Lektorlektyre: mars 2012

Forelesning på Tammerfors’ universitet 23. mars 2012 i anledning markeringen av 50-årsdagen for Helsingforsavtalen om nordisk samarbeid

I dag er det Nordens dag, og Norden hadde jeg interessert meg lite for inntil jeg studerte nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Tromsø 1989-1992. Der irriterte det meg at studiet het nordisk språk og litteratur, mens det i realiteten selvsagt var studier av norsk språk og litteratur. Jeg bestemte meg for å ta det nordiske på alvor, og skrev en oppgave om tendenser og profiler i Nordisk Råds litteraturpris’ historie fra 1962 til 1992. Denne interessen har holdt seg, og jeg bruker med jevne mellomrom å skrive, holde foredrag eller si noe i mediene om denne viktigste produsenten av nordiske felleskapsforestillinger. I 2010 og 2011 har jeg samarbeidet med Klaus Rothstein i Danmarks Radio om et radioprogram og et fjernsynsprogram i anledning litteraturprisen 50-årsjubileum.

I forbindelse med mitt arbeid med Nordisk Råds litteraturpris anbefalte professor Kai Laitinen meg om å ta kontakt med Maijaliisa Mattila for utfyllende informasjon om Finlands litteratur. Det ble starten på et 20 år langt vennskap, mest per brev og meil, men i 2002 møtte jeg Maijaliisa Mattila her i Tammerfors, og ikke bare henne, men også J. V. Snellman. Jeg leste i et originalbind av Läran om staten i Metso, og visste at den boken måtte jeg skaffe meg. Det gjorde jeg via et antikvariat i Stockholm, men før den kom til meg, møtte jeg Heikki Ylikangas’ Vägen till Tammerfors gjennom samtaler i Lojo, Karis og Ekenäs med mine historikervenner Joakim Lagerbohm og Jan Erik Till. Det var ideer og mennesker - historien - som ble virkelig for meg. Det ene førte det andre med seg - Snellman og Runeberg, Mannerheim og Ryti, Sillanpää og Linna, Salama og Haavikko, Kaurismäki og Ylikangas - er Finland virkelig et land i Norden, fredens og den sosiale utjevningens paradis?!

Jeg har reist en del i Norden. Jeg forstår de skandinaviske språkene, og kan lese færøysk og islandsk til en viss grad. Finsk forstår jeg lite av, for jeg har ikke studert finsk. Min mormors bestefar, Lettias-Erkki, var finsktalende og kom fra Hietaniemi i Tornedalen til Skibotn i Nord-Troms i 1837. I Skibotn var finsk det mest benyttede språket mellom 1900 og 1940. I dag er det finske språket så å si dødt i Nord-Troms, for de utflyttede finlenderne og deres etterkommere har vært flinke til å tilpasse seg de landene og stedene de har flyttet til, til å skifte navn og assimileres inn i den nye tilværelsen. Men altså - tross det finske nærværet i verden, Norden, i mitt Nord-Troms, i mitt blod - har jeg aldri blitt kjent med Finlands historie, kultur og litteratur før jeg skrev et brev til professor Kai Laitinen. Hvordan kan man være fremmed i Finland, og samtidig hjemme i Norden? Er det fordi Finland i Norden er noe annet enn Finland i Finland?

Kanskje skyldes denne fremmedfølelsen et poeng som Väinö Linna fremfører når han beklager at Finlands atskillelse fra Sverige i 1809 også medførte en manglende liberal utvikling i Finland? Motsatt i Norge, hvor nasjonsbyggerne formulerte en av verdens mest liberale konstitusjoner i 1814. Fremmed i Finland, hjemme i Norden - jeg ber på forhånd om tilgivelse for alt jeg ikke har forstått og om forståelse for mitt ståsted i mitt følgende foredrag, for at jeg gjør Finlands historie, kultur og litteratur til et objekt i min forestilling om landet og Norden, og ikke et subjekt. Det er jeg som er subjektet, øyne og ører, sanser som erfarer - og bedras. Jeg må derfor ydmykt be om storsinn fra mitt publikum på mine erfaringers vegne.

Det nasjonale kosmos
Sosialantropologen Benedict Anderson definerer nasjonen som et forestilt fellesskap som både er tydelig avgrenset og samtidig suverent. Forestillingen ligger i det at medlemmene av fellesskapet bare kjenner noen av dem som er ens medborgere, aldri vil møte de fleste, men likevel kan forestille seg dem og seg selv som et sammenvevet fellesskap med felles mål og forpliktelser. Også tiden er et felles møtested som man kan navigere etter, og Anderson ser for seg at fortiden kan vekkes til live i språket, og derved inngå i det forestilte fellesskapet nasjonen som omfatter både de døde, de levende og deres drømmer om fremtiden. Nasjonalspråket er i seg selv identifiserbart som det gjeldende språket for det bestemte fellesskapet gjennom sine grammatikker og ordbøker, og som autoritetsspråk i de mediene som tjener lese- og skrivekunsten innenfor den angjeldende kulturen.

Ved siden av språket regner Anderson med ytterligere tre instrumenter som kan brukes i skapelsen av slike forestilte fellesskap som nasjonene er. For det første folketellingene, som på 1800-tallet gikk over fra å være skattelister og ruller for militærvesenet til å bli demografiske uttrykk for nasjonens menneskelige inventar. For det andre kartet, som er det billedlige uttrykket for det nasjonale fellesskapets territorium og livsrom. Kartets identifiserende funksjon vises kanskje særlig tydelig gjennom historiske kart, eller når kartet blir brukt som logo eller kjennemerke for dette bestemte fellesskapet. Det tredje instrumentet for det forestilte fellesskapet er museet, som det flotte Vapriiki her i Tammerfors, som på sett og vis er en nekrologisk dokumentasjon av nasjonens døde inventar. I museet kan man oppleve det tapte i restaurert form, og opprette forbindelser i tiden. Slik er historikeren også en slags museumskonservator med historieboken som en katalog over nasjonens døde inventar, og som samtidig er en forbindelseslinje til liv og levnet i fortiden.

Anderson reiser også problemet om menneskers vilje til å dø for en oppfinnelse som nasjonen. Den franske filosofen Roland Barthes har vist at nasjonens kulturelle produkter, og da særlig borgerlige medier og litteratur, fremstiller mytologiske kjærlighetsbånd mellom individet og nasjonen, der nasjonen særlig nyter godt av assosiasjoner til familien. Den er et uselvisk fellesskap preget av betingelsesløs kjærlighet, agape, som det verdt å ofre sitt liv for. På den annen side - å dø for kapitalismen eller liberalismen, ja, selv for revolusjonen, er ikke forbundet med samme storhet som å møte døden for nasjonen. Vi legger ingen kranser på den ukjente aksjonærs grav, skriver Anderson. Et annet og til dels matematisk problem som reiser seg ved denne viljen til å dø for nasjonen, er viljen til å drepe for den samme. Hvorfor er det så mange flere som må dø for nasjonen, enn det er mennesker som dreper for den?

Nordisk kultur og litteratur skaper nordisk identitet
Forestillingen om nordisk fellesskap har ikke vokst frem av seg selv, og ideen ”det nordiske” må stadig legitimeres om den skal oppleves som sannsynlig. Denne ideen om en felles, nordisk kulturarv er selv blitt en del av det nordiske arvegodset, og ideen skaper derfor i seg selv nye utfordringer for et Norden i kulturell og demografisk endring. Ligger så kraften i ”det nordiske” i at dette er en åpen idé som kan inkludere fremmede kulturuttrykk - og styrkes av det - eller er ”det nordiske” en idealistisk visjon om fortidens homogene, nasjonale fellesskap?

