk form. En annerledestenkende i så henseende er den svenske litteraturlicentiaten Nils Uthorn. Hans hovedsynspunkt er at bevisstheten om ”det nordiske” som idé og tradisjon kan bli mindre som følge av innvandringen og den generelle åpningen av svensk kultur for trykket fra nordamerikansk mediekultur. Den svenske kulturen, språket og tradisjonen forvitrer innenfra dersom innvandrerne mangler interesse for det svenske og det nordiske, og dersom den nasjonale tradisjonen ikke tåler den nordamerikanske medieindustriens press utenfra. Det som står på spill, er ikke bare den svenske tradisjonen, men hele den nordiske identiteten:
Och det kulturarv, som vi inbjuder [invandrarna] att ta del av, är vida större än det svenska. Dit hör alltså inte enbart Bellmann etc. Till vårt samnordiska arv räknas i lika hög grad Andersens äventyr, Sibelius musik, isländske ättesagor, Edvard Munchs konst, Mumintrollet och klättermusen, danskt öl och finskt rågbröd, julbocken och påskelden och midsommarvakan och oändligt mycket annat.
Etter mitt syn vil det være avgjørende for det fremtidige innholdet i begrepet ”nordisk kultur” hvorvidt det er fundert på en åpen og inkluderende idé, eller om ideen om en spesifikk nordisk kultur skal være eksklusiv og forsøkt lukket inn i myter om nasjonale tradisjoner. En påminnelse fra Teddy Brunius, svensk professor i kunsthistorie, kan være på sin plass her: Mye av den kunsten vi beundrer som nordisk tradisjon, er importert eller skapt av innvandrere eller kunstnere som er innom Norden for så å forsvinne igjen; tyske, engelske, hollandske kunstnere og kunsthåndverkere som skaper arkitektur, billedvev, malerier med inspirasjon og motiver fra Norden. I den nordiske åndstradisjonen står dessuten inspirasjonen fra Midtøstens tenkning sentralt gjennom vår kanonisering av kristendom og gresk filosofi som åndsvitenskapenes søyler.
I det store perspektivet er jo alle i Norden innvandrere eller etterkommere av innvandrere som en gang fulgte iskanten nordover, men det vil være galt å relativisere begrepet ”nordisk kultur”; utsmykningene av vikingskip og stavkirker, den norrøne mytologien og islendingsagaen er mer enn innlån og oversettelse av kunstinntrykk utenfra – det er nordiske kunst- og kulturuttrykk. Men er slike ingredienser i den nordiske kulturen noe som etterkommere av store indiske, egyptiske eller arabiske kulturer ønsker å identifisere seg med etter at de har innvandret til Norden, og vil de oppleve det som verdifullt at deres barn integreres i en nordisk kultur?
For å stille et slikt spørsmål til de fremmede kreves det at vi selv opplever vår nordiske kulturarv som nær og levende, moralsk verdifull, kunstnerisk inspirerende og identitetsskapende. Ja, vi bør vel forsøke å finne ut hva nordisk kultur og våre nasjonale tradisjoner er og betyr for oss i dag, før vi krever at innvandrerne skal tilegne seg dem? Det må vi våge å gjøre i en åpen og fordomsfri debatt som gjenspeiler at Norden er liberale samfunn preget av opplysning og toleranse, og de nordiske forfatterne og kulturjournalistene skulle av tradisjonen være pålagt et særlig ansvar i så henseende.
Litteratur:
Andersen, Harald Westergaard: De nordiske velfærdsstater efter 1939. Bind 4 i Rudi Thomsen (red): Hovedlinier i Nordens historie. Gyldendal, København 1979.
Anderson, Benedict: Forestilte fellesskap. Refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning. [1983, 1991] Spartacus, Oslo 1996.
Anker, Leif og Ingalill Snitt: Vår nordiske verdensarv. Kom forlag, Kristiansund 1997.
Barthes, Roland: Mytologier. Gyldendal, Oslo 1975.
Bennett, Clinton: In search of the Sacred. Anthropology and the Study of Religions. London and New York 1996.
Henrikson, Alf: En skandinavisk historie. Norge & Sverige under 1000 år. Atlantis, Stockholm 1992.
Nordisk Råd/Nordisk Ministerråd: Nordisk kraft. Stockholm-København 1994.
Schimanski, Johan: ”Identitetens grenser. Om nasjonal identitet i litteraturen.” Nordlit nr. 10, Universitetet i Tromsø 2001.
Spengler, Oswald: Västerlandets undergång. Första bandet: Gestalt och verklighet. [1918] I Martin Tegens oversettelse, Atlantis, Stockholm 1996
Thuen, Trond: ”Sted og identitet.” Nordlit nr. 10, Universitetet i Tromsø 2001.
Værnø, Grethe (red): Fra arvefiende til samboer. Atlantis/Cappelen, Stockholm-Oslo 1990.
Forestillingen om nordisk fellesskap har ikke vokst frem av seg selv, og ideen ”det nordiske” må stadig legitimeres om den skal oppleves som sannsynlig. Denne ideen om en felles, nordisk kulturarv er selv blitt en del av det nordiske arvegodset, og ideen skaper derfor i seg selv nye utfordringer for et Norden i kulturell og demografisk endring. Ligger så kraften i ”det nordiske” i at dette er en åpen idé som kan inkludere fremmede kulturuttrykk - og styrkes av det - eller er ”det nordiske” en idealistisk visjon om fortidens homogene, nasjonale fellesskap?
Den europeiske åndstradisjonen vi støtter oss til i Norden, har sine røtter i møter med Orienten ved det fjerntliggende Middelhavet, i kulturer som ligger tusener av år bak oss i tid. Forbindelsen mellom den greske kulturen ved Middelhavet og den moderne, vesteuropeiske kulturen går over broen som den arabiske filosofi- og vitenskapskulturen i Europa i middelalderen bygde til renessansekulturen. I den faglig omstridte og fremdeles leste Västerlandets undergång (1918) tar den tyske filosofen Oswald Spengler til orde for en organisk forståelse av kulturer, og gjør dem til noe som fødes, modnes og dør som stivnede sivilisasjoner. Kulturer er altså ikke evige selv om de i gitte faser av sitt livsløp synes uovertrufne og udødelige.
”Det nordiske” kan identifiseres som landskap og historie
Spengler definerer en kultur som en organisme som preger sitt stoff, menneskene, med sin egen form. Den har sin egen idé, sine egne lidenskaper, sitt eget liv, vilje og kunnskap - og sin egen, ensomme død når den har realisert alle sine muligheter. Antikkens kultur var for øvrig uten hukommelse, skriver han, for i antikkens greske kosmos ble tiden underordnet mytologien og nuet som væren, og grekeren blir således av Spengler karakterisert som et menneske som aldri ble til, men som alltid var.
De nordiske vikingene hadde også sitt mytologiske verdensbilde, men i tillegg en unik trang til å utforske verden som rom, samt en fatalistisk tidsforståelse, som grekerne manglet. Denne skjebnetroen utgjorde sammen med forestillingen om Valhall og apokalypsen ragnarok i Edda (ca. 1270) spiren til den faustiske sjelens selvbevissthet. Dette var den spede begynnelsen på en unik, vesteuropeisk mentalitet som skulle legge under seg jorden og deler av himmelen gjennom sitt faustiske livsmål: å sette alt i bevegelse mot et mål i verden, å overskride alle grenser for å utforske det ubegrensede rommet og alt som kan realiseres i det gjennom menneskelig vilje, kraft og handling.
Oppfatningen av historien som lineær tid hører til den moderne, vesteuropeiske kulturen etter renessansen. Det mekaniske uret ble oppfunnet i Tyskland, og betydningen av tiden for europeisk kultur kunne knapt understrekes sterkere enn gjennom plasseringen av uret øverst i kirketårnet, skriver Spengler. Fra denne påaktelsen av tidens herredømme over mennesket, ble historismen som idé og vitenskap utviklet i det 19. århundret. Denne disiplinen har hatt stor betydning for nasjonsbyggingen i Europa, og gir i likhet med forestillingen om stedet betingelser for en identitetsforståelse. ”Jeg” og ”vi” er ikke bare bundet til hverandre gjennom stedstilhørigheten, men vikles også sammen gjennom det vi definerer som våre felles tilhørighetspunkter i tiden. Identitet skapes derfor også av historiens gjengivelser av en felles virkelighet som er gjort representativ for individer og fellesskap.
