Helsingfors og Vest-Nyland. En reise

Papirpublisert i Bokvennen nr. 3 2002.
Se også Finland for en fremmed.

Vi kjørte fra Fauske til Oulu, satte bilen på toget og sov oss på en natt gjennom dype finske skoger og skoddefylte myrlandskap til verdensmetropolen Helsingfors.

Helsingfors ligger i det mest folkerike området av Finland, med godt og vel en million innbyggere fordelt på hovedstaden og dens forsteder Esbo og Vanda. Herfra går motorveiene østover mot det karelske neset og St. Petersburg, nordover mot Lahti og Tampere, vestover mot Åbo og det selvstyrte øyriket Åland.

Som i metropoler flest er det best å bli kjent med byen fra sentralbanestasjonen, og siden vi hadde bilen med oss på toget, fikk vi gratis parkering midt i smørøyet en hel dag av en vennlig finne som arbeidet i ekspedisjonen til AutoJuna (BilTåg) i det finske jernbaneselskapet VR. Deretter var det å ta føttene fatt under truende sorte skyer på helsingforshimmelen. Over innfartsåren Mannerheimgaten reiser det finske Riksdagshuset seg. Denne bygningen er Finlands mest kjente bygg, skjønt det skulle være mange utfordrere til den posisjonen innenfor en radius på bare noen hundre meter!

Riksdagshuset er bygd i en klassisk monumentalstil med innslag av funksjonalisme, og stod ferdig i 1931. Det er tegnet av J. S. Sirén og ble påbegynt i 1925, åtte år og en borgerkrig etter løsrivelsen fra Russland i 1917. Finland som stat med egen forfatning er av nyere dato, og et resultat av omkalfatringene i Europa og Russland under første verdenskrig og særlig 1917-revolusjonen.

Finland var en del av det ekspansive svenske kongeriket som ble utviklet til en stormakt under Gustav Vasa etter 1523, men under napoleonskrigene måtte et svekket Sverige avstå Finland til Russland. Fra 1809 var Finland russisk storfyrstedømme med tsaren som storfyrste av Finland frem til revolusjonen i 1917. Først etter 1945 kan man si at Finland finner sin plass som en stabil europeisk stat, til tross for sterk dominans fra Sovjetunionen. Med Berlinmurens fall i 1989, statskuppet i Sovjetunionen i 1991 med den påfølgende oppløsningen av dette imperiet, lå veien åpen for Finland til Europa og EU.

Det skal med en gang sies at vi aldri nådde Riksdagshuset. Regnet skyllet brått over oss, og vi måtte søke tilflukt under et svært seil spent over en scene utenfor Museet for samtidskunst i Kiasma-bygningen. Den stod ferdig så sent som i 1998, og er tegnet av i postmoderne strek av Steven Holl – en ikke ukjent amerikansk arkitekt for Hamsunsenter-kjennere. Og vi lå på været og kom oss alldeles ikke dit vi skulle, for litt lenger bort står statuen av riksmarskalk og nasjonalhelt Carl Gustaf Mannerheim – en finsk kjempe i krig og fred. En våt gammel gubbe til hest, sa ungene, og avbrøt forelesningen. Det sies at Steven Holl i prosjekteringen av Kiasma-bygget måtte ta strenge hensyn til at bygget skulle være nærmeste nabo til denne gamle gubben på hesten. Det er ikke bare-bare å være postmoderne trendarkitekt fra Amerika i et nasjonal- og tradisjonsbevisst Norden, tenkte jeg.

Mannerheimgaten er en tett trafikkert forretningsgate med sidegater til sentrale forretninger i byen. Her finner vi veletablerte finske varehus som Sokos og Mari Mekko med sine fargesterke og mønsterklare designplagg, og det britiske Marks&Spencer ligger like ved. Vi telte våre mark&penning, og gikk videre til vi kom til Esplanaden. Her ligger Svenska Teatern, og programmet høsten 2001 var norskdominert. Jon Fosses Ein sommars dag med premiere 9. september og Henrik Ibsens Peer Gynt den 10. oktober. Fra Svenska Teatern løper Norra og Södra Esplanaden parallelt under storvokste eiker, lønner eller almer på hver sin side av parken ned mot ferger, cruiseskip og lystbåter i den lyse Södra Hamnen.

Helsingfors hedrer ikke bare landets krigshelter, men også de nasjonale skaldene med statuer. I parken bak Svenska Teatern finner vi statuen av den store finskspråklige lyrikeren Eino Leino. Like ved står monumentet ”Saga och sanning” til minne om den svenskspråklige dikteren og historikeren Zacharias Topelius, som med sine eventyr i Läsning för barn (1865-96) ble populær langt utover Finlands grenser. Så, i midten av parken, kommer vi til Finlands nasjonalskald Johan Ludvig Runeberg. Statuen er forresten skulpturert av hans sønn Walter Runeberg, som også er opphavsmann til flere av statuene i Helsingfors’ sentrum.