Den europeiske åndstradisjonen vi støtter oss til i Norden, har sine røtter i møter med Orienten ved det fjerntliggende Middelhavet, i kulturer som ligger tusener av år bak oss i tid. Forbindelsen mellom den greske kulturen ved Middelhavet og den moderne, vesteuropeiske kulturen går over broen som den arabiske filosofi- og vitenskapskulturen i Europa i middelalderen bygde til renessansekulturen. I den faglig omstridte og fremdeles leste Västerlandets undergång (1918) tar den tyske filosofen Oswald Spengler til orde for en organisk forståelse av kulturer, og gjør dem til noe som fødes, modnes og dør som stivnede sivilisasjoner. Kulturer er altså ikke evige selv om de i gitte faser av sitt livsløp synes uovertrufne og udødelige.

Spengler definerer en kultur som en organisme som preger sitt stoff, menneskene, med sin egen form. Den har sin egen idé, sine egne lidenskaper, sitt eget liv, vilje og kunnskap - og sin egen, ensomme død når den har realisert alle sine muligheter. Antikkens kultur var for øvrig uten hukommelse, skriver han, for i antikkens greske kosmos ble tiden underordnet mytologien og nuet som væren, og grekeren blir således av Spengler karakterisert som et menneske som aldri ble til, men som alltid var.
De nordiske vikingene hadde også sitt mytologiske verdensbilde, men i tillegg en unik trang til å utforske verden som rom, samt en fatalistisk tidsforståelse, som grekerne manglet. Denne skjebnetroen utgjorde sammen med forestillingen om Valhall og apokalypsen ragnarok i Edda (ca. 1270) spiren til den faustiske sjelens selvbevissthet. Dette var den spede begynnelsen på en unik, vesteuropeisk mentalitet som skulle legge under seg jorden og deler av himmelen gjennom sitt faustiske livsmål: å sette alt i bevegelse mot et mål i verden, å overskride alle grenser for å utforske det ubegrensede rommet og alt som kan realiseres i det gjennom menneskelig vilje, kraft og handling.

Oppfatningen av historien som lineær tid hører til den moderne, vesteuropeiske kulturen etter renessansen. Det mekaniske uret ble oppfunnet i Tyskland, og betydningen av tiden for europeisk kultur kunne knapt understrekes sterkere enn gjennom plasseringen av uret øverst i kirketårnet, skriver Spengler. Fra denne påaktelsen av tidens herredømme over mennesket, ble historismen som idé og vitenskap utviklet i det 19. århundret. Denne disiplinen har hatt stor betydning for nasjonsbyggingen i Europa, og gir i likhet med forestillingen om stedet betingelser for en identitetsforståelse. ”Jeg” og ”vi” er ikke bare bundet til hverandre gjennom stedstilhørigheten, men vikles også sammen gjennom det vi definerer som våre felles tilhørighetspunkter i tiden. Identitet skapes derfor også av historiens gjengivelser av en felles virkelighet som er gjort representativ for individer og fellesskap.

Historiens etiske forpliktelser
Den franske sosiologen Pierre Nora påpeker at det mot slutten av det 20. århundret skjedde en eksplosjon i det han kaller nye nasjoners og gjenforente gruppers minnearbeid under ideen om en kollektiv hukommelse, som vi så det på Balkan på 1990-tallet. Ettersom historien om Nordens folk ikke er enhetlig eller samlende, men rett og slett en dokumentasjon av splittelse og uforsonlighet, er det en krevende oppgave å frembringe en kollektiv hukommelse som samtidig ivaretar sannheten, den vanskelige sannheten om at noen måtte lide for andres skyld, og at noen ble nektet en historie.

Dette gir en politisk historieskriving, motivert av forventninger til fremtiden, sier Pierre Nora: ”Måten et samfunn, en nasjon, en gruppe eller en familie så for seg fremtiden på, bestemte tradisjonelt hva den trengte å minnes fra fortiden. Dette ga mening til nåtiden, som forbandt fortid og fremtid. Grovt sagt kunne fremtiden imøteses på en av tre måter: som en form for restaurering, som en form for fremskritt eller som en form for revolusjon.”

Historikeren står i følge den franske filosofen Paul Ricoeur i en dobbel gjeldssituasjon - i gjeld til de døde som en gang levde, og i skyld til sin egen samtid. Historikeren er moralsk forpliktet til ikke å glemme menneskene av kjøtt og blod som har kjempet og lidd, og han skal bekjempe og avverge historieløshet som kan slå oss med katastrofer om den får fotfeste. Paul Ricoeur understreker i så måte hvor viktig det er for historikeren å studere fortiden også ut fra det perspektivet at fortiden en gang var tilværelser og valgsituasjoner i de historiske aktørenes nåtid, og at det vi betrakter som fortid, faktisk en gang også var en fremtid som mennesker knyttet håp og lengsler til.

De handlende aktørene var mennesker underlagt en rådende bevissthet, tidens mentalitet og selvsagt sin egen individuelle psyke. Blant disse fantes mennesker som under gitte vilkår var i stand til å begå uhyrlige overgrep og ufattelige grusomheter mot andre mennesker, og historikeren har en plikt både til å peke ham ut og å bevare minnet om ofrene for hans ondskap. ”Her nærmer man seg en avgrunn av inkommunikasjon”, sier Paul Ricoeur, ”[m]en bare de som har skuet ned i den, vil være i stand til å bygge en bro av kommunikasjon.”

Stormanns bud om offer
Her må jeg ta et steg tilbake og til side, til ideene i fortiden som ønsker å forandre fremtiden. Jeg møtte Erik Wahlström i Helsingfors i sommer, og vi snakket om hans siste bok Flugtämjaren, en litterær biografi over J. L. Runeberg som var nominert til Nordisk Råds litteraturpris samme år. Wahlström var klar på at ideer som overskrider virkelighetens rammer og som formuleres på vegne av alle andre mennesker, kan få skjebnesvangre konsekvenser - idealismen kan være det onde i det godes skikkelse. Dette utforsket da også Henrik Ibsen i tragedien Brand fra 1866, og i anledning markeringen av Johan Vilhelm Snellman 200-årsjuileum i 2006 skrev jeg en artikkel om den ideale fordringen i Läran om staten og Brand.

Evnen og viljen til å overskride seg selv, til å ofre seg selv og andre, er nært forbundet med idealismen. De store nasjonsbyggerne i Norden på 1800-tallet var heller ikke upåvirket av idealismen, om enn kanskje ikke i samme gjennomførte grad som Johan Vilhelm Snellman. I Läran om staten fra 1842 finner vi tankegods som Henrik Ibsen prøver ut i tragedien Brand fra 1866, og som Finland selv skal få prøve ut i årene 1918 til 1945 – det er stormenns bud om offer.

