Knut Hamsuns reaksjonære ideologi i Sværmere

Artikkelen er papirpublisert i Norsk Litterær Årbok 2009.

Norge har et schizofrent forhold til Knut Hamsun. I den rådende Hamsun-myten fremstår han som en dr. Jekyll og Mr. Hyde, der han som forfatter har gitt oss et litterært språk som savner sidestykke, mens han som medborger har krenket det nasjonale selvbildet på det groveste. På den annen side er det vanskelig å stikke under stol at Hamsun utvilsomt hadde usedvanlig god teft for tidsånden og bevissthets¬strømmer i samfunn under omforming, noe hans antimoderne verk også er åpenbare uttrykk for.

Markens grøde (1917) er i så henseende høydepunktet i Hamsuns reaksjonære sivilisasjonskritikk, et verk som Svenska Akademien ble så bergtatt av, at de gav Hamsun Nobels litteraturpris i 1920. Frøene til dette Blut und Boden-storverket som utfolder seg på nordnorsk grunn, ble imidlertid sådd i tidligere Hamsun-verk. Om det har litterær relevans å anlegge et slikt ideologisk perspektiv på Hamsuns forfatterskap, råder det uenighet om i den norske Hamsun-kritikken, der en institusjonell estetisk-autonom tradisjon dominerer over en mer sporadisk etisk-ideologisk kritikk.

1. Problemstilling og perspektiv
Den følgende analysen skal gjennom et ideologikritisk perspektiv vise hvordan Sværmere (1904) gjenspeiler historien som Knut Hamsuns erkjennelse av samfunnsutviklingen og hans samtidige stillingtaken til den. Beskrivelsen bygger på lesningskriterier med grunnlag i marxistisk teori og terminologi. Analysen blir til slutt lagt til grunn for en vurdering av verkets representativitet for samfunnsutviklingen. Ettersom Sværmere knapt er nevnt i den ideologikritiske Hamsun-forskningen, er det også et siktemål at analysen skal være et tilskudd til denne.

2. Det ideologikritiske innslaget i Hamsun-kritikken
Bruken av begrepet ideologi er ikke entydig avklart i Karl Marx’ skrifter og i tradisjonen etter ham, men den definisjonen som den følgende analysen forholder seg til, er Ernst Fischers og Leszek Kolakowskis vide definisjon ”det som befatter seg med idésystemer”, selv om det er et noe tynt erkjennelsesinnhold i denne forståelsen.

I innledningen til Sosialisme og litteratur (1975) gir Helge Rønning en oversikt over den norske ideologikritikken som sådan fra 1880-tallet av. I denne oversikten fremstår ideologikritikken som tett forbundet med radikale aviser og tidsskrifter og intellektuelle kretser omkring dem: Social-Demokraten, Klassekampen, Mot Dag, Kamp og Kultur, Profil. Rønning viser indirekte til den norske Hamsun-kritikken gjennom en referanse til debatten om realismebegrepet på 1930-tallet, men identifiserer ikke den ideologiske Hamsun-kritikken eksklusivt i sin tekst.

Det gjør derimot Morten Giersing og hans medforfattere i Det reaktionære oprør (1975), som er en studie av fascismen i Hamsuns forfatterskap. I dette verket fremheves Leo Löwenthal som den mest konsistente kritikeren av Hamsuns forfatterskap på ideologisk grunnlag da Hamsun åpent erklærte sine nazisympatier. Leo Löwenthals kritikk av Knut Hamsun i artikkelen ”Knut Hamsun. Zur Vorgeschichte der autoritären Ideologie” (1937) angir at man i stort sett alle av Hamsuns verker kan finne belegg for å hevde at disse er ideologisk foregripende og senere sammenfallende med sentralt tankegods i europeisk fascisme og tysk nazisme.

Hovedfunnene i Löwenthals ideologikritikk er Hamsuns forherligelse av menneskets sunne bindinger til natur og jord, slekt og kjønn. Det positive manndomsidealet er bundet til naturen gjennom jakt, fangst og erotiske erobringer. Videre er den bindingen som bønder og adelsmenn har til jord og slekt, en grunnverdi, i motsetning til borgerskapets underkastelse for samfunnsstell, byråkrati og lønnsarbeid. De mannlige Hamsun-heltene særpreges av sin evne til å leve som anarkistiske randfigurer i opposisjon til det bestående, borgerlige samfunnet.

Både menn og kvinner er naturalistisk bundet til kjønnets forutbestemmelse gjennom forventninger om manndomsutlevelse og fruktbarhet; kvinnens mening er å føde og oppdra barn, å være et eiendomsobjekt i form av å være sin manns hustru og sine barns mor. Löwenthal finner dessuten at kjærlighetssynet er brunstpreget med sadomasochistiske undertoner i Hamsuns naturerotiske fremstillinger, og at den menneskelige erfaringen og klokskapen står over boklig lærdom og vitenskapelige tenkemåter.

Om forfatterne av Det reaktionære oprør gir sin tilslutning til Löwenthal, så anklager de den norske Hamsun-kritikken generelt for å være overfladisk i sin analyse av Hamsuns ideologiske grunnsyn. Store deler av den norske kritikken har lagt til grunn en personliggjøring av ideologien på en måte som isolerer Hamsuns fascisme til et personlig feiltrinn i alderdommen. Bortsett fra Alf Larsen og Aasmund Brynhildsen følger Hamsun-kritikken det dobbelsporet som Nordahl Grieg åpnet ved å genierklære forfatteren Hamsun og bortforklare politikeren i samme person – Sigurd Hoel og Arild Haaland viser til det psykologisk-personlige mysteriet, mens Olaf Øyslebø og Rolf N. Nettum isolerer det ideologiske problemet utenfor den litterære estetikken.

I sin bearbeidede hovedfagsoppgave Knut Hamsuns Landstrykere. En ideologikritisk analyse (1978) forsøker Øystein Rottem å avdekke det verdisystemet som er lagt inn i verket gjennom Knut Hamsuns tolkning av samfunnsutviklingen som gitt objektiv virkelighet.

Rottem vil gjennom sin analyse også bryte med den tradisjonelle Hamsun-kritikken ved å avvise skillet mellom dikter og politiker. Rottems ambisjoner til tross – i stedet for at den ideologiske analysen ble et gjennomslag for en etisk, sammensatt lesemåte av Hamsun i forlengelsen av Larsens og Brynhildsens anslag, var det Atle Kittangs nylesning av Hamsun i Luft, vind, ingenting (1984) som skulle fornye en stivnet, norsk Hamsun-kritikk.

Innenfor et rent autonomt og estetisk litteratursyn som ikke er heftet med etiske vurderinger, åpnet Kittang forskningsfeltet for postmodernistiske lesemåter blant annet gjennom sin orientering mot den hamsunske ironien. Når jeg likevel tar Kittang med her, er det fordi Luft, vind, ingenting også er skrevet i opposisjon til ideologikritikkens etiske lesemåte. Atle Kittangs etiske rensning av Hamsun-verkene er følgelig ikke uten politiske motiver:

Det aller viktigaste er likevel at om det kan formulerast slike hypotesar om samanheng mellom diktarens nazisme og dei fascinasjonane som dannar kjernen i forfattarskapen, så kan dei ikkje rokke ved diktarens brysame stordom. Når alt kjem til alt, er hovudsiktemålet med denne studien å gi eit bidrag til at denne stordomen blir anerkjent på sine eigne, urovekkande premissar. (Min utheving.)

Atle Kittangs fornyelse la premissene for en rent estetisk Hamsun-kritikk som på vitenskapelig grunnlag avviste at den eldre Hamsuns nazisme kunne tillegges litterær betydning i forståelsen av Hamsun-tekster. Denne åpningen har fått tilslutning av senere forskere. Lars Frode Larsen har i sitt trebinds verk (1998–2002) om Knut Hamsun dokumentert at veien frem mot nazismen ikke var en tidlig forutbestemt prosess, som Löwenthal hevder, og Larsen etablerer et klart skille mellom den søkende, unge og radikale Hamsun og den forstokkede, eldre og reaksjonære. Denne fremstillingen slutter Ståle Dingstad seg til i Hamsuns strategier fra 2003.

Dingstad mener at Hamsun-kritikkens tradisjonelle motsetning mellom poet og politiker oppheves i den hamsunske satiren, som er utpreget litterær. I tråd med Kittangs premisser trekker Dingstad derfor en rent estetisk slutning om at ”det ikke er Hamsun som formidler sine holdninger og verdier, men at romanen er et møtested hvor karikaturene konfronterer hverandre med ulike måter å tenke og vurdere på. Hamsun har fremstilt dem som karakterer i et spill han selv ikke deltar i. Selv har han inntatt rollen som kommentator.”.

Det dominerende dobbelsporet i norsk Hamsun-kritikk, hvor kritikeren underkaster seg dikteren og forkaster politikeren, har etter Hamsuns fall også åpnet for en stor biografisk personforklaringsproduksjon. I denne har Hamsuns eget forlag Gyldendal og Hamsun-familien vært sentrale aktører siden Tore Hamsuns Knut Hamsun – min far (1952) og Marie Hamsuns Regnbuen (1953).

I enden av den lange rekken av Hamsun-biografier finner vi Ingar Sletten Kolloens mye medieomtalte biografi (Svermeren, 2003, og Erobreren, 2004) og Jørgen Haugans noe mindre omtalte Solgudens fall (2004).

Jørgen Haugan ønsket å gå i rette med det tradisjonelle dobbelsporet i Solgudens fall. Dette lyktes han i liten grad med, dels fordi Kolloens Erobreren fikk oppmerksomheten, dels fordi Haugans form førte til avvisning fra den dominerende, estetisk-autonome Hamsun-kritikken han ville utfordre, og dels fordi den delen av resepsjonen som eventuelt kunne kommet hans verk til unnsetning, synes å være gått lei av så vel Hamsun-debatten som Hamsun selv. Det er derfor med betydelig ambivalens jeg i denne analysen skal anvende kjernepunkter i marxismens kritiske teori til å beskrive hvordan historien gjenspeiles i Sværmere som Knut Hamsuns erkjennelse av samfunnsutviklingen og hans samtidige stillingtaken til denne.

3. Marxistisk litteraturteori
Det finnes mentale, sosiale, politiske og økonomiske krefter og motsetninger utenfor det litterære verket som det ville være direkte galt å utelate i forklaringer og vurderinger av verket. Dette er den marxistiske litteraturvitenskapen seg bevisst: ”Den marxistiske litteraturvidenskabs genstand er litteraturen i dens mangfoldige relationer til det omgivende samfunn, som den udspringer af og virker ind på.” Marxismens kritiske litteraturteori er for øvrig ikke én, konsistent teori; benevnelsen omfatter flere retninger som står på Karl Marx’ og Friedrich Engels’ idéplattform.

En marxistisk kritikk legger avgjørende vekt på at verket skapes i en sosial kontekst, og at verkets forhold til sin sosiale sammenheng må avdekkes av litteraturkritikken. Dette innebærer blant annet en avvisning av det autonome verket og l’art pour l’art fordi dette er en estetikk uten etikk; denne estetikken kutter båndene til historien og de dypeste behovene i forestillingen om det menneskelige, og avskjærer dermed kunsten fra sine sosiale, økonomiske og politiske bindinger. Marxistisk litteraturteori avviser samtidig positivismens mekaniske kausalitetstenkning og naturalismens teori om sosial determinisme. Også naturalismens detaljdyrking avvises, for den tildekker at det er totaliteten som uttrykker sannheten. Historistiske litteraturanalyser blir i det hele tatt snevre og usanne gjennom den individualistiske sentreringen omkring forfatterens biografi og personlighet.