Dog er faderens navn større, udødeliggjort av tekster som Fänrik Ståls sägner (1848-60) og prosadiktet om bonden Pavo, den ”olycksfödde gubbe”, hans mismotige kone og deres felles slit for utkommet på de finske moenes vassjuke jord og under frostnettenes årvisse trusel mot høstens grøde. Dette er et dikt om den finske sisu: ”Blanda du till hälften bark i brödet, Jag vill gräva dubbelt större diken” – men også om en uforbeholden nestekjærlighet som angår oss alle: ”Blanda du till hälften bark i brödet, Ty förfrusen står vår grannes åker!”

Finlands ellevte president, Tarja Kaarina Halonen, holder til i det nye presidentpalasset fra 1993 som ligger lenger vest i byen, på Talludden. Presidentembetets ikon, Urho Kekkonen, var president fra 1956 til 1981, og fikk det forrige presidentpalasset på Ekudden som musealt minnesmerke ett år etter sin død i 1986. I Södra hamnen kan vi se det gamle Presidentens Slott fra 1818, vegg i vegg med Högsta domstolen.

På den andre siden av havnen ligger den russisk-ortodokse Uspenskijkatedralen fra 1868, og minner oss på at Finland har hatt to kirketradisjoner side om side, ettersom landet har ligget under henholdsvis det protestantiske Sverige og det ortodokse Russland (etter 1809). Det var Åbo-biskopen Michael Agricola som reformerte den katolske kirken i Finland på 1500-tallet. Ettersom den protestantiske kirken bruker nasjonalspråket, måtte Agricola samtidig skape et finsk skriftspråk i sine oversettelser av Bibelen, men det er en annen historie.

Vi tar av til den store Alexandergaten som fører til det arkitektonisk særpregede Senatstorget. Dette området er hjertet av Helsingfors, sammen med Kronohagen like ved. Senatstorget er en plass som ligger foran den storslagne finske Domkyrkan fra 1852. Den har et umiskjennelig russisk eksteriør, og het da også opprinnelig Nikolaikyrkan etter tsar Nikolai I. Senatstorget har vært byens torg siden 1600-tallet, og en rekke riksbygninger ble lagt hit, deriblant Statsrådsborgen som i 1822 ble oppført for å huse tsarens finske senat. Her holder regjeringen fremdeles sine statsråd.

Så rusler vi opp Unionsgatan, forbi Universitetsbiblioteket og Finlands eldste ortodokse kirke, Heliga Treenighetskyrkan fra 1827. Begge disse bygningene er i likhet med flere av de monumentale byggene i området, Domkyrkan og Statsrådsborgen inkludert, tegnet av den tyske arkitekten Carl Ludwig Engel. Av disse regnes Universitetsbiblioteket for å være den vakreste. Engel virket for øvrig i St. Petersburg før han kom til Helsingfors, og begge byene er preget av hans nyklassiske stil. Deretter inn Kajsaniemigatan og vi er tilbake ved utgangspunktet. På Jernbanetorget ruver Nationalteatern, som er hovedscenen for den finskspråklige majoriteten.

Som seg hør og bør fyller den finskspråklige nasjonalforfatteren Aleksis Kivi (Stenvall) ettertenksomt plassen foran teateret. Myten om finnene og det som rører seg i dem kjenner man ikke før en har lest hans Sju bröder (1870). Det nasjonalt-heroiske bildet av finnen som Runeberg møysommelig har tegnet, slår vel noen sprekker ved Kivis berøring, og frem stormer villskap og ikke-sivilisert fremferd i Timos, Tuomas’ og de andre brødrenes gestalter.

Dette bruddet i skildringen av det finske lynnets uttrykkes konkret i Sju bröder når brødrene trekker seg bort fra bondekultur, jordtrelling og opplysningstvang, og inn i skogene og friheten til bjørnejakt og villmarksliv. Skjønt, blir ikke Impivaara et forbilledlig nyrydningsbruk, og vender ikke brødrene tilbake til Jukola for å forsone seg med sine granner i beste dannelsesromantradisjon?

Ett parallelt brudd mellom forståelsen av det finske kan vi kanskje gjenfinne i skillet mellom Väinö Linna og Hannu Salama på 1960- og 1970-tallet. Linna har en nasjonal-heroisk tilnærming til det finske og den finske nasjonalhistorien, mens Salama velger en profan-naturalistisk. En finsk leserundersøkelse fra 1973 viste at Linna var den mest populære finske forfatteren, mens Salama (som også hadde vært blasfemitiltalt for Midtsommerdansen i 1964) var den desidert minst populære. Her opphører i såfall den eventuelle parallellen til Runeberg og Kivi, for begge disse er å regne som helter i finsk litteraturhistorie.

