Komposisjonsanalyse av Paulus’ brev til galaterne.

En upublisert øvelse i å kombinere litteraturvitenskap med religionsvitenskap.

I det følgende skal jeg analysere komposisjonen i Galaterbrevet i et forsøk på å beskrive Paulus’ argumentasjon for sin forståelse av evangeliet med bakgrunn i konflikten i Antiokia.

Beskrivelsen av komposisjonsstrukturen behandler teksten hovedsakelig som et synkront system, men en lesning av Paulus’ brev som ikke også ser forfatterperspektivet i et diakront lys av den skjellsettende begivenheten på veien til Damaskus, kan relativisere hans misjon og forfatterskap. Mitt utgangspunkt er derfor at omvendelsen som eksistensialsituasjon må ligge til grunn for et møte med forfatterperspektivet i Galaterbrevet. Beskrivelsen av retoriske strukturer i teksten skal ha et overordnet hermeneutisk perspektiv, et perspektiv som forsøkes etablert i spenningsfeltet mellom Hans-Georg Gadamer og E. D. Hirsch jr.

1.0 Hermeneutiske premisser.
En tilnærmelse til Paulus’ forståelse av evangeliet med grunnlag i Galaterbrevet impliserer flere hermeneutiske problemer: Hvordan kan en lesning rekonstruere Paulus’ forestillinger? På hvilken måte har andres lesninger (og det Harold Bloom kaller feillesninger) hatt virkningshistorisk innflytelse på den teksten som foreligger? En leser er et barn av sin tid og sin verden, og han leser ut fra de erfaringer og forventninger som er hans forståelseshorisont. Dette sentrale begrepet forståelse trenger derfor en avklaring, og i denne forholder jeg meg til den hermeneutiske tradisjonen og det bruddet med denne som Hans-Georg Gadamers ny-hermeneutikk representerer.

Til grunn for sann forståelse legger Gadamer to premisser: 1) Bare det som fremstiller en fullkommen meningshelhet, er forståelig. 2) Avsenderens intensjon er å snakke sant. Det som kan forstås, må følgelig være en fullkommen meningshelhet formidlet som en fullkommen sannhet. Etter Gadamers syn må derfor tekstens mening være bundet til en meningsfylt forståelseshorisont, men fortolkeren skal ikke forsøke å nå eller rekonstruere denne meningen, i og med at det aldri kan bli et identisk forhold mellom den meningshelheten teksten ble unnfanget av, og den meningshelheten fortolkeren klarer å etablere gjennom en rekonstruksjon av historien.

Imidlertid kan fortolkeren søke en innforståelse (Einverständnis) i tekstens saksforhold gjennom et spill mellom teksten og fortolkerens forutforståelse (Vorverständnis) og deres felles for-dommer (Vorurteile). I denne akten kan det dannes en ny helhet, fundert på kravene om fullkommen mening og sannhet. Dette fordrer at fortolkeren 1) er bevisst sitt ståsted og de for-dommer som inngår i fortolkningen derved, og 2) oppretter en historisk distanse som kan kontrollere og skape bevissthet om for-dommene som faktisk er satt i spill under forståelsesakten og skapelsen av en ny sannhet i tekstens virkningshistorie.

Johannes Nissen viser konsekvenser av dette spillet for lesning av bibeltekster i artikkelen ”Tekst og kontekst. Om teksten som kommunikation”, og utdyper de problemene som følger av skillet mellom da og nå, mellom mening og betydning. Nissen forutsetter at en fortelling har én mening, men flere betydninger, ved å sitere Kaj Mogensen:

En fortælling er en indholdsstruktur, en række sætninger, der er sat sammen i et mønster med en begyndelse, en slutning og som regel med et højdepunkt. Denne indholdsstruktur er fortællingens mening. Når denne mening tilegnes af en læser eller af en tilhører, kan fortællingen få betydning, det vil sige, at den kan blive vedkommende. Betydningen dannes således ved en sammensmeltning af tekstens eller talens mening og læserens eller tilhørerens ”verden”. [...] Fortællingens intention er først virkeliggjort, når dens mening er blevet til betydning, det vil sige, når den er blevet vedkommende.

Forholdet mellom da og nå er et forhold mellom begivenheten og ettertidens forsøk på å forstå begivenheten: ”Tolkningen kan bestå i at ”afdække en mening”, dvs. finde frem til tekstens historiske mening. [...] En anden form for tolkning består i at ”tildele betydning”, dvs. at man i en ny situation giver teksten (budskapet) en betydning, som den ikke har haft tidligere.” For Paulus er budskapet fortellingene om Jesus Kristus, mens hendelsen på veien til Damaskus har skapt en ny eksistensialsituasjon. I Galaterbrevet vil derfor Paulus tilkjenne korsfestelsen av Kristus den betydningen han mener den skal ha for jøder og hedninger, og dermed for hvilken utgang den jødiske frelseshistorien skal ha.

Å analysere Paulus’ Galaterbrev og budskap om evangeliet er således også å tolke Paulus’ forståelsesprosess som en relasjon mellom et historisk da (jødedommen før korshendelsen i Jerusalem og åpenbaringen på veien til Damaskus ca. to år senere) og et eksistensielt nå (Paulus’ eksistensialsituasjon i Galaterbrevet ca. 20 år senere). Fra mitt tolkningsståsted må Paulus’ situasjon i Galaterbrevet derfor tolkes som både nå og da, ved at jeg beskriver så vel historiske som eksistensielle momenter i brevet.

E. D. Hirsch jr. tilhører en teologisk, historisk-kritisk metodetradisjon, og han kritiserer Gadamer for historistisk relativisering. Hirsch jr. holder frem tre historistiske feiltakelser i senere tolkningsteori (i hovedsak ny-hermeneutikken og post-strukturalismen), der den første feiltakelsen er å betrakte fortiden som avlåst og utilgjengelig for forståelse. Den andre er å betrakte fortiden som homogen og konsistent, og å frata fortiden de sprikende og motsetningsfylte hendelser og strømninger som ellers tillates å karakterisere samtiden. Den tredje feiltakelsen er å opprette et homogent nå-perspektiv på fortiden, der det forutsettes at det finnes ett ståsted i nåtiden hvorfra fortiden kan betraktes som noe samtidig, hvilket Hirsch jr. finner kunstig.