Terry Eagleton opererer med fire kategorier marxistisk kritikk som gjenspeiler denne kritikkens utvikling. Den første kategorien kaller han ”antropologisk”, og identifiserer den med tiden omkring den 2. internasjonalen (1889–1914). Den andre kategorien er knyttet til den partipolitiske agitasjonen som kjennetegner Lenins, Trotskijs, Plekhanovs og den revolusjonære bolsjeviktidens litteratursyn. Eagletons tredje kritikkategori er den ideologiske kritikken som omformet den bolsjevikske, partipolitiske litteraturkritikken til en abstrakt og akademisk tradisjon.

Sentrale personer er her den marxistiske ideologikritikkens ikoner, som Georg Lukács, Ernst Bloch, Theodor W. Adorno, Walter Benjamin, Herbert Marcuse, Jean-Paul Sartre, Louis Althusser og Lucien Goldmann. Store deler av denne vestvendte kritikerkretsen var under innflytelse av formalismetendenser etter andre verdenskrig, med det resultat at den ideologiske kritikken kom til å legge større vekt på litterære former og strukturer enn på revolusjonens, klassekampens og Partiets plass i litteraturen.

Den fjerde kritikkategorien som Eagleton identifiserer, den økonomiske kritikken, er vanskeligere å periodefeste, all den tid den har kommet og gått i ulike skikkelser. Denne kritikken beskjeftiger seg hovedsakelig med hele den litterære institusjonen og produksjonen, og ikke primært med det konkrete verket. David Forgacs har på sin side identifisert marxistisk litteraturkritikk som ulike modeller: Det er gjenspeilingsmodellen til Georg Lukács, produksjonsmodellen til Pierre Macherey og Lucien Goldmanns genetiske modell. Dertil kommer Adornos negativ kunnskap-modell og de språksentrerte modellene til Mikhail Bakhtin og Julia Kristeva.

Siden midten av 1970-tallet har marxismen tapt innflytelse som sosial, politisk og økonomisk teori i de industrialiserte områdene av verden. For så vidt gjelder det også den marxistiske litteraturkritikken, selv om den er forsøkt revitalisert i det angloamerikanske språk- og kulturfellesskapet av Fredric Jameson og Terry Eagleton. Sistnevnte avviser Louis Althussers autoritative orientering mot form og struktur under tesen om at litterære verk kan distansere seg fra ideologiske føringer, og Eagleton fremhever at intet verk opptrer uten ideologiske bindinger. Med ideologi mener han ikke bare politiske doktriner, men alle etiske og estetiske tanke- og teknikksystemer som spiller med som erfaringer, forventninger og fordommer i møtet mellom verk og leser.

I likhet med Eagleton orienterer Fredric Jameson den litterære kritikken mot verkets totalitet. Jameson vender seg til Georg W. F. Hegel, og tillegger derav det dialektiske prinsippet i historien betydning for all utvikling. En dialektisk kritikk skal demaskere verket i den hensikt å søke sann innsikt gjennom bevissthet om verkets tilhørighet i historien; verket er også å betrakte som ideologiske strukturer som uttrykker motsetningene i den virkende historien. Med denne hegelianske vendingen er ringen sluttet; gjennom Jamesons teori konfronteres vi igjen med Georg Lukács’ hegelinspirerte tanker i Die Theorie des Romans (1920).

Denne konfrontasjonen vil utgjøre den følgende analysens vesentlige teorigrunnlag, sammen med avvisningen av at et litterært verk er en homolog 1 : 1-avspeiling av historien; i analysen betraktes verket som en estetisk transformasjon av denne. Forfatterens transformasjon av historien domineres av forfatterens erkjennelse av samfunnsutviklingen og hans samtidige stillingtaken til den. Det er imidlertid opp til (den kvalifiserte) leseren å realisere de (ufullkomne) ideologiske uttrykkene i verket, hevder Pierre Macherey. Dette gjør leseren ved å demaskere og fullføre de ideologiske meningene i verkets underbevissthet som forfatteren har utstyrt med en avansert estetikk; i verkets underbevissthet er meningen bundet til formen, og ikke skilt fra den.

3.1. Georg Lukács og den realistiske romanens gjenspeilingsfunksjon
Georg Lukács regnes som den sentrale teoretikeren i utviklingen av marxistisk litteraturteori. I Die Theorie des Romans og sitt senere revisjonsarbeid med romanteorien viser Lukács hvordan den borgerlige romanen reproduserer den falske bevisstheten som omgir verkets tilblivelse, med Honoré Balzac som hederlig unntak. I Lukács’ litteraturteori er det et krav til romanen om at den skal ha et klart kritisk potensial, med bevisstgjøring og frigjøring fra falsk bevissthet som mål.

Det essensielle i gjenspeilingsmodellen er hvordan verkets form eller historiske fremstilling reflekterer den virkelige verdenens historiske form, og dermed om verket åpner for en sann erkjennelse eller ikke. I alle tilfeller vil det være en nær sammenheng mellom de estetiske og etiske problemene som hefter ved verkets gjenspeiling. For Lukács var det vesentlig at verket gjennom sin speiling av samfunnsutviklingen også gjennomfører en vurdering av den samme; i den måten verket gjenspeiler samfunnet på, ligger det også en stillingtaken som litteraturkritikken skal beskrive og vurdere. I det følgende sitatet berører Lukács selve kjernen i problemet Knut Hamsun:

- Sakens innholdsmessige kjerne treffer vi først når vi spør oss konkret: Hvor står forfatteren? Hvem elsker han, hvem hater han? På denne måte når vi fram til en dypere forståelse av forfatterens virkelige holdning til omverdenen, til spørsmålet om verdien av hans verdensanskuelse og om dens fruktbarhet for hans kunst. Den motsetningen som vi ovenfor foreløpig beskrev som motsetningen mellom forfatterens verdensanskuelse og en sannferdig gjenspeilig av verden slik han ser den, framtrer nå som et problem primært relatert til verdensanskuelsen, som en motsetning mellom de dypere og de mer overflatiske sjikt i dikterens verdensanskuelse.

I følge Lukács er (den realistiske) romanen den sjangeren som best kan reflektere samfunnsutviklingen. Det gjør den ved å presentere representative utvalg som viser avgjørende trekk ved samfunnet, avskrellet det uvesentlige. Representativiteten oppnås ved at verket komprimerer avgjørende trekk i samfunnsutviklingen til én person eller gruppe, som så kan representere hele klassens objektive situasjon og interesser. Derigjennom blir personene representative typer for sin samtid, og ikke estetiske konstruksjoner som er løsrevet fra den gitte samfunnssammenhengen. Den representative typen rommer de rådende motsetningene og problemstillingene i samtiden på en måte som fremmer sann erkjennelse, gjerne gjennom katarsis; formidlingen av en sann erkjennelse kan være avgjørende også for utviklingen av personligheten til leseren.

4. Sentrale marxistiske begreper og lesningskriterier i analysen
I marxistisk samfunnsteori er basis den produksjonsmåten som legger de økonomisk-materielle og sosiale betingelsene for samfunnsutviklingen, og disse kan identifiseres som kategoriene produktivkrefter og produksjonsforhold. Produktivkreftene utgjøres av materielle faktorer som maskiner, arbeid og praktisk og teknisk viten, mens produksjonsforholdene utgjøres av den sosiale organiseringen i klasser, grupper og relasjoner mellom mennesker. Dette siste angår også maktfordelingen i samfunnet og de økende sosiale motsetningene som skjerpes til klassekamp av den kapitalistiske utviklingen. I tillegg kommer de produksjonsbetingelsene som utgjøres av naturen i form av klima, jordsmonn, mineraler og så videre.

I det Karl Marx definerte som samfunnets overbygning, kan vi skille mellom et politisk og et ideologisk plan, der det politiske planet rommer statens styring gjennom lovverk, rettsvesen, administrasjon, politi, militærstyrke og så videre. På det ideologiske planet hører naturvitenskapene til (fordi de bygger på illusorisk objektivitet og nøytralitet) sammen med filosofi, kunst, litteratur og dannelses- og opplysningsinstitusjoner som kirke, skole og presse. I overbygningen gjenspeiles produksjonsmåten som bevissthet, og Karl Marx understreket det dialektiske forholdet mellom basis og overbygning i aksiomet om at de herskendes tanker er de herskende tanker.

Den marxistiske fordringen om å forstå fenomener i forhold til deres historiske totalitet fremstår som uhåndgripelig i en kritisk analyse av et litterært verks gjenspeiling av samfunnsutviklingen. Dette gjør det nødvendig å avgrense ideologikritikken til et litterært delområde der spesifikke lesningskriterier anvendes i et forsøk på å nyansere identifikasjonene av dominerende produktivkrefter og tendenser i produksjonsforholdet i verket. I analysen av Sværmere anvender jeg et sett lesningskriterier som er basert på de marxistiske kjernebegrepene basis, overbygning og fremmedgjøring.

4.1. Identifikasjoner av basis
Identifikasjonen av basis gjøres ut fra et økonomisk-materielt kriterium og et sosialt kriterium. I utgangspunktet vurderte jeg også et eget kriterium som var orientert mot naturen som produksjonsbetingelse, for å fange opp den naturformidlingskvaliteten som fremheves av en samlet Hamsun-kritikk, men jeg oppfatter ikke den som sentral for å forstå et verk innenfor Lukács’ gjenspeilingsmodell – det er den borgerlige romanens litterære gjenspeiling av produksjonsforhold og produksjonsmåte som er essensiell. I den grad naturen har en transcendent funksjon utover å inngå som råstoff i en industriell bearbeiding til varer, vil slike litterære naturreferanser sannsynligvis være mest produktive i en mytologisk bevissthet.

4.2. Identifikasjoner av overbygningen
I beskrivelsen av overbygningen velger jeg å betone dens moralsk-politiske og mytologiske form og funksjon slik Roland Barthes beskriver den i Mytologier (1957). I Barthes’ fremstilling fordreier den borgerlige myten ver¬den og forvandler meningsfylte verdisystemer til borgerlighet. Dette gjør myten ved å tømme bildene, begrepene og symbolene for deres historiske mening, for deretter å fylle dem med en ny betydning som er uten forankring i noe historisk verdisystem; mytene er historie som er størknet og transformert til falsk natur og tomme former.

Det første overbygningskriteriet er rettet mot verkets formidling fra underliggende moralske og politiske idésystemer. Ulike handlinger og uttrykk for ideologiske og transcendentale forestillinger om menneske og samfunn kan identifiseres med dette kriteriet. Det andre kriteriet fanger opp den apologetiske historieskrivningens forkjærlighet for helter og begivenheter. I nasjonalismen fungerer den som det enhetlige folkets felles mytologiske hukommelse og patriotiske forråd, og formidlingen har tradisjonelt skjedd gjennom folkeskoler og andre informasjonsverk og opplysningsinstitusjoner, men også gjennom romanen.

Det tredje kriteriet kan identifisere verkets bruk av myter om og fra naturen, folket og tradisjonen. Kriteriet er mytologisk i den forstand at det er orientert mot folket, tradisjonen og naturen som myter om tidløse eller ahistoriske illusjoner og utopier, og ikke som virkende krefter i historien. Det fjerde kriteriet er på sin side et høykulturelt piano- og operakriterium som er orientert mot verkets referanser til den europeiske borgerlighetens kulturelle hegemoni og den formen disse verdiene får som litteratur, kunst og estetikk.