Så er det magens tur, og deretter barnas. Inn i Caravellen og ut Mannerheimgaten, forbi det eventyrlige Finlandiahuset som er bygd på Alvar Aaltos strek, og Nationaloperaen i enden av samme parken. Til venstre Olympiastadion, som først skulle anvendes under de avlyste 1940-lekene, og som så ble utbygd til de olympiske lekene i Helsingfors i 1952. Snart ser vi pariserhjulet høyt over fornøyelsesparken Borgbacken, hvor det er aktiviteter for en hver smak som må prøves – eller unngås. Det siste gjelder alt som har høy lyd, sterk sentrifugalkraft eller utsetter en for krefter oppimot 3G, men det er en personlig, om ikke helt grunnløs, oppfatning.

Vår utfart fra hovedstaden skulle følge Lønnrotsgatan, ganske visst etter Elias Lønnrot, som gav det finske språket dets første storverk: Kalevala (1835). Lønnrot var lege i Karelen, og han samlet inn mengder av tradisjonsstoff fra folkediktningen som var utført på samme versemål. Det ledet ham til å tro at de var bruddstykker av et stort, tapt folkeepos som kunne rekonstrueres i Kalevala. Dette ble det viktigste verket fra finsk nasjonalromantikk og åpnet for en (vedvarende) nasjonalmytisk tenkning omkring de karelske områdene øst for Finland.

I likhet med Lønnrots Kalevala-strev var vårt uttog fra Helsingfors et forsøk på ordne bruddstykkene til et forståelig hele, gjennom en storslått og fargerik løsning med sterke opptrinn og livfulle bilder fra finsk folkeliv (i trafikken for vårt vedkommende). Vi klarte det til slutt, antakeligvis med hjelp av både dronning Louhis lykkekvern Sampo og trollkaren Väinämöinens trolldomskunst, hva visste vel vi annet enn at vi med ett var på motorveien vestover - i retning Stiftsgården Lärkkulla i Karis kommune.

I dette området, Vest-Nyland, møter man finlandssvensk språk og kultur. Den svenskspråklige delen av Finlands befolkning utgjør bare i overkant av 5%, men Finland har likevel både finsk og svensk som offisielle språk. Den finlandssvenske befolkningen kan grovt deles inn i tre kategorier: En tredjedel bor i så å si enspråklige områder hvor man sjelden kommer i kontakt med finskspråklige (Åland, Österbotten). En tredjedel bor innenfor et tydelig tospråklighetsområde, som Borgå, Karis og Hangö, mens den siste tredjedelen bor i områder med klar dominans av finskspråklige (Åbo, Helsingfors).

Den finlandssvenske kulturen er også Nordens lyrikkammer, rommende såvel tradisjon som avantgarde – fra Topelius via Edith Södergran til Bo Carpelan. Og til Tua Forsström, vinneren av Nordisk Råds litteraturpris 1998 med samlingen Efter att ha tillbringat en natt bland hästar. Hun er her inne i skogen i Karis ett sted, kanskje kikker hun utover jernbanen, som i diktet ”Änglarna i Karis”: ”Det snöar lätt och glittrande/Det snöar lätt på deras ögonfranser/De andas lätt som aluminium/De känner till de gudsförgätna platserna/De skrattar! Inget förfärer oss så/som när de skrattar/Inget förfärer oss så/som de gudsförgätna platserna/Och det som är rödkantat.”

Da vi vandret rundt i pittoreske Gamla Stan i Ekenäs, så vi to bautaer som nylig var reist til ære for betydningsfulle menn. De var titulert Mannerheimriddere, og det bragte oss tilbake i tid, helt til 1917-18. Forsøket på å konstituere Finland som egen stat ble innledet med borgerkrig, hvor generalløytnant og senere riksmarskalk Carl Gustaf Mannerheim (1867-1951) ledet de hvite fosterlandspatriotene til seier over de revolusjonære røde. Fremme i koret i Ekenäs kirke henger en minneplate over falne ekenäsboere under innbyrdeskrigen - de var alle på den hvite siden. Utenfor Ekenäs og andre steder i Finland ble 80.000 røde satt i fangeleirer etter nederlaget, og over 10.000 skal ha dødd av sult og sykdom i fangenskap.

Vi kjører videre sørover og møter utallige trailere fullastet med importerte personbiler som skal innover i landet. Havnebyen Hangö har en strategisk plassering i Finskebukta, og ble gjort til sovjetisk marinehavn etter det finske nederlaget i Vinterkrigen 1939-40. Varmen er trykkende langs veien over de furukledte moene. På en stor stein her et sted stod C. G. Mannerheim for å hilse tapre finner på vei til fronten rett foran dem i Fortsettelseskrigen (1941-44). Unge menn som skulle late enda mer av nasjonens blod på nasjonens jord, for frihet og selvstendighet. Og for romantiske forestillinger om et større Finland hvor Elias Lönnrots Kalevala-Karelen inngikk helt og udelt. De sovjetiske styrkene hadde fly, krigsskip og tungt artilleri plassert på jernbanevogner og i landskapet til å bestryke de fremrykkende finnene med.