I Läran om staten problematiserer J. V. Snellman hva patriotisme, nasjonalånd og statens historiske bestemmelse er. Han forutsetter Åndens seier over naturen, men veien til historiens slutt innebærer kamp og nederlag. Til Snellmans forestilling om frihet er det knyttet strenge krav til individets offervilje, der den enkelte må ville ofre alt for det sanne, det gode og det rette. ”Alt eller intet” er fordringen som hviler på den enkelte i dette snellmanske tankeuniverset. Så også i Ibsens Brand:

[BRAND.] Hm; livet, livet; det er svært,
hvor livet er de godtfolk kjært!
Hver skrelling legger slik en makt
på livet som om verdens frelse,
all menneskenes sjelehelse,
var på hans skrale skuldre lagt.
De vil nok ofre, - Gud bevares!
Men livet, livet, - det må spares.

Intensiteten i Henrik Ibsens diktning er aldri så sterk som når den ideale fordringen legges frem i lyset. Denne leder gjerne til tragiske konsekvenser hvor individene havarerer, som i Brand . For Brand er det den rene lære som teller, og den skal ikke bare forkynnes, men også leves. Dette får tragiske konsekvenser for de som står Brand nærmest. Kona Agnes og sønnen Alf dør siden Brand ikke kan oppgi sitt kall ved å flytte bort for å berge dem fra sykdom – ”Jeg må; jeg går en stormanns bud”. Det betyr slett ikke at Brand er uten hjerte og samvittighet; han elsker dem, men ikke over alt annet, ikke over Gud og sin forpliktelse overfor Ånden.

Da professor i litteraturhistorie Francis Bull var nazistenes fange på Grini under Andre verdenskrig, ga han litterære forelesninger som holdt motet og verdigheten oppe blant medfangene. En av disse forelesningene ble holdt i mars 1942, og omhandlet Peer Gynt og Brand. Den tyske okkupasjonen av Norge har fått Bull til å endre sin oppfatning av Brand. I foredraget sier han blant annet dette om Brands betydning for Eugen Schauman:

Før 9. april 1940 hadde i hvert fall jeg en art personlig motvilje mot ”Brand”; både verket og tittelfiguren syntes jeg virket umenneskelig, anstrengt, ”over ævne”. I dag ser jeg anderledes på saken. Forholdene har lært mig å forstå at det er med god grunn Ibsens ”Brand” gang på gang har kunnet komme til å bety noe vesentlig for menn som stod i kamp og fare. Den unge finnlender Eugen Schauman som i 1904 skjøt sitt fedrelands undertrykker, Bobrikoff, hadde i måneder forberedt seg til sin gjerning. Planmessig isolerte han sig fra sine fordums venner, for at ingen skulde kunne bli tatt for å være hans medskyldige; bare sin dagbok betrodde han sig til, og der blev sitater fra ”Brand” det stadige ledemotiv. Ibsens diktning gav ham mot og styrke.

Ibsens idédramaer og forestilling om den ideale fordringen er preget av G. W. F. Hegels prøyssiske idealisme. Familiens og hjemmets motsigelsesfylte forhold til det borgerlige eller sivile samfunnets økonomiske virksomhet danner stammen i så vel Ibsens samtidsdramaer som den hegelske statsfilosofien. Denne er nærmest en oppskrift på dannelse av suverene nasjonalstater som er underlagt en høyere hensikt. Staten er det viktigste middelet for en teleologisk utvikling, styrt av den menneskelige gudserkjennelsen, sedeligheten (de høyeste moralske idealene) og fornuften.

Uten en overordnet rasjonalitet og en økende grad av dannelse og fornuft i befolkningen er ikke en positiv fremtid mulig for fellesskapet. På 1800-tallet stod folkeskolen, den allmenne skoleplikten og den allmenndannende innretningen av skolene sentralt i utviklingen av Finlands skolesystem og kulturelle selvbevissthet. Denne målrettede allmenndanningstanken resulterte i en kraftfull reproduksjon av det hegelske tankesystemet i Finland, og derfor ble hegelianismen mer dyptgripende i den finske samfunnsutviklingen enn i noe annet land i Norden, hevder Kari Väyrynen i avhandlingen Der Prozess der Bildung und Erziehung im Finnischen Hegelianismus fra 1992.

Läran om staten støtter oppunder J. V. Snellmans innsats for folkedannelsen i Finland med basis i den hegelske ideen om at den nasjonale kraften viser seg i språk, kultur og selvstendighetstrang. Gjennom individets dannelse innenfor nasjonens ånd, seder, lover og institusjoner blir individet nasjonsbundet – den enkelte kan ikke velge bort nasjonen eller velge seg en annen.

For øvrig ville Snellman neppe sett med blide øyne på Finlands EU-medlemskap, for om staten underlegges fremmede makter eller lover uten grunnlag i nasjonens tradisjon og seder, vil lovgivningen bli fremmed for nasjonalånden. I det snellmanske idéunivers vil det da oppstå et farlig skille mellom statsforvaltningen og folket som lovene skal styre, på grunn av det manglende samsvaret mellom rettsoppfatningen til lovforvalterne og nasjonens innbyggere. Om staten har avgitt lovmyndighet til en fremmed makt eller overnasjonal folkerett, kan jo staten dømmes etter lover som ikke er representative for nasjonalånden. Det ville være et uttrykk for en rådende used og nasjonens forfall, for i Snellmans tenkning vitner all slags kosmopolitisme om sedelig slapphet.

Staten er ”hjemmet for alle” etter familiens mønster, og familiens verdier er grunnmuren i statsbygget. Staten kunngjør sitt sedelige formål gjennom oppdragelse i hjemmet, opplysning i skolen og ved generelt å ta avstand fra umoral i samfunnet. Uten dette klare sedelighetsformålet bryter moralsk forvirring ut, med forvitring av fellesskapet som resultat. Den kollektive dannelsen av folket skal medvirke til at den enkelte bedre kan etterleve den grunnleggende forpliktelsen som hviler på individet – å tenke fornuftig, å handle sedelig. Gjennom den fornuftsbaserte dannelsen og selvinnsikten som følger av denne, vet den enkelte å gjøre det rette når han eller hun skal handle til beste for staten.

Det er imidlertid ikke den individuelle refleksjonen som er selvinnsiktens mål. Den sanne erkjennelsen er at fornuften ikke er individuell, men i hele menneskehetens kollektive eie. Staten er et uttrykk for en nødvendighet som også realiserer politisk frihet for alle, og Snellmans forståelse av frihet kommer godt til uttrykk i en fotnote hvor han utreder lovens legitimitet og tilsynelatende tvangsaspekt; frihet oppnås gjennom individets underkastelse for staten som det allmenne beste.

Nasjonalånden og bevisstheten om folkets fellesskap og statens nødvendighet er sterkest i krigs- og kriseår. Patriotismen er nærmest å ligne med agapen som funderer familien, der intet offer er for stort, ikke livet selv en gang – ”Seirens seir er alt å miste. / Tapets alt din vinning skapte; - / evig eies kun det tapte” er det harde budet Brand bærer. I så måte er krigen en ytre nødvendighet som herder og disiplinerer folket og styrker nasjonalånden; krigen er nødvendig for nasjonens eksistens. I tilfeller der fedrelandet er i fare, er det mulighet for hver og én å stille seg direkte i statens tjeneste. Dette er unike situasjoner i historien, og i krigen kjenner nasjonen seg derfor fri og som herre over sin egen skjebne, samtidig som borgerne frigjøres fra egoisme og eiendomsbegjær.