4.3. Identifikasjoner av fremmedgjøring
Det siste lesningskriteriet som anvendes i analysen, er basert på Marx’ tese om fremmedgjøring. Dag Østerberg har systematisert Marx’ fremstilling av fremmedgjøringen i de såkalte ”Pariser-manuskriptene” fra 1844 i tre modi: For det første skjer fremmedgjøringen ved at arbeidet er uten sammenheng med individets livsmål eller nære behov. Det er kapitaleierens mål og behov som skal oppfylles. For det andre skjer fremmedgjøringen fordi arbeidet er uten forbindelse med individets livsvilje eller egentlige vilje; individet er bare et middel i kapitaleierens prosjekt. For det tredje skjer fremmedgjøringen ved at arbeidet og dets tilhørende konkurranseaspekt driver individet inn i egoisme, fremmedgjort fra sin naturlige og sosiale sammenheng – det gjensidig forpliktende samfunnsfellesskapet.

5. Gjenspeiling av samfunnsutviklingen i Sværmere
Knut Hamsun ledet an i oppgjøret med realismen i norsk litteratur på 1890-tallet, men etter århundreskiftet bidro han selv til å konsolidere den norske realistiske fortelletradisjonen. Det gjorde han med frodige folkelivsskildringer fra Nord-Norge, som Sværmere er en portal til, og som fullendes med Landstrykertrilogien (1927–1933). Innenfor litteraturhistoriens tradisjonelle, fasedelte skjema over Hamsuns forfatterskap, tilhører Sværmere bohem- og vandringstiden mellom 1890 og 1910.

Sværmere har ingen sentral plass i noen deler av Hamsun-kritikken, og ble av Hamsun selv nedvurdert til ”en Publikumsfortælling” og en ”Biblioteksbog”, selv om han forutsetter at ”[n]aturligvis blir den god den ogsaa”. Som nevnt innledningsvis, er romanen heller ikke vist nevneverdig interesse av den ideologiske Hamsun-kritikken. Et unntak er Morten Giersing og hans medforfattere til Det reaktionære oprør, som kort tar for seg Mack-skikkelsen og menneskenes naturrytmeavhengighet i Sværmere.

Handlingen i Sværmere settes i gang og drives frem av at telegrafist Rolandsen utvikler en industriell prosess som han tar patent på. Rolandsens problem er at han mangler kapital, men dette løser seg gjennom hans ditto mangel på anstendighet. Han gir en falsk anmeldelse av seg selv som tyv for å få fatt i en utlovet dusør på 400 daler, og skaffer dermed kapital til industriprosjektet sitt. Deretter utfordrer han føydalherren Mack til en kapitalistisk konkurranse basert på patentets teknologiske fortrinn og vannkraftrettigheter. Det Mack mangler av teknologisk hjernekraft, kompenserer han med sosial sluhet og pengemakt. Med datteren Elise som åte for Rolandsens alltid svulmende begjær, legges forholdene til rette for en avsluttende forening av Rolandsens teknologiske entreprenørskap med Macks kapital.

5.1. Identifikasjoner av basis
5.1.1. Økonomisk-materielle identifikasjoner
Det omgivende kystsamfunnet fremstilles i en dynamisk utvikling. Det har et handelshus i sin midte, postbåt og dampskipsstoppested, prestegård og lensmannsgård. Telegrafen er den teknologiske utviklingens front i dette samfunnet, men fremskrittets budbringer, telegrafisten, er ikke økonomisk og sosialt integrert i kulturtradisjonen. Han lever på siden av det samfunnet han skal tjene, og står utenfor de tradisjonelle sosiale kontrollmekanismene, herunder ekteskapet.

De kulturelle og miljømessige særtrekkene i verket er nær forbundet med forfatterens identifikasjoner av produksjonsbetingelsene (naturen). Lokalbefolkningen lever av en kombinasjon av jordbruk og fiske, og har ryddet vegetasjonen fra bergene for å tørke klippfisk på dem. De økonomisk-materielle identifikasjonene av fiskerbondebefolkningens arbeid, redskaper og økonomi knyttes til vårsildefiske med not, sildepriser, hvalfangst og fiske på Lofoten, klippfiskhandel, linefiske og tørking av fisk på berg og hjell. Det finnes også en lokalt eid fiskelimindustri som er basert på tilgang på regionalt råstoff, og på vannkraft som industriell energikilde. Dette gjenspeiler hvordan naturen underkastes industriproduksjonen, og blir en virkende kraft i samfunnsutviklingen.

Fabrikken gir arbeid til kvinner, men kvinnenes økonomiske og sosiale posisjon i samfunnet problematiseres ikke. Den industrielle bearbeidelsen av råstoffet viser at det føydale fiskerbondesamfunnet er i ferd med å bli industrialisert og omdannet til et moderne, kapitalistisk samfunn med flere sosiale aktører og nye, konkurrerende entreprenører. Det er likevel ikke produksjonen som primært identifiseres i Sværmere, men arbeidets merverdi i form av den rikdommen som følger av eierskap over produksjonsmidler og kapital. Nessekongen Mack er en lokal monopolkapitalist som i tillegg til å eie fabrikken, jord og privilegier også utruster fiskerne med utstyr og redskaper. Dette kjøper de på kreditt fra Macks krambod, og i praksis er han den eneste mulige kjøperen av fangsten deres.

Den spirende industrialiseringen til tross – fremdeles er det fiskeriene som sikrer levebrødet i dette samfunnet. Selv om livbergingen skjer i tradisjonell kombinasjon av fiske og jordbruk, peker Hamsun på at samfunnsutviklingen går i retning av yrkesspesialisering. Dette skjer særlig innenfor kommunikasjonssektoren ved at det trenges folk til å betjene lokalbåten, postbåten og telegrafen, men det er også behov for doktor, bokholder og krambusvenner.

Den spesialiserte arbeidsfordelingen uttrykkes også gjennom ønsket om et bakeri, og gjennom at prestegården er avhengig av tjenestefolk. Forfatteren understreker at borgerskapets udyktighet i praktisk arbeid bidrar til å skape behovet for flere yrker, eksemplifisert av at prestefruen ikke kan bake brød eller for øvrig holde skikk i eget hus. Telegrafisten mislykkes også når det kommer til praktisk arbeid for livsoppholdet, ikke så mye fordi han ikke kan, som fordi han ikke vil; Rolandsen er i egne øyne eslet til noe større enn jordstrev.

5.1.2. Sosiale identifikasjoner
Eiendomsforholdene og den sosiale organiseringen preges av nessekongens kapitalmakt og lokale industrieierskap. Handelsmann Mack har den største eiendommen og de største husene, han praler med en hvit husbåt, hvit krave og hjorteskinnshansker, mens hans datter viser seg i kjoler, smykker og hansker som ingen andre i dette samfunnet kan anskaffe. Det er for øvrig et problem å finne en partner som svarer til hennes sosiale stand i denne provinsen.

I forbindelse med innsiget av vårsild i kapittel III beskriver forfatteren fiskerbefolkningen som deltakere i et spill mellom egen innsats, naturens luner og fiskens forgodtbefinnende: ”Fiskeren er spiller. Han sætter sine garn eller liner og venter på trækket, han kaster sin not og later skjæbnen råde. Ofte samler han tap over sig […].” I tillegg er altså fiskerne underlagt nessekongens herskermakt. Forfatteren bruker i den forbindelse et spekkhoggerbilde til å demonstrere produksjonsmåten og eierskapet over produksjonsmidlene i dette samfunnet; slik spekkhoggeren følger sildestimen, følger nessekongen både fisk og fiskere for å sikre seg merverdien av deres arbeid til laveste pris:

- Handelsmand Mack var beredt, han hadde allerede sin not i båten og hans bas tok ikke kikkerten fra øinene. Mack hadde en galeas og to jagter liggende på vågen, netop utlosset og spylet efter klipfiskturen til Lofoten; nu vilde han laste sild hvis det blev sild av, hans bryggeloft stod fuldt av tomtønder. Endvidere vilde han optræde som kjøper av al den sild han kunde få; han hadde desårsak med en gang gjort sig rede med kontanter for å gripe ind før priserne steg.

Under nessekongen er det et sosialt og uniformert hierarki av representanter for statsapparatet – presten, lensmannen, telegrafinspektøren – og havets myndighetspersoner, som jaktskipperen og kystbåtkapteinen. Under dette kystborgerskapet finner vi så fiskerbonden. Han har egen hjell og deltar i lofotfisket, men er fattig og avhengig av nessekongens kapital. Årsaken til fiskerbøndenes fattigdom analyseres ikke i verket, og klassemotsetningene problematiseres heller ikke.

Nessekongen representerer kystaristokratiet som den synkende klasse, og er i ferd med å tape sin posisjon som føydalherre. Mack blir utfordret av kapitalismens markedssvingninger og av den nye produksjonsmåten i Rolandsens skikkelse. Telegrafisten har en egen verden i sitt kammers som er fremmed for fiskerbondesamfunnet – laboratoriet. Ved hjelp av kjemikalier og oppfinnsomhet har han funnet frem til en ny produksjonsteknikk, men hans motiver er ikke samfunnsbyggende, tvert imot; ”hans nye måte vilde fuldstændig slå handelsmand Macks måte av marken.”

Mens fiskerne er avhengige av nessekongens kapital for å få utført sitt selvrealiserende arbeid, er Rolandsen avhengig av ekstern kapital for å få satt sin selvrealiserende idé ut i livet. For å få dette til, bryter han på anarkistisk vis samfunnets skrevne og uskrevne regler. Uhørt utfordrer han herskeren Mack til en kapitalistisk konkurranse og amoralsk duell der alle midler er tillatt, den sterkestes rett gjelder og det gamle skal vike for det nye: ”Så er vi på en måte konkurrenter, sa gamle Mack. Ikke bare på en måte. Fra det øieblik jeg sender mit svar er vi det reelt. […] Mack rynket panden og tænkte. Så lat det bli konkurrence, sa han. Rolandsen svarte: Da taper De. […] Jeg ruinerer Dem.”

5.2. Identifikasjoner av overbygningen
5.2.1 Moralsk-politiske identifikasjoner
I tillegg til å være kystsamfunnets økonomiske og materielle hersker, er Mack også dets ideologiske herre som politisk ordfører, og sammen med lensmann og prest forvalter han den offentlige orden og sedelighet. Verket viser ellers til kristendommens nærvær i form av befolkningens regelmessige kirkebesøk, med unntak av den sosiale randfiguren Rolandsen, som går sine egne, uransakelige veier, og ikke Herrens.

Presten, som ellers ikke fremstår som noen autoritet i hjem og mannsrolle, skifter personlighet når han ifører seg kappe og krage, og entrer prekestolen: ”Den nye præst viste sig å være en kamphane. Det var nu tredje gang han præket og han hadde alt tvunget mange av præstegjeldets syndere til bod. Når han stod på stolen var han så blek og rar at han så ut som en gal.” Allusjonen til den stridende Peters, kirkens grunnleggers, fornektelse av Kristus fremstilles ved at presten knyttes til et hanemotiv, og at det er tredje gang han taler i kirken. Dermed heftes det en umiskjennelig nietzscheansk tvil ved sannheten i prestens ideologiske formidling, og ved hele hans forkynnelses legitimitet; kirken formidler fornektelse av sanne verdier.

I Hamsuns tegning av Fredrik Mack, livsarvingen, uttrykkes implisitt en arbeids- og mandighetsmoral som er basert på vilje og styrke gjennom avvisningen av den unge Mack som manndomsideal. Her spiller forfatteren på kjønnsrollemyter som han forvrenger og deler med sin impliserte leser for å felle en moralsk dom over middelmådige kvinnemenn som Fredrik: ”Men således skulde man være hvis man vilde bestå med glans i denne verden: ikke gjøre noget formeget, men tværtimot gjøre en smule forlite av alt, så blev det regnet for akkurat nok.” Den ironiske forakten for Fredrik som utløses av det subtilt fordomsbelagte språkspillet mellom Hamsun og hans impliserte leser, faller også tungt over presten; prestefruen er så udugelig i husstell at mannen må ta på seg slike kvinneoppgaver.