Mange av de furuene som vi suser forbi er smekre og yngre enn 60 år. Brannbomber svir. En krig skaper helter og riddere, men kriger lemlester og dreper enda flere. Vi må gå ut fra at om lag 100.000 finner døde som følge av den politiske uroen i årene fra 1917 til 1945. Mange døde i kamp, enda flere av sult. Av de tusener røde som flyktet til Sovjetunionen etter nederlaget i 1918, ble flere senere ukjente ofre for Stalins dødelige mistenksomhet og terror på 30-tallet. Over 50.000 ble invalidiserte under 2. verdenskrig, og over 400.000 interne flyktninger skulle ha mat og arbeid.

Flyktningene mistet alt de eide etter Finlands avståelse av Viborg og det karelske neset til Sovjetunionen, samt Porkkala utenfor Helsingfors som sovjeterne skulle ha som ny marinebase etter Hangö. I finsk Lappland ble folk hjemløse under de harde kampene i 1944-45 og tyskernes ”brent jord”-taktikk. I tillegg skulle dette krigsherjede Finland, som krigens tapende part, betale Sovjetunionen 300 millioner dollar i krigserstatning over seks år. Nesten all industriproduksjon gikk til dette i årene etter 1945, i stedet for til gjenoppbygging av landet.

Väinö Linna er den forfatteren som har gitt den mest populære skildringen av mennesker i den finske tragedien, i Pentinkulma-trilogien (1959-62) om den røde Akseli Koskela og hans familie. Akseli deltok i opprøret, satt internert, ryddet skog, løste ut husmannsgården og ble selveier av vassjuk myrjord. Men sønnene taper han i storpolitikkens kriger. Eero og Voitto faller i Vinterkrigen med tre dagers mellomrom, men bare beskjeden om Voittos død har nådd Pentinkulma. Akseli skal selv hente det han tror er ett sønnelik: ”Akseli frågade och en av lottorna svarade: - Koskela? Här är di. – Va... är int e ein... – Här finns två Koskela.”

Filosofen Ludwig Wittgenstein skrev i 1944 at jordkloden som helhet ikke kan være i større nød enn én sjel, og at et nødrop ikke kan være større enn skriket fra ett menneske. I 1943 stuper også eldstesønnen Vilho ved Viborg i Fortsettelseskrigen, hvis håpløshet er beskrevet av Linna i Ukjent soldat fra 1954. Så dør også Akseli, stående ved gjerdet langs én av sine dype grøfter.

Om kveldene kan man stille radioen på Iskelmä radios frekvens i Karis, og la sentimentaliteten fylle rom og tid gjennom gamle, naivistiske slagere sunget på finsk. Tangoen har vært Finlands dans - tango er intenst begjær, men også melankolsk drama. Først og fremst er likevel tangoen et øyeblikk som forsterker livets eksistensielle nu, og i den lille byen Seinäjoki sørøst om Vasa kan man danse tango døgnet rundt under tangofestivalen der. Hangö har på sin side valsen som sin dans, og vil være Nordens valseby. Langs Hangös strender står ærverdige og vakre pensjonater, villaer som det russiske aristokratiet brukte under sine rekreasjonsopphold i storfyrstedømmetiden. Strendene er lyse og bærer originale badehus som står på geledd for de badelystne. Dette er Finlands sydspiss, sol og vind, badeliv og frisk seilas på Finskebukten.

Været skifter raskt, og vinden kan tvinge en til å kle på seg. Bare noen kilometer lenger inn i landet steker heten atter. Etter Ekenäs svinger vi etter Kongeveien nedenom Raseborg slottsruin og klatrer opp knirkende, kreosotosende trapper som slynger seg høyt over en mørklagt borgsal i ett av tårnene. I mørke kvelder kan man oppleve Slottsspøkelset her – på bestilling og mot noen mark. Fra Raseborg er det to-tre mil til vuggene for den finske jern- og stålindustrien som fremdeles står å skue i Pojo kommune, Billnäs og Fiskars Bruk. På 1600-tallet bygde svenske entreprenører masovner og skapte bruksstedene Billnäs (1641) og Fiskars (1649). Det siste er renovert for flere titalls millioner mark og har mottatt Europa Nostra-prisen, mens det første har det man kaller betydelig potensiale.

Fra Fiskars legger vi turen innom byen Lojo i nabokommunen med samme navn og 95% finskspråklige. Det er vel herfra de stammer, de foretaksomme menneskene i Eeva Joenpeltos Lojo-serie. I Lojo deles også Joenpeltoprisen ut, en internasjonal kulturpris som ikke er en tradisjonell forfatter- eller bokpris, men en pris til personer som arbeider for å fremme litteraturens betydning. I august 2001 mottok den tyske dommeren, professoren og forfatteren av Der Vorleser (1995), Bernhard Schlink, de 75.000 finske mark (vel 100.000,- norske kroner) som følger prisen. I Lojo by ble det for øvrig holdt et seminar om toleranse i europeisk kultur i den anledningen, og jeg vil avslutningsvis la denne prisen være en påminnelse om den sterke internasjonale orienteringen finsk nærings- og kulturliv har gjennomgått på 1990-tallet.