Den patriotiske patosen i Johan Vilhelm Snellmans nasjonalpolitiske program og Johan Ludvig Runebergs diktning gir fedrelandsideen innhold, og runebergidealismen er kjernen i det unge Finlands forestilling om seg selv. Den grunnleggende ideen er at Finland er et fattig land som ligger i en geografisk utsatt posisjon mellom øst og vest, og runebergfolkets Lotta Svärd og Fänrik Stål kan aldri tenkes å svike Finlands jord. Derfor svinger Lotta Svärd rettferdig svepen over en feig dragon som ikke drog blankt mot fienden:

Säg ej att din moder i graven bor,
Att för henne gevär du ej tog;
Si! detta land är din gamla mor,
Det är denna mor du bedrog.

Denne usle dragonen er ikke Carl Gustaf Emil Mannerheim, og ingen andre krigere har en posisjon som Mannerheim i Finlands lange frihetskamp; Runeberg ville sagt seg fornøyd med ham. Imidlertid er det slik, at jo lenger en nasjon nyter freden, jo slappere blir nasjonalånden. Fredsmidler duger følgelig ikke som vern for nasjonalstatens suverenitet; det er det bare innbyggernes patriotisme og offervilje som gjør. ”Ingen stat bygger derföre sin sjelfständighet på freds-instrumenter, utan på krigets” er både Snellmans og Brands maksime i møtet med folk og fogd:

[BRAND.] Men hver som går i første rekke,
må falle for sin fagre sag;
tør ei han det, så la ham strekke
sitt våpen innen kampens dag.
I fiendevold er dømt det flag
som verges av en vilje svag;
hvis du av offerskrekken lammes, -
dødsmerket er du før du rammes!

Den høyeste prisen
Helligdommen i liberalismen, individet, er for intet å regne i Snellmans hegelske tankeunivers; den betingelsesløse underkastelsen for Ånden og fedrelandet står over individets samvittighet. Eller med Johannes Salminens ord i essayet ”Snellman och Finlands ideologiska profil” fra 1984:

Den enskilde får inte ”ställa sina frivola meningar” mot statens bestånd, såsom Snellman säger 1862 i en biljett till generalguvernör Rokassovskij. Individen stängs plötsligt in i sitt ärvda kollektiv som i en madrasserad cell. Eller igen med Snellman: ”varje nation, på varje tid är suverän, såsom i sin lag och sed ägande högsta avgörande makt över rätt och orätt” (1860).

Verken staten eller historien er til for den enkelte i Snellmans tenkning, og individet er innesperret i staten; ”det avgörande ordet skall staten ha, och då hjälper inga appeller till högre forum”. Dette er ikke uten betydning for den europeiske historien, der den åndelige kraften fra Preussen kunne bli til prøysserånd, ensretting og disiplinering av massene under påkallelse av nasjonalånden, og til slutt et totalitært, menneskefiendtlig styre i den moderne militærmakten Tyskland.

I Finland har man også smertefulle erfaringer fra å suspendere enkeltmenneskets verdi, skriver Johannes Salminen. Han refererer til Väinö Linna, som beklager at Finlands atskillelse fra Sverige også medførte en manglende liberal utvikling i Finland. Linnas resonnement er at de forferdelige nedslaktingene under og etter Innbyrdeskrigen i 1918 kunne vært unngått om Finland hadde fått ta del i den liberale utviklingen i Norden og Europa, skriver Salminen, og jeg siterer:

Väinö Linna har inte så orätt när han apropå 1918 kallar liberalismen för det västerländska samhällets åskledare. ”Vi hade ingen åskledare. Blixten slog ner, och det gick som det gick.” Att det gick som det gick skall inte Snellman lastas för i första hand. Men klart är att han som hegelsk diciplinkarl blev ödesdiger för det liberala alternativet i Finland, kanske lyckades han posthumt även försvaga de skandinaviska accenterna hos vår arbetarrörelse. Hur mycket vi än [...] hyllar Snellman språkvisionären, vänsterhegelianen, den rastlösa världsförbättraren så kvarstår även dessa mer tvetydiga sidor av hans insats.

J. V. Snellman avslutter Läran om staten med et religiøst bevis for historiens tvang over mennesket og for den menneskelige bevissthetens frihet i Ånden. Menneskehetens skjebne som historiens slutt er opphevelsen av Guds selverkjennelsesprosess. Da vil mennesket ha oppfattet det hele, og først da vil Gud finne tilbake til seg selv som en annen etter å ha vært spaltet i ånd og natur. I denne prosessen er friheten endemålet, der alle lever i sannhet, opplysning og harmoni; ”ett er målet, - det å blive / tavler hvorpå Gud kan skrive”. Underveis er noen offer nødvendige, og kravene om disse er absolutte – ”intet eller alt” er den ideale fordringen som presten Brand retter mot den enkelte, sitt syke barn, sin svake og sorgfulle hustru.

Da Eugen Schauman rettet pistolen mot generalguvernør Bobrikoff, og deretter mot seg selv, ville han betale den høyeste pris for Finlands frihet. Denne viljen til offer er individets ildprøve også i Henrik Ibsens dramatiske dikt om presten Brand og i Johan Vilhelm Snellmans idealistiske statsfilosofi i Läran om staten. I likhet med Ibsens Brand hadde Schauman underkastet seg en idé, og også han gav gjerne livet med: ”Hvis alt du ga foruten livet, / da vit at du har intet givet”. Selv om jeg ikke er overbevist om at Snellman ville ha applaudert Schaumans handling, er hans offervilje typisk for den snellmanske idealismen; menneskene skal forgå, ideene bestå.

* * *

Norden har en historie som viser at landene er bundet sammen på godt og ondt. Personalunioner og Kalmarunionen mellom 1397 og 1521 ga erfaringer på det politisk-administrative feltet, og på det militære som følge av den maktpolitikken som ble ført av kongene. I dette spillet var det i realiteten bare to riker i Norden etter hvert, Danmark og Sverige, mens resten av territoriet ble kolonialegner. Etter hvert smittet impulsene fra fransk rasjonalisme og tysk idealisme og nasjonalromantikk til Norden, og 1800-tallet var en sosial og nasjonal oppvåkning.

Et nordisk studentmøte i Kalmar 1843 tok til orde for en nordisk samling, men den nordiske retorikken falt ikke i de danske og svenske regjeringenes smak - og sikkert ikke i Snellmans heller, for den del. I 1856 var det et nytt studentmøte om en tilsvarende samling, med bakgrunn i den dansk-tyske striden om Slesvig, men selv om Oscar I sa seg villig til å støtte danskene, sa danskene nei, og det hele låste seg til Henrik Ibsens og andre skandinavisters store forbitrelse. Den storpolitiske skandinavismen avgikk således ved døden sammen med de danske soldatene ved Dybbøl skanse i 1864.

I 1875 fikk vi likevel en nordisk myntunion, som nordmennene naturligvis protesterte mot på grunnlag av bruken av ordet ”union”. Dette ga en felles gangbar valuta i kroner og ører i hele Norden, med unntak av det daværende russiske storfyrstedømmet Finland. Dette varte frem til 1. verdenskrig, da gullmyntfoten måtte oppgis. De urolige tiårene som fulgte, satte fellesskapstenkningen på prøver den falt igjennom på, sannsynligvis fordi de ytre kreftene var så mye sterkere. Den 2. verdenskrig splittet endelig de nordiske landene i den stadig viktigere utenrikspolitikken i den påfølgende kalde krigen.