Norden har en historie som viser at landene er bundet sammen på godt og ondt. Personalunioner og Kalmarunionen mellom 1397 og 1521 ga erfaringer på det politisk-administrative feltet, og på det militære som følge av den maktpolitikken som ble ført av kongene. I dette spillet var det i realiteten bare to riker i Norden etter hvert, Danmark og Sverige, mens resten av territoriet ble kolonialegner. Etter hvert smittet impulsene fra fransk rasjonalisme og tysk idealisme og nasjonalromantikk til Norden, og 1800-tallet var en sosial og nasjonal oppvåkning.
Et nordisk studentmøte i Kalmar 1843 tok til orde for en nordisk samling, men den nordiske retorikken falt ikke i de danske og svenske regjeringenes smak. I 1856 var det et nytt studentmøte om en tilsvarende samling, med bakgrunn i den dansk-tyske striden om Slesvig, men selv om Oscar I sa seg villig til å støtte danskene, sa danskene nei, og det hele låste seg til Henrik Ibsens og andre skandinavisters store forbitrelse. Den storpolitiske skandinavismen avgikk således ved døden sammen med de danske soldatene ved Dybbøl skanse i 1864.
I 1875 fikk vi likevel en nordisk myntunion, som nordmennene naturligvis protesterte mot på grunnlag av bruken av ordet ”union”. Dette ga en felles gangbar valuta i kroner og ører i hele Norden, med unntak av det daværende russiske storfyrstedømmet Finland. Dette varte frem til 1. verdenskrig, da gullmyntfoten måtte oppgis. De urolige tiårene som fulgte, satte fellesskapstenkningen på prøver den falt igjennom på, sannsynligvis fordi de ytre kreftene var så mye sterkere. Den 2. verdenskrig splittet endelig de nordiske landene i den stadig viktigere utenrikspolitikken i den påfølgende kalde krigen. Sverige fulgte sin nøytralitetstenkning, mens Finland måtte ta hensyn til at Stalin regjerte i nabolaget, og fikk gjennom VSB-pakten i 1948 et tilbud landet ikke kunne si nei til. Frem til 1956 måtte Finland også akseptere at Sovjetunionen brukte Porkkalaodden like utenfor Helsingfors som marinebase.
Norge og Danmark vendte seg bort fra Norden og til USA, og trådte inn i NATO i 1949. Så også Island, men her opprettet man i tillegg separate militærforbindelser med USA. Etter 1951 har supermakten hatt styrker stasjonert på basen i Keflavik ved Reykjavik. Polariseringen av verden i Vest-Øst etter 1945 manifesterte seg således innenfor Norden i et geopolitisk spenn mellom Island og Finland. Noe forpliktende nordisk samarbeid om sentrale forsvars- og utenrikspolitiske spørsmål var derfor utenkelig, selv om man i FN til tider kunne markere nordisk samstemmighet, som ved nomineringer til Sikkerhetsrådet og i tilslutning til fredsbevarende operasjoner i FN-regi.
De nordiske statenes samarbeid på praktiske områder har blant annet gitt et felles arbeidsmarked og passfrihet, og har utvilsomt vært til fordel for Nordens innbyggere. Til hjelp for dette samarbeidet har parlamentarikernes forum Nordisk Råd vært siden 1952, først uten Finland, som ble medlem i 1955. Samarbeidsorganet for de nordiske regjeringene, Nordisk Ministerråd, ble opprettet i 1971. Det ble likevel aldri et helnordisk virke ut av dette, og nordisk samarbeid er derfor mer å regne som internordiske relasjoner enn som politisk forpliktende, fellesnordiske funksjoner. Det kan de danskinitierte og finsktorpederte Nordøk-planene, med det etterfølgende danske EF-medlemsskapet i 1973, bære vitnesbyrd om. Med også Sverige og Finland innenfor EU og den felleseuropeiske politikk- og økonomisfæren etter 1994, må vel visjonene om fellesnordiske løsninger på det politiske feltet sies å være stendøde. Det gjør at bevisstheten om en nordisk kultur er viktigere enn noensinne for å legitimere ideen om ”det nordiske”.
”Det nordiske” finnes i lesernes forventninger til nordisk litteratur
Det er min oppfatning at navnet ”Nordisk Råd” etter 1994 så å si er forbeholdt hendelsen ”litteraturpris” i mediene, mens ”EU” har overtatt de politiske sammenhengene vi gjerne møtte ”Norden” i tidligere. Betoningen av ideen ”det nordiske” er sterk når Nordisk Råds litteraturpris omtales av prisinstitusjonen selv og i publikasjoner fra Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Det gjør at ”det nordiske” også får karakter av å være en litterær kvalitet som ligger nært for hånden når for eksempel nordisk litteratur skal presenteres i utlandet gjennom Nordisk Litteratur- og Bibliotekskomité (NORDBOK), som er en komité under Nordisk Ministerråd.
Kan det så tenkes at det finnes spesifikke trekk ved nordisk litteratur som gjør den nordisk? Med utgangspunkt i Nordisk Råds litteraturpris gjennomførte jeg i 2001 en enquete blant et utvalg fra eliten av nordiske forfattere, litteraturvitere og kulturarbeidere. Turid Sigurdardóttir fra Færøyene regner ikke med entydige litterære kjennetegn for nordiske tekster, men legger til grunn at den nordiske litteraturen er skrevet på Nordens språk, har ofte nordiske motiver og er ofte påvirket av tidligere nordisk litteratur – og av annen vestlig litteratur. Nordiske tekster ligner således like meget litteratur fra andre vestlige land, skriver hun fra Tórshavn 27. mars 2001.
Islendingen Sveinbjörn I. Baldvinsson skriver i et elektronisk brev den 15. mai 2001 at den konteksten litteraturen produseres i, gjenspeiles i tekstene. Den nordiske litteraturen er blitt til i en omverden med en kultur som har mange fellestrekk til tross for forskjellige nasjonaliteter. Fellestrekk er felles opplevelser av natur og vær, felles overlevelsesmetoder i fiskeri, land- og skogbruk, overlappinger i historiene til de enkelte landene og et felles litteraturhistorisk opphav i verk som sagaene og Snorre Sturlasons skrifter. På den andre siden finner vi nordmannen Kjartan Fløgstad, som i et brev fra Oslo 26. mars 2001 legger en ytterst nøktern forståelse til grunn for sin definisjon: Nordisk litteratur er tekster fra det nordiske området, hvilket korresponderer i nødtørftighet med definisjonen i statuttene for Nordisk Råds litteraturpris, som gis ”för ett skönlitterärt verk på ett av de nordiske ländernas språk”.
Maijaliisa Jokinen fra Finland finner på sin side grunner for å karakterisere det nordiske i nordisk litteratur som noe fra naturen, fra det nordiske lyset og sommerens enorme betydning for menneskene. Dette kan man gjenfinne i verkene til fremstående forfattere i finsk litteratur som Aleksis Kivi, Frans Eemil Sillanpää og Joel Lehtonen. Jokinen spør seg om det ikke også kan finnes et eget sinnelag og demokratisk menneskesyn som gjenspeiles i nordisk litteratur, og som gjør den forskjellig fra for eksempel mellomeuropeisk litteratur. En stereotypi om finsk litteratur er i så måte at de vanlige, fattige, små og på alle vis underlegne menneskene skildres som mer helstøpte og genuine individer med høyere moral enn storborgerskapets representanter, skriver hun i et elektronisk brev 16. mars 2001.
Danske Erik Skyum-Nielsen viser til sin prolog ”Derfor nordisk litteratur” til Nordisk litteraturfestival i Århus i mars 2001, hvor han hevder at Norden er et historisk, politisk, sosialt, kulturelt og særlig språklig fellesskap som gjør at ”hver bog potentielt spiller på større dele af vores åndelige modtageapparat end værker fra andre egne af verden”. I dette ligger det en forutsetning om ikke bare en særskilt nordisk litteratur, men også en lesning som er særnordisk. Skyum-Nielsen gir enkle karakteristikker av de enkelte nasjonallitteraturene også, og oppsummert ser han følgende særtrekk ved stor nordisk litteratur:
[...] for det første [...] dens sans for den langsomme tid, opmærksomheden på overgange, forandringstilstande, de åbne mellemrum – egenskaber, der træder frem i novellers og romaners forløb. Et andet genopdukkende præg afsættes af stedet, lokaliteten, rummet der skaber koncentration. Et tredje fælles træk er forankringerne i en ikke alt for fjern fortælle- og sangtradition. Også når disse træk forvaltes parodisk, selvironisk, slår de kraftigt igennem i den allernyeste digtning.