5.2.2. Mytologiske identifikasjoner
Innenfor den mytologiske horisonten er det ingen identifikasjoner av nasjonens helter og begivenheter, kanskje med unntak av at Mack ”var dog atpå kjøpet ridder av en konges orden”, selv om forfatteren er påtakelig upresis med hensyn til symbolenes valør og nasjonalitet her. Det nasjonale aspektet ved samfunnet har følgelig liten interesse for Hamsuns erkjennelse av historien i Sværmere. Det samme gjelder for det estetiske verdigrunnlaget som det liberale borgerskapet beredte grunnen for på 1800-tallet; det finnes knapt noen betydningsbærende referanser til den europeiske borgerlighetens litteratur- og kunsttradisjon i Sværmere.

Hovedvekten av de mytologiske referansene som gis i verket, kan derimot registreres som natur og rurale kultur- og miljøtrekk i den europeiske kultursfærens randsone. I det nordnorske kystsamfunnet som skildres, finner vi kai, hjell og naust, samt referanser til de viktige fiskeriene utenfor Lofoten og Finnmark. Her er bryggeloft med sildetønner, sjøgaster i duffeljakker, båttypene jakt og kjeks, øsekar og andre båtredskaper, fiskerens nistebomme og dorg. Forbindelsen til Europa er primært økonomisk-materiell, og går gjennom Vestlandet og Bergen. To referanser i så måte er at sildeagenter, handelsskip og skippere kommer fra Bergen og Haugesund, og at jomfru van Loos er av hollandsk slekt og snakker bergensdialekt.

Fra folketradisjonen finner vi også satiriske og karnevalistiske referanser til myter og folkediktning fra europeisk middelalder. Disse aktiveres når Rolandsen på komisk vis trer inn i trubadur- og riddermyten som nattlig serenadesanger utenfor prestefruens vindu, og når han seirer i knyttneveoppgjøret med kjempen Ulrik. En tilsvarende negativ middelalderreferanse finner vi i episoden hvor Rolandsen oppsøker jentene på fiskelimfabrikken. Her har vi å gjøre med en ridder med anfektelser, men uten bevissthet om hva han bør gjøre; her er jomfruer som har anelser om hva de bør føle, men ingen innsikt i at de holdes fanget av en drage – lønnsarbeidet for kapitaleieren – som er blitt usynlig fordi dens ofre identifiserer seg med den.

Det avsluttende ballet hos nessekongen er nærmest å regne for en ironisk, hypertekstuell referanse til eventyrsjangerens karnevalisering av verdihierarkier. Her er den europeiske fyrstemytologiens grand galla lagt inn som fremmedelement i et ellers tjærebredd kystsamfunn, der dansen er et uttrykk for erotisk kurtise. Romanen avsluttes med at askeladden Rolandsen vinner prinsessen og halve kongeriket til Mack med, mens den en gang så hovmodige Elise Mack degraderes til en Askepott som må skynde seg å by seg frem for den nye prinsen før klokken slår tolv. Det karnevalistiske aspektet forsterkes av hun inviterer den nyss opphøyede Rolandsen med seg til fabrikken etter klokken tolv om natten – hun har et ærend der. Her lar forfatteren den aristokratiske Elise Mack degradere seg selv til fabrikkjente og gledespike for narrekongen gjennom et utpreget prostitusjonsmotiv.

5.3. Identifikasjoner av fremmedgjøring
I Sværmere er den moderne mannen i Rolandsens skikkelse fullstendig fremmed for sin opprinnelige jeger- og fangstnatur. Under eksilet i utværet lever Rolandsen som en sulten, mager og mistrøstig Robinson midt i matfatet mens han savner bondesamfunnets raffinering av naturen til matkulturens retter. Fristelsen blir derfor stor når Macks budbringere, far og sønn, byr ham å spise av nistebommen de har med seg. Rolandsen avviser likefullt tilbudet om lefse og annen mat fra fiskerbøndene, og det i en trass som han forsøker å rettferdiggjøre ideologisk og mytologisk; hans sult er av en annen kategori enn den alminnelige, bondske, som er å ligne med dyrenes:

Og Rolandsen pratet videre og så til alle kanter: Å vi lever i grunden svært fett her nord. Jeg er sikker på at det er ikke en sjå som ikke har sit kjøtlår hængende. Og så siden alt flæsket. Men det er noget visst dyrisk ved den levemåte! Rolandsen vridde seg uvillig rundt i skotten og sa: Hvorlænge jeg vilde ha været der, sier du? Jeg vilde ha været der til høsten naturligvis og set på stjærneskudd. Jeg er en stor ven av tildragelser, det morer mig å se en klode gå istykker. […] En klode altså. Når den ene stjærne stanger den andre vildt og ilde nedover himlen. Men spisningen vedblev og Rolandsen utbrøt: Dere er nogen svin til å spise! Al den mat dere kan måke ind i hoderne på dere!

Rolandsens underliggende begjær kan ikke stilles av mat, men av makt gjennom fortæringen av Mack. Dette uttrykkes symbolsk gjennom bildet av kollisjonen mellom kloder; betraktningen av himmelobjektene som destruktivt konkurrerer om lysende posisjoner i universet, er tilfredsstillelse for Rolandsen. Dette korresponderer med hans mål om å tilfredsstille sitt begjær ved å knuse Mack, men han har ingen forestilling om hvorfor han ønsker dette. I stedet for en moralsk eller politisk utredning, leverer han en estetisk refleksjon som er basert på nytelsen av å betrakte ødeleggelse.

Rolandsen fremstår som et primitivt individ som lever i uegentlighet på grunn av sin manglende forbindelse til så vel det naturnære naturalsamfunnet som til naturen selv. Hans primitivitet er derfor en annen enn den konvensjonelle, borgerlige oppfatningen av primitivitet som noe som tilhører tilbakelagte og tilbakestående produksjonsmåter; gjennom tegningen av Rolandsen formidler Hamsun et vrengebilde av liberalismen der det er det teknologiske og økonomiske fremskrittet som betraktes som primitivitet. Dette forvrengte verdiperspektivet fremkommer også gjennom forfatterens formidling av hvordan den naturlige kvinneligheten er blitt fremmedgjort for kvinnen.

Gjennom telegrafist Rolandsens øyne blir kvinnene primært betraktet som seksuelle objekter som er fremmedgjorte for lønnsarbeidet. Fremmedgjøringen for kjønnet uttrykkes enten ved at de som Pernille ikke forstår de industrielle prosessene i fiskelimfabrikken, eller ved at de som samme Pernille har utviklet et usunt temperament av tjenestepikearbeidet: ”Var det ikke du Pernille som tjente hos lensmanden et år? Du var så mandbisk og sint at det eneste du ikke fik slåt istykker var sengedynerne.”

Om dynene metonymisk kan representere en blek, sivilisert erotikk her, fremstiller Rolandsen seg som de tilfangetatte kvinnenes potente redningsmann ved å ville vise til urmannen Adam, men kommer i skade for heller å vise til Jakobs underkastelse og tålmodige tjeneste hos den uredelige Laban. Dermed er ikke Rolandsen den erotiske redningen som han ønsker å gi inntrykk av å være; for kvinnene representerer Rolandsen ingen sann redning fra meningsløs trelldom til deres kvinnelighets forutbestemmelse. De ytrer på sin side heller ingen ønsker om å få sin kvinnelige livsdrift reddet, all den tid de selv mangler bevissthet om den fremmedgjøring som lønnsarbeidet har påført dem.

Hvordan manndommen er blitt fremmedgjort for mannen, beskrives også gjennom Fredrik Macks tvungne tilstedeværelse på fabrikken og i forretningen. Fredrik vil heller reise til sjøs, selv om han ”er så mærkelig lite sjømand av natur, han er en forsigtig og pålitelig ungdom […]. Han har sine anlæg fra morn og er heller ikke nogen videre ægte Mack.” Fremmedgjøringsmotivet i denne sekvensen inviterer til lesning i sammenheng med den forvrengte beskrivelsen av kvinnene som gjør mannsarbeid på fabrikken; forfatteren inviterer den impliserte leseren til å redusere Fredrik Mack til en svak kvinnemann.

Hamsun sender Rolandsens erotiske begjær ut på avveier ved å sette det inn i en kapitalistisk konkurransemodell der Rolandsens egentlige mål ikke er å realisere sin seksuelle manndom, men å knuse handelsmann Mack, uttrykket for den absolutte makt. Dette konkurranseforholdet projiseres inn i alle Rolandsens erotiske forestillinger som et hanreimotiv – den høyeste tilfredsstillelsen ligger i det å erobre en annens eiendom og maktposisjon: Rolandsen vil ha Elise Mack, som er halvveis lovet bort til kaptein Henriksen; han vil ha klokkerens Olga, som er lovet bort til Fredrik Mack; han vil gjøre presten til hanrei i en åpen konkurranse – ”Læg mærke til mine ord, Enok: Jeg misunder ham hans kone!” Den eneste kvinnen Rolandsen ikke vil ha, er sin egen forlovede, jomfru van Loos.

Denne forkvaklede erotikken og dette destruktive erobringsbegjæret hefter Hamsun ved det at individets er blitt fremmedgjort for sin natur. Dette har skjedd ved at individet er blitt et vedheng til pengebegjæret og produktivkreftene i den borgerlig-kapitialistiske produksjonsmåten. I den skjer det i tillegg en fremmedgjøring av individet i forhold til det gjensidig forpliktende samfunnsfellesskapet; produksjonsforholdets konkurranseaspekt driver individet inn i en amoralsk egoisme som ødelegger dets relasjoner til andre individer ved at de bare blir gjort til middel for vedkommendes egen oppstigning og måloppnåelse.

6. Kritikk og konklusjon
6.1. Verkets representativitet for samfunnsutviklingen
Sværmeres handlingsplan faller innenfor den teknologiske og kapitalistiske omformingen av Norge etter 1850. Romanen uttrykker samsvar mellom forfatterens sosiale bakgrunn og det samfunnet som blir skildret i verket; Knut Hamsun vokste opp i et kystsamfunn i Nord-Norge etter at familien måtte flytte fra den overbefolkede landsbygda nord i Gudbrandsdalen.

I romanen skildrer Hamsun menneskene innenfor den produksjonsmåten som gjaldt for nordnorske kystsamfunn ved forrige århundreskifte, og verket viser frem dominerende produktivkrefter. Det er den kapitalistiske oppkomlingen og teknologiske innovatøren Rolandsens konkurranse, og senere allianse, med den gamle føydalherren Mack som uttrykker verkets fremtidsforventninger til den utviklingen dette kystsamfunnet står i.

De teknologiske nyvinningene i Sværmere skjer ved hjelp av vannkraft innenfor kjemisk industri, og dette er i samsvar med samfunnsutviklingen i verkets samtid – Elektrokemisk A/S (Elkem) ble etablert samme år som romanen kom ut, i 1904, og Norsk Hydro året etter. I beskrivelsen av Rolandsen på laboratoriet og hans utfordring av det bestående på Macks kontor, uttrykkes en antipati mot produktivkrefter som forskning og vitenskapelig tenkning, en antipati som også kan leses som uttrykk for antiintellektualisme og motstand mot industrikapitalismens utplaning av den forrige produksjonsmåten.