Sverige fulgte sin nøytralitetstenkning, mens Finland måtte ta hensyn til at Stalin regjerte i nabolaget, og fikk gjennom VSB-pakten i 1948 et tilbud landet ikke kunne si nei til. Frem til 1956 måtte Finland også akseptere at Sovjetunionen brukte Porkkalaodden like utenfor Helsingfors som marinebase. Norge og Danmark vendte seg bort fra Norden og til USA, og trådte inn i NATO i 1949. Så også Island, men her opprettet man i tillegg separate militærforbindelser med USA. Etter 1951 har supermakten hatt styrker stasjonert på basen i Keflavik ved Reykjavik.

Polariseringen av verden i Vest-Øst etter 1945 manifesterte seg således innenfor Norden i et geopolitisk spenn mellom Island og Finland. Noe forpliktende nordisk samarbeid om sentrale forsvars- og utenrikspolitiske spørsmål var derfor utenkelig, selv om man i FN til tider kunne markere nordisk samstemmighet, som ved nomineringer til Sikkerhetsrådet og i tilslutning til fredsbevarende operasjoner i FN-regi.

Til hjelp for det nordiske samarbeidet har parlamentarikernes forum Nordisk Råd vært siden 1952, først uten Finland, som ble medlem i 1955. På hjemmesidene til Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd, norden.org, gjengis hovedpunktene i historikken om det nordiske samarbeidets utvikling. Det er også en historie om mange visjoner og få resultater, som skildret av den daværende danske handelsmininster Jens Otto Krag først på 1950-tallet:

I mit kontor i Handelsministeriet i København har jeg et skab, hvori jeg opbevarer vigtige dokumenter. Her har jeg en skuffe der bærer titlen «Undersøgelser og referater vedrørende nordisk økonomisk samarbejde». Den er stuvende fuld. Den bugner med papir. Der findes ingen skuffe, der hedder «Resultater af nordisk samarbejde» – men fandtes den, vilde den vist desværre være – ikke helt tom – men i hvert fald en hel del tyndere belagt.

Ved åpningen av den fjerde sesjonen i København i 1956 uttalte Rådets daværende president, Bertil Ohlin fra Sverige at "vi har känt det som om en stol stod tom, när inte Finland var med […] Först nu är vår nordiska krets fulltalig". Finland kunne umiddelbart dra nytte av at det var etablert et felles nordisk arbeidsmarked to år tidligere. Utover femti- og sekstitallet var landet fortsatt sterkt preget av krigene og økonomisk kuet av store krigsskadeerstatninger til Sovjetunionen. I dag merker vi i Norge det fellesnordiske arbeidsmarkedet på de mange svenske ungdommene som arbeider i handels- og servicenæringene våre.

Tanken om nordisk integrasjon ledet i 1952 til passfrihet ved reiser mellom de nordiske landene, og seks år senere fikk vi en mer omfattende nordisk passunion. Parallelt med den nordiske integrasjonen skjedde det tilsvarende og dels konkurrerende prosesser i Europa. De nordiske landene hadde forhandlet om en tollunion eller et fellesmarked både på nordisk og europeisk nivå, men i juli 1959 ble de nordiske regjeringene enige om å stryke disse planene fra den nordiske dagsorden. De nordiske landene, med unntak av Finland, samlet seg om EFTA. Kort tid etter søkte Danmark og Norge også medlemskap i EF.

Denne orienteringen bort fra Norden resulterte samtidig i et intensivert arbeid for å få på plass en fast traktat om nordisk samarbeid. Denne traktaten ble vedtatt i Helsingfors den 23. mars 1962, og denne Helsingforsavtalen er for Nordens ”grunnlov” å regne. Dette betydde likevel ikke at resultatene fra det nordiske samarbeidet kom raskere enn før. Ti år senere skrev den ovenfor nevnte Jens Otto Krag, nå dansk statsminister, sarkastisk i sin dagbok at ”jeg har deltaget i alle sessioner undtagen to eller tre. Vi fløj herop, hele flyet stopfyldt med danske deltagere. I alt er vi cirka 90. Antallet stiger hvert år svarende til, at vedtagelsernes vægt daler.»

Samarbeidsorganet for de nordiske regjeringene, Nordisk Ministerråd, ble opprettet i 1971. Det ble likevel aldri et helnordisk virke ut av dette, og nordisk samarbeid er derfor mer å regne som internordiske relasjoner enn som politisk forpliktende, fellesnordiske funksjoner. Det kan de danskinitierte og finsktorpederte Nordøk-planene, med det etterfølgende danske EF-medlemsskapet i 1973, bære vitnesbyrd om. Med også Sverige og Finland innenfor EU og den felleseuropeiske politikk- og økonomisfæren etter 1994, må vel visjonene om fellesnordiske løsninger på det politiske feltet sies å være stendøde. Det gjør at bevisstheten om en nordisk kultur er viktigere enn noensinne for å legitimere ideen om ”det nordiske”.

”Det nordiske” finnes i lesernes forventninger til nordisk litteratur
Det er min oppfatning at navnet ”Nordisk Råd” etter 1994 så å si er forbeholdt hendelsen ”litteraturpris” i mediene, mens ”EU” har overtatt de politiske sammenhengene vi gjerne møtte ”Norden” i tidligere. Betoningen av ideen ”det nordiske” er sterk når Nordisk Råds litteraturpris omtales av prisinstitusjonen selv og i publikasjoner fra Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Det gjør at ”det nordiske” også får karakter av å være en litterær kvalitet som ligger nært for hånden når for eksempel nordisk litteratur skal presenteres i utlandet gjennom Nordisk Litteratur- og Bibliotekskomité (NORDBOK), som er en komité under Nordisk Ministerråd.

Kan det så tenkes at det finnes spesifikke trekk ved nordisk litteratur som gjør den nordisk? Med utgangspunkt i mitt arbeid med Nordisk Råds litteraturpris gjennomførte jeg en enquete blant et utvalg fra eliten av nordiske forfattere, litteraturvitere og kulturarbeidere. Turid Sigurdardóttir fra Færøyene regner ikke med entydige litterære kjennetegn for nordiske tekster, men legger til grunn at den nordiske litteraturen er skrevet på Nordens språk, har ofte nordiske motiver og er ofte påvirket av tidligere nordisk litteratur – og av annen vestlig litteratur. Nordiske tekster ligner således like meget litteratur fra andre vestlige land, skriver hun fra Tórshavn.

Islendingen Sveinbjörn I. Baldvinsson skriver fra Reykjavik at den konteksten som litteraturen produseres i, gjenspeiles i tekstene. Den nordiske litteraturen er blitt til i en omverden med en kultur som har mange fellestrekk til tross for forskjellige nasjonaliteter. Fellestrekk er felles opplevelser av natur og vær, felles overlevelsesmetoder i fiskeri, land- og skogbruk, overlappinger i historiene til de enkelte landene og et felles litteraturhistorisk opphav i verk som sagaene og Snorre Sturlasons skrifter. På den andre siden finner vi nordmannen Kjartan Fløgstad, som i et brev til meg fra Oslo legger en ytterst nøktern forståelse til grunn for sin definisjon: Nordisk litteratur er tekster fra det nordiske området, hvilket korresponderer i nødtørftighet med definisjonen i statuttene for Nordisk Råds litteraturpris, som gis ”för ett skönlitterärt verk på ett av de nordiske ländernas språk”.