I Norden er Finland vel i senere år blitt å regne som spydspissen i det europeiske integrasjonsarbeidet. Et Finland som i sin tid var det siste nordiske landet som sluttet seg til Nordisk Råd, i 1955 eller tre år etter de andre. Norden legitimerer seg selv som en homogen og harmonisk region gjennom blant annet kulturelle institusjoner som Nordisk Råds litteraturpris. Også her skiller Finland seg ut i positiv forstand, sett fra ståstedet til en humanist med sans for mangfold og toleranse: I Finland har man hatt en tilnærmet 50-50-fordeling mellom finsk- og svenskspråklig litteratur i såvel nominasjoner som nominasjonskomiteen – til tross for at de svenskspråklige utgjør bare i overkant av 5% av den finske befolkningen.

Dette uttrykket for toleranse står det stor respekt av, og har nok særlig bidratt til å styrke den finlandssvenske litteraturen. De finskspråklige tekstene som står på prisvinnerlisten gir nok samlet sett et noe stereotypt bilde av finsk litteratur og kultur, selv om de hver for seg er fremragende romaner som fra ulike vinkler tar for seg krigs- og voldsaspekter ved finsk historie og kultur – Väinö Linnas Söner av ett folk, Veijo Meris Sergeantens pojke, Hannu Salamas Kommer upp i tö og Antti Tuuris En dag i Österbotten. Det spørs bare om ikke Nordisk Råds litteraturpris i så henseende har vært med på å sementere fordommer om det finske folkets lynne – og om ikke også jeg her har gjort det samme?

Om krigens betydning for den europeiske moderniteten, med eksempler fra den finlandssvenske modernismen.

Papirpublisert i Norsklæreren nr. 5 2003.
Se ogsp Finland for en fremmed.

Frem til Første verdenskrig levde forestillingen om at krigen var et heroisk møte mellom soldater som prøvet sin manndom i slaget. Å gå i krigen hadde således ved seg en berusende opplevelse av manndomsutfoldelse, men etter Napoleonskrigene ble de europeiske krigsherrenes mentalitet endret.

Napoleon Bonaparte feide over Europa på noen år med store, men relativt utrente tropper som var drevet av en patriotisk glød. Hans generaler oppsøkte motstandere i direkte slag for ikke bare å beseire dem, men også å forvolde mest mulig død og ødeleggelse i den hensikt å tilintetgjøre motstanderen med hvilke midler som helst.

Dette var et langt sprang i retning av ren utryddelse av fienden for ideer om republikkens og nasjonens enhet, og ikke minst for borgerskapets rase- og renhetsbesettelse først på 1900-tallet. De europeiske krigene fikk derfor en ny og mer morderisk dimensjon som utfoldet seg i nærmest ufattelig gru med de senere bidragene fra nasjonalismen og den nye, kapitalistiske våpenindustriens teknologiske nyvinninger.

Industrialiseringen av Europa resulterte i en industrialisering også av krigen, der mennene sjelden fikk møte motstanderen i kamp, men ble utslettet i skyttergravene av fiender utenfor rekkevidde gjennom deres artilleri, gass og bomber sluppet av fly utenfor skuddhold.

1910-tallets kunst og litteratur bidro også til forestillingen om krigens nødvendighet ved at deler av den modernistiske avantgarden fremstilte krigen og mordet som betingelser for fornyelsen av Europa gjennom store menneskers nødvendige utøvelse av sin kraft. I så måte kan kanskje virket til den finlandssvenske forfatteren Erik Grotenfelt (1891-1919) være et uttrykk for krigens og mordets plass i den europeiske moderniteten på 1910-tallet.

Grotenfelt var en av den finlandssvenske modernismens og Edith Södergrans (1892-1923) litterære støtter. Samtidig var Grotenfelt engasjert i Finlands frihetssak og knyttet til den hemmelige, militære Jegerbevegelsen som trente i Tyskland til kampen for et selvstendig Finland, og han var nesten besatt av forestillingen om menneskets kraft og viljestyrke.

Grotenfelt tilhørte en tid den såkalte dagdriverkretsen i Helsingfors, hvor de litterære gjennomgangsmotivene viste unge, urbane menn med syke sinn og drømmer om det friske, levende og sterke, og som i sine kriser søkte tilflukt hos kvinnen. Så skjedde det en vending med Grotenfelts roman Bengt Walters’ lycka fra 1916 i retning av ren hjemstavnspatriotisme, og det under erkjennelsen av at den svenske landsbygda sør og vest i Finland befant seg i en utsatt posisjon for en finsk invasjon nord- og østfra.