Når det gjelder gjenspeilinger av overbygningen, bærer Sværmere knapt noen identifikasjoner av borgerlighetens mytologi. Romanen er nærmest for en antiborgerlig roman å regne ved at den verken identifiserer borgerskapets kulturelle hegemoni som litteratur- og kunstreferanser, eller problematiserer tidens typiske borgerlige problemer som liberalitet, seksualitet og sannhet innenfor de borgerlige settingene familien, ekteskapet og hjemmet. Forfatterens strategi synes heller å være å latterliggjøre den borgerlige tilværelsen. Det skjer særlig gjennom den foraktfylte skildringen av presteekteparet, hvor begge fremstilles som udugelige til å føre slekten videre så vel som til å holde skikk i eget hus.

I den ideologien som disse antipatiene mot industrikapitalismen og borgerligheten formidles gjennom, hefter det for øvrig ikke problemer ved den forrige, føydale produksjonsmåten overhodet; det er tilløpene til endringer i denne produksjonsmåten som er problemet. I så henseende griper Hamsun heller til desillusjonsmotiver ved å fremstille moralsk forfall og menneskelig fremmedgjøring som resultater av samfunnsutviklingen. Dette er særlig tydelig i beskrivelsen av de lønnsarbeidende kvinnene generelt og det prostitusjonsmotivet som knyttes til Elise Mack, spesielt.

Tilsynelatende deler Hamsun langt på vei premissene for fremmedgjøring i marxismens analyse av det borgerlige samfunnet, men Hamsuns samfunnskritikk opphever motsetningene i utviklingen gjennom restaurasjonen av en førliberalistisk utopi. I kontrast til den industrielle produksjonen i borgerlige samfunn skildres naturalsamfunnet som en utopisk idyll der maten lager seg selv og menneskene bare arbeider for tidsfordrivets del, om de underlegger seg naturrytmen: ”Nu er det at det oprinder late dager for folk: bare det lille hjemmefiske i solvarme nætter for trøisomhets skyld. Korn og poteter vokser og engene bølger, i hver sjå er sild og kuer og gjeiter mælker bøtterne fulde og blir endda smækfete på kroppen.”

6.2. Rolandsens representativitet som type
I Die Theorie des Romans resonnerer Georg Lukács seg frem til tre underkategorier av romansjangeren, basert på relasjonen mellom liv og mening. En av disse underkategoriene er ”den abstrakte idealismens roman”, hvor helter som Cervantes’ Don Quijote ikke evner å skille mellom faktum og innbilning. Han er handlende, men hans handlinger mangler forankring i de omgivende realitetene. Telegrafist Rolandsen er, i likhet med Don Quijote, bærer av en slik abstrakt idealisme.

Teknologien er ved en tilfeldighet banket inn i Rolandsens bustete hode, og han er ute av stand til å leve i den virkelige verdenen som omgir ham; verdigrunnlaget for det føydale kystsamfunnet er uten verdi for ham som er drevet av sin fikse idé. Som Cervantes snur Knut Hamsun opp -ned på sosiale posisjoner med atskillig humor i Sværmere. Forskjellen er at Cervantes’ latter over heltens restaurasjonsforsøk peker på behovet for en renessanse, mens Hamsuns latterliggjøring av fremskrittet – ved at det gamle aristokratiets arvtakere proletariseres og prostitueres, mens allmueanarkisten adles – bærer i seg krav om en restaurasjon.

Hamsuns karnevalisme i Sværmere uttrykker en mørk, reaksjonær ideologi som er orientert mot å gjeninnsette en tidligere produksjonsmåtes verdier; narrekongen Ove Rolandsen må tas på alvor, for han er en farlig figur som truer det tradisjonelle kystsamfunnets positive ubevegelighet om han lykkes i å klamre seg til tronen. Den sosialt begrensede funksjonen som Rolandsen har, gjør at han ikke kan sies å være en type i lukácsk forstand, og Sværmere fremstår ikke uten videre som representativ for den samtidige samfunnsutviklingen som forfatteren og verket stod i.

6.3. Den impliserte leserens representativitet for resepsjonen
I Sværmere formidler Hamsun en erkjennelse av og stillingtaken til samfunnsutviklingen som er fundert på den foregående, føydale produksjonsmåten med et nordnorsk kystaristokrati som den herskende klasse. En bevissthet uten forankring i de dominerende produktivkreftene er imidlertid basert på illusjoner, og gir grunnlag for utopier. Verkets erkjennelse og stillingtaken samsvarer således med det som Jon Elster definerer som den synkende klassens falske bevissthet, og det Pierre Macherey kaller verkets mangelfullt utviklede eller uthulede ideologi, og som skal fullendes av leseren.

Det synes derfor riktig å konkludere med at det er en falsk bevissthet som gjenspeiles i Sværmere. Den uttrykkes ved at Hamsuns inviterer leseren til en restaurasjon av historien gjennom sin latterliggjøring av samfunnsutviklingen og sin utopiske fremstilling av den førliberalistiske produksjonsmåten.

I sin oversiktslesning av Knut Hamsuns forfatterskap har Leo Löwenthal identifisert Hamsuns lesere som tilhørende det samme småborgersjiktet som Hamsun raljerer over i mange av verkene sine. Dette etablerer en paradoksal motsetning i og med at den Hamsun-lesende småborgeren både må fylle posisjonen som ironiens offer og den latterrealiserende impliserte leserposisjonen for å realisere verkets underliggende verdigrunnlag. Innenfor Löwenthals analyse kan denne motsetningen oppheves dersom leseren både demaskerer forfatterens verdier og samtidig anerkjenner hans reaksjonære samfunnskritikk. Her er det anerkjennelsen i seg selv som det hefter de største betenkelighetene ved; til gjengjeld for sin anerkjennelse får leseren utstyre seg med de samme ideologiske attributtene som den impliserte leseren nikker til i Hamsun-illusjonen.

Derved kan leseren fra småborgersjiktet opphøye seg selv til helt gjennom sin tilslutning til Hamsun-verdier som ekthet og styrke, fruktbarhet og manndomsutlevelse, og ved å opprette ideologiske forbindelser til natur og jord, slekt og kjønn. Dette forutsetter dog at leseren samtidig må forakter seg selv og sitt skuffende liv som noe svakt og fremmed som er historien uvedkommende. Den ideologiske formidlingen i Sværmere står dermed frem som et spill mellom en dominant, sadistisk forfatter og en leser med sadomasochistiske trekk. I psykoanalytiske termer skjer dette ved at leseren realiserer forfatterens estetisk maskerte meninger fra verkets ideologiske underbevissthet, og anerkjenner dem ved en fortrengning av det moralsk uakseptable i denne ideologien til sin egen underbevissthet.

En slik splittelse er til forveksling lik den dominerende dobbelsportradisjonen i den norske Hamsun-kritikken – kritikeren realiserer verkets estetiske storhet ved å fortrenge dets moralsk uakseptable verdier. Splittelsen mellom kritikerens ensidige valg av illusjonens form (den estetiske maskeringen av mening i underbevisstheten) fremfor sin bevissthet om Knut Hamsuns ideologiske ståsted i forståelsen av hans verk, fremstår i et psykoanalytisk perspektiv som grunnleggende usunn – når underbevisstheten har nedkjempet bevisstheten i et individ, kan motsetningen dem imellom utvikle seg til en patologisk tilstand.

Dersom Sværmere er representativ for Hamsuns forfatterskap, synes dette å være en diagnose som også kan passe på den dominerende dobbelsportradisjonen i den norske Hamsun-kritikken.

Bedre vurderingspraksis i norskfaget?

Et innspill til en mer forutsigbar, etterprøvbar og enhetlig bedømming av like prestasjoner i norskfaget.


Våren 2007 iverksatte Utdanningsdirektoratet prosjektet Bedre vurderingspraksis. Denne artikkelen skal omhandle norsklærerens vurdering av elevbesvarelser i lys av dette prosjektets mål og problemstillinger for norskfaget. Herunder faller krav til norsklærernes vurderingsargumentasjon. I artikkelen reises det også kritikk av Utdanningsdirektoratets egen begrepsbruk, som fremmer relativisme i vurderingen.

De to hovedmålsettingene for Bedre vurderingspraksis-prosjektet har vært å gjøre gjeldende vurderingsforskrift tydeligere, samt å legge grunnlag for en mer faglig relevant og rettferdig vurdering av elevenes arbeid. Som ett av 78 læresteder har Kongsbakken videregående skole i Tromsø deltatt i prosjektet med utredning av vurderingskriterier eller kjennetegn på måloppnåelse i matematikk og norsk. (Utdanningsdirektoratet har valgt å bruke benevnelsen ’kjennetegn’ i stedet for ’kriterier’, men slår selv fast at begrepenes innhold og funksjoner er de samme (Utdanningsdirektoratet 2007: 9 og 2008: 5).)

Med utgangspunkt i denne deltakelsen vil jeg gi en beskrivelse av overordnede, nasjonale kjennetegn eller kriterier som kan bidra til presise vurderinger i norskfaget. I utredningen av kriterier og begreper bygger jeg på Monroe C. Beardsleys kriteriebaserte estetikkteori fra 1958, relansert i 1981, og gjort tilgjengelig for norske kritikere av Per Thomas Andersen i 1987.

Utgangspunkt og tese
Som et resultat av debatten om norsk skoles dårlige resultater i internasjonale undersøkelser har også interessen for skolenes vurderingspraksis økt. Med utgangspunkt i PISA-undersøkelsene gjør Utdanningsdirektoratets rundskriv ”Elevvurdering i Kunnskapsløftet” (2006) rede for noen sentrale funn fra norsk og utenlandsk forskning om den faglige tilbakemeldingens betydning for læringsutbyttet.

Det omfattende KAL-prosjektet (”Kvalitetssikring av læringsutbyttet i norsk skriftlig”) har i så måte generert så vel metoder som materiale som direktoratet kan bygge på i forsøket med å forbedre vurderingspraksisen også i den videregående skolen. Prosjektet evaluerte arbeidet etter norskplanen i L 97 ved å undersøke læringsutbyttet i norsk skriftlig etter endt tiårig grunnskole, og ved å undersøke norsksensuren ved grunnskoleeksamenen som kvalitetsvurdering.

Med grunnlag i Monroe C. Beardsleys estetikkteori har jeg tidligere vist hvordan sju overgripende kriterier og begreper kan være dekkende for vurdering av elevens skriftlige tekster (Gaare 1993, 1994). Tesen er at få, overgripende kriterier vil være håndterlige i bruk i et nasjonalt vurderingsfellesskap som produserer rettferdige vurderingsresultater i norsk. Med ”rettferdig” menes at kriteriene bidrar til at vurderingene blir forutsigbare og etterprøvbare, og at like tilfeller behandles likt.

Slike overgripende kriterier må kunne være nyanserende premisser i en karaktervurdering av en hvilken som helst elevbesvarelse. Det vil si at kriteriene også gir norsklæreren et sett begreper til å si noe presist om elevbesvarelsen ut fra forventninger til hvilke som helst sjangrer (”Skriv et essay om…”), oppgavetyper (”Gjør rede for argumentasjonen i…”) og analyseobjekter (”Tolk diktet i lys av bildet…”). Heri ligger også etterprøvbarheten.

Kvalitetskategorier og vurderingskriterier
Monroe C. Beardsley utviklet et system av kriterier som kan anvendes til å beskrive det produktet som underkastes vurdering, for på den måten å holde fast ved produktet og oppnå en større klarhet i vurderingen. Jeg vil understreke at fremstillingen min ikke er en redegjørelse for en helhetlig metodikk for norskfaglige vurderinger, men prinsipper som kan legges til grunn for vurderinger av elevenes skriftlige arbeider.