Han konkluderer med at ”[c]ultural perspectivism [...] forgets that the distance between one historical period and another is a very small step in comparison to the huge metaphysical gap we must leap to understand the perspective of another person in any time or place” (min utheving). Det historiske gapet forsvinner ikke som problem, men det settes i relasjon til et annet – det personlig-metafysiske eller eksistensielle: Hvordan tenkte Paulus, og hva styrte hans tanker? Dette mener Hirsch jr. kan være tilgjengelig om verbalmeningen i teksten objektiveres til ett sannhetsbærende perspektiv, nemlig det perspektivet som skapte teksten – forfatterperspektivet.

Å søke Paulus’ forståelse av evangeliet i Galaterbrevet er da å lete etter mennesket Paulus, ikke på den historisk-biografiske positivismens grunn alene, men gjennom en saklig innforståelse i den eksistensialsituasjonen han skrev brevet under. I en slik søken kan Rudolf Bultmanns eksistensialinterpretasjon være en fruktbar inspirasjon. Bultmann og Hans Jonas ser forholdet mellom tekst og tolkning som et møte mellom to eksistensialsituasjoner, der møtets dialektikk også medfører en utlegning av leseren. Dette er et møte hvor historien, i form av en overlevert teksts kampretorikk, berører menneskets selvforståelse så til de grader at konfrontasjon synes umulig å unngå. Det er intet mindre enn det kristne evangeliets eksistensielle budskap om hva som kreves av mennesket, og hva som er gjort mulig for mennesket, som står på spill for så vel forfatterpersonen som hans impliserte lesere i Galaterbrevet.

Samspillet mellom empirien fra det historisk-biografiske forskningsmaterialet og tolkningen av eksistensialsituasjonen kan forstås som et skille mellom tidens linearitet og punktualitet: På det lineære planet befinner historisk objektiverbare kjensgjerninger seg, og disse kan verifiseres eller falsifiseres ut fra andre kilder og deskriptive forskningsfunn. I tidens punktualitet finner vi avgjørelsenes historie, de personlig-metafysiske prosessene som ikke er objektiverbare – angsten, selvforståelsen, troen – men som leder til individuelle beslutninger som avtegner spor i tidens linearitet.

Broen til Galaterbrevet er Paulus’ historiebundne forfatterperspektiv i E. D. Hirsch jr.’s forstand, broen til mennesket Paulus er den eksistensielle Vorverständnis som Hans Jonas og Rudolf Bultmann forutsetter, og broen til Paulus’ evangelieforståelse i Galaterbrevet er den saklige Einverständnis, som Hans-Georg Gadamer legger vekt på, i både forfatterperspektivet og Paulus’ eksistens: ”Das Ziel aller Verständigung und alles Verstehens ist das Einverständnis in der Sache. So hat die Hermeneutik von jeher die Aufgabe, ausbleibendes oder gestörtes Einverständnis herzustellen.”

2.0 Historisk-biografiske perspektiver.
I følge Günther Bornkamm skjedde Jesus’ korsfestelse ca. år 30, mens Paulus’ omvendelse og kall på veien til Damaskus antas å ha skjedd to år senere. Det betydningsfulle apostelkonventet i Jerusalem skal ha funnet sted i 48 eller 49, og i 56 ble Paulus arrestert etter å ha kommet til Jerusalem igjen. Etter to års fangenskap i Roma 58-60 led han martyrdøden under keiser Neros utrenskninger av kristne i år 60. Paulus’ forfatterskap er derfor noe av det tidligste kildematerialet vi har om apostelvirksomheten i Jerusalem og Palestina.

Dateringen av Galaterbrevet er usikker, men Bent Noack angir at det mest sannsynlig er skrevet rett før Romerbrevet, som igjen er skrevet like før Paulus’ siste reise til Jerusalem i ca. 55. Forholdet mellom lovgjerninger og tro er det sentrale i Galaterbrevet, og Paulus viser direkte og indirekte til dette stridsspørsmålet fra konflikten i Antiokia og det påfølgende apostelkonventet i Jerusalem i 48 eller 49. Den striden i Antiokia som Paulus viser til, var at jødekristne med Jerusalem-tilhørighet hadde trengt inn i Antiokia-menigheten og krevd omskjæring av de hedningekristne (Gal. 2,2-4).

Konflikten i Antiokia utgjør Galaterbrevets memoria eller det minnet som er fellesreferanse for forfatterpersonen og den impliserte leseren i saken. Forfatterpersonen påtaler tilløp til en ny praksis i menigheten i Galatia, der jødiske lovgjerninger legges til grunn for hedningers omvendelse til kristendommen, lovgjerninger som særlig omskjæringen representerer. Dette er dårlig nytt for Paulus, for han har tidligere kjempet mot at jødiske lovbestemmelser skal gjøres gjeldende for hedningekristne menigheter. På apostelkonventet i Jerusalem i 48 eller 49 fikk Paulus gjennomslag for at jødiske lovgjerninger ikke skulle være premisser for hedningemisjon og hedningekristent menighetsliv, og i 2,1-10 refererer Paulus til dette.

En stund etter konventet viste det seg at man nok ikke hadde fått full avklaring om lovetterfølgelsen, i og med en strid mellom Paulus og Peter som oppstod, også dette i Antiokia. Sistnevnte deltok uten innsigelser i måltidsfelleskap med hedninger som var omvendt gjennom tro, ikke lovgjerninger, men da det kom representanter for Jerusalem-menigheten, trakk Peter seg unna bordfellesskapet (2,11-12). Dette regnet Paulus som hykleri og underkastelse for jødedommens lovritualer og i strid med (sitt syn på) utgangen av apostelmøtet (2,5-7). En underkastelse for Moseloven ville være å undergrave betydningen av korshendelsen (2,21, 5,2 og 5,11), og dermed av frelsesbudskapet (2,16) – og vel også Paulus’ apostelidentitet etter hendelsen på veien til Damaskus (2,20).

3.0 Analyse.
Komposisjonsanalysen skal beskrive teologiske og eksistensielle strukturer i Galaterbrevets argumentasjon. Jeg benytter prinsipper fra den danske litteraturteoretikeren Peter Brasks metode i kombinasjon med den klassiske retorikkens forventninger om faser i argumentasjonen. Den skjematiske fremstilingen av semantiske strukturer er gjort under innflytelse av litteraturprofessor Per Thomas Andersen, som igjen har tillempet Peter Brasks grafiske fremstillingsform.

3.1 Kompositoriske strukturer.
Galaterbrevet har en tre-delt hovedstruktur (fig. 1) med propositio (1,1-17), argumentatio (1,18-6,10) og conclutio (6,11-18). Propositio-delen består av en hilsen til menigheten i Galatia (1,1-5) som fungerer som en kommunikasjonsetablerende faktor. Deretter følger Paulus’ saksfremlegg av stridsspørsmålet, formulert som en anklage (tese, 1,6-9) med et etterhengt personlig vitnesbyrd (bevisførsel eller probatio, 1,10-17). Strukturen tese-probatio brukes gjennomgående i brevet, som i 2,15-21 (fig. 2). I en stor struktur, med 3,1-5 som tese og 3,6-5,12 som probatio(fig. 3), er det også innebygd to mindre tese–probatio-strukturer (4,9-20 og 5,2-12). Strukturen gjentas dessuten også i 6,11-17 med 6,11-13 som tese. En annen variant, probatio–slutning, finnes i 3,6-16 (slutning i 3,16) og 3,17-29 (slutning i 3,28-29).

Conclutio er en speilvendt repetisjon av propositio, med oppsummering av stridsspørsmålet (peroratio), også her gjennom en tese (6,11-13, som repeterer 1,6-9, 2,3-4 og 3,1-5) med etterhengt probatio (6,14-17, som repeterer 1,10-17 og 4,10-20), og en avsluttende hilsen i 6,18. Det brukes sjelden fullt utbygde syllogismer i brevets argumentasjon, men argumentstrukturen er likevel logisk, i den forstand at argumentene er enthymémer (som kan mangle premiss eller slutning). I argumentatio er det tre semantiske understrukturer, formulert som to refutatio (gjendrivelser) av den praksisen som er kommet til Galatia, og som Paulus tilbakeviste under konflikten i Antiokia. Den tredje strukturen er en positiv confirmatio-struktur (bekreftelse) som tematiserer (neste)kjærligheten. Jeg skal i det følgende beskrive disse tre strukturene mer detaljert som semantiske strukturer i argumentatio.

3.2 Semantiske strukturer i argumentatio.
3.2.1 Første refutatio (1,18-2,21).
Den første av de tre strukturene (1,18-2,21) i argumentatio er semantisk sett å forstå som et forsøk fra Paulus’ side på å bygge opp sin egen autoritet som apostel og misjonær blant hedningene i forhold til det jødekristne sentret som Jerusalem er (fig. 2). Vi finner således en exemplum-struktur (mønster til etterlevelse) som skal underbygge Paulus’ autoritet som apostel i 1,18-2,14. Brevet viser i 1,18, 2,9 og 2,11-14 hvordan forfatteren vil etablere autoritet og autonomi i forhold til dem han i 2,9 regner som støttene i Jerusalem (og dermed for urkirken): Jakob, Johannes og Peter. I vers 1,18 blir Paulus kjent med Peter, og er hos ham i femten dager. Av det må vi anta at et gjensidig tillitsforhold kan være skapt.

Så, i 2,9, understreker Paulus at han ikke bare har støtte fra Peter, men fra alle tre støttene, for sin evangelieforkynnelse blant hedningene. Denne autoriseringen fullender Paulus’ autonomi, noe han får anledning til å demonstrere overfor de samme støttene, representert ved Peter; Paulus sier rett ut til Peter at han hykler og opptrer klanderverdig ved å vakle i valget mellom lov og tro i 2,11-14, ved ikke å følge den evangelieforståelsen som støttene hadde gitt Paulus aksept for på apostelkonventet (2,9).
I første refutatio finnes også Paulus’ evangelieforståelse i konsentrert form i enthymém-strukturen 2,15-21. Her fremsetter han først den grunnleggende tesen i 2,15-16:

Vi er av fødsel jøder, og ikke syndere av hedensk ætt. Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.

Etter dette legger han for dagen en diakron verdensanskuelse, legitimert med seg selv som exemplum i en etterstilt probatio. Denne skal forene den nye kristologien med jødedommens frelseshistoriske tradisjon, der frelsen ved Guds nåde (2,21) gjøres betinget av troen på Jesus Kristus (2,20). Premiss for dette er at man avviser den gamle verdensanskuelsen i jødedommen og frelsen ved lovgjerninger (2,19). Denne enthymém-strukturen finnes i utbygd form i 3,1-5,12 (fig. 3).

De konfliktstrukturene som Paulus omfattes av i første refutatio, kan stiliseres i aktant-modeller etter Algirdas Greimas’ teori. I denne modellen er det tre akser: Prosjektaksen med aktantene ”subjekt” og ”objekt”, transportaksen med aktantene ”avsender”, ”objekt” og ”mottaker” og en konfliktakse med ”hjelper”, ”subjekt” og ”motstander”. Den følgende modellen viser hvilke aktører som virker inn på Paulus’ evangelieforståelse i Galaterbrevet:


Klikk på bildet for å se figuren i stort format.

3.2.2. Andre refutatio (3,1-5,12).
Andre refutatio er bygd opp av en foranstilt tese (3,1-5) som etterfølges av probatio i 3,6-5,12 (fig. 3). Probatio er en tre-leddet exemplum-struktur av 1) pakten med Abraham (3,6-29), 2) lovens trelldom (4,1-5,1) og 3) galaternes frafall (5,2-12). I Paulus’ evangelieforståelse inngår den enkeltes frelsesprosjekt, der målet er å bli rettferdiggjort ved Guds nåde i en syndsforlatelse. Til den enkeltes hjelp står Kristus’ lidelse og frigjørelse av menneskene derved, som blir virkningsfull ved den enkeltes tro på Kristus.

Kristus er her ikke bare en hjelper, men også et mål, en port, som veien til rettferdiggjørelse går gjennom. De farligste motstanderne av at den enkelte skal få tilgang på rettferdiggjørelsen som Guds nåde, er strenge jødekristne som krever lovgjerninger ut fra Loven og den jødiske frelseshistorien. Disse motstanderne vil med sine gjerningekrav lede mennesket bort fra troen på Kristus, og dermed bort fra frelsen. Denne andre semantiske strukturen i argumentatio viser den truende posisjonen Paulus befinner seg i, som det fremgår av nedenstående aktantmodell:


Klikk på bildet for å se figuren i stort format.

I Paulus’ nå-eksistensialsituasjon har han som subjektaktør forkynnelsen av evangeliet som sitt viktigste prosjektmål. Dette evangeliet er gitt ham av Kristus, og Paulus står således som et avsendermedium for Kristus’ evangelium som galaterne skal gjøres til mottakere av. Konflikten viser en styrkeprøvesituasjon, der to ulike verdensanskuelser brytes mot hverandre, og det er diakront sett en tilsynelatende svært ulik styrkefordeling, i Paulus’ disfavør.

I en synkron forståelse av Galaterbrevet vil Paulus påberope seg Guds autoritet direkte ved å vise til sin egen åpenbaringsopplevelse (som i motsetning til loven ikke er empirisk etterprøvbar). Han vil også rokke ved den jødiske frelseshistorien ved å ta Abraham ut av den, og gi ham en ny funksjon som harmonerer med det nye frelseshistoriske perspektivet som Paulus forkynner. Med både Gud og Abraham på sin side står Paulus straks sterkere i kampen mot sine motstandere.

I redegjørelsen for sin forståelse av Guds pakt med Abraham legger Paulus vekt på forholdet mellom løftet og loven (3,6-16), hvor han argumenterer for rettferdiggjørelse ved tro for alle ut fra Abrahams tro på Gud (3,6-15, og særlig av hans påståtte forhåndsskjennskap til Kristus i 3,8-9), med slutning i 3,16: ”Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus.” Paulus’ begrepsopposisjon mellom sg. ’ætt’ og pl. ’ætlinger’ må vel her forstås som sg. ’menneskehet’ og pl. ’etterkommerslektninger’.

I 3,17-29 utdyper Paulus forholdet mellom ætten (menneskeheten) og loven i et nytt enthymém ved å argumentere for at frigjørelse (frelse) av menneskene skjer ved tro, noe som står i et argumentasjonslogisk forhold til argumentet om rettferdiggjørelse ved tro i 3,6-15. Slutningen fra 3,16 blir utbygd tautologisk i den avsluttende slutningen i Abraham-argumentet i 3,28-29: ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.”

I exemplum-strukturen ”lovens trelldom” (4,1-5,1) oppstår det et tidsproblem i Paulus’ forsøk på å integrere Abraham i den nye, Kristus-bårne verdensanskuelsen når Paulus vil betone at her er to pakter å velge mellom: Moses’ lovbårne Sinai-pakt og den trosbetingede Kristus-pakten med Jerusalem som bilde (4,24-26). Med dette utgangspunktet retter Paulus sitt tyngste angrep på den konkurrerende verdensanskuelsen som er basert på Moseloven. Tidsmessig er det grunn til å relatere skillet mellom fortid og nåtid, mellom Paulus’ da og nå, til korsfestelsen av Kristus, muligens til åpenbaringen på veien til Damaskus.

I 4,1-8 viser Paulus til lovens umyndiggjøring av jødene før Kristus, og setter denne situasjonen i en antitetisk relasjon til 4,9-20 (verden etter Kristus), som er nå-situasjonen. Dette gjør han ved å fremsette en tese i 4,9 i form av et retorisk spørsmål som deretter besvares med et personlig vitnesbyrd (4,10-16 som exemplum), som er en repetisjon av probatio i 1,10-17. Denne argumentasjonen leder frem til brevets utgangspunkt som styrer forfatterperspektivet i brevet: striden med galaterne (4,17-20 som exemplum a contrario).

Paulus fortsetter med å påberope seg Abraham i antitetiske fremstillinger av frihet-trelldom gjennom allegorier basert på Sara-Hagar og Sinai-Jerusalem (4,21-5,1). Brevet gjentar Abraham-enthymémet fra 3,6-29 med rettferdiggjørelse og frigjørelse ved tro, men i 4,21-30 skjer rettferdiggjørelse ved ætt, og frelsen likeså i 4,31-5,1, som jeg anser som slutningen i ætte-enthymémet ”ved Abraham” (4,21-5,1). Denne slutningen om at menneskene kan frelses om de er av Abrahams slag (mennesker med tro), utgjør en sirkelslutning sammen med tautologien av 3,16 og 3,28-29: Den som tror, er av Abraham, fordi den som er av Abraham, tror (jfr. 3,6-7).

Det sentrale grepet som Paulus tar for å få Abraham i en slik nøkkelposisjon i den kristologiske verdensanskuelsen, finner vi uttrykt i 3,8-9, hvor Paulus vil sannsynliggjøre at Abraham fikk evangeliet forhåndsforkynt: ”Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes. Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham.” Dette synes også å være et opplagt forsøk på å svekke lovautoriteten i jødedommen, og er en utbygging av den ovenstående, konsentrerte enthymém-strukturen i 2,15-21.

Der forsøker Paulus å forene den jødiske frelseshistorien med sin egen kristologi. Foreningen ligger i Kristus-termen, som i 3,16 åpner for at nå-før-da (Kristus-evangeliet forkynnes i følge 3,8-9 for Abraham før Moses’ mottak av loven på Sinai-fjellet) er det samme eksistensielle nå-over-da-perspektivet (Kristus-over-loven) som Galaterbrevet skrives under, med 3,28-29 som særlig konsekvensfylt. Her opptrer Paulus som skrifttolker, og da på den måten at han tildeler skriften en ny betydning for å bringe den i samsvar med den nye situasjonen.

”Galaternes frafall” er den tredje exemplum-strukturen (5,2-12), hvor 5,2 er en tese som etterfølges av en teologisk probatio basert på Paulus som exemplum i 5,3-12. Kjernen i dette siste exemplum i den tre-leddede exemplum-strukturen i andre refutatio er at Paulus viser til den overhengende trusselen mot den kristologiske verdensanskuelsen som galaternes knefall for lovgjerningene er (jfr. 2,19-21), uttrykt som retoriske avvisninger av Kristus i 5,2 og 5,11 (repetert fra 2,21).

Dette angår brevets kommunikative nå-situasjon som Paulus’ eksistensialsituasjon.
Oppsummert gir dette siste oss tre tidsdimensjoner i tre exemplum i andre refutatio: et teologisk nå-før-da i exemplum ”pakten med Abraham” (3,6-29), et historisk da i ”lovens trelldom” (4,1-5,1) og et eksistensielt nå i ”galaternes frafall” (5,2-12). Dette nå-før-da og nå har til felles at de er konstituert av Kristus gjennom evangeliet om ham, og dette leder tanken hen mot en samtidighet mellom evangeliet som ble (forhånds)forkynt Abraham, og det Paulus forkynner.

Når Abraham mottar evangeliet, faller denne begivenheten sammen i tid med Paulus’ evangelieforkynnelse for hedningene i et felles eksistensielt nå, og dette felles eksistensielle nå er opplevelsen og erkjennelsen av Kristus som evangelium: Den historiske X (Abraham, Jesus, Paulus) står figuralt til den fullendte sannheten som evangeliet åpenbarer eksistensielt, og denne fullendelsen er mer virkelig, mer signifikant for erkjennelsen enn den opprinnelige, historiske figuraforestillingen. Av samme grunn kan korsfestelsen av Kristus forstås som noe samtidig med åpenbaringen på veien til Damaskus, ved at Paulus erkjenner den eksistensielle meningen i korsfestelsen, og fullender sannheten i evangeliet derav – og ved at galaterne og senere lesere av brevet forstår rekkevidden av Paulus’ erkjennelse, og fullender den eksistensielle sannheten som følger av åpenbaringen.

3.2.3 Confirmatio (5,13-6,10).
Det sentrale motivet i denne strukturen er kjærligheten. Tesen om at nestekjærligheten er en frihetstilstand som er gitt menneskene av Ånden, fremsetter Paulus i 5,13-14. Denne tesen utsettes så for en rekke motsigelser i en antitetisk enthymém-struktur hvor kjødets mange fristelser er det sentrale (5,15-21). Denne etterfølges igjen av en exemplum a contrario-struktur (5,22-6,10) hvor tesen om kjærligheten som en kraft utgått av Ånden i 5,22-24, avviser kjødets fristelser som ufrihet. Deretter blir denne motsetningen opphevet i en syntese hvor frihet er forpliktelse til å hjelpe sin neste ut av egenkjærlighetens fristelser (5,25-6,10).

I den antitetiske confirmatio-strukturen florerer det av motsetninger, som i sekvensen 5,13-6,10 under hovedmotsetningen kjød mot Ånd, og slike motsetninger utgjør hovedtyngden av de retoriske virkemidlene Paulus bruker i brevet. Tematisk sett er confirmatio-strukturen i liten grad bundet til konflikten i Antiokia, Jerusalem-konventet og Paulus’ kampretorikk i første og andre refutatio mot lovvirkninger av jødedommens frelseshistorie i Galatia. Brevet viser her mer til generelle positive moralske konsekvenser av Ånden (5,22) og negative av kjødet (5,19-20), med en overvekt av positive bekreftelser på kjærlighetens og Åndens kraft: ”Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden!” (5,25) ”Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden” (6,8).

4.0 Paulus’ evangelieforståelse som eksistensialsituasjon. Konklusjon.
Skillet mellom jødenes krav om lovetterlevelse og de kristnes bekjennelse ved troen utkrystalliseres i de første tiårene etter korsfestelsen av Jesus Kristus, og Paulus befinner seg midt i stridens kjerne. Flere steder i brevene sine, særlig i Romerbrevet og altså Galaterbrevet, understreker han dette: Troen på Kristus står over Lovens gjerningekrav. Med argumentasjonen for dette teologiske synet i brevets kapittel 3 og 4, konsentrert i 2,15-16, vil Paulus få frem at det har skjedd noe forpliktende for menneskene som forandrer jødedommens frelseshistoriske premisser, samtidig som Paulus’ evangelieforståelse i dette brevet fremstår som betinget av en jødisk tradisjonstilhørighet gjennom den samme argumentasjonen.

I Galaterbrevet bevitnes en intens legitimeringsprosess av Paulus’ religionsperspektiv: Paulus’ erkjennelse av korsfestelsens mening etter åpenbaringen på veien til Damaskus gjør den korsfestede Kristus til axis mundi i Paulus’ nye eksistensialsituasjon. Dette ståstedet må han forsvare mot lov- og tradisjonsbevisste judaistiske motstandere, og samtidig vinne tilhengere for blant hedningene (1,10-11). Grovt skissert er dette den eksistensialsituasjonen Paulus befant seg i under konflikten i Antiokia, på det etterfølgende apostelkonventet i Jerusalem og i den pågående striden med Galatia-menigheten.

Disse møtene med den gamle tradisjonen er alle konfliktsituasjoner hvor Paulus’ evangelieforståelse blir truet, og der det kritiske spørsmålet er om han klarer å vinne frem med sitt standpunkt. Enhver håndhevelse av loven og utførelse av lovgjerninger i kristne menigheter vil være et angrep på den kristne verdensanskuelsen generelt (2,21) – og på Paulus’ apostelidentitet spesielt. Han har sett Kristus åpenbaret, og Kristus åpnet for frelse gjennom tro ved sin død. Den som ikke etter dette søker frelse gjennom tro, men forfølger Paulus for hans forkynnelse, angriper også Kristus: ”Men jeg, brødre – hvis jeg ennå forkynner omskjæring, hvorfor blir jeg da ennå forfulgt? Da er jo korsets anstøt gjort til intet” (5,11).

Denne situasjonen er eksistensielt truende for Paulus, og det som står på spill, er altså den kristologiske verdensanskuelsens legitimitet. Det som står på spill i Galaterbrevet, kan i sosiologiske termer beskrives som eksistensens sannsynlighetsstruktur: ”Enhver verden kræver [...] en social basis for sin fortsatte eksistens som en verden, der er virkelig for nulevende mennesker. Denne basis kan man kalde dens sandsynlighedsstruktur”, skriver Peter L. Berger. Sannsynlighetsstrukturen er ikke bare en forutsetning for de religiøse verdenene som helheter, men også for de legitimeringsprosessene som skal vedlikeholde disse.

Jo fastere sannsynlighetsstrukturen er, jo fastere vil den verdenen som er fundert på den være, skriver Berger. Dette er en verden som så å si fremstiller seg selv, og som deretter legitimerer seg selv gjennom sin egen tilstedeværelse. Rent eksistensielt er det således selve Kristus-meningen som står på spill i Paulus’ strid for sin evangelieforståelse i Galaterbrevet – og dermed også alle kristnes sannsynlighetsstruktur og metafysiske eksistensialsituasjon - i tekstens eksistensielle horisont.

5.0 Figurer.
Klikk på bildet for å se figuren i stort format.









Noter

Klikk på bildet for å se teksten i stort format.

Litteratur.
Andersen, Per Thomas: Dekadense i nordisk litteratur 1880-1900. Aschehoug, Oslo 1992.
Auerbach, Erich: Scenes from the Drama of European Literature. University of Minnesota Press, Minneapolis 1984.
Barstad, Hans M: Det Gamle Testamente. En innføring. Dynamis, Oslo 1993.
Berger, Peter L: Religion, samfund og virkelighed. Vidarforlaget, Oslo 1997 [1967].
Bibelen. Den hellige skrift. Oversettelse 1988. Norsk Bibel.
de Bolla, Peter: Harold Bloom. Towards Historical Rhetorics. Routledge, London and New York 1988.
Bornkamm, Günther: Paulus. Land og Kirke/Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1977.
Gadamer, Hans-Georg: Wahrheit und Methode. Grundzüge einer philosophisches Hermeneutik. J.C.B. Mohr (Paul Siebeck), Tübingen 1972.
Rolf Gaasland: Fortellerens hemmeligheter. Innføring i litterær analyse. Universitetsforlaget, Oslo 2004 [1999].
Lodge, David (ed.): Modern Criticism and Theory. Longman, London and New York 1988.
Kittang, Atle og Asbjørn Aarseth: Lyriske strukturer. Universitetsforlaget, Oslo 1998, 4. utg. [1968].
Noack, Bent: Det nye Testamente og de første kristne årtier. G.E.C. GAD, København 1997 [1973].
Pedersen, Sigfred (red.): Skriftsyn og metode. Om den nytestamentlige hermeneutik. Aarhus Universitetsforlag, Århus 1989.
Rimmon-Kenan, Shlomith: Narrative Fiction: Contemporary Poetics. Routledge, London and New York 1990 [1983].
Thestrup Pedersen, E: Bibelhåndbok. Land og Kirke/Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1977 [1961].

Et ikke-system for læring.

Etter flytting til Tromsø og en påfølgende PC-opprydding fant jeg tilfeldigvis ei feilarkivert fil med Morgenbladet-essayet mitt om feiltenkningen i norsk skole fra 2001. Jon Hustad leste essayet en dag i juli, ble i fyr og flamme og ringte meg, som da kjørte fullpakket feriebil hjemover. Mellom tunnelene i Sørfold avtalte vi å skrive hvert vårt essay til Syn og Segn etter avtale med daværende redaktør Nils Rune Langeland. Jon skrev om grunnskolen, mens jeg tok for meg den videregående skolen ("Den vidaregåande skulen - ei leikegrind for sjølvoppnemnde gudar?"). Deretter skrev Jon debattboken Skulen som forsvann (2002).

Disse tekstene hadde også betydning for Norsk Lektorlags plass i offentligheten og i Akademikerne - Norsk Lektorlag var uten skyld i den situasjonen norsk skole var i, og kunne med troverdighet hamre inn argumenter om nødvendige endringer. Norsk Lektorlag står derfor ikke bare i gjeld til Hans Erik Aarseth, daværende leder av Den norske Lægeforening, som kjempet lektorene inn i Akademikerne mot ingeniørenes vilje. Gjelden til Jon Hustad er også stor. Av oppmerksomheten og debattene som fulgte av hans kritiske innsats, var det åpenbart at et paradigmeskifte hadde inntrådt i opinionen. Om noen enkeltperson skal fremheves i så henseende, er det derfor Jon Hustad, som senere demonstrerte sitt kritiske klarsyn og journalistisk teft i sitt virke som journalist i Morgenbladet og Klassekampen.

Men altså, her følger originalversjonen av "Et ikke-system for læring", papirpublisert i Morgenbladet nr. 26, 5. juli 2001.

På Norsk Lektorlags landsmøte på Leangkollen Hotell i april i år var dosent Inger Enkvist fra Universitetet i Lund foredragsholder, som en følge av at vår nestleder Gro Elisabeth Paulsen hadde lest Enkvists engasjerte og engasjerende bok Feltänkt (2000). Utgangspunktet til Inger Enkvist er at svensk skole var en av de beste i verden, inntil reformpolitikere med altfor lite å ta seg til i et ellers markedsstyrt samfunn gikk løs på skolen. I Norge heter resultatene Reform ’94, L-97, realkompetanse og Mjøs-innstilling á la Giske, og de spørsmålene som kan stilles til myndigheter i såvel Sverige som Norge, er: Hvorfor tar politikere beslutninger som senker nivået, når de sier de vil høyne nivået? Hvorfor tror dere at det å innføre et ikke-system er å forbedre et over lang tid utviklet og innarbeidet system?

Inger Enkvist peker på den romantiske feilslutningen fra den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau som et legitimerende premiss for den reformpolitiske feiltenkningen, hvor barnet betraktes som en plante som utvikler seg riktig av seg selv, om bare de voksne lar det være i fred. Dette er en naiv visjon om barnets autonomi, som i skolen omdefineres til ”eleven i sentrum”, ”elevstyring”, ”elevmedvirkning” og ”elevens valg”. Motsatt er ”pensum”, ”undervisning”, ”disiplin” og ”pugg” de absolutte fy-ordene. Autonomivisjonen skal så sannsynliggjøres ved at den autoriserte kunnskapen som lærebøker, lærere og lektorer i fellesskap forvalter, kan erstattes av den mer tilfeldige, men påstått demokratiske, ikke-autoritære informasjonsteknologien.

Et eksempel: I Nordland kan elevene i den videregående skolen selv få velge hvilke lærebøker de vil bruke. Med det er både lærebokens og lærerens autoritet tilsidesatt; prøv selv å undervise om naturalismen med referanse i et utdrag av Amalie Skrams Sjur Gabriel, når bare elleve av 25 elever kjøpte den leseboka du anbefalte. I det autonome frifylket Nordland er man ikke fremmed for tanken om gå enda lenger, og si at det skal være valgfritt om eleven overhodet skal ha lærebøker eller ikke. Dette er i autonomiens ånd, for vi har da tilgang til Internett i skolen, må vite! Så hvorfor gjøre lekser når kunnskapen finnes på Internett? Hvorfor skal det undervises i norsk når de allerede snakker norsk? Hvorfor skal det undervises om tyngdekraften når elevene kan erfare den ved omsider å falle av den vippende stolen? Hvorfor undervise om nazismen når elevene har tilgang til nazistiske nettsteder?

Det virker som om slike innfall automatisk skal være legitimert gjennom honnørord som ”omsorg”, ”nytt”, ”reform”, ”IT” og så videre, men dette kan ikke være nok til å kreve autoritetsstatus i forhold til det å mene noe om skolens oppgave og innhold. La meg bare med en gang slå fast at skolens oppgave og innhold er historisk forankret i en europeisk opplysnings- og kunnskapsformidlingstradisjon, det være seg om gudsrikets eller kvantefysikkens muligheter for mennesket. Dersom man omdefinerer dette europeiske tradisjonsmandatet til noe annet, så får man slutte å bruke begrepet ”skole”. Det skaper bare forvirring når noen i full offentlighet bekjenner at de skal skape en bedre skole, mens deres egentlige prosjekt er å skape noe helt annet, noe navnløst og udefinert så langt, men som forutsetter at skolen og dens tradisjon brytes ned og avvikles.

En skole uten lekser, uten disiplinære regler som håndheves med autoritet og sanksjoner, uten kateter og klasserom, som er uten lærere med sterk faglig autoritet, er ikke en skole. Det er noe annet, noe uten skapning og uten navn – en visjon, en utopi som sikkert kan virkeliggjøres. Det beklagelige er at skolen først må ødelegges for at de velmenende visjonære skal få realisert sitt navn- og legemsløse prosjekt. Noe liknende hadde for øvrig vært utenkelig å gjennomføre i den fasen av velferdsstaten Norges utvikling da man trengte kunnskap og ferdigheter for å modernisere det samfunnet og den fremtiden som vi nå er i ferd med å legge bak oss. Noe slikt må fremstå som surrealistisk uvirkelighet for folkerike land med en ung befolkning som vil reetablere sin fremtid på kunnskap, som India og Egypt. Å bryte ned et skolesystem som er bygd opp tiår for tiår, for så å innføre et ikke-system, er en nesten forbrytersk handling mot mennesker og miljøer som søker og trenger sann og systematisert kunnskap for å hevde seg på nasjonale og internasjonale konkurransearenaer hvor virkelig kunnskap er påkrevet.

Bakom lurer vel også den så langt dunkelt artikulerte forestillingen om den fagkompetente læreren og lektoren, kunnskapsautoriteten, som en potensiell overgriper mot elevene og deres autodidaktiske læringsprosjekter. Lektorer i den videregående skolen som krever at elevene skal lære stoffet de undervises i, som kompromissløst fordrer at elevene skal møte presis, forberedt og ha med seg bøkene – de blir overgripere i det nye ikke-systemet. Siden de så systematisk slår ned på, kommenterer og anmerker slurv, slendrian, rot og forsentkomming, vil dette oppfattes som ren personforfølgelse av elever som ikke mener de har noen forpliktelser hva ordnet kunnskapstilegnelse i undervisningsform angår. Til slik terror må også regnes eksamen, prøver, hjemmestiler, innleveringsfrister, fraværsregistrering, timeplan, høflighet, i tillegg til de allerede konstaterte leksene, starttidspunktet for timer, ordenen og disiplinen.

Alle disse momentene som særpreger skolens tradisjon, må i det nye ikke-systemet for læring basert på autonomi og informasjonsteknologi oppleves som overgrep mot elevenes integritet og frihet, som en trussel mot det nye og etterlengtede. Disse momentene kan imidlertid ikke skolen som system og tradisjon være foruten, for uten lekser, orden og sanne kunnskapsautoriteter kan ingen reell opplysning og kunnskapstilegnelse skje. Dette nye kan derfor ikke være en skole. Dette kan ikke være et sted for lærere og lektorer som oppfatter seg som skolefolk som sogner til skolens tradisjon – de står nok dessverre i overhengende fare for å bli uthengt som overgripere og mobbere når prosessen er kommet langt nok, og da tror jeg de kan se langt etter støtte fra sine allerede utydelige og ansvarsløse arbeidsgivere.

Imens klorer lærere og lektorer seg fast til håpet om å bli likt av elever, foreldre, skoleledelse og fjerne byråkrater og politikere; pur masochisme, med andre ord. De legger til rette for elevens autonomi, bruker informasjonsteknologi og prosjekt etter prosjekt ruller i vei på disse premissene. La oss lære om Belgia under slike forutsetninger, med prosjektmetoden selvsagt, for øvrig det trettende prosjektet for enkelte elever denne høsten: Klassen deler seg i grupper, læreren hjelper litt til, men ikke så mye at han oppleves som manipulerende. I vår gruppe skriver en elev direkte av en bok om Brügge. Det var fullt på datarommet, og biblioteket ble redningen. Brügge er først og fremst en fotballklubb, og det stod lite om den i boken. Dårlig bok. En annen elev har funnet en artikkel på Internett om blå okser med svake ben. Bel Canto måtte på sin side flytte til Belgia for å vedlikeholde farten i karrieren, hadde en tredje fått vite i et fjernsynsprogram. Den fjerde eleven fant et Internett-kart over Belgia med tilleggsopplysninger – på flamsk.

Elevene bruker åtte skoletimer på gjennomføringen av prosjektet. De slipper å gjøre frivillig hjemmearbeid i perioden på grunn av belastningen med Belgia-prosjektet, og produktet, presentasjonen for klassen, kommer uken etter. Gruppen bruker ca. 25 minutter på fremføringen (de to låtene av Bel Canto tok ni minutter og 53 sekunder, opplesningen av kartets tilleggsopplysninger på flamsk tok uventet lang tid, og han som skulle fortelle om Brügge, han hadde glemt kopiarkene hjemme). Med det har ikke bare denne gruppen, men hele klassen lært om Belgia ved hjelp av et prosjektarbeid og ny informasjonsteknologi, og kravet om elevautonomi er ivaretatt. Heller dette enn lille Marius altså, som ellers er en yndet referanse for de virkelig visjonære.

Alternativt kan oppgaven løses slik, som individuelt prosjektarbeid: Eleven laster ned 13 sider om Belgia fra Internett. Han kopierer så disse i 25 eksemplarer som deles ut i klassen. Det er imidlertid ikke tillatt å skrive av eller kopiere fra leksika og andre bøker, for da bruker man ikke informasjonsteknologi. Prosjektet er fullført når eleven er ferdig med å dele ut arkene og lese høyt fra dem. Så får han sin evaluering av læreren, en evaluering som skal reflektere elevens helhetlige kompetanse (som er alle hans personlige, sosiale og faglige kvaliteter) i form av en tallkarakter. Dette klarer noen lærere og lektorer å gjennomføre med glød, mens andre opplever det hele som fornedrende, og glir inn i en taus og avmektig apati som omsider munner ut i en dyp og velfortjent depresjon.

Mangelen på synlige autoriteter i skolen, nedbrytningen av systemets regler og orden, og forventningen om at "anything goes" går nødvendigvis hardest utover de svakeste elevene. Det er de som mer enn andre trenger synlige autoriteter, éntydige forventninger og forutsigbare rammer for læringssituasjonen. De ressurssterke elevene klarer seg nok alltids. De lærer seg uansett å lese, skrive og regne funksjonelt, den rådende læringssituasjonen til tross, selv om deres kunnskapsmessige potensiale ignoreres og umulig kan realiseres under slike forhold. Dette har vi altså råd til i olje-Norge, å ignorere talentene, mens indere og egyptere er tvunget til å tenke annerledes. Det informasjonsteknologiske kunnskapsforspranget India har på oss, den kulturelle forrangen Egypt har i forhold til oss, vil dermed neppe endres med det første.

Ettersom læreren har forlatt autoritetsposisjonen, er det de pliktoppfyllende elevene som må dra kunnskapslasset i klasserommet, med en kolossal sosial slitasje som resultat. Samarbeid blir det samme som at noen kan sluntre unna med sin helhetlige kompetanse, mens andre må gjøre jobben, i og med at det ikke er et forpliktende system med sanksjonsmuligheter elevene arbeider under, men et uforpliktende elevautonomi-regime hvor de samvittighetsfulle elevene må bære byrden for å tilføre prosjekttilværelsen et skinn av mening. Dette kan de imidlertid knapt honoreres for, all den tid fremragende faglig utmerkelse smaker av elitisme, og i Norge er det sosialt uakseptabelt å være kunnskapsrik og faglig flink; slike ener-posisjoner er i Norge forbeholdt pop- og idrettsstjerner, sa Rune Slagstad i Dagsnytt Atten den 23. april i år.

Det er sikkert bekvemt å kunne late som om det er mulig å hoppe bukk over at kunnskapstilegnelse er en møysom og krevende prosess over mange stadier. I virkeligheten finnes det ikke snarveier til sann kunnskap, selv om man med grunnlag i egne skolenederlag eller misforstått godhet vil skåne elevene fra møyen, eller befinner seg i visshet om at ens egne barn er på trygg avstand fra dette nye navnløse, ikke-systemets rekkevidde. Å omdefinere læring og kunnskapstilegnelse til et autonomt prosjekt med ”Skriv ut”-funksjonen i MS Internet Explorer som viktigste ingrediens, er i beste fall en feiltenkning. Hvordan kan dere berøve mine barn de samme mulighetene som dere selv hadde til å lære å lese, skrive og regne i stille klasserom under ledelse av profesjonelle pedagoger?

De visjonene som er gitt til kjenne i mediene denne våren, viser hvor lett det er å rive ned, bare man påkaller noe nytt og reformerende, og om dette nye inneholder elevautonomi og informasjonsteknologi, blir det nærmest genialt. I praksis er dette stygge utfall mot elever som har lærevansker av ulike grunner, mot elever med særlig gode kunnskapsforutsetninger, og mot kunnskapsrike og fagbevisste lærere og lektorer som en gang utøvde sin profesjon med systematikk og entusiasme. De sistnevnte hører hjemme i skolen, men da en skole som er et ordnet opplysningssystem fundert på sanne og synlige kunnskapsautoriteter. Hvorfor tror så de visjonære feiltenkerne at det å innføre et destruktivt, navnløst ikke-system har noe med skole å gjøre, at slike innfall er å bane veien for et kunnskapssamfunn? Og hvorfor slipper de så lett til – hvor er alle skolefolkene blitt av?