Dagný Kristjánsdóttir fra Island vil på sin side ikke ramse opp en rekke kjennetegn som er felles for nordisk litteratur, og som gjør den forskjellig fra for eksempel angloamerikansk – det lar seg ikke gjøre, mener hun. I komparative analyser av nordiske og ikke-nordiske tekster kunne man kanskje heller lete etter trekk som ikke kjennetegner den nordiske litteraturen, altså negasjoner av ”det nordiske”, i den ikke-nordiske litteraturen. Dog vil vel også disse forskjellene viskes ut etter hvert av verdensomspennende nordamerikanske kulturuttrykk? Hun avslutter sitt elektroniske brev av 26. mars 2001 med å si at det vel ikke er så viktig om det finnes eller ikke finnes felles nordiske trekk i den nordiske litteraturen – det er nok at det antas at slike finnes. Dette fordi institusjoner som Nordisk Råds litteraturpris skal fremme den politiske og kulturpolitiske motiveringen ”det nordiske”, hva enten det er et reellt eller imaginært fellesskap.
”Det nordiske” er en litterær beskrivelse av rom og tid som skaper identitet
I Forestilte fellesskap (1983, 1991) demonstrerer sosialantropologen Benedict Anderson forbindelsen mellom nasjonal identitet og litteratur, og da romanen spesielt. Anderson ser på romanen og avisen som to medier som er særlig egnet til å formidle forestillinger om samfunn, ikke minst verdiorienterte forestillinger om nasjonen. Andersons teori er interessant å følge her siden avisene og mediene generelt spiller en stadig viktigere rolle i legitimeringen av ideen ”det nordiske”. Mindre interessant blir den ikke av at lokomotivet i nordisk kulturbevissthet, Nordisk Råds litteraturpris, gjerne tildeles for romaner. I årene 1962 til 2002 gikk 26 av 41 priser til romaner.
De identitetsaspektene som springer ut av landskapet og historien, synes å være særlig egnet å gripe med romansjangeren. Romanen har en samtidighetsstruktur hvor forfatteren kan skape handling og narrative strukturer ved å reorganisere et historieforløp til en fortelling. Et stort repertoar av fortelleteknikker er tilgjengelig for romanen, som kan manipulere historien i sin fortelling gjennom bruk av gjentakelser, bevisste endringer av rekkefølge, brudd på kronologi og så videre.
Romanen kan videre konstruere anonyme flertall og gjøre dem representative, den kan gjøre utsnitt av rommet gjennom metonymier, for så å fremstille dette utsnittet som en representativ verdenssammenheng. Dette gjør romanen til en utmerket sjanger for å bekrefte nasjonens forestillinger av seg selv i rom og tid. En roman kan skape et litterært rom for bevissthet om stedet med sin historie (ideen), gjengivelser av opplevelser i dette landskapet (erfaringen), og for motiverte fortellinger om dette stedets historie og landskap (mytens identifikasjoner).
De 26 romanene som er tildelt Nordisk Råds litteraturpris har et enormt inventar av tema, motiver og episoder som bekrefter ideen ”det nordiske” i rom og tid. Beskrivelser av Norden som landskap, refleksjoner over den menneskelige tilstedeværelsen i landskapet før og nå, samt fortellinger om denne tilstedeværelsen og dette landskapet i disse romanene, gir ideen et mangfoldig verdiinnhold som kan identifiseres av leserne. Dette er likevel litt merkelig - av alle prisvinnerromanene på listen foran meg er det knapt noen som representerer en kollektiv, nordisk verdensanskuelse som gir meg opplevelse av tilhørighet i historie eller landskap.
Alle de finske romanene omhandler et annet sted enn fjorden, fjellene, det skarpe lyset og det måteholdne levesettet som omgir Lyngenfjorden, mitt sted i Norden. Skjønt, seks mil lenger inn i landet ligger furukledte Reisadalen med sine etterkommere av finske innvandrere til Nord-Troms. Det kan hende at de drakk og stakk og skjøt og tok badstu underveis, i likhet med Antti Tuuris villstyringer i En dag i Österbotten (1982), men ikke vi, nei.
Videre har vi i Norge hatt vår sosiale uro i mellomkrigstiden, men ikke hundretusen døde etter revolusjon, innbyrdeskrig og enda en verdenskrig i tett rekkefølge. Dette er erfaringer Finland er alene om i Norden, og det gjør at det ikke er lett for oss andre å forstå hvilket kunstnerisk og politisk spenn Väinö Linnas Söner av ett folk (1962) og Hannu Salamas Kommer upp i tö (1972) egentlig ligger i. Vi får vel først og fremst bekreftet våre fordommer om at finnene gjennom den politiske volden er noe for seg selv, og den finske historien gir derav en dimensjon av hardhet og utholdenhet til forestillingen om ”det nordiske”.
Danmarks slaveri- og kolonialeventyr i Vestindia på 17- og 1800-tallet gir heller ikke meget å kjenne tilhørighet i - eller stolthet av - gjennom det historisk samlende perspektivet som Thorkild Hansen gir i Slavernes Øer (1970). Det viser at også Danmark var en slags slavekolonimakt frem til 1. verdenskrig, likesom Danmark i Dorrit Willumsens Bang (1996) bekreftes å ha hatt en kulturradikal bohem fra slutten av det 19. århundret med kunstnere som dekadenseforfatteren Herman Bang.
At Norden har hatt store polareventyrere og oppdagere som (Nils) Adolf Erik Nordenskiöld, Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, dokumenteres i Per Olof Sundmans Ingenjör Andrées luftfärd (1967), selv om utfallet ble fatalt i det tilfellet. Ingeniør Andrée ble en atypisk nordisk verdenserobrer ved at han mislyktes, i likhet med Dag Solstads lektor Fjord fra Roman 1987 (1987), som også mister mål og méd i sitt forsøk på å finne en plass i historien.
Identitetskriser og psykologiske avvikende sinn skildres i Klaus Rifbjergs Anna (jeg) Anna (1969) og Universets engler (1993) av Einar Már Gudmundsson, mens pastor Samuel Eriksson ender opp som Tok-Sam i Sven Delblancs roman Samuels bok (1981).
Hva var det forresten som styrte den purunge Unn inn i den frosne fossen i Tarjei Vesaas’ Is-slottet (1963)? Et bergtakingsmotiv fra folkediktningen, eller spiller Vesaas symbolsk på tradisjonen med at kvinner i ulykken ga seg til fossen, som for å understreke alvoret i det å gå seg vill i en sjelelig-sanselig labyrint? Dette er også erfaringsmessig ukjent terreng for meg, likeledes det å miste sin mor som barn. Ulykkelige Sidner finner trøst i barnets kanskje viktigste begavelse, fantasien, ved hjelp av store, nordiske fortellerbegavelser som Selma Lagerlöf og Göran Tunström i Juloratoriet (1983).
Barndom under kompromissløst klasseskille før velferdsstatenes tid er også et fremmed fenomen for en som er født i 1962, men det angår meg jo, selv om det svenske stataresystemet og Ivar Lo-Johanssons rom og tid i Pubertet (1978) synes fjernt, likeså den sosiale dynamikken som Sergeantens pojke (1971) viser fra Veijo Meris finske garnisonsmiljø. Visst var vi bevisste på Krigen da jeg vokste opp på 1960-tallet, men den norske trakasseringen av tyskerunger og tyskertøser som ligger til grunn for Herbjørg Wassmos Hudløs himmel (1986), hadde fortatt seg.
På den andre siden av grensen, ved Lillvattnet, finner kampen for tilværelsen sted, mot naturen her i nord og kapitalkreftene fra sør, men alldeles ikke uten humor. I Sara Lidmans Vredens barn (1979) gir de fattige ikke opp håpet om å bli tilkjent den rettferdigheten og nåden som de salige er lovet av Jesus, Paulus og Læstadius. Lenger sør i det mørke, svenske skoglandskapet kjemper et par desperat for sine liv mot en kaldblodig rovmorders knivshugg, men de vises ingen nåde av Kerstin Ekmans plot i Händelser vid vatten (1993). På Island lar Thor Vilhjálmsson også naturomgivelsene og menneskenaturen spille intenst sammen i rettsdramaet i den psykologiske kriminalromanen Glødende mos (1986).
Fra mitt utkikkspunkt på et nes langt ut i Lyngenfjorden kan jeg skue innover mot innland, Finland og akkurat de samme fjellene som Nils-Aslak Valkeapää kunne besynge som ingen annen. For lyrikksamlingen Solen, min far (1990) fikk han som første samiskspråklige forfatter Nordisk Råds litteraturpris. Valkeapää har fått sitt siste hvilested i bygda Birtavarre der inne i Kåfjord, bare tre-fire mil fra mitt sted i verden, Djupvik i Lyngen. Likevel skjønner jeg ham ikke, så nær han enn er, for han synger en annen sang om de samme fjellene som jeg ser. Hadde jeg skjønt Valkeapää bedre om han skrev romaner om og fra sitt sted i verden?