Min tilpasning av kriteriene er knyttet til norsklærerens vurdering av forhold som angår etisk-kognitive og estetiske kvaliteter sider ved teksten. I kategorien ”besvarelsens etisk-kognitive kvaliteter” er det tre kriterier: kunnskap, holdning og utvikling. I kategorien ”besvarelsens estetiske kvaliteter” regner jeg med fire kriterier: utdypning, oppbygning, intensitet og språk.

I den følgende redegjørelsen for Beardsleys kriterier bruker jeg eksempler fra en vurdering av et skriftlig fordypningsemne i norsk på Vg 3 i det studiespesialiserende utdanningsprogrammet. Jeg oppgir Beardsleys kriteriebenevnelse i parentes (Beardsley 1981: 456-470).

Besvarelsens etisk-kognitive kvaliteter
Vurderinger av elevbesvarelsen etter kunnskapskriteriet (a cognitive value to X) er rettet mot det kunnskapstilfanget og den tankekraften som besvarelsen representerer:

- I fordypningsemnet anvender du relevant faktakunnskap om Knut Hamsun i en refleksjon som avklarer det problematiske forholdet mellom dikterens reaksjonære ideologi og hans høyt verdsatte skrivekunst med utgangspunkt i Den siste glæde og Markens grøde.

Kunnskapsvurderingen sondrer klart mellom vurdering av elevens formidling av fakta (reproduksjon) og hans anvendelse av denne i en selvstendig refleksjon. Her vil en ren gjengivelse av fakta fra kildegrunnlaget maksimalt kunne gi karakteren 4; for å oppnå de høyeste karakterene må faktakunnskapen problematiseres gjennom en problemstillingsstyrt refleksjon.

Holdningskriteriet (a moral value to X) anvendes på sin side til å gi vurderinger av moralsk, politisk eller sosial art som er relaterte til holdninger i besvarelsen:

- Argumentasjonen din mangler den nøytrale beskrivelsens pro et contra-balanse, men dette kan forsvares ut fra den stillingtaken til Hamsuns verdisyn som du åpent og kritisk tilkjennegir besvarelsen igjennom.

Holdningskriteriet bør brukes deskriptivt for å unngå at trivielle betydninger knyttet til moral og politikk gjør seg gjeldende i vurderingen. Ingen elever skal straffes karaktermessig for det moralsk-politiske standpunktet de inntar, men det betyr ikke at jeg anerkjenner hvilket som helst moralsk eller politisk synspunkt. Jeg vil bekjempe uakseptable elevstandpunkter med andre midler enn norskkarakteren, som gjennom samtalen etterpå.

Vurdering etter utviklingskriteriet mangler den avgrensningen som de øvrige kriteriene i og for seg forutsetter. Vurdering av elevens utvikling med grunnlag i hans skriftlige tekster har derfor etter mitt syn størst relevans for underveisvurderinger. Det vil være vurderinger av en elevs besvarelse i forhold til undervisning som er gitt, tidligere besvarelser, faglig utvikling, innstilling til faget, sosial og faglig funksjon på klasse- og gruppenivå, individualitet og selvstendighet:

- Fordypningsemnet ditt bekrefter den fremgangen du har hatt i produksjonen av verdiorienterte essay. Denne gangen lykkes du bedre i å forankre påstandene i relevante eksempler, og det styrker så vel tekstens etos som dens logos betraktelig. […] - fordypningsemnet har ellers et kunnskapsnivå som overgår det man normalt kan forvente på dette nivået.

Selv om utviklingskriteriet gjør seg gjeldende som generelle forventninger til elevene om modenhets- og kunnskapsnivå som uttrykkes i kompetansemålene på gitte trinn og kurs, vil det virke som et individuelt vurderingskriterium. Vurderingen av elevens individuelle utvikling må balanseres mot et forventet nivå i henhold til de aktuelle kompetansemålene som normativt vurderingsgrunnlag. Dette er i tråd med Utdanningsdirektoratets definisjon av kjennetegnbasert vurdering som noe annerledes enn norm- og grupperelaterte vurderinger, hvor elevene rangeres innbyrdes etter gruppens samlede statistiske resultater (Utdanningsdirektoratet 2008: 5).

Besvarelsens estetiske kvaliteter
Besvarelsens estetiske kvaliteter vurderes av Beardsley ut ifra tre forhold: utdypning, oppbygning og intensitet. Utdypningskriteriet (the complexity or simplicity of the work) blir brukt til å beskrive besvarelsens tekstlige nivåer og tolkningsmuligheter. Typiske uttrykk for unyanserte utsagn som er kompleksitetsvurderende, er bruk av subjektivistiske adjektivmetaforer av typen rik, dyp, tynn, svak.

Utdypningskriteriet har nær sammenheng med kunnskapskriteriet, all den tid det bare er en kunnskapsbasert refleksjon som kan utrede saksområdets kompleksitet med grunnlag i oppgavens problemstilling. Samtidig vil utdypningens kvalitet være nært forbundet med krav til logikk og argumentstruktur fra oppbygningskriteriet:

- Du innfrir problemstillingens forventninger gjennom din beskrivelse av uttrykk for fascisme i Hamsuns liv og diktning med utgangspunkt i politiske Hamsun-utsagn og din lesning av Den siste glæde og Markens grøde. Bruken av sekundærlitteratur styrker uansett tekstens logos, og gir din lesning en solid forankring i litteraturkritikken. Når det gjelder ditt forsøk på å dokumentere dobbelmoralen i norsk hamsunkritikk, er det imidlertid tydelig at du mangler både kilder og kjennskap til hamsunkritikken. På dette punktet fremstår redegjørelsen som generell og overfladisk (synsing), all den tid du refererer til rådende fordommer heller enn til kilder med autoritet. Dette forringer likevel ikke tekstens solide etos - fordypningsemnet har ellers et kunnskapsnivå som overgår det man normalt kan forvente på dette nivået.

Når besvarelsens oppbygning (the degree of unity or disunity of the work) skal vurderes, utsetter man den gjerne for forventninger som er knyttet til sjangervalg. Dette kriteriet kan brukes til å beskrive besvarelsens orden, men kan med hell differensieres i flere kriterier som samsvarer med retorikkens dispositio-forventninger:

- Fordypningsemnet ditt tilfredsstiller kravene til en helhetlig disposisjon med innledning, hoveddel og avslutning. Det innledende sitatet fra Den siste glæde er et anslag som slår an tonen samtidig som det fanger det verdimessige ståstedet hvorfra argumentene i hoveddelen formuleres - flott! Dette anslaget etterfølges av en kort og konsis lokalisering av hamsundebatten med en etterfølgende presis problemstilling. Denne utdyper du på tre felt: Uttrykk for fascisme i Hamsuns politiske utsagn, uttrykk for fascisme i hans diktning, og til slutt hvordan den norske hamsunkritikken har forholdt seg til dette på. Dette siste danner så utgangspunkt for en konklusjon som tydelig refererer til den innledende problemstillingen. Den siste setningen din, som fanger Hamsun som en hulder i hans egen ideologiske jordhaug gjennom allusjonen til diktet i Den siste glæde, slutter ringen perfekt.

I forhold til dette kriteriet har besvarelser som oftest et marginalt slingringsmonn, særlig i sluttvurderinger: Om oppgaveteksten presiserer at det skal skrives et essay, bør besvarelsen oppfylle konvensjonelle oppbygningsforventninger fra sensorenes tolkningsfellesskap, og ikke være et eksperiment med sjangeren. Grunnen til dette er at den eksterne sluttvurderingen foregår uten korrespondanse med elevens individuelle utviklingslinjer. Eksperiment i en eksamensbesvarelse kan følgelig få fatale følger for eleven.

Det tredje estetiske kriteriet anvendes til å vurdere besvarelsens intensitet (the intensity or lack of intensity). I slike vurderinger belyses besvarelsens evne til å holde leseren ”fanget”, hvilket vil si hvor interessant eller spennende besvarelsen er. Intensitetskriteriet har subjektivistiske trekk, men disse kan reduseres ved at norsklæreren bruker vurderingsmomenter fra andre kriterier til å underbygge hva det er ved teksten som fremmer eller hemmer intensitet:

- Det som i særlig grad gjør teksten din levende, er den grundige underbyggingen av påstander med sitater fra Hamsun. Samtidig er det åpenbart at din stillingtaken til Hamsun tilfører argumentasjonen et engasjement som fremhever motsetningene i hamsunkritikkens tradisjon. Denne spenningen baseres samtidig på en saklig redegjørelse for motsetningen, eller som du skriver, schizofrenien, i Norges forhold til Knut Hamsun. Den systematiske argumentasjonen, sammenhengen i tekstens dispositio, samt det (nesten) feilfrie og varierte språket, bidrar til at leseren fanges og føres lett gjennom utredningen.

I slike vurderinger kan den som vurderer lett bli unyansert. Det skjer ved at hun gir uttrykk for sin begeistring, eller manglende sådan, i stedet for å gi en faglig vurdering av hva det er som gjør besvarelsen til spennende eller lite interessant lesning. I nyanserte vurderinger av besvarelsens intensitet kan norsklæreren konsentrere seg om hvordan bruken av retoriske virkemidler i komposisjon, stil og språkbruk fungerer. Tekstens informasjonstetthet har også betydning for leseropplevelsen gjennom forholdet mellom redundans og ny informasjon.

Ettersom Beardsley befatter seg med kritikk av verk som har vært igjennom en redaksjonskontroll, er ikke ortografi, tegnsetting og liknende formalia en del av vurderingen på samme eksplisitte måte som i norsklærerens kritikk. Jeg har derfor valgt å legge et språkformelt kriterium til Beardsleys seks kriterier. Gjennom språkkriteriet skal vurderingen uttrykke formelle krav til syntaks, ordvalg, rettskrivning, tegnsetting, korrektur og konvensjoner fra stilistikk og retorikk knyttet til tekstens språk og lesbarhet:

- Språket ditt er informativt i den forstand at du bruker en dekkende og presis terminologi. Videre er du flink til å variere setningsbygningen og ordvalget. Imidlertid viser du en viss usikkerhet i tegnsettingen, og da fortrinnsvis ved foranstilte leddsetninger som innledes med konjunksjon. Dette gjelder også ved innskutte som-setninger hvor ”som” er strøket og underforstått.

Argumentasjonskrav til norsklæreren
I det ovenstående ligger det nedfelt implisitte krav til vurderinger etter kriterier. For det første må den som vurderer være seg sin kriteriebruk bevisst, og for det andre er det en tungtveiende forutsetning hos Beardsley at kriterierelaterte vurderinger ikke bør være normative dommer. Norsklæreren undergraver sin faglige autoritet dersom hensikten med underveisvurderinger er å dømme om besvarelsen er god eller dårlig, fremfor å beskrive for eleven hva det er ved besvarelsen som gjør den god eller dårlig.

Denne påstanden finner jeg belegg for i Beardsleys § 24, ”Reasons and Judgments”, i kapittel X i Aesthetics. Beardsley tar her utgangspunkt i de problemene som er knyttet til normative utsagn i kritikerens vurderinger. Dette er overførbart til norsklærerens kritikerfunksjon overfor elevbesvarelser. Utsagn om at innholdet ikke holder, at besvarelsen bare er halvferdig, altfor ensidig i sin argumentasjon og så videre, kan ikke anvendes som argumenter om besvarelsens verdi. Begrunnelsen for dette er at det benyttes begreper med lav presisjon og et derav følgende vidt meningsinnhold.

