Artikkelen stod på trykk i Norsklæreren nr. 1 2009, med tilsvar fra Atle Skaftun (klikk!) og Atle Kittang (klikk!). Se også Nasjonalbibliotekets Hamsun-side (klikk!).
Vi er i ferd med å legge bak oss et rikt og opplysende markeringsår for Henrik Wergelands fødsel. I 2009 er det så anledning til markeringer av Knut Hamsuns 150 år, men her mener jeg norsklærere skal være atskillig mer forbeholdne og kritiske i sin tilnærming. Det gjelder da ikke bare til Hamsun og hans diktning, men i like stor grad til resepsjonen av Hamsun.
I Norge har vi et schizofrent forhold til Knut Hamsun (1859-1952), og i den rådende Hamsun-myten fremstår han som en dr. Jekyll og Mr. Hyde. Når det nå er tid for markering av Hamsuns 150 år, tillater jeg meg å påstå at det hefter noe moralsk usunt ved den sentrale delen av norsk Hamsun-kritikk. I denne fremheves Hamsun-verkets estetiske storhet kompromissløst, samtidig som de moralsk uakseptable verdiene i verkets underbevissthet fortrenges som personlige feiltrinn uten litterær relevans.
Som forfatter har Knut Hamsun gitt oss et litterært språk som savner sidestykke, mens han som medborger har krenket det nasjonale selvbildet på det groveste. Han uttrykte forakt for valget av Carl von Ossietzky som vinner av Nobels fredspris i 1935, han gav sin tilslutning til Vidkun Quisling og hans nazistiske parti Nasjonal Samling (NS) etter Tysklands okkupasjon av Norge, og skrev et opprop i NS-avisa Fritt folk 4. mai 1940 med ordene ”Nordmenn! Kast børsa og gå hjem! Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni”.
Hamsun støttet Tysklands krig kompromissløst på alle fronter. Hans ord om at «det gaar riktig godt nu: Ubaatene arbeider jo Nat og Dag» fremstår som avskyelige med tanke på den store, norske handelsflåten som gikk i de alliertes Atlanterhav-konvoier, og med omtanke for de tusener av norske sjøfolk som ble drept og kvestet av fulltreffere fra tyske ubåters torpedoer. Knut Hamsun besøkte til overmål Joseph Goebbels og Adolf Hitler i 1943, og han skrev en nekrolog over Hitler i Aftenposten 7. mai 1945 der han hyllet Hitler for å være ”en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner”.
Hamsun var langt fra alene om å puste til de samme reaksjonære vindene som kulminerte med at Hitlers bannere vaiet over hele Europa, og det er vanskelig å stikke under en stol at Hamsun utvilsomt hadde usedvanlig god teft for mellomkrigstidens tidsånd og bevissthets¬strømmer i sen-liberalistiske, europeiske samfunn under omforming.
Illusjon og utopi i Hamsuns reaksjonære samfunnskritikk
I Norge ledet Knut Hamsun an i oppgjøret med realismen i norsk litteratur på 1890-tallet, men etter århundreskiftet bidro han selv til å konsolidere den norske realistiske fortelletradisjonen. Det gjorde han med frodige folkelivsskildringer fra Nord-Norge som fullendes med Landstryker-trilogien om Edevart og August (1927-1933). Disse romanene fra Nord-Norge uttrykker også samsvar mellom forfatterens sosiale bakgrunn og det samfunnet som blir skildret i verkene.
Knut Hamsun vokste opp i et kystsamfunn i Nordland etter at familien måtte flytte fra den overbefolkede landsbygden nord i Gudbrandsdalen i 1862. Med den nordnorske naturen, nessekongen og fiskerbondekulturen i bakgrunnen tegner Hamsun gjerne et negativt bilde av det borgerlige samfunnet og industrikapitalismens utfordringer i flere av sine romaner. Hans avvisning av de dominerende kreftene i samfunnsutviklingen forsterkes gjennom en desto mer positiv bevissthet om det nordnorske naturalsamfunnet som før-liberalistisk utopi.
Det er derfor en utpreget reaksjonær ideologi som gjenspeiles i Hamsuns forfatterskap. Hans samfunnskritikk er mest påtakelig i de romanene som ble utgitt mellom reiseskildringen I Æventyrland (1903) og Landstrykere (1927). I disse verkene kan Hamsuns ideologiske uttrykk være subtile, dekket av satirisk humor og ironi, som i Sværmere (1904) og dobbelromanen Benoni (1907) og Rosa (1908). I romanene Børn av Tiden (1913), Segelfoss By (1915) og Markens Grøde (1917) er derimot Hamsuns besvergelse av den sen-liberalistiske samfunnsutviklingen mer åpenlys.
Dette er verker med ideologiske meninger som skulle være vanskelige å svelge for selv den mest henrykte Hamsun-leser. Blant disse anti-moderne verkene står Markens grøde (1917) som det litterære høydepunktet i Hamsuns reaksjonære samfunnskritikk. Dette Blut und Boden-storverket som utfolder seg på nordnorsk grunn, ble Svenska Akademien så bergtatt av, at det gav Hamsun Nobels litteraturpris i 1920.
Litteraturkritikkens etisk rensende funksjon på Hamsuns diktning
Store deler av den norske kritikken har lagt til grunn en personliggjøring av ideologien i Hamsuns verk på en måte som isolerer Hamsuns fascisme til et uforståelig personlig feiltrinn. Dette er et avgjørende grep i det dobbelsporet som Nordahl Grieg åpnet i essayet ”Knut Hamsun” (1936) ved å genierklære forfatteren Hamsun og bortforklare politikeren i samme person.