Det synes pretensiøst å forvente at alle disse fremmede stedene, skjebnene, krisene, prosjektene - og språkene - skal kunne skape en opplevelse av identitet, tilhørighet og fellesskap i Norden. Eller viser nettopp dette mangfoldet i prisvinnertekstene hvor fruktbart det er å lese, å utsette sin egen forventningshorisont for møter med andres erfaringshorisonter, med erkjennelse og ny forståelse som mulig resultat? I bunn og grunn er vel det fremmedartede i tekstene også en demonstrasjon av den jeg-vi-motsetningen i fellesskapet som gis av en tradisjonell identitetsforståelse, med sine forutsetninger i hegeliansk dialektikk. Jeget utvikler identitet i et fellesskap både ved å oppleve seg som lik og ulik de andre i fellesskapet, og dette gir rom for annerledeshet i spørsmål om identitet og identifikasjon.
Dette medfører imidlertid også krav om toleranse og opplysning, og etisk bevissthet om hvordan vi møter den andre. Kontroll over fordommer om noen av oss og aktsomhet for det avvikende, søkende og mislykkede ved den andre må derfor også være en kvalitet i ideen ”det nordiske” om den skal være en liberal idé, åpen og inkluderende. Det kan behøves, for Norden er ikke bare idyll. Stigmatisering av avvikere og undertrykkelse av språklige og etniske minoriteter er ikke bare et litterært fenomen fra en fjern historie. Det finnes fremdeles usynlige grenser innenfor det nordiske fellesskapet og landskapet, ikke minst på møtesteder for ulike språk og kulturer, som i Nordens storbyer, på Grønland og nord i Finland, Norge og Sverige.
Den norske filosofen Hans Skjervheim gir oss i så måte en påminnelse som kan være nyttig å reflektere over i vår befatning med ideen ”det nordiske”. Om det nordiske fellesskapet skal være åpent og inkluderende, må det ha preg av gjensidig tillit ved at vi etterstreber jevnbyrdighet i vårt forhold til hverandre. Som innbyggere i Norden må vi arbeide for arenaer hvor vi kan møtes på like vilkår og delta i samtaler og andre språklige kommunikasjonsfellesskap. Gjennom slik kommunikativ samhandling kan vi konstituere nordiske fellesskap basert på gjensidig tillit, og det er her kulturinnsatsen blir så viktig: Det politiske toppsjiktet legger forholdene økonomisk til rette for et kulturelt samkvem over Nordens grenser, gjerne som småskalaprosjekter i en større vev som kalles nordisk kultursamarbeid. Det gir konstant små drypp av livstegn fra ideen om nordisk fellesskap inn i den nordiske offentligheten. ”Spindelvevsnordisme” kalte Nils Andrén, svensk professor i statsvitenskap, denne formen for selvlegitimering på 1960-tallet, og mediene spiller en svært viktig rolle i denne nordiske veven.
De samme mediene er imidlertid også kanaler inn i Norden for nye og fremmede impulser utenfra, som særlig gripes av yngre generasjoner og konsumeres av samfunnslag med lavt utdanningsnivå og liten lesererfaring. Norden opplever samtidig å være et yndet mål for innvandring fra fremmede kulturer, for forestillingene om et åpent og inkluderende Norden er levende langt utenfor Norden. Dette kan ikke være uten konsekvenser for det fremtidige innholdet i begrepet ”nordisk kultur”. Spørsmålet er om ideen om ”det nordiske” er i stand til å ta opp i seg radikale endringer i kulturuttrykk og befolkningssammensetning.
Kan ”det nordiske” inkludere fremmede kulturuttrykk - og styrkes av dem?
En tradisjonell forståelse av identitet er basert på at individet skal utvikle en selvstendig, personlig integritet med grunnlag i sine medfødte egenskaper, og det i samspill med det samfunnet og den tradisjonen som individet er født inn i. En nyere forståelse av identitetsbegrepet, hvor identiteten ikke anses som subjektets essens, innebærer også et brudd med den tyske filosofen Edmund Husserls tenkning. Innenfor den klassiske fenomenologien skulle forståelsen av et kulturelt fenomen ha som mål å finne eidos, essensen bak fenomenets representasjoner, for derved også å oppnå visjonen eller ideen om denne essensen. Når identiteten kobles fri fra forestillingen om essens, er identiteten heller ikke lenger å anse som et arkimedisk punkt i tilværelsen. Identitet blir mer å forstå som vedvarende tilegnelser og avvisninger av sosiale bevegelser og kulturelle impulser som forandrer seg og flyter mangetydig over det som tidligere ble identifisert som kulturelle grenser.
Kan så fremmede, men usedvanlig sterke symboler og kulturuttrykk som McDonalds, Coca-Cola og Koranen inkluderes i ideen om Norden som et unikt sted i verden, og kan dette stedets inventar identifiseres som nordisk gjennom ord som surf, chat og sagg? Norden er dessuten på ingen måte den homogene regionen som myten om den nordiske kulturtradisjonen vel forutsetter, og som ligger under mye av det selvlegitimeringsarbeidet som Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd har fremmet. Med hensyn til kulturelle og demografiske endringer er særlig Sverige av spesiell interesse for utviklingen av nordisk kultur. Sverige har vært det toneangivende landet for nordisk samarbeid, og er samtidig det nordiske landet som har tatt imot flest innvandrere de siste tiårene. Slik skildrer svenske Madeleine Grive pionerarbeidet med å lage antologien Världen i Sverige (1995), som rommer stemmene fra innflyttede forfattere:
Vi har begåvats med en mängd författare av utländsk härkomst. En del av dem skriver på svenska, eller delvis på svenska, men de allra flesta skriver på sitt modersmål. Sveriges Författarförbund har över två hundra medlemmar som skriver på andra språk än svenska. Det avspeglar sig dock inte i utgivningen från de stora förlagen [...] Det var viktigt, ansåg vi, att de svenska bokläsarna också skulle få chansen att ta del av de här författarnas upplevelser och erfarenheter. Det var viktigt att Sverige på alla sätt skulle betraktas ur den nya utvecklingens synvinkel. Att bilden av Sverige inte förvanskades utan framstod så mångskiftande som livet här är. I väntan på att den stora smältdegelsromanen plötsligt ska spira upp som en uppkäftig rallarros bland den amerikanska översättningslitteraturen på något etablerat förlag, måste vatten och näring ges för att stimulera växtkraften i bredare mening.
I Sverige er ideen om det flerkulturelle samfunnet levende, og i toneangivende miljøer har vel forestillingen om det flerkulturelle samfunnet antatt nærmest ideologisk form. En annerledestenkende i så henseende er den svenske litteraturlicentiaten Nils Uthorn. Hans hovedsynspunkt er at bevisstheten om ”det nordiske” som idé og tradisjon kan bli mindre som følge av innvandringen og den generelle åpningen av svensk kultur for trykket fra nordamerikansk mediekultur. Den svenske kulturen, språket og tradisjonen forvitrer innenfra dersom innvandrerne mangler interesse for det svenske og det nordiske, og dersom den nasjonale tradisjonen ikke tåler den nordamerikanske medieindustriens press utenfra. Det som står på spill, er ikke bare den svenske tradisjonen, men hele den nordiske identiteten:
Och det kulturarv, som vi inbjuder [invandrarna] att ta del av, är vida större än det svenska. Dit hör alltså inte enbart Bellmann etc. Till vårt samnordiska arv räknas i lika hög grad Andersens äventyr, Sibelius musik, isländske ättesagor, Edvard Munchs konst, Mumintrollet och klättermusen, danskt öl och finskt rågbröd, julbocken och påskelden och midsommarvakan och oändligt mycket annat.
Etter mitt syn vil det være avgjørende for det fremtidige innholdet i begrepet ”nordisk kultur” hvorvidt det er fundert på en åpen og inkluderende idé, eller om ideen om en spesifikk nordisk kultur skal være eksklusiv og forsøkt lukket inn i myter om nasjonale tradisjoner. En påminnelse fra Teddy Brunius, svensk professor i kunsthistorie, kan være på sin plass her: Mye av den kunsten vi beundrer som nordisk tradisjon, er importert eller skapt av innvandrere eller kunstnere som er innom Norden for så å forsvinne igjen; tyske, engelske, hollandske kunstnere og kunsthåndverkere som skaper arkitektur, billedvev, malerier med inspirasjon og motiver fra Norden. I den nordiske åndstradisjonen står dessuten inspirasjonen fra Midtøstens tenkning sentralt gjennom vår kanonisering av kristendom og gresk filosofi som åndsvitenskapenes søyler.
I det store perspektivet er jo alle i Norden innvandrere eller etterkommere av innvandrere som en gang fulgte iskanten nordover, men det vil være galt å relativisere begrepet ”nordisk kultur”; utsmykningene av vikingskip og stavkirker, den norrøne mytologien og islendingsagaen er mer enn innlån og oversettelse av kunstinntrykk utenfra – det er nordiske kunst- og kulturuttrykk. Men er slike ingredienser i den nordiske kulturen noe som etterkommere av store indiske, egyptiske eller arabiske kulturer ønsker å identifisere seg med etter at de har innvandret til Norden, og vil de oppleve det som verdifullt at deres barn integreres i en nordisk kultur?
For å stille et slikt spørsmål til de fremmede kreves det at vi selv opplever vår nordiske kulturarv som nær og levende, moralsk verdifull, kunstnerisk inspirerende og identitetsskapende. Ja, vi bør vel forsøke å finne ut hva nordisk kultur og våre nasjonale tradisjoner er og betyr for oss i dag, før vi krever at innvandrerne skal tilegne seg dem? Det må vi våge å gjøre i en åpen og fordomsfri debatt som gjenspeiler at Norden er liberale samfunn preget av opplysning og toleranse, og de nordiske forfatterne og kulturjournalistene skulle av tradisjonen være pålagt et særlig ansvar i så henseende.
Litteratur:
Andersen, Harald Westergaard: De nordiske velfærdsstater efter 1939. Bind 4 i Rudi Thomsen (red): Hovedlinier i Nordens historie. Gyldendal, København 1979.
Anderson, Benedict: Forestilte fellesskap. Refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning. [1983, 1991] Spartacus, Oslo 1996.
Anker, Leif og Ingalill Snitt: Vår nordiske verdensarv. Kom forlag, Kristiansund 1997.
Barthes, Roland: Mytologier. Gyldendal, Oslo 1975.
Bennett, Clinton: In search of the Sacred. Anthropology and the Study of Religions. London and New York 1996.
Henrikson, Alf: En skandinavisk historie. Norge & Sverige under 1000 år. Atlantis, Stockholm 1992.
Nordisk Råd/Nordisk Ministerråd: Nordisk kraft. Stockholm-København 1994.
Schimanski, Johan: ”Identitetens grenser. Om nasjonal identitet i litteraturen.” Nordlit nr. 10, Universitetet i Tromsø 2001.
Spengler, Oswald: Västerlandets undergång. Första bandet: Gestalt och verklighet. [1918] I Martin Tegens oversettelse, Atlantis, Stockholm 1996
Thuen, Trond: ”Sted og identitet.” Nordlit nr. 10, Universitetet i Tromsø 2001.
Værnø, Grethe (red): Fra arvefiende til samboer. Atlantis/Cappelen, Stockholm-Oslo 1990.
1.4.07
- Lukk øynene og tenk på alver! Om å ha sex med Shakespeare.
Papirpublisert i Morgenbladet 4. - 10. juni 2004.
Det er forskjell på å bli styrt av staven og på å styre med den samme, men det mest radikale er vel likevel å styre unna den erotiske, politiske og økonomiske betydningen som erigerte peniser har hatt i den europeiske historien.
Frem til 1800-tallet regjerte adelen Europa gjennom sine seksuelle relasjoner, mens bøndene levde i en fruktbarhetsfokusert verden hvor en generøs distribusjon av sæd var en forutsetning for rikdom og liv i alle sammenhenger. På 1800-tallet seiret imidlertid den borgerlige og antiseptiske kulturkristeligdommen endelig over den adelen som borgerne hadde misunt så lenge. Resultatet ble en skamfylt projisering av erotisk begjær til kapitalopphopning, og denne ledet videre til en minst like skamfylt projisering av pengebegjæret til høyverdig kunst og hygieniske samfunn, rasemessig og materielt.
Der adelen og bøndene satte sine lange lanser og stive stokker i tjeneste for politikk og økonomi, ble seksualiteten utøvd med gjerrighet og små blyanter mellom de hvite fingrene til prester og borgere, for der å bli til bokstaver og tall på blekt papir, til moralprekener og bankbøker heller enn til glede for en våt og ventende kvinne. I den samme gaten har også forfatterne funnet et levebrød ved å masseprodusere klisne kjærlighetsfantasier i romantiske romaner, dikt og ukeblad, ved å ville dikte dyrisk og impulsiv sex i øyeblikket om til høviske uttrykk for menneskehet og evighet. Dette er et skille mot og et langt sprang bort fra folkediktningens konnotasjoner over kropp og natur.
I Norge har prester med nasjonalmoralsk sinnelag, som Jørgen Moe og Magnus B. Landstad, sammen med kristne hegelianere og idealistiske kulturkritikere som Marcus J. Monrad vist vei til moralsk akseptable feillesninger og modifiseringer av folkekulturens seksualiserte virkelighetsanskuelser, og opphøyd dem til nærmest høvisk nasjonallitteratur. Dette er en romantisk flukt fra kropp, natur og virkelighet hvor formidleren bevisst bruker sin autoritet til å tildekke tekstene heller enn å vise hvordan folkediktningen omdannet det overnaturlige til kropp. Det er den samme figurative omskrivningen av ånd til natur i folkediktningen som William Shakespeare benytter så mesterlig i dramaer som En midtsommernattsdrøm, men dette har blant annet viktoriatidens puritanske litteraturformidlere og sceneoppsetninger lukket øynene for.
Innenfor denne lukkøyetradisjonen legger førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU, Jeanette Sky, en praktfullt prestedatteraktig feillesning av Shakespeare til grunn for presentasjonen av alveforestillinger fra viktoriatidens England i sin bok Alver fra 2003. Bakgrunnen for denne boken er at forfatteren har skrevet doktoravhandling om emnet, og hun vil også komme bakom den massive alvekommersen som har fulgt med filmatiseringene av Harry Potters verden og Ringenes herre. Sky spør om det kanskje er slik at vår forvirrede tid trenger alvene, at alvene simpelthen tilfredsstiller dypere behov i befolkningen, og hun leser historien om alvene som historien om oss selv. Den tråden er absolutt verdt å følge, men da som konnotasjoner over den menneskelige seksualiteten som dyrisk og uforfalsket natur. I så henseende er Jan Kotts Shakespeare - vår samtidige (1966) en helt nødvendig referanse.
Alver er menneskelige fantasier som tåler dagslys dårlig, og som derfor holdes skjult i naturen i folketro og diktning. De finnes i eventyr, sagn og ballader, men også i den seriøse skjønnlitteraturen. Identifikasjonen av alvefenomenet kan gjøres så bred at knapt noen overnaturlige eller skjulte skikkelser slipper unna definisjonen ’alver’. Alt det som vi mennesker skjuler under vannet, inni fjellet eller i skogen, det vil si i naturen, er alver. Derfor er trollkvinnen Kirke og nymfen Kalypso fra Odysseen, den onde feen i ”Tornerose”, folkereligiøse forestillinger om falne engler, dvergene i Edda, huldra fra folkeeventyrene, den grønnkledde i Peer Gynt og Puck i En midtsommernattsdrøm alle sammen alver. Kvinner med evner til å mediere mellom vår egen verden og det skjulte riket, som Veslemøy i Haugtussa, har igjen blitt mistenkt for å være hekser.
Jeanette Skys viktorianske feillesning av Shakespeare omfatter blant annet en ufarliggjøring av alvedronningen Mab i Romeo og Julie ved at alvene gjøres til morsomme og uskyldige underholdningsfigurer i Shakespeares skuespill. Det er hevet over tvil at han viste god teft for hvilken underholdning folket i London ville ha i samtiden da han spilte på erotiske bilder fra folkedypet. Romeo og Julie er derfor også preget av brautende og rått erotisk snakk, og Mercutio tenker neppe på å gjøre heksen Mab jomfruelig i sin utlegning om henne til Romeo: ”Når piker sov på ryggen, var hun heksen / som red på dem, og lærte dem som kvinner / av byrd å bære kvinnebyrden godt.”
Bilder av piker som ligger på rygg under heksers virke, er dampende erotiske figurer for sex og natur i bevegelse. Et sentralt, folkelig bilde av heksen viser henne når hun sitter glisende overskrevs en sopelime. Sopelimen, med sitt lange, blanke skaft og kraftige busk om roten, er knapt noen arketypisk veiviser til renhet og jomfruelighet. Om Shakespeares hekser og alver skal forbli ånd heller enn å bli til natur, kan det bare skje ved at lesere og tilskuere fornekter de seksuelle konnotasjonene som bærer ordenes betydning, og heller gjør sceneillusjonen til sannhet. Dette er en klassisk fortrengning som også de villige jentene bruker når de vil unngå skammen og selvhatet som den borgerlige, puritanske moralen har å tilby dem når dagen gryr.
Å brenne hekser er å fortrenge seksuelle lyster og avvise det erotiske begjæret ved å forby det. Shakespeare brenner ikke hekser, men slipper dem heller løs på menneskene for at de skal få mannen til å gjøre det gode mot kvinnen, og kvinnen til å ønske seg nettopp det. Da stiller også Pucks alias, Robin Goodfellow, opp til tjeneste som den røde, standhaftige velgjøreren. Det gjør han definitivt ikke i de avseksualiserte feillesningene som har gjort også Shakespeares alver til snille, hjelpende og oppdragende vesener som til og med invaderte barnelitteraturen utover 1800-tallet, og som ble til tegnet disneytingeling i forrige århundre. De viktorianske alvene er vakre, fjerne og har moralske og himmelske hensikter, de er renhet og skjønnhet, og det er denne 1800-tallsforestillingen som har fått dominere forståelsen av alvene.
Den jomfruelige renheten som viktoriatidens alver representerer, står i åpenbar motsetning til Shakespeares alver i En midtsommernattsdrøm, selv om tradisjonelle sceneoppsetninger og forklaringer gjerne fremstiller dem som morsomme og fortryllende miniatyrer blant skogens vakre blomsterprakt. Om man leser Shakespeare med viktoriatidens alveforestillinger som bind for øynene, blir Puck til ånd og illusjon, og man må insistere på at han er en barnlig forestilling fra folketroen, og på at det er en sopelime han holder i hånden under epilogen. Lesere og tilskuere som derimot gjennomskuer denne kompliserende alveillusjonen i møtet med Shakespeare, konfronteres med de enkleste konnotasjoner for rå og dryppende sex fra folkedypet som inviterer til deltakelse i erotiske orgier, og viser dyrisk seksualitet i fri utfoldelse.
Sopelimeattributtet er en folkelig og underholdende kommentar om at det er Puck som holder i det som de prektigste pikene har sine våteste drømmer om, men puritanerne nekter dem å delta i Titanias dyriske sexopplevelse. Når Titania får øye på Skyttel, som er omskapt til et esel, faller hun i staver over synet. Det ville også shakespearedramaets tilskuere og lesere ha gjort om de hadde sluppet fri fra viktorianske vrangforestillinger, og heller fått møte Shakespeare fra den modne modernitetens ståsted som Jan Kott har. Da hadde leserne fått betrakte eselet i En midtsommernattsdrøm innenfor en folkelig konnotasjon, og da ville det ikke vise seg for dem som det dummeste dyret med de lengste ørene i skogen, men som den firbente skapningen med den proporsjonalt sett lengste og hardeste tryllestaven i verden. Da ville de også bedre forstå hva Titania legger i ordet ’kjærlighet’, og hva hun priser høyest og ønsker seg aller mest når hun hyller Skyttel for hans prakt: ”Ved første blikk tvang all din majestet / meg til å sverge deg min kjærlighet.”
Puritanske feillesninger av Shakespeare kan også ha fått konsekvenser for lesninger av Henrik Ibsen og Sigrid Undset. Betydningen av en mannlig reisning blir da oversett i møtet mellom mann og kvinne, og møtene blir projisert til folketroens nasjonalt høyverdige ånd på et litterært metanivå heller enn til sanselig kroppslighet. Her blir bruderov og bergtaking til folklore heller enn til sex. I en slik lesning blir den potente, men erotisk uansvarlige Peer Gynt like godt til et offer for alvene i stedet for en slave av de dyriske driftene som faktisk herjer i kroppen hans. Det er disse som får alle kvinner som kommer i hans vei til å falle for ham; Peer Gynt har noe med seg som både bruden, seterjentene, den grønnkledte og Anitra vil ha, og som Solveig mener er verdt å vente på, om det så skal gå vinter og vår.
Kristin Lavransdatter er også fylt av erotisk begjær. Hennes innledningsvise, skremmende møte med alvekvinnen foregriper handlingen flere år senere, når Kristin møter Erlend på bondegildet i Aker. Etter hvert følger fortellingen de samme strukturene som innledningssekvensen med alvekvinnen; det spises og drikkes, grahester vrinsker og Kristin er kledt i gullgult. Hun ser den urolige hingstens trekk i Erlends ansikt, og blir betatt av hvor majestetisk han rager over andre menn. Disse erotiske symbolene har Undset plassert i en liknende hagesammenheng som da Kristin møtte alvekvinnen, og i møtet med Erlend er hun omgitt av urter som en shakespearsk Titania, av magiske ingredienser i folketroens elskovseliksir.
Den emosjonelle stormen fra dette møtet med alvekvinnen er altså en figurativ foregripelse av den svimlende kåtheten som senere skal få Kristin til å legge seg forventningsfullt på rygg for å bli besteget av Erlend, hingsten i hennes fantasier. I puritanske feillesninger kan tekstens grove sexkonnotasjoner selvsagt projiseres til Undsets begavede formidling av folkereligiøse symboler fra folketroen, til møter med alver og middelaldersk naturmystikk. Med det blir imidlertid åpenbare koblinger mellom overnaturlige vesener og virksomme, seksuelle drifter vasket bort. De puritanske litteraturformidlernes variant av dronning Victorias råd til den uberørte kvinnen foran bryllupsnatten er å be leserne lukke øynene og tenke på alver når heksen Mab rir Kristin, Julie og alle verdens villige jenter i natten, og når Titania tungpustet trekker Skyttel ned i blomstersengen. Da kan de forblindede tilskuerne og leserne enkelt følge oppfordringen fra Puck når han til slutt feier over scenen med sopelimen i hånden, og sier: ”Tro at dere sov - og at / alt var en visjon ved natt. / Tro at denne billedstrøm / bare var en flyktig drøm.”
Sigmund Freud har gitt betydelige bidrag også til litteraturforskningen gjennom sine teorier om drøm og seksualitet, og ved hjelp av psykoanalytisk teori kan man få innsikt i så vel Shakespeares skuespill som den puritanske tradisjonens feillesning av dem. Det er fortrengningen og forvrengningen av saftige sexassosiasjoner til drømmende alveillusjoner som skaper den lystige og lattervekkende rammen omkring hele En midtsommernattsdrøm, der svett og dunstende sex er omskapt til fantasifylt drøm i sceneillusjonen. Dette kunne de samtidige tilskuerne enkelt avkode ved å tenke i akkurat de samme vulgære banene de ellers tenkte i, for de betraktet ikke Shakespeares skuespill gjennom tolkningsskodden fra de borgerlig-puritanske forvalterne av folkekulturen på 1800-tallet.
Den borgerlige erobringen av lese- og skrivekunsten, trykkekunsten og det tredimensjonale sentralperspektivet har gjort tekst- og bildeflaten til kroppens og seksualitetens fengsel, for derfra kunne borgerskapet skalte og valte med det seksuelle begjæret på en trygg og kontrollert måte. Seksualiteten ble gjort til et borgerlig syn, og varmen av friksjonen fra kroppskontakten under samleiet ble erstattet med kald og syk kikking. Med det hadde det moderne samfunnets overhoder flyttet seksualiteten fra det dunstende, dionysiske underlivet til Apollons rene og kjølige synssans, fra kropp til papir. Borgerne kunne til og med tjene penger på å videreformidle og selge denne innestengte erotikken som ånd og kunst på hvitt og glanset papir uten å bli beskyldt for kobleri og usedelighet.
De borgerlige mediene har visst særlig talent for å sette bildet og papiret i tjeneste for egeninteressen om å tjene penger, og da særlig tabloidavisene. Dagbladet, med dunkel fortid som kulturorgan for Apollons tjenere, projiserer bedre enn noe annet medium sexforestillinger til et rent og vitenskaplig nivå ved å bruke og vise til forskningsrapporter, sosiologiske undersøkelser og faglig ekspertise som dokumenterer at sex er et fenomen som finnes i verden. Det Dagbladet holder frem med den ene hånden, skjuler avisen med den andre, og derfor onanerer ingen til Dagbladet, ikke ennå.