Maijaliisa Mattila skriver i et brev til meg fra Tammerfors at hun finner grunner til å karakterisere det nordiske i nordisk litteratur som noe fra naturen, fra det nordiske lyset og sommerens enorme betydning for menneskene. Dette kan man gjenfinne i verkene til fremstående forfattere i finsk litteratur som Aleksis Kivi, Frans Eemil Sillanpää og Joel Lehtonen. Hun spør seg om det ikke også kan finnes et eget sinnelag og demokratisk menneskesyn som gjenspeiles i nordisk litteratur, og som gjør den forskjellig fra for eksempel mellomeuropeisk litteratur. En stereotypi om finsk litteratur er i så måte at de vanlige, fattige, små og på alle vis underlegne menneskene skildres som mer helstøpte og genuine individer med høyere moral enn storborgerskapets representanter.

Fra København hevder Erik Skyum-Nielsen at Norden er et historisk, politisk, sosialt, kulturelt og særlig språklig fellesskap som gjør at ”hver bog potentielt spiller på større dele af vores åndelige modtageapparat end værker fra andre egne af verden”. I dette ligger det en forutsetning om ikke bare en særskilt nordisk litteratur, men også en lesning som er særnordisk. Skyum-Nielsen gir enkle karakteristikker av de enkelte nasjonallitteraturene også, og oppsummert ser han følgende særtrekk ved stor nordisk litteratur:

[...] for det første [...] dens sans for den langsomme tid, opmærksomheden på overgange, forandringstilstande, de åbne mellemrum – egenskaber, der træder frem i novellers og romaners forløb. Et andet genopdukkende præg afsættes af stedet, lokaliteten, rummet der skaber koncentration. Et tredje fælles træk er forankringerne i en ikke alt for fjern fortælle- og sangtradition. Også når disse træk forvaltes parodisk, selvironisk, slår de kraftigt igennem i den allernyeste digtning.

Dagný Kristjánsdóttir, også hun fra Island, innleder sitt brev med vendingen «Oddur minn», for riktig å understreke fellesskap. Hun vil imidlertid ikke ramse opp en rekke kjennetegn som er felles for nordisk litteratur, og som gjør den forskjellig fra for eksempel angloamerikansk – det lar seg ikke gjøre, mener hun. I komparative analyser av nordiske og ikke-nordiske tekster kunne man kanskje heller lete etter trekk som ikke kjennetegner den nordiske litteraturen, altså negasjoner av ”det nordiske”, i den ikke-nordiske litteraturen. Dog vil vel også disse forskjellene viskes ut etter hvert av verdensomspennende nordamerikanske kulturuttrykk?

Hun avslutter sitt brev til meg med å si at det vel ikke er så viktig om det finnes eller ikke finnes felles nordiske trekk i den nordiske litteraturen – det er nok at det antas at slike finnes. Dette fordi institusjoner som Nordisk Råds litteraturpris skal fremme den politiske og kulturpolitiske motiveringen ”det nordiske”, hva enten det er et reellt eller imaginært fellesskap.

”Det nordiske” er en litterær beskrivelse av rom og tid som skaper identitet
I Forestilte fellesskap fra 1983 demonstrerer Benedict Anderson forbindelsen mellom nasjonal identitet og litteratur, og fremhever romanen spesielt. Anderson ser på romanen og avisen som to medier som er særlig egnet til å formidle forestillinger om samfunn, ikke minst verdiorienterte forestillinger om nasjonen. Andersons teori er interessant å følge her siden avisene og mediene generelt spiller en stadig viktigere rolle i legitimeringen av ideen ”det nordiske”.

Mindre interessant blir den ikke av at lokomotivet i nordisk kulturbevissthet, Nordisk Råds litteraturpris, gjerne tildeles for romaner. I årene 1962 til 2012 har 32 av 51 priser blitt gitt for romaner ettersom jubileumsprisen i 2012 ble tildelt norske Merete Lindstrøm for romanen Dager i stillhetens historie. Jeg hadde jo håpet at Saila Susiluoto kunne vunnet, så hadde vi fått den første finskspråklige lyrikkvinneren i prishistorien, men, men – bedømmingskomiteens veier synes uransakelige.

De identitetsaspektene som springer ut av landskapet og historien, synes å være særlig egnet å gripe med romansjangeren. Romanen har en samtidighetsstruktur hvor forfatteren kan skape handling og narrative strukturer ved å reorganisere et historieforløp til en fortelling. Et stort repertoar av fortelleteknikker er tilgjengelig for romanen, som kan manipulere historien i sin fortelling gjennom bruk av gjentakelser, bevisste endringer av rekkefølge, brudd på kronologi og så videre.

Romanen kan videre konstruere anonyme flertall og gjøre dem representative, den kan gjøre utsnitt av rommet gjennom metonymier, for så å fremstille dette utsnittet som en representativ verdenssammenheng. Dette gjør romanen til en utmerket sjanger for å bekrefte nasjonens forestillinger av seg selv i rom og tid. En roman kan skape et litterært rom for bevissthet om stedet med sin historie som idé, gjengivelser av opplevelser i dette landskapet som menneskelig erfaring, og for motiverte fortellinger om dette stedets historie og landskap i form av mytiske identifikasjoner.

De mange romanene som er tildelt Nordisk Råds litteraturpris har et enormt inventar av tema, motiver og episoder som bekrefter ideen ”det nordiske” i rom og tid. Beskrivelser av Norden som landskap, refleksjoner over den menneskelige tilstedeværelsen i landskapet før og nå, samt fortellinger om denne tilstedeværelsen og dette landskapet i disse romanene, gir ideen et mangfoldig verdiinnhold som kan identifiseres av leserne. Dette er likevel litt merkelig - av alle prisvinnerromanene på listen foran meg er det knapt noen som representerer en kollektiv, nordisk verdensanskuelse som gir meg opplevelse av tilhørighet i historie eller landskap.

Alle de finske romanene omhandler et annet sted enn fjorden, fjellene, det skarpe lyset og det måteholdne levesettet som omgir Lyngenfjorden, mitt sted i Norden. Skjønt, seks mil lenger inn i landet ligger furukledte Reisadalen med sine etterkommere av finske innvandrere til Nord-Troms. Det kan hende at de drakk og stakk og skjøt og tok badstu underveis, i likhet med Antti Tuuris villstyringer i En dag i Österbotten (1982), men ikke vi, nei.

Videre har vi i Norge hatt vår sosiale uro i mellomkrigstiden, men ikke hundretusener døde etter revolusjon, innbyrdeskrig og enda en verdenskrig i tett rekkefølge.
Dette er erfaringer Finland er alene om i Norden, og det gjør at det ikke er lett for oss andre å forstå hvilket kunstnerisk og politisk spenn Väinö Linnas Söner av ett folk (1962) og Hannu Salamas Kommer upp i tö (1972) egentlig ligger i. Vi får vel først og fremst bekreftet våre fordommer om at finlenderne gjennom den politiske volden er noe for seg selv, og den finske historien gir derav en dimensjon av hardhet og utholdenhet til forestillingen om ”det nordiske”.