At nettopp Nordahl Grieg gjorde dette, er betydningsfullt. Han var en marxistisk dramatiker, en nasjonalstemt lyriker og dessuten en journalisthelt som ble skutt ned under et britisk bombetokt over Berlin i 1943 – for øvrig samme år som Hamsun besøkte Hitler og Goebbels i det tredje rikets ideologiske sentrum for å kaste glans over dem. Nordahl Grieg var dessuten bror til Harald Grieg, Hamsuns forlegger i Gyldendal Norsk Forlag.
Det griegske dobbelsporet har også beredt grunnen for en stor personbiografi-produksjon over Knut Hamsuns liv og diktning der forlagshuset Gyldendal og Hamsun-familien har vært sentrale aktører. Tematisk sett bærer Robert Fergusons biografi Gåten Knut Hamsun (Enigma, 1986) tittelen til nærmest alle Hamsun-biografiene, i og med at så å si alle personbiografene har anlagt et enigma-perspektiv på Hamsun fascisme.
Gåten og tåken synes da også å være de mest produktive elementene i den dobbelsporede Hamsun-kritikken og personbiografisjangeren; hvordan kunne samme sinn være opphav til en slik storslått kunst og et så forkastelig verdisyn?
En fortryllende effekt på sosialt usikre lesere
Det griegske dobbelsporet har dominert og dominerer fremdeles Hamsun-kritikken totalt, men denne apologetiske lesemåten som hyller dikteren på utpust og hater fascisten på innpust, blir fra tid til annen utfordret. Allerede i artikkelen ”Knut Hamsun. Zur Vorgeschichte der autoritären Ideologie” fra 1937 hevdet Leo Löwenthal at man i stort sett alle av Hamsuns verk kan finne belegg for en tese om at disse er ideologisk foregripende og senere sammenfallende med sentralt tankegods i samtidens europeiske fascisme og tyske nazisme.
Leo Löwenthal var litteratursosiolog med tilknytning til Frankfurterskolen. Han betrakter i samme artikkel forfatteren og politikeren Hamsun i et etisk helhetsperspektiv som også innbefatter Hamsuns viktigste lesere, det hurtig voksende småborgerskapet i Europas sen-liberale samfunn. Dette lesende småborgerskapet har uavbrutt latt seg rive med av Hamsun, selv om det er dets egne posisjoner og liv som latterliggjøres og ofres for å gi styrke den politisk reaksjonære utopien – eller nettopp derfor.
Den reaksjonære ideologien i Hamsuns verk uttrykkes ved at forfatteren inviterer leseren til en restaurasjon av historien gjennom sin utopiske fremstilling av den før-liberalistiske samfunnsordenen, sin ironisering over den pågående samfunnsutviklingen – og over leseren. For å realisere verkets underliggende verdigrunnlag må imidlertid den Hamsun-lesende småborgeren både fylle posisjonen som ironiens offer og den latterrealiserende leserposisjonen som er implisert i verket.
Denne selvdestruktive lesermotsetningen kan bare oppheves dersom leseren både avslører forfatterens verdier og samtidig anerkjenner hans reaksjonære samfunnskritikk. Til gjengjeld for sin anerkjennelse får leseren utstyre seg med de samme ideologiske verdiene som den impliserte leseren nikker anerkjennende til i Hamsun-illusjonen. Derved blir leseren en annen, en som kan opphøye seg selv til en betydningsfull person i historien gjennom sin tilslutning til Hamsun-verdier som ekthet og styrke, fruktbarhet og manndomsutlevelse, og ved å opprette ideologiske forbindelser til natur og jord, slekt og kjønn.
For at disse leserne selv skal kunne bli de heltene de ikke er, og beseire de skuffelsene som ellers er deres virkelige liv, må de altså betingelsesløst forakte seg selv og sitt skuffende liv som noe svakt og fremmed som er historien uvedkommende. Den ideologiske formidlingen i Hamsuns forfatterskap står følgelig frem som et spill mellom en dominant, sadistisk forfatter og en underlegen, implisert leser med sadomasochistiske trekk.
En besvimelse i rette øyeblikk
Leserens hyllest til Hamsun etter sin avsløring av ideologiske meninger i Hamsun-verkets underbevissthet kan bare få et skinn av anstendighet dersom leseren fortrenger det moralsk uakseptable i verket. Dette innebærer nødvendigvis at Hamsun-verkets underbevissthet tillates å nedkjempe leserens bevissthet, hvilket er en lesningsstrategi som Roland Barthes betegner som en besvimelse i rette øyeblikk.
Dette – den bevisste bevisstløsheten – synes også å være et avgjørende premiss for den statusen som Knut Hamsun er tilkjent i den norske litteraturhistorien. Den etiske rensede kritikken i den dominerende dobbelspor-tradisjonen i den norske Hamsun-kritikken realiserer verkets estetiske storhet ved å fortrenge dets moralsk uakseptable verdier: forfatteren Knut Hamsun genierklæres, politikeren Knut Hamsun fordømmes.
Ut fra det foranstående må likevel Knut Hamsuns ideologi og den dominerende delen av Hamsun-kritikkens forhold til denne regnes som å stride mot skolens verdigrunnlag. I debatten om det bør reises byster og statuer over Knut Hamsun, skal det heller ikke glemmes at norsklærere har bygget Hamsun-bautaer gjennom 75 år, forhåpentligvis med lav moralsk bevissthet.
I så henseende burde universitetene og Hamsunselskapet nå hjelpe skolene ved å bidra til en gjennomgående moralsk belysning av Hamsuns liv og diktning, gjerne etter mønster av De hvite bussenes og Yad Vashems medlidende minnereise med fascismens ofre. Det ville være en Hamsun-markering som er den norske skolens verdigrunnlag verdig.