Pornobladet får derimot kjøperne sine til å bli kåte, men dette er en sexforfalskning som tvinger de småborgerlige kjøperne til å ta saken i egne hender. Med pornobladet i den ene hånden gjør småborgerne jobben selv med den andre, og de eneste luktene de kjenner, er av trykksverte og seg selv. Går disse potensielle horekundene heller ut på gata og kjøper seg en prostituert hyrdestund, så får de horen lukt i skrittet med hud og hår, og med alle væsker, virus og bakterier som hører med. Selv om småborgerne også måtte betale for Dagbladet og pornobladet, er det likevel først nå at trangen til å vaske seg grundig melder seg.
Jo større skam et samfunn er tuftet på, jo større vil forbruket av såper og vaskemiddel, parfymer og luktfjernere være i det samme samfunnet. Det retrospektive falskneriet i borgerskapets kulturkristelige mytologi har blitt til industriell masseproduksjon av fremmedfølelse for kroppen i moderniteten. Dette er grunnlanget for modernistisk kunst, blomstrende slankeindustri og dødelig anoreksi.
Den erotiske tørken i presteskap og borgerskap klarte å drepe all sunnhet og glede ved seksualiteten, som deretter stort sett produserte prestasjonsangst og pornoindustri, psykiske lidelser, skam og benevnelsen ’uekte barn’. Dette samfunnet viste Henrik Ibsen oss allerede i 1881, i Gengangere og skikkelsen til kaptein Alving. Om navnet hans består av ’alv’ med avledningen ’-ing’, kan vel også han bære vitnesbyrd om den kastrerte alven, en Puck uten pikk, som ble skapt ved beskjæring under viktoriatidens seksuelle vrangforestillinger?
Det er forskjell på å bli styrt av staven og på å styre med den samme, men det mest radikale er vel likevel å styre unna den erotiske, politiske og økonomiske betydningen som erigerte peniser har hatt i den europeiske historien.
Frem til 1800-tallet regjerte adelen Europa gjennom sine seksuelle relasjoner, mens bøndene levde i en fruktbarhetsfokusert verden hvor en generøs distribusjon av sæd var en forutsetning for rikdom og liv i alle sammenhenger. På 1800-tallet seiret imidlertid den borgerlige og antiseptiske kulturkristeligdommen endelig over den adelen som borgerne hadde misunt så lenge. Resultatet ble en skamfylt projisering av erotisk begjær til kapitalopphopning, og denne ledet videre til en minst like skamfylt projisering av pengebegjæret til høyverdig kunst og hygieniske samfunn, rasemessig og materielt.
Der adelen og bøndene satte sine lange lanser og stive stokker i tjeneste for politikk og økonomi, ble seksualiteten utøvd med gjerrighet og små blyanter mellom de hvite fingrene til prester og borgere, for der å bli til bokstaver og tall på blekt papir, til moralprekener og bankbøker heller enn til glede for en våt og ventende kvinne. I den samme gaten har også forfatterne funnet et levebrød ved å masseprodusere klisne kjærlighetsfantasier i romantiske romaner, dikt og ukeblad, ved å ville dikte dyrisk og impulsiv sex i øyeblikket om til høviske uttrykk for menneskehet og evighet. Dette er et skille mot og et langt sprang bort fra folkediktningens konnotasjoner over kropp og natur.
I Norge har prester med nasjonalmoralsk sinnelag, som Jørgen Moe og Magnus B. Landstad, sammen med kristne hegelianere og idealistiske kulturkritikere som Marcus J. Monrad vist vei til moralsk akseptable feillesninger og modifiseringer av folkekulturens seksualiserte virkelighetsanskuelser, og opphøyd dem til nærmest høvisk nasjonallitteratur. Dette er en romantisk flukt fra kropp, natur og virkelighet hvor formidleren bevisst bruker sin autoritet til å tildekke tekstene heller enn å vise hvordan folkediktningen omdannet det overnaturlige til kropp. Det er den samme figurative omskrivningen av ånd til natur i folkediktningen som William Shakespeare benytter så mesterlig i dramaer som En midtsommernattsdrøm, men dette har blant annet viktoriatidens puritanske litteraturformidlere og sceneoppsetninger lukket øynene for.
Innenfor denne lukkøyetradisjonen legger førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU, Jeanette Sky, en praktfullt prestedatteraktig feillesning av Shakespeare til grunn for presentasjonen av alveforestillinger fra viktoriatidens England i sin bok Alver fra 2003. Bakgrunnen for denne boken er at forfatteren har skrevet doktoravhandling om emnet, og hun vil også komme bakom den massive alvekommersen som har fulgt med filmatiseringene av Harry Potters verden og Ringenes herre. Sky spør om det kanskje er slik at vår forvirrede tid trenger alvene, at alvene simpelthen tilfredsstiller dypere behov i befolkningen, og hun leser historien om alvene som historien om oss selv. Den tråden er absolutt verdt å følge, men da som konnotasjoner over den menneskelige seksualiteten som dyrisk og uforfalsket natur. I så henseende er Jan Kotts Shakespeare - vår samtidige (1966) en helt nødvendig referanse.
Alver er menneskelige fantasier som tåler dagslys dårlig, og som derfor holdes skjult i naturen i folketro og diktning. De finnes i eventyr, sagn og ballader, men også i den seriøse skjønnlitteraturen. Identifikasjonen av alvefenomenet kan gjøres så bred at knapt noen overnaturlige eller skjulte skikkelser slipper unna definisjonen ’alver’. Alt det som vi mennesker skjuler under vannet, inni fjellet eller i skogen, det vil si i naturen, er alver. Derfor er trollkvinnen Kirke og nymfen Kalypso fra Odysseen, den onde feen i ”Tornerose”, folkereligiøse forestillinger om falne engler, dvergene i Edda, huldra fra folkeeventyrene, den grønnkledde i Peer Gynt og Puck i En midtsommernattsdrøm alle sammen alver. Kvinner med evner til å mediere mellom vår egen verden og det skjulte riket, som Veslemøy i Haugtussa, har igjen blitt mistenkt for å være hekser.
Jeanette Skys viktorianske feillesning av Shakespeare omfatter blant annet en ufarliggjøring av alvedronningen Mab i Romeo og Julie ved at alvene gjøres til morsomme og uskyldige underholdningsfigurer i Shakespeares skuespill. Det er hevet over tvil at han viste god teft for hvilken underholdning folket i London ville ha i samtiden da han spilte på erotiske bilder fra folkedypet. Romeo og Julie er derfor også preget av brautende og rått erotisk snakk, og Mercutio tenker neppe på å gjøre heksen Mab jomfruelig i sin utlegning om henne til Romeo: ”Når piker sov på ryggen, var hun heksen / som red på dem, og lærte dem som kvinner / av byrd å bære kvinnebyrden godt.”
Bilder av piker som ligger på rygg under heksers virke, er dampende erotiske figurer for sex og natur i bevegelse. Et sentralt, folkelig bilde av heksen viser henne når hun sitter glisende overskrevs en sopelime. Sopelimen, med sitt lange, blanke skaft og kraftige busk om roten, er knapt noen arketypisk veiviser til renhet og jomfruelighet. Om Shakespeares hekser og alver skal forbli ånd heller enn å bli til natur, kan det bare skje ved at lesere og tilskuere fornekter de seksuelle konnotasjonene som bærer ordenes betydning, og heller gjør sceneillusjonen til sannhet. Dette er en klassisk fortrengning som også de villige jentene bruker når de vil unngå skammen og selvhatet som den borgerlige, puritanske moralen har å tilby dem når dagen gryr.
Å brenne hekser er å fortrenge seksuelle lyster og avvise det erotiske begjæret ved å forby det. Shakespeare brenner ikke hekser, men slipper dem heller løs på menneskene for at de skal få mannen til å gjøre det gode mot kvinnen, og kvinnen til å ønske seg nettopp det. Da stiller også Pucks alias, Robin Goodfellow, opp til tjeneste som den røde, standhaftige velgjøreren. Det gjør han definitivt ikke i de avseksualiserte feillesningene som har gjort også Shakespeares alver til snille, hjelpende og oppdragende vesener som til og med invaderte barnelitteraturen utover 1800-tallet, og som ble til tegnet disneytingeling i forrige århundre. De viktorianske alvene er vakre, fjerne og har moralske og himmelske hensikter, de er renhet og skjønnhet, og det er denne 1800-tallsforestillingen som har fått dominere forståelsen av alvene.
Den jomfruelige renheten som viktoriatidens alver representerer, står i åpenbar motsetning til Shakespeares alver i En midtsommernattsdrøm, selv om tradisjonelle sceneoppsetninger og forklaringer gjerne fremstiller dem som morsomme og fortryllende miniatyrer blant skogens vakre blomsterprakt. Om man leser Shakespeare med viktoriatidens alveforestillinger som bind for øynene, blir Puck til ånd og illusjon, og man må insistere på at han er en barnlig forestilling fra folketroen, og på at det er en sopelime han holder i hånden under epilogen. Lesere og tilskuere som derimot gjennomskuer denne kompliserende alveillusjonen i møtet med Shakespeare, konfronteres med de enkleste konnotasjoner for rå og dryppende sex fra folkedypet som inviterer til deltakelse i erotiske orgier, og viser dyrisk seksualitet i fri utfoldelse.
Sopelimeattributtet er en folkelig og underholdende kommentar om at det er Puck som holder i det som de prektigste pikene har sine våteste drømmer om, men puritanerne nekter dem å delta i Titanias dyriske sexopplevelse. Når Titania får øye på Skyttel, som er omskapt til et esel, faller hun i staver over synet. Det ville også shakespearedramaets tilskuere og lesere ha gjort om de hadde sluppet fri fra viktorianske vrangforestillinger, og heller fått møte Shakespeare fra den modne modernitetens ståsted som Jan Kott har. Da hadde leserne fått betrakte eselet i En midtsommernattsdrøm innenfor en folkelig konnotasjon, og da ville det ikke vise seg for dem som det dummeste dyret med de lengste ørene i skogen, men som den firbente skapningen med den proporsjonalt sett lengste og hardeste tryllestaven i verden. Da ville de også bedre forstå hva Titania legger i ordet ’kjærlighet’, og hva hun priser høyest og ønsker seg aller mest når hun hyller Skyttel for hans prakt: ”Ved første blikk tvang all din majestet / meg til å sverge deg min kjærlighet.”
Puritanske feillesninger av Shakespeare kan også ha fått konsekvenser for lesninger av Henrik Ibsen og Sigrid Undset. Betydningen av en mannlig reisning blir da oversett i møtet mellom mann og kvinne, og møtene blir projisert til folketroens nasjonalt høyverdige ånd på et litterært metanivå heller enn til sanselig kroppslighet. Her blir bruderov og bergtaking til folklore heller enn til sex. I en slik lesning blir den potente, men erotisk uansvarlige Peer Gynt like godt til et offer for alvene i stedet for en slave av de dyriske driftene som faktisk herjer i kroppen hans. Det er disse som får alle kvinner som kommer i hans vei til å falle for ham; Peer Gynt har noe med seg som både bruden, seterjentene, den grønnkledte og Anitra vil ha, og som Solveig mener er verdt å vente på, om det så skal gå vinter og vår.
Kristin Lavransdatter er også fylt av erotisk begjær. Hennes innledningsvise, skremmende møte med alvekvinnen foregriper handlingen flere år senere, når Kristin møter Erlend på bondegildet i Aker. Etter hvert følger fortellingen de samme strukturene som innledningssekvensen med alvekvinnen; det spises og drikkes, grahester vrinsker og Kristin er kledt i gullgult. Hun ser den urolige hingstens trekk i Erlends ansikt, og blir betatt av hvor majestetisk han rager over andre menn. Disse erotiske symbolene har Undset plassert i en liknende hagesammenheng som da Kristin møtte alvekvinnen, og i møtet med Erlend er hun omgitt av urter som en shakespearsk Titania, av magiske ingredienser i folketroens elskovseliksir.
Den emosjonelle stormen fra dette møtet med alvekvinnen er altså en figurativ foregripelse av den svimlende kåtheten som senere skal få Kristin til å legge seg forventningsfullt på rygg for å bli besteget av Erlend, hingsten i hennes fantasier. I puritanske feillesninger kan tekstens grove sexkonnotasjoner selvsagt projiseres til Undsets begavede formidling av folkereligiøse symboler fra folketroen, til møter med alver og middelaldersk naturmystikk. Med det blir imidlertid åpenbare koblinger mellom overnaturlige vesener og virksomme, seksuelle drifter vasket bort. De puritanske litteraturformidlernes variant av dronning Victorias råd til den uberørte kvinnen foran bryllupsnatten er å be leserne lukke øynene og tenke på alver når heksen Mab rir Kristin, Julie og alle verdens villige jenter i natten, og når Titania tungpustet trekker Skyttel ned i blomstersengen. Da kan de forblindede tilskuerne og leserne enkelt følge oppfordringen fra Puck når han til slutt feier over scenen med sopelimen i hånden, og sier: ”Tro at dere sov - og at / alt var en visjon ved natt. / Tro at denne billedstrøm / bare var en flyktig drøm.”
Sigmund Freud har gitt betydelige bidrag også til litteraturforskningen gjennom sine teorier om drøm og seksualitet, og ved hjelp av psykoanalytisk teori kan man få innsikt i så vel Shakespeares skuespill som den puritanske tradisjonens feillesning av dem. Det er fortrengningen og forvrengningen av saftige sexassosiasjoner til drømmende alveillusjoner som skaper den lystige og lattervekkende rammen omkring hele En midtsommernattsdrøm, der svett og dunstende sex er omskapt til fantasifylt drøm i sceneillusjonen. Dette kunne de samtidige tilskuerne enkelt avkode ved å tenke i akkurat de samme vulgære banene de ellers tenkte i, for de betraktet ikke Shakespeares skuespill gjennom tolkningsskodden fra de borgerlig-puritanske forvalterne av folkekulturen på 1800-tallet.
Den borgerlige erobringen av lese- og skrivekunsten, trykkekunsten og det tredimensjonale sentralperspektivet har gjort tekst- og bildeflaten til kroppens og seksualitetens fengsel, for derfra kunne borgerskapet skalte og valte med det seksuelle begjæret på en trygg og kontrollert måte. Seksualiteten ble gjort til et borgerlig syn, og varmen av friksjonen fra kroppskontakten under samleiet ble erstattet med kald og syk kikking. Med det hadde det moderne samfunnets overhoder flyttet seksualiteten fra det dunstende, dionysiske underlivet til Apollons rene og kjølige synssans, fra kropp til papir. Borgerne kunne til og med tjene penger på å videreformidle og selge denne innestengte erotikken som ånd og kunst på hvitt og glanset papir uten å bli beskyldt for kobleri og usedelighet.
De borgerlige mediene har visst særlig talent for å sette bildet og papiret i tjeneste for egeninteressen om å tjene penger, og da særlig tabloidavisene. Dagbladet, med dunkel fortid som kulturorgan for Apollons tjenere, projiserer bedre enn noe annet medium sexforestillinger til et rent og vitenskaplig nivå ved å bruke og vise til forskningsrapporter, sosiologiske undersøkelser og faglig ekspertise som dokumenterer at sex er et fenomen som finnes i verden. Det Dagbladet holder frem med den ene hånden, skjuler avisen med den andre, og derfor onanerer ingen til Dagbladet, ikke ennå.
Pornobladet får derimot kjøperne sine til å bli kåte, men dette er en sexforfalskning som tvinger de småborgerlige kjøperne til å ta saken i egne hender. Med pornobladet i den ene hånden gjør småborgerne jobben selv med den andre, og de eneste luktene de kjenner, er av trykksverte og seg selv. Går disse potensielle horekundene heller ut på gata og kjøper seg en prostituert hyrdestund, så får de horen lukt i skrittet med hud og hår, og med alle væsker, virus og bakterier som hører med. Selv om småborgerne også måtte betale for Dagbladet og pornobladet, er det likevel først nå at trangen til å vaske seg grundig melder seg.
Jo større skam et samfunn er tuftet på, jo større vil forbruket av såper og vaskemiddel, parfymer og luktfjernere være i det samme samfunnet. Det retrospektive falskneriet i borgerskapets kulturkristelige mytologi har blitt til industriell masseproduksjon av fremmedfølelse for kroppen i moderniteten. Dette er grunnlanget for modernistisk kunst, blomstrende slankeindustri og dødelig anoreksi.
Den erotiske tørken i presteskap og borgerskap klarte å drepe all sunnhet og glede ved seksualiteten, som deretter stort sett produserte prestasjonsangst og pornoindustri, psykiske lidelser, skam og benevnelsen ’uekte barn’. Dette samfunnet viste Henrik Ibsen oss allerede i 1881, i Gengangere og skikkelsen til kaptein Alving. Om navnet hans består av ’alv’ med avledningen ’-ing’, kan vel også han bære vitnesbyrd om den kastrerte alven, en Puck uten pikk, som ble skapt ved beskjæring under viktoriatidens seksuelle vrangforestillinger?
Abonner på:
Innlegg (Atom)