Finskspråklige forfattere er for så vidt svakt representert blant vinnerne. Etter salamaprisen i 1975 vant Antti Tuuri med En dag i Österbotten i 1985, men så måtte man vente helt til 2004 på neste pris til finskspråklig litteratur, som ble tildelt Kari Hotakainen for Löpgravsvägen. Så gikk det bare seks år til Sofi Oksanen fikk prisen for Utrenskning i 2010. De finskspråklige vinnerne som står på listen, gir for øvrig et noe stereotypt bilde av Finlands litteratur og kultur. Det er romaner i den realistiske tradisjonen som fra ulike vinkler tar for seg krigs- og voldsaspekter i nasjonens historie. Det kan være grunn til å hevde at Nordisk Råds litteraturpris i så henseende har bidratt til å sementere fordommer om det finske folkets lynne.

Finlands nominasjonskomité har ellers gjenspeilet landets offisielle tospråklighetspolitikk ved at man har hatt en tilnærmet 50-50-fordeling mellom finsk og svensk språk. Denne balansen har vært gjort gjeldende for så vel verknominasjonene som sammensetningen av nominasjonskomiteen, og det til tross for at de svenskspråklige knapt utgjør 6 % av Finlands befolkning. Dette uttrykket for toleranse står det stor respekt av, og har nok særlig bidratt til å styrke den finlandssvenske litteraturen. De norske og finskspråklige lyrikerne har imidlertid aldri nådd opp i denne broderlige konkurransen, men det har vårt felles, samisktalende broderfolk.

Fra mitt utkikkspunkt på et nes langt ut i Lyngenfjorden kan jeg skue innover mot innland, Finland og akkurat de samme fjellene som Nils-Aslak Valkeapää kunne besynge som ingen annen. For lyrikksamlingen Solen, min far (1990) fikk han som første samiskspråklige forfatter Nordisk Råds litteraturpris. Valkeapää har fått sitt siste hvilested i bygda Birtavarre der inne i Kåfjord, bare tre-fire mil fra mitt sted i verden, Djupvik i Lyngen. Likevel skjønner jeg ham ikke, så nær han enn er, for han synger en annen sang om de samme fjellene som jeg ser. Hadde jeg skjønt Valkeapää bedre om han skrev romaner om og fra sitt sted i verden?

Det synes pretensiøst å forvente at alle disse fremmede stedene, skjebnene, krisene, prosjektene - og språkene - skal kunne skape en opplevelse av identitet, tilhørighet og fellesskap i Norden. Eller viser nettopp dette mangfoldet i prisvinnertekstene hvor fruktbart det er å lese, å utsette sin egen forventningshorisont for møter med andres erfaringshorisonter, med erkjennelse og ny forståelse som mulig resultat? I bunn og grunn er vel det fremmedartede i tekstene også en demonstrasjon av den jeg-vi-motsetningen i fellesskapet som gis av en tradisjonell identitetsforståelse. Jeget utvikler identitet i et fellesskap både ved å oppleve seg som lik og ulik de andre i fellesskapet, og dette gir rom for annerledeshet i spørsmål om identitet og identifikasjon.

Dette medfører imidlertid også krav om toleranse og opplysning, og etisk bevissthet om hvordan vi møter den andre. Kontroll over fordommer om noen av oss og aktsomhet for det avvikende, søkende og mislykkede ved den andre må derfor også være en kvalitet i ideen ”det nordiske”, om den skal være en liberal idé, åpen og inkluderende. Det kan behøves, for Norden er ikke bare idyll i dag heller. Stigmatisering av avvikere og undertrykkelse av språklige og etniske minoriteter er ikke bare et litterært fenomen fra en fjern historie. Det finnes fremdeles usynlige grenser innenfor det nordiske fellesskapet og landskapet, ikke minst på møtesteder for ulike språk og kulturer, som i Nordens storbyer, på Grønland og nord i Finland, Norge og Sverige.

Den norske filosofen Hans Skjervheim gir oss i så måte en påminnelse som kan være nyttig å reflektere over i vår befatning med ideen ”det nordiske”. Om det nordiske fellesskapet skal være åpent og inkluderende, må det ha preg av gjensidig tillit ved at vi etterstreber jevnbyrdighet i vårt forhold til hverandre. Som innbyggere i Norden må vi arbeide for arenaer hvor vi kan møtes på like vilkår og delta i samtaler og andre språklige kommunikasjonsfellesskap.

Gjennom slik kommunikativ samhandling kan vi konstituere nordiske fellesskap basert på gjensidig tillit, og det er her kulturinnsatsen blir så viktig: Det politiske toppsjiktet legger forholdene økonomisk til rette for et kulturelt samkvem over Nordens grenser, gjerne som småskalaprosjekter i en større vev som kalles nordisk kultursamarbeid. Det gir konstant små drypp av livstegn fra ideen om nordisk fellesskap inn i den nordiske offentligheten. ”Spindelvevsnordisme” kalte Nils Andrén, svensk professor i statsvitenskap, denne formen for selvlegitimering på 1960-tallet, og mediene spiller en svært viktig rolle i denne nordiske veven.

De samme mediene er imidlertid også kanaler inn i Norden for nye og fremmede impulser utenfra, som særlig gripes av yngre generasjoner og konsumeres av samfunnslag med lavt utdanningsnivå og liten lesererfaring. Norden opplever samtidig å være et yndet mål for innvandring fra fremmede kulturer, for forestillingene om et åpent og inkluderende Norden er levende langt utenfor Norden. Dette kan ikke være uten konsekvenser for det fremtidige innholdet i begrepet ”nordisk kultur”. Spørsmålet er om ideen om ”det nordiske” er i stand til å ta opp i seg radikale endringer i kulturuttrykk og befolkningssammensetning.

Kan ”det nordiske” inkludere fremmede kulturuttrykk - og styrkes av dem?
Kan så fremmede, men usedvanlig sterke symboler og kulturuttrykk som McDonalds, Coca-Cola og Koranen inkluderes i ideen om Norden som et unikt sted i verden, og kan dette stedets inventar identifiseres som nordisk gjennom ord som surf, twit, chat og meil? Norden er dessuten på ingen måte den homogene regionen som myten om den nordiske kulturtradisjonen vel forutsetter, og som ligger under mye av det selvlegitimeringsarbeidet som Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd har fremmet.

Med hensyn til kulturelle og demografiske endringer er særlig Sverige av spesiell interesse for utviklingen av nordisk kultur. Sverige har vært det toneangivende landet for nordisk samarbeid, og er samtidig det nordiske landet som har tatt imot flest innvandrere de siste tiårene. Slik skildrer svenske Madeleine Grive pionerarbeidet med å lage antologien Världen i Sverige (1995), som rommer stemmene fra innflyttede forfattere:

Vi har begåvats med en mängd författare av utländsk härkomst. En del av dem skriver på svenska, eller delvis på svenska, men de allra flesta skriver på sitt modersmål. Sveriges Författarförbund har över två hundra medlemmar som skriver på andra språk än svenska. Det avspeglar sig dock inte i utgivningen från de stora förlagen [...] Det var viktigt, ansåg vi, att de svenska bokläsarna också skulle få chansen att ta del av de här författarnas upplevelser och erfarenheter. Det var viktigt att Sverige på alla sätt skulle betraktas ur den nya utvecklingens synvinkel. Att bilden av Sverige inte förvanskades utan framstod så mångskiftande som livet här är. I väntan på att den stora smältdegelsromanen plötsligt ska spira upp som en uppkäftig rallarros bland den amerikanska översättningslitteraturen på något etablerat förlag, måste vatten och näring ges för att stimulera växtkraften i bredare mening.

Fremmed i Finland, hjemme i Norden, kalte jeg denne forelesningen. Imidlertid trenger jeg ikke reise til Finland for å føle meg fremmed – det holder å reise til Oslo. Befolkningen i Norges hovedstad vil bestå av 50 % innvandrere om tretti år, Helsingfors av halvparten så mange. I dag er det bydeler i Oslo så å si uten innslag av etniske nordmenn, og de få som er igjen, ønsker å busse barna sine til skoler i andre bydeler for at de skal lære norsk språk og kultur. I både Norge og Sverige er ideen om det flerkulturelle samfunnet levende, og i toneangivende miljøer har vel forestillingen om det flerkulturelle samfunnet antatt nærmest ideologisk form.

En annerledestenkende i så henseende er den svenske litteraturlicentiaten Nils Uthorn. Hans hovedsynspunkt er at bevisstheten om ”det nordiske” som idé og tradisjon kan bli mindre som følge av innvandringen og den generelle åpningen av svensk kultur for trykket fra nordamerikansk mediekultur. Uthorn lyder som et ekko av J. V. Snellman og andre nasjonale idealister når han utrykker frykt for at den svenske kulturen, språket og tradisjonen forvitrer innenfra dersom innvandrerne mangler interesse for det svenske og det nordiske, og dersom den nasjonale tradisjonen ikke tåler den nordamerikanske medieindustriens press utenfra.

Det betyr nødvendigvis ikke at Uthorn tar feil når han roper sitt varsko. Det som står på spill, er ikke bare den svenske tradisjonen, men hele den nordiske identiteten. Jeg siterer:

Och det kulturarv, som vi inbjuder [invandrarna] att ta del av, är vida större än det svenska. Dit hör alltså inte enbart Bellmann etc. Till vårt samnordiska arv räknas i lika hög grad Andersens äventyr, Sibelius musik, isländske ättesagor, Edvard Munchs konst, Mumintrollet och klättermusen, danskt öl och finskt rågbröd, julbocken och påskelden och midsommarvakan och oändligt mycket annat.

Her er det for øvrig et poeng at den rikssvenske litteraturlicentiaten Nils Uthorn skrev dette i Hufvudstadsbladet, og dermed henvendte seg til den finlandssvenske opinionen. Fra mitt ståsted ser det ut til at finlandssvenskene har hatt en langt mer konservativ forvaltning av den svenskspråklige kulturarven enn rikssvenskene selv, men det er et poeng vi får la ligge her sammen med det faktum at Timo Soini og Sannfinnene også synes å ville problematisere de nordisk-liberale ideenes berettigelse på dette punktet.

Hjemme i Norden - etter mitt syn vil det være avgjørende for det fremtidige innholdet i begrepet ”nordisk kultur” hvorvidt det er fundert på en liberal, åpen og inkluderende idé, eller om ideen om en spesifikk nordisk kultur skal være idealistisk, eksklusiv og innelukket i myter om nasjonale tradisjoner. En påminnelse fra Teddy Brunius, svensk professor i kunsthistorie, kan være på sin plass her: Mye av den kunsten vi beundrer som nordisk tradisjon, er importert eller skapt av innvandrere eller kunstnere som er innom Norden for så å forsvinne igjen; tyske, engelske, hollandske kunstnere og kunsthåndverkere som skaper arkitektur, billedvev, malerier med inspirasjon og motiver fra Norden. I den nordiske åndstradisjonen står dessuten inspirasjonen fra Midtøstens tenkning sentralt gjennom vår kanonisering av kristendom og gresk filosofi som åndsvitenskapenes søyler.

I det store perspektivet er jo alle i Norden innvandrere eller etterkommere av innvandrere som en gang fulgte iskanten nordover, men det vil være galt å relativisere begrepet ”nordisk kultur”; den samiske joiken, runesangene i Kalevala, utsmykningene av vikingskip og stavkirker, den norrøne mytologien og islendingsagaen er mer enn innlån og oversettelse av kunstinntrykk utenfra – det er nordiske kunst- og kulturuttrykk. Men er slike ingredienser i den nordiske kulturen noe som etterkommere av store indiske, egyptiske eller arabiske kulturer ønsker å identifisere seg med etter at de har innvandret til Norden? Og vil de oppleve det som verdifullt at deres barn integreres i en nordisk kultur?

For å stille et slikt spørsmål til de fremmede kreves det at vi selv opplever vår nordiske kulturarv som nær og levende, moralsk verdifull, kunstnerisk inspirerende og identitetsskapende. Ja, vi bør vel forsøke å finne ut hva nordisk kultur og våre nasjonale tradisjoner er og betyr for oss i dag, før vi krever at innvandrerne skal tilegne seg dem? Det må vi våge å gjøre i en åpen og fordomsfri debatt som gjenspeiler at Norden i dag er liberale samfunn som er preget av opplysning og toleranse, og de nordiske forfatterne, kulturjournalistene og universitetene skulle av tradisjonen være pålagt et særlig ansvar i så henseende.

Epilog: Hjemme i Finland
På en av våre reiser i Finland hadde vi vært i Lojo kommune, og jeg hadde besøkt en skole hvor Veronica S. var rektor. På hjemreisen kom vi til Oulu med nattoget, og på stasjonen ble riktig BilTåg-vogn koblet ifra før toget skulle fortsette mot Rovaniemi mens vi skulle kjøre gjennom Sverige. Klokken var kvart på åtte om morgenen og det blåste en frisk sørlig bris som gikk opp i stiv kulings styrke enkelte steder oppover Bottenviken. Mens jeg ventet på bilen, kom jeg i prat med en annen ventende, en velkledd, middelaldrende mann. Jeg innledet på engelsk for sikkerhets skyld, spurte where he is going, og han skulle på fisketur i villmarken, til Kuusamo, mot russegrensen. Og jeg da? Jeg fortalte ham hvor vi hadde vært, om skolen i Lojo, og -

Da bryter han meg av på sitt svenske morsmål. Han hadde selv gått på det som den gangen, på 1950-tallet, var V. samskola, og det var en Veronica S. der den gang også, en ung pike. Ja, det var det. Hun var Veronica S. og han var Leif A. og de hadde ikke møtt hverandre på førti år. Jeg møtte derimot dem begge med få timers mellomrom, og hvem var jeg, annet enn en åpen og nysgjerrig reisende? Leif A. kjører deretter av sted i sin røde Golf mot vakende ørreter og sene kvelder rundt bålet i Kuusamo der han kanskje i et lykkelig øyeblikk kan høre den karelske bjørnen brøle i det fjerne.
Slike møter skaper relasjoner, og relasjoner mellom mennesker trenger ikke være nasjonale, men bare personlige. Jeg tror man kan bygge fellesskap av personlige relasjoner, og derfor føler jeg meg hjemme i Finland når jeg er sammen med Joakim og Veronica, med Maijaliisa her i Tammerfors – jeg føler meg hjemme hos dem, og nå hos dere, som har tatt så vel imot meg – takk for meg!

Lektorlektyre

26.3.12

Fremmed i Finland, hjemme i Norden?

21.3.12

Nordisk Råds litteraturpris holder liv i ideen om Norden

Flere ståsteder i bevegelse av Gaare:

Kontakt