Året etter utløste Finlands selvstendighetserklæring Innbyrdeskrigen mellom røde revolusjonære fra arbeiderklassen og hvite borgere og bønder. Forsommeren 1918 var Erik Grotenfelt å finne som fryktet og foraktfylt dommer ved de hvite seierherrenes oppgjørsdomstol i Västankvarn. Her følger utdrag fra et brev som han skrev til sin hustru datert 2. mai 1918, og som gir innsikt i hans perspektiv å felle dommer fra:

Min dag har så langt gått med forhør av fanger, som daglig sendes inn fra de lokale skytterkorpsene eller blir tatt under våre egne ekspedisjoner. I sin allminnelighet er fangene forbannet feige under forhørene. Og bedyrer naturligvis aller først at de er hvite som snø. Siden begynner det sive frem så smått ett og annet ved at jeg leder forhørene i en meget gemyttlig tone med latter og ordspill. Og en, to tre, så viser det seg at de har vært ved fronten eller deltatt i plyndringer [...] I dag lot jeg 7 stykker henrette, hvorav 6 hadde deltatt i plyndringene og mordene i Vichtis og Nummela, og den 7. hadde vært delaktig i mord i Kyrkslätt [...] Det er interessant å se hvor ulikt de reagerer på henrettelsesstedet. Bare de 2 ovennevnte var fullstendig kaldblodige, den ene av dem hånskrattet til og med, enda jeg først lot 3 av hans kamerater skyte foran øynene på ham. 3 ba meg på kne om nåde enda foran geværmunningene. 2 av vichtisplyndrerne var så feige at de ba til Gud. Og det vil si ganske mye for sånne karer. Etter at geværsalven er løsnet, skyter sjefen for den gruppen som utfører henrettelsen dem for sikkerhets skyld med revolver gjennom hodet. Ved de første henrettelsene, siden mannskapet var uvant ennå, gjorde jeg det selv [...] Etter henrettelsene har de gjenlevende fangene blitt helvetes redde for meg. En begynte å gråte og be om forlatelse da jeg kom inn og tittet litt på ham. Jeg lyktes å lirke utav ham at han blant annet hadde deltatt i kampene ved Kyrökoski sør om Ikalis. Da idioten merket hva han hadde tilstått, forsøkte han å vekke min medlidenhet [...] Jeg tenker jeg sender ham til de evige jaktmarker etter ytterligere et par forhør.

I sitt brev hjem legger Grotenfelt til at det hvite mannskapet han rår over, er lærevillig og har rett sinnelag. De kappes om å få utføre henrettelsene, så Grotenfelt rent ut må fordele de røde fangene rettferdig mellom dem. Det er i ettertid beregnet at om lag 35.000 ble drept under Innbyrdeskrigen, men av disse døde bare omkring 7.000 røde og hvite i kamp.

Resten var titusener av røde som døde av sult og sykdom i de hvites fangeleirer som ble etablert blant annet i de tidligere russiske garnisonene Hennala ved Lahtis og Dragsvik i Ekenäs. Mens de røde hadde henrettet omkring 1.500 under sin mislykkede revolusjon, ble over 8.000 røde fanger henrettet ved de hvites oppgjørsdomstoler. Den paradoksale fedrelandsmodernisten Grotenfelt myrder desillusjonert også seg selv året etter.

Den unge finske republikken måtte håndtere et renhetsproblem etter Innbyrdeskrigen, og de hvite innførte et renhetssystem basert på en demoniserende identifikasjon av det urene materialet, slik også Norge gjorde i Landssvikoppgjøret etter Andre verdenskrig. De røde opprørerne og deres antatte sympatisører og medløpere ble definert som urent, fremmed materiale som hadde tatt tilhold i og forurenset det rene og hvite nasjonale fellesskapet.

Renselsen er en strategi som gjerne velges når det urene allerede har krenket helligdommen, og jo sterkere et samfunns opplevelse av urenhet er, desto større vil trangen til renselse være. Det kan igjen lede til valg av sterkeste lut, som menneskeblod er, og til blodtørstige massakrer til renhetens pris som er til forveksling lik menneskeofring. Dette offeret til det hellige har Edith Södergran fanget inn i diktet ”Världen badar i blod” fra Septemberlyran (1918):

Världen badar i blod för att Gud måtte leva.
Att hans härlighet fortbestår, skall all annan förgås.
Vad veta vi människor hur den evige smäktar
och vad gudarna dricka för att nära sin kraft.
Gud vill skapa ånyo. Han vill omforma världen till ett klarare tecken.
Därför gjordar han sig med ett bälte av blixtar,
därför bär han en krona av flammande taggar,
därför höljer han jorden i blindhet och natt.
Därför skådar han grymt. Hans skaparehänder krama jorden med kraft.
Vad han skapar vet ingen. Men det går som en bävan
över halvvakna sinnen. Det är som en svindel inför avgrunders blick.
Innan jublande körer brista ut i en lovsång
är det tyst som i skogen förrän solen går upp.