I slike utsagn er det ikke besvarelsen man uttaler seg om, men snarere sitt eget normsett, noe som gir argumenter til Northrop Fryes postulat om kritikeren: ”When he evaluates, he is talking about himself” (Frye 1970: 68). Beardsleys ideal er at verdivurderende utsagn skal gi nyansert informasjon om vurderingsobjektet, ut ifra hva Beardsley kaller ”good-making” eller ”bad-making”. På norsk kan vi betegne dette som motsetningen mellom tekstens styrkende og svekkende egenskaper: ”[…] we might say that firmness without hardness is a good-making feature, and worminess a bad-making feature, of apples.” (Beardsley 1981: 464)

Den som vurderer, bør altså avstå fra å felle relative dommer og heller få teksten til å kommunisere sin egen styrke eller svakhet. Dette må kritikeren sette inn i en årsakssammenheng. Beardsley etterlyser her en bevissthet som skiller mellom vurderende utsagn som er relaterte til teksten, og kritikerens domfellelser på grunnlag av subjektive normer. Konkret betyr dette at normative utsagn med basis i norsklærerens ”smak” ikke er akseptable i vurderinger av elevers tekster.

I § 25, ”The Nature of Critical Argument”, settes vurderingen inn i et argumentasjonsperspektiv. Her understrekes sterkt behovet for nyanseringer i vurderingene. Jo mer unyanserte utsagnene som utgjør premissene for konklusjonen er, jo mer relativ blir vurderingen. Utsagnenes karakter bestemmes av det begrepsapparatet som er tilgjengelig for kritikeren. Alle som leser anmeldelser av film, musikk og litteratur, er kjent med de vanligste i så henseende: god, dårlig, engasjerende, intetsigende og så videre.

Karakteristikker av denne typen er som oftest uttrykt ved hjelp av subjektivistiske adjektiver, med andre ord termer med en antatt karakteriserende funksjon; antatt fordi de tilhører en karakteriserende ordgruppe, men termene må sies å være innholdsløse i seg selv. Deres referanse eller signifikat kan ikke etterprøves av andre enn kritikeren selv, noe som gjør at utsagnene bare får subjektiv gyldighet.

Informasjon om det estetiske objektets karakter kan bare gis i form av utsagn som retter seg imot de kvalitetene i det estetiske objektet som er ”good-making” eller ”bad-making”, hevder Beardsley.

I konflikten mellom subjektivitet og objektivitet er dialogens spørsmål-svar-struktur et alternativ. De spørsmålene som leseren stiller til teksten, må være formet slik at de ikke gir relative svar. ”Er dette en god tekst?” vil avføde et relativt svar, mens ”Hva gjør denne teksten god?” vil ha et større potensial for et meningsfylt svar.

Argumentasjonsteknikken inngår i et tredje krav til bruk av kriterier i vurderingen: Kriteriene kan ikke anvendes som premisser i en argumentasjon som skal verifisere en klar, men unyansert konklusjon. Premissene kan heller ikke utgjøres av kriteriekategorier som er forskjellige fra det eller de kriteriene som utgjør konklusjonen. Det vil derfor ikke være argumentasjonsmessig logisk å formulere konkluderende verdivurderinger av for eksempel tekstens estetiske kvaliteter med basis i andre kriterier enn de estetiske. I norsklærerens praksis er dette imidlertid et fravikelig krav, som vist i redegjørelsen for utviklings- og intensitetskriteriet; helhetsvurderinger fordrer en syntetisering av delargumenter.

Utdanningsdirektoratets veiledninger for norsklærere i Kunnskapsløftet
La oss avslutningsvis se hvordan Utdanningsdirektoratets vurderingsveiledninger for Kunnskapsløftet responderer på de krav til saklighet, nyanser og argumentasjon som er stilt ovenfor.

Utdanningsdirektoratet har utviklet tre sentrale veiledninger til bruk for norsklæreres vurderinger som jeg vil underlegge kritikk med utgangspunkt i Beardsleys estetikkteori. Her vil jeg også komme med forsiktige forslag til forbedringer som muligens kan ivareta argumentasjonsmessige saklighetskrav. Selv om disse ikke vil gjøre vurderingene mer objektive i vitenskapsteoretisk forstand, vil de kunne gjøre vurderingene mindre subjektive, og dermed mer etterprøvbare for elevene og deres foresatte.

Den første vurderingsveiledningen er Utdanningsdirektoratets redegjørelse for tallkarakterenes innhold ut fra forskriften til opplæringsloven (Utdanningsdirektoratet 2008: 4). Bruken av relative innholdsreferanser gjør at den som skal utføre vurderingen, får stor frihet til å tilføre mening (signifikat) både til gradsuttrykkene (signifikantene ‘svært låg’, ‘nokså’, ‘mykje’), og til kvalitetsuttrykkene (signifikantene ‘låg’, ‘god’, ‘framifrå’). Samtidig er dette grader som er vesentlig å bestemme for å kunne formidle presise tilbakemeldinger og forventninger om kvalitet og individualitet til eleven. Gauss-kurvens dager er definitivt forbi (Utdanningsdirektoratet 2007: 9).

Dei enkelte karaktergradane har dette innhaldet:
a) Karakteren 1 uttrykkjer at eleven har svært låg kompetanse i faget.
b) Karakteren 2 uttrykkjer at eleven har låg kompetanse i faget.
c) Karakteren 3 uttrykkjer at eleven har nokså god kompetanse i faget.
d) Karakteren 4 uttrykkjer at eleven har god kompetanse i faget.
e) Karakteren 5 uttrykkjer at eleven har mykje god kompetanse i faget.
f) Karakteren 6 uttrykkjer at eleven har framifrå kompetanse i faget.

Slik bruk av subjektivistiske adjektiver må nødvendigvis gi upresise vurderinger. Hvor lavt er et tre? Hvor godt er et eple? Hvor fremragende er en idrettsprestasjon? Her nøyer jeg meg med å slå fast at det nasjonale begrepsapparatet som Utdanningsdirektoratet mener skal standardisere vurderingsuttrykkene og kvantifisere elevenes resultater, er utpreget relativistisk. Karakterdefinisjonene fremmer derfor ikke en logisk argumentasjon i seg selv.

(Er forresten ikke signifikantene ’1’ og ’svært låg’ ekvivalenter med ulik form, men med samme innhold i dette spesielle språkspillet? Slik at setningene dermed blir tautologier av typen ”eplets rødhet uttrykker at eplet er rødt”? Dette er et språklig problem vi bare kan leve med dersom begrunnelsen for karakteren er i tråd med kravene til argumentasjon som Beardsley stiller til kritikeren.)

Den andre veiledningen er matrisen ”Kjennetegn på måloppnåelse til sentralt gitt skriftlig eksamen, norsk og samisk førstespråk” (Utdanningsdirektoratet 2008: 9). Veiledningsmatrisen har en inndeling i to estetiske kategorier (”Språk og tekst”, ”Kildebruk”) og to etisk-kognitive kategorier (”Analyse og refleksjon”, ”Språk og kultur”) som i og for seg reflekterer norsklæreplanens hovedområder.

Det man ved første blikk kunne anta var nyanserte kjennetegnbeskrivelser under de fire kjennetegnkategoriene, viser seg imidlertid å være relativistiske kvalitetsforventninger som er nært beslektet med karakterbeskrivelsene. De følgende eksemplene er fullt ut representative i så henseende:

Kjennetegnkategori ”Språk og tekst”:
Karakter 5 og 6 krever at teksten er ”et utfyllende og relevant svar på oppgaven”.
Karakter 3 og 4 krever at teksten er ”et relevant svar på oppgaven”.
Karakter 1 og 2 krever at teksten er ”delvis relevant som svar på oppgaven”.

Kjennetegnkategori ”Språk og kultur”:
Karakter 5 og 6 krever ”at eleven har oversikt over historiske utviklingstrekk og samspill mellom tekster og andre kulturelle ytringer”.
Karakter 3 og 4 krever ”at eleven har kjennskap til historiske utviklingstrekk og samspill mellom tekster og andre kulturelle ytringer”.
Karakter 1 og 2 krever at ”eleven har delkunnskap om historiske utviklingstrekk og samspill mellom tekster og andre kulturelle ytringer”.

I henhold til de ovenstående argumentasjonskravene vil slike utsagn være uten umiddelbar mening for elever og foresatte som søker svar på hvordan elevprestasjonene forholder seg til læreplanforventninger i norskfaget. Først når norsklæreren formulerer faglig nyanserte, kriterie- eller kjennetegnbaserte argumenter i tråd med Beardsleys krav for å sannsynliggjøre karakterens berettigelse, vil karakterbeskrivelsen få mening.

Den tredje veiledningen er Utdanningsdirektoratets ”Vurderingsskjema til eksamenssensur, norsk og samisk førstespråk” (Utdanningsdirektoratet 2008: 10). Dette skjemaet er kjent av norsklærere som har vært sensorer til skriftlig eksamen de siste ti årene. Det nye er at det er lagt til en egen rubrikk for den nye eksamenssjangeren kortsvar.

Skjemaet fungerer nyanserende for den som vurderer, men her som i Utdanningsdirektoratets øvrige veiledninger, bygger kvalitetsangivelsen på relativistiske karakterdefinisjoner. Det skjemautkastet som forelå primo januar 2009, ivaretok dessuten ikke forventninger til oppbygning i kortsvarsbesvarelser.

Forsiktige forslag fra praksisfeltet
I underveisvurderinger vil det være lærerikt for elevene om de får opplæring i norsklærerens faglige vurderingssystem, for gjennom forståelse av vurderingen å kunne se sine sterke og svake sider i lys av faglige forventninger fra læreplanen. En vesentlig bivirkning av å gi elevene opplæring i å vurdere etter kriterier, er at de får kunnskaper og begreper som kan gjøre dem i stand til selv å formulere nyanserte vurderinger, det være seg av egne og andres tekster, film og kunst generelt.

I den forbindelse har jeg anvendt et skjema med de sju kriteriene fra Beardsleys estetikkteori. I vurderinger av elevtekster korresponderer vurderingsskjemaet med korte, kriteriebaserte kommentarer som anføres i margen på besvarelsen. Skjemaets funksjon er å sammenfatte disse, å beskrive innholdsreferanser for kriteriene, og å fastslå besvarelsens delkarakterer ut fra hvert kriterium.

Avslutningsvis formidler det en helhetsvurdering som angir hvilke kriterierelaterte vurderinger som har størst relevans for vurderingen av den aktuelle teksten, og dermed hvilke kriterier som veier tyngst for den endelige karakterfastsettelsen:

A. Besvarelsens estetiske kvaliteter
1. Utdypning: Problematisering og utdypning i henhold til emne og problemstilling.
2. Oppbygning: Besvarelsens oppbygning, argumentasjonsteknikk og logikk.
3. Intensitet: Besvarelsens lesverdighet (inkl. utforming) og spenning.
4. Språk: Setninger, ordvalg, rettskrivning, tegnsetting og korrektur.

B. Besvarelsens etisk-kognitive kvaliteter
1. Kunnskap: Kunnskapsanvendelse og tankekraft i fremstillingen.
2. Holdning: Relevant anvendelse av holdninger og begrunnet inntakelse av standpunkt i fremstillingen.
3. Utvikling: Besvarelsen som uttrykk for faglig nivå og utvikling.

C. Helhetsvurdering som angir avveining mellom kriterier.

I tråd med Kunnskapsdepartementets og Utdanningsdirektoratets uttrykte forventninger til Bedre vurderingspraksis-prosjektet må vi som forvalter norskfaget, etablere en sterkere bevissthet om prinsipper og normer som har innvirkning på våre vurderinger av elevbesvarelser. Utdanningen av norsklærere må både være en fagutdanning og en sosialisering inn i et faglig tolkningsfellesskap, der forutsigbarhet og lik behandling av like tilfeller i vurderingen står sentralt.

I dette tolkningsfellesskapet vil det være en rekke uskrevne regler for hva som er riktig fremgangsmåte, for hva som er gyldige og ugyldige premisser. Innenfor dette faglig sosialiserende perspektivet burde så kommende norsklærere lære om hvilke formelle og faglige retningslinjer som gjør seg gjeldende i vurderingen i norsk.

Med formelle retningslinjer mener jeg de som er formulert i læreplanen, forskrifter, veiledninger og rundskriv med grunnlagsdokumenter (lovforarbeider, stortingsmeldinger, forskningsrapporter). Disse kompletteres av sensorers praksis og det daglige vurderingsarbeidet på den enkelte skole, samt av innspill fra fagvitenskapelige miljøer innenfor norskfagets didaktikk gjennom kurs og faglitteratur.

De faglige retningslinjene vil være de (uskrevne) normene og konvensjonene for anvendelse og vekting av formelle retningslinjer som daglig anvendes av norsklærere. Det vil være bekymringsfullt om anvendelsen og vektingen av formelle retningslinjer skjer i en praksis preget av tilfeldighet og ulikhet, slik det fremgår av Skolerapport 2 fra Bedre vurderingspraksis-prosjektet (Throndsen 2009: 13). En slik vilkårlighet er uønsket, all den tid denne vil undergrave muligheten for at de faglige retningslinjene skal kunne danne en enhetlig og forutsigbar vurderingspraksis, slik de formelle retningslinjene forutsetter.

Utdanningsdirektoratet må holde trykket oppe i arbeidet med å forbedre kvaliteten på vurderingspraksisen, og det må skje i samarbeid med de høyere lærestedene og skoleeierne. Disse kan i fellesskap legge til rette for en enhetlig opplæring i vurdering og en systematisk, faglig sosialisering av norsklærere innenfor vurderingsfeltet.

Det vil sikre konsistente nasjonale og lokale tolkningsfellesskap av norsklærere og gi en norsklærerstand som er innforstått med gjeldende prinsipper for kriterie- og kjennetegnbruk. Funn i Skolerapport 2 bekrefter i så måte at norsklærere fremdeles har et stykke vei å gå når det gjelder innsikt i sentrale begreper og prinsipper for vurdering som Utdanningsdirektoratet legger til grunn (Throndsen 2009: 3).

I tillegg vil selvsagt fortsatt forskning innenfor fagfeltet norskfaglig skriving og evaluering i forlengelse av KAL-prosjektet og annen empirisk forskning, være en forutsetning for en bedre nasjonal vurderingspraksis. Norsklærere må ha kunnskap om sin egen praksis før de kan forbedre den.

Konklusjon. Bedre vurdering i praksis
Elevene vet at de er under konstant vurdering, og de har krav på så nyanserte vurderinger som mulig. Utgangspunktet er at den som vurderer, må ha tilstrekkelig faglig kompetanse, men også at hun forstår hvordan hun vurderer og hva hun vurderer. Med tanke på norsklærerens faglige autoritet er det viktig at hun kan forsvare sine vurderinger, ved at disse kan etterprøves.

Faglige vurderinger i norsk må derfor være nyanserte og om ikke fullt ut objektive, så beskrivbare. Dette kan skje ved at norsklæreren blir sin bruk av vurderingskriterier bevisst, og gir argumentasjonslogiske vurderinger som har til hensikt å gi faglige beskrivelser av hva det er som gjør en tekst god eller dårlig. En slik praksis vil kunne bidra til at norsklæreren selv blir mindre fremtredende – både i hennes egne vurderinger og debatten etterpå.

Skal man forvente at det skal skje en rettferdig, det vil si en forutsigbar, etterprøvbar og lik bedømming av like prestasjoner i norskfaget, må det forutsettes å eksistere et sterkt faglig tolkningsfellesskap blant norsklærere. I dette fellesskapet utvikles og videreføres vurderingsprinsipper som gjør og skal gjøre seg gjeldende for norskfaget.

Dette tolkningsfellesskapet må da ha et vurderingsspråk som er felles, og her kan de overgripende kriteriene komme til sin rett. En bedre vurderingspraksis blir da også en bedre tolkningspraksis. I en slik praksis må kriteriebaserte eller kjennetegnrelaterte vurderinger vektes i helhetlige vurderinger av det enkelte tilfellet innenfor norsklæreplanens nasjonalt normerende forventningshorisont.

I så henseende vil kjennetegn på at Bedre vurderingspraksis-prosjektet i seg selv har vært vellykket, være at det for det første skaper forutberegnelighet for elevene, og at det for det andre etablerer et kommunikasjonsfellesskap innen vurderingsfeltet som også inkluderer elevene. Dette skjer ved at vurderingen trekkes inn i produksjonen; underveisvurdering blir forstått som formidling av forventninger til elevens produksjon heller enn dommer over denne.

Da blir vurderingen i norskfaget noe ganske annet enn en domfellelsesakt der norsklæreren skal skille skitt fra kanel på relativistiske premisser. Det skulle også kunne overflødiggjøre problemstillingen ”en mer faglig relevant og rettferdig vurdering av elevenes arbeid” så vel for prosjektet Bedre vurderingspraksis som for norsklærernes samlede vurderingspraksis i norsk skole.


Litteratur
Andersen, P. T. (1987). Kritikk og kriterier. Vinduet 3, 17-25.
Beardsley, M. C. (1981). Aesthetics. Problems in the Philosophy of Criticism. (Second Edition). Indianapolis – Cambridge: Hackett Publishing Company, Inc.
Frye, N. (1970). The Stubborn Structure: Essays on Criticism and Society. Ithaka, NewYork: Cornell University Press.
Gaare, O. (1993). Om vurdering og omvurdering. Norsklæreren 1, 23-28.
Gaare, O. (1994). NSE, norskeksamen og ny norsklæreplan. Norsklæreren 2, 17-21.
Stokke, K. H. m.fl. (2008). Skolerapport 1. Evaluering av modeller for kjennetegn på måloppnåelse i fag i prosjektet ”Bedre vurderingspraksis”.
Throndsen, I. m.fl. (2009). Skolerapport 2. Noen resultater fra intervju og spørreundersøkelse
i evalueringen av prosjektet Bedre vurderingspraksis.
Utdanningsdirektoratet. (2007). Bedre vurderingspraksis.
Utdanningsdirektoratet. (2006). Elevvurdering i Kunnskapsløftet.
Utdanningsdirektoratet. (2008). Vurderingsveiledning til eksamen i norsk og samisk førstespråk, Vg 3.

Er norskhet en kanonisk kvalitet?

Innlegg i paneldebatten om LNUs sakprosakanon på LNUs landskonferanse i Tromsø 20. - 21. mars 2009.

Med grunnlag i de forventningene om språklig kvalitet som finnes i så vel retorikkens klassiske imitatio-fordring som i norskfagets tradisjon, ser også jeg gode faglige grunner til å bruke enda mer forbilledlig sakprosa på norskfagets læringsarena. Stor takk da til Astrid Kleiveland, Kirsten Kalleberg og de lyse hoder i kanoniseringsutvalget for den anledningen de har gitt oss til å reflektere over dette.

Det er flere tanker som slår meg når jeg gransker tekstutvalget, underfundige tanker som det blir meningsløst å lansere på tre minutter; jeg trenger minst 45. Jeg har derfor valgt å spisse mitt innlegg gjennom to aspekter ved utvalget, det norske og det samtidige, gjennom et motsetningsfylt perspektiv som vel skulle samsvare med kanonprosjektet i seg selv: å skulle tjene fremskrittet gjennom å vende seg mot fortiden.

Dette gjør jeg med den samme fatalistiske erkjennelsen av historien som Walter Benjamin så berømt uttrykker i møtet med Paul Klees bilde Angelus Novus, i formuleringer som dere kanskje heller kjenner igjen fra sangen ”The Dream Before” av den postmodernistiske sangengelen Laurie Anderson:

Hans ansikt er vendt mot fortiden. Hvor vi ser en kjede av begivenheter foran oss, ser han en katastrofe i ferd med å stable vrakgods på ruiner til de når opp til føttene hans.

Hvis han bare kunne bli igjen og vekke de døde og sette sammen bitene av det som er blitt knust! Men en storm blåser fra Paradis og tvinger vingene hans med en slik kraft at han ikke lenger kan folde dem sammen.

Denne stormen driver ham uimotståelig mot fremtiden, som han har ryggen vendt mot, mens haugen av avfall ved føttene hans vokser opp mot himmelen. Denne stormen er det vi kaller fremskritt.

Om den foreliggende sakprosalisten er vendt mot forlatte stadier av samfunnsutviklingen, som Walter Benjamins engel, så vil historien vise om listen har vinger som kan bære den i den fremskrittsstormen som norskfaget vel først og fremst skal understøtte.

For meg er en litteraturkanon et utvalg av det beste etter etiske og estetiske kvalitetskriterier, slik Jonas Bakken demonstrerte i sin forelesing om retorisk skrivepedagogikk i går. I norskfagets tradisjon har vi likefullt valgt tekster ut fra deres norskhetsuttrykk; norskhet har vært en egen verdi ved den skjønnlitterære kanonen – nasjonallitteraturen - som har dominert norskfaget i realskole, gymnas og videregående skole.

Dersom en sakprosakanon for skolen skal være et utvalg av det beste av skrivekunst etter etiske og estetiske kriterier, hvor plasserer vi da det norske ved denne kanonen; hvorfor skal norskhet være en verdi å regne med også i sakprosaen?

I læreplanen finner jeg ikke denne eksklusive forventningen, men heller at forestillinger om det norske også skal utstyres med internasjonale perspektiver. Videre uttrykker læreplanen forventninger om bruk av nordiske, samiske og europeiske tekster, i oversettelse. Jeg nevner i fleng norskhetsmotiver fra samtidslisten:

* heipipelerke i den norske fjellheimen
* den norske dronninga i den norske naturen
* det norske fotballandslaget (under Drillo-tiden, vel å merke)
* den norske grunnskolen
* den norske innvandringsdebatten (på harrytur til Sverige)
* den norske litteraturen (bankebrettvarianten)
* det norske kongehuset gifter seg
* en neger i Norge-opplevelse
* en nynorsk i Norge-opplevelse, altså målstriden
* den norske lovgivningsprosessen i særegen Senterparti-variant
* den norske vinteren i form av snø

Dette utgjør elleve av tjue samtidstekster, og kan bare forstås ut fra det moderne, norske nasjonsbyggingsprosjektet som vi har lagt bak oss. Spørsmålet er om dette er kvaliteter som er nødvendige ved det tredje årtusenets begynnelse. Det er uansett fire krav som jeg vil stille til de foreslåtte tekstene før jeg anser dem som kanoniske rettesnorer for undervisningen min:

1. Tekstene må inngå i en ensartet praksis i norsklærernes arbeidsfellesskap.
2. Tekstene må anvendes som et felles referansegrunnlag for norsklærere over lang tid.
3. Norsklærerne må oppfatte det som faglig avgjørende at elevene møter disse tekstene.
4. Myndigheter, skoleeiere og fagmiljøer må dele norsklærernes vurdering i så måte.

Norsklærernes praksis over tid vil følgelig være avgjørende for om vi har å gjøre med en sakprosakanon eller ikke. Til hjelp i så måte foreslår jeg to nye tekster på sakprosalisten: Den første er min venn Hermund Slaattelids flotte forord til den nynorske oversettelsen av Quintilians Institutio, den andre er Jonas Bakkens powerpoint-presentasjon over dette verket fra i går - dersom lærere og elever bruker disse, kommer resten - tekstene - av seg selv. Det vil si, ikke helt, for da må vi skrive dem selv… Takk!