Innlegg under sakprosadebatten på LNUs landskonferanse i Tromsø i mars 2009, papirpublisert i Norsklæreren 2/2009.
Med grunnlag i de forventningene om språklig kvalitet som finnes i så vel retorikkens klassiske imitatio-fordring som i norskfagets tradisjon, ser også jeg gode faglige grunner til å bruke enda mer forbilledlig sakprosa på norskfagets læringsarena. Stor takk da til Astrid Kleiveland, Kirsten Kalleberg og de lyse hoder i kanoniseringsutvalget for den anledningen de har gitt oss til å reflektere over dette.
Det er flere tanker som slår meg når jeg gransker tekstutvalget, underfundige tanker som det blir meningsløst å lansere på tre minutter; jeg trenger minst 45. Jeg har derfor valgt å spisse mitt innlegg gjennom to aspekter ved utvalget, det norske og det samtidige, gjennom et motsetningsfylt perspektiv som vel skulle samsvare med kanonprosjektet i seg selv: å skulle tjene fremskrittet gjennom å vende seg mot fortiden.
Dette gjør jeg med den samme fatalistiske erkjennelsen av historien som Walter Benjamin så berømt uttrykker i møtet med Paul Klees bilde Angelus Novus, i formuleringer som dere kanskje heller kjenner igjen fra sangen ”The Dream Before” av den postmodernistiske sangengelen Laurie Anderson:
Hans ansikt er vendt mot fortiden. Hvor vi ser en kjede av begivenheter foran oss, ser han en katastrofe i ferd med å stable vrakgods på ruiner til de når opp til føttene hans.
Hvis han bare kunne bli igjen og vekke de døde og sette sammen bitene av det som er blitt knust! Men en storm blåser fra Paradis og tvinger vingene hans med en slik kraft at han ikke lenger kan folde dem sammen.
Denne stormen driver ham uimotståelig mot fremtiden, som han har ryggen vendt mot, mens haugen av avfall ved føttene hans vokser opp mot himmelen. Denne stormen er det vi kaller fremskritt.
Om den foreliggende sakprosalisten er vendt mot forlatte stadier av samfunnsutviklingen, som Walter Benjamins engel, så vil historien vise om listen har vinger som kan bære den i den fremskrittsstormen som norskfaget vel først og fremst skal understøtte.
For meg er en litteraturkanon et utvalg av det beste etter etiske og estetiske kvalitetskriterier, slik Jonas Bakken demonstrerte i sin forelesing om retorisk skrivepedagogikk i går. I norskfagets tradisjon har vi likefullt valgt tekster ut fra deres norskhetsuttrykk; norskhet har vært en egen verdi ved den skjønnlitterære kanonen – nasjonallitteraturen - som har dominert norskfaget i realskole, gymnas og videregående skole.
Dersom en sakprosakanon for skolen skal være et utvalg av det beste av skrivekunst etter etiske og estetiske kriterier, hvor plasserer vi da det norske ved denne kanonen; hvorfor skal norskhet være en verdi å regne med også i sakprosaen?
I læreplanen finner jeg ikke denne eksklusive forventningen, men heller at forestillinger om det norske også skal utstyres med internasjonale perspektiver. Videre uttrykker læreplanen forventninger om bruk av nordiske, samiske og europeiske tekster, i oversettelse. Jeg nevner i fleng norskhetsmotiver fra samtidslisten:
heipipelerke i den norske fjellheimen
den norske dronninga i den norske naturen
det norske fotballandslaget (under Drillo-tiden, vel å merke)
den norske grunnskolen
den norske innvandringsdebatten (på harrytur til Sverige)
den norske litteraturen (bankebrettvarianten)
det norske kongehuset gifter seg
en neger i Norge-opplevelse
en nynorsk i Norge-opplevelse, altså målstriden
den norske lovgivningsprosessen i særegen Senterparti-variant
den norske vinteren i form av snø
Dette utgjør elleve av tjue samtidstekster, og kan bare forstås ut fra det moderne, norske nasjonsbyggingsprosjektet som vi har lagt bak oss. Spørsmålet er om dette er kvaliteter som er nødvendige ved det tredje årtusenets begynnelse. Det er uansett fire krav som jeg vil stille til de foreslåtte tekstene før jeg anser dem som kanoniske rettesnorer for undervisningen min:
1. Tekstene må inngå i en ensartet praksis i norsklærernes arbeidsfellesskap.
2. Tekstene må anvendes som et felles referansegrunnlag for norsklærere over lang tid.
3. Norsklærerne må oppfatte det som faglig avgjørende at elevene møter disse tekstene.
4. Myndigheter, skoleeiere og fagmiljøer må dele norsklærernes vurdering i så måte.
Norsklærernes praksis over tid vil følgelig være avgjørende for om vi har å gjøre med en sakprosakanon eller ikke. Til hjelp i så måte foreslår jeg to nye tekster på sakprosalisten: Den første er min venn Hermund Slaattelids flotte forord til den nynorske oversettelsen av Quintilians Institutio, den andre er Jonas Bakkens powerpoint-presentasjon over dette fra i går - dersom lærere og elever bruker disse, kommer resten - tekstene - av seg selv. Det vil si, ikke helt, for da må vi skrive dem selv… Takk!