I Edith Södergrans og andre samtidige modernisters diktning på 1910-tallet var krigen fortsatt en arena for menneskeguders utøvelse av sin kraft og vilje, og slike guder må stadig styrkes gjennom offer, som i hennes skildring av menneskeoffer i ”Världen badar i blod”. Dette kan likevel ikke oppfattes som konkrete, politiske kommentarer eller direkte tilslutninger til en bestemt sosial eller politisk idé, selv om Södergrans dikt kom ut i den omstyrtende atmosfæren av Første verdenskrig, Februar- og Oktoberrevolusjonen og Innbyrdeskrigen.

Det diktende jeget står utenfor, og da helst over, den virkeligheten som utspiller seg som fysisk eksistens. Det diktende jeget er ett med ånden og ideen, som en idé blant ideer i ideenes verden. I ”Visan från molnet”, også det fra Septemberlyran¸ forlater dikterjeget jorden for aldri å ville vende tilbake: ”Tog en örn mig upp på sina vingar - /fjärran från världen/har jag fred./Uppå molnen sitter jag och sjungar - /ned på jorden droppar det kvicksilverhånskratt - ” Herfra kan dikteren skue utover landskap og inn i skjulte sfærer, og med ett er slektskapet med Jenaromantikken påfallende.

Den finlandssvenske modernismen på 1910-tallet hadde også panenteistiske drag gjennom sin hyllest til naturen som et hjem og tilfluktssted, heller enn at den gav uttrykk for uegentlighet i det moderne menneskets forhold til naturen. Den stod således i en brytning med 1800-tallets romantikk, og delvis i motsetning til de kontinentale modernistene, som trakk mot storbysivilisasjonens lys. Kontrasten til Edith Södergran og hennes poesi er talende i så måte. ”Enkel är bergens sommar:/ängen blommar,/den gamla gården ler/och bäckens dunkla brus talar om funden lycka”, heter det i ”Sommar i bergen”, som er å finne i Landet som icke är (1925, etterlatte dikt i samling).

Edith Södergran var kosmopolitt og kunstner, moderne og fylt av fremmedfølelse overfor verden, en fremmed for fedrelandet som ikke behersket det finske folkespråket. Hun skrev de fleste av ungdomsdiktene fra årene 1907 til 1909, som er samlet i det såkalte Vaxduksheftet, på tysk. Det var få andre enn Elmer Diktonius (1896-1961) og Hagar Olsson (1893-1978) som forstod hennes diktning, og selv hadde Södergran landskapet i Raivola og omkring Viborg på det karelske neset som sitt land, når hun ikke var i urbane, flerspråklige miljøer i St. Petersburg eller på reiser og kursteder i Europa.

Innsykningen i tuberkulosen, rapportene fra Vestfronten, bolsjevikenes revolusjon og den blodige brødrekrigen i Finland i 1918 pekte også i en helt annen retning, mot en stor angst omgitt av en enda større tomhet. Det eneste som synes å kunne slippe unna dette svarte rommet, er diktenes lengsel og håp om kjærlighet mellom mennesker og en verden fylt av glede. Dette gir Södergrans diktning også en dimensjon av utbrytningsforsøk, av en nærmest religiøs livs- og kjærlighetslengsel hvor dikteren viser veier til verdener større enn denne ene, emosjonelt forknytte og fatale.

Hennes diktning er preget av en estetikk som søker det gode i det skjønne og humane, selv om dette får preg av himmelflukt mot mer lys når krigens mørke gru fortetter jordens og Europas atmosfære, og stenger menneskene inne i det svarte, menneskeskapte. Södergran var en følsom kunstnerantenne som fanget inn signalene fra verdens ånd og begivenheter, og hun ble sammen med Sveriges Pär Lagerkvist en av pionerene for Nordens litterære modernisme.

Den moderne, europeiske kunsten skulle være sin egen tids bevisste ledsager, og representere avantgardens oppbrudd med det forgangne. Derav skulle Russland være et egnet sted også for en estetisk revolt etter Oktoberrevolusjonen i 1917, og europeiske avantgardister ville marsjere ”med revolusjonens banner i det menneskelige fremskrittets første rekker”, som maleren Ljubow Popowa (1889-1924) så entusiastisk uttrykte det. Nå ville riktignok Josef Stalin ha et ord med i laget etter hvert, og da ble det brått slutt på så vel den sovjetiske avantgarden som den europeiske avantgardens sovjetrevolusjonære entusiasme.

Den delen av den modernistiske avantgarden som kalte seg futurister, vendte seg heller til Italia og fascistene der, inspirert av dikteren Filippo Tommaso Marinetti (1876-1944). De mest groteske resultatene av Marinettis fascistiske kulturradikalisme fikk Edith Södergran ikke oppleve, selv om hun nok kjente til Marinettis hyllest til det levende, og den aggressive bevegelsen og kraften i hans futuristiske manifest fra 1909.

Mange forbinder moderne kunst og modernisme med formmessig kaos og sær estetikk som først og fremst gjenspeiler at kunsten er form, og ikke historie og etikk, men i sitt idégrunnlag var modernismen sterkt samfunnsengasjert og politisk orientert. I artikler og essayet ”Ny generation” (1925) tok Hagar Olsson til orde for at kunsten måtte være universell og uten dogmatiske lenker, og at den nye generasjonen kunstnere i Finland var gitt i oppgave å se utover fedrelandets grenser.

I følge Olsson kunne kunsten ikke lenger være ”en blomma i knapphålet”, men måtte reflektere den samtiden den hørte hjemme i. Modernistenes erkjennelse av at det 20. århundrets verden var ny og en annen enn den gamle verdenen, skapte behov for et nytt språk å uttrykke den nye livsfølelsen i. Om verden oppleves som ond, stygg og menneskefiendtlig, så må dette også reflekteres i kunstens språk. Ingen ville vel si at Pablo Picassos (1881-1973) bilde Guernica fra 1937 utstråler skjønnhet, men det gjorde heller ikke de eksploderende bombene som de tyske flyene hadde sluppet over Guernica mandag 26. april 1937.

Picassos bilde fanget inn samtiden og dens menneskefiendtlige maktpolitikk i selskap med andre store kunstverk som Arnold Schönbergs (1874-1951) symfoniske uttrykk for jødejakten og redslene i ghettoen i Warszawa i A Survivor from Warsaw op. 46 (1947), og Thomas Manns (1875-1955) demonstrasjon i Dr. Faustus fra 1947 av den rådende mentaliteten og menneskelige avmakten som gjorde terroren og redslene mulig. Hver på sitt vis var således den industrielle krigen og den moderne kunsten begge uttrykk for det modernes inngripen i europeernes liv, og de apokalyptiske omveltningene i Europa som fulgte derav.

Lærertilpasning som læringsstrategi

Papirpublisert i Lektorbladet nr. 5 2006.


Elevenes læringsstrategier står sentralt i den nye skolereformen, men hvor frie er egentlig elevenes valg av læringsstrategier? spør Odd Gaare i denne kronikken. Han har undersøkt metodevalg blant elever i den videregående skolen, og konkluderer med at det i praksis er læreren som bestemmer elevenes læringsstrategier.

I forbindelse med innføringer av nye læreplaner i skolen følger det gjerne med noen prinsipper, som så fremstår som kjepphester. I 1994- og 1997-reformene var det prosjektarbeid, i Kunnskapsløftet vil elevens valg av læringsstrategier bli en slik kjepphest. Tesen er at læringsprosessen vil bli mer effektiv om elevene blir bevisst hvilke faktorer i læringsmiljøet som hemmer eller fremmer deres læring. I Læringsplakaten for Kunnskapsløftet fremheves blant annet følgende læringsprinsipper med grunnlag i Opplæringslovas § 1-2 og læreplanverkets generelle del:

• Skolen og lærebedriften skal stimulere elevenes og lærlingenes/lærekandidatenes lærelyst, utholdenhet og nysgjerrighet.
• Skolen og lærebedriften skal stimulere elevene og lærlingene/lærekandidatene til å utvikle egne læringsstrategier og evne til kritisk tenkning.
• Skolen og lærebedriften skal fremme tilpasset opplæring og varierte arbeidsmåter.

Seminarforestillingen om læringsstrategienes betydning er en typisk pedagogisk trend eller moteretning, om man vil se det slik. Viktige impulser er kommet fra hjerneforskningens fagfelt og fra det nordamerikanske kontinentet, som ”The Dunn & Dunn Learning-Style model”. Selv har jeg blitt kjent med læringsstrategitenkningen gjennom Lena Boström og Sveriges LärstilsCenter i Örnsköldsvik.

En fullstendig kartlegging av elevenes læringsstiler og læringsmiljø i tråd med denne tenkningen fremstår likevel bare som en teoretisk mulighet for meg. Jeg har derfor valgt primært å forholde meg til prinsippet om at elevene har ulike måter å lære på, og at dette krever bevissthet omkring differensiering eller individuell tilpasning, som det heter nå. Her bruker jeg Marie Carbos kategorisering av læringsstilene i visuelle, auditive, kinestetiske og taktile preferanser til å anskueliggjøre for elevene hvordan et bredt metodevalg kan stimulere til læring.

Elevenes metodevalg
For at elevens læringsbevissthet skal kunne omgjøres til praksis, må deres miljø- og metodepreferanser få en eller annen form for innvirkning på læringssituasjonen. Det korteste veien er å la elevene få uttale seg om arbeids- og undervisningsmetodene som anvendes i læringssituasjonen. Ved skolestart gjennomgikk jeg derfor hovedpunktene i Dunn & Dunn-modellen med elevene for å gjøre dem nysgjerrige og selvbevisste også på dette feltet. I etterkant av denne introduksjonen gjennomførte jeg så en enkel undersøkelse for å finne frem til hvilke undervisnings- og arbeidsmetoder mine nye og gamle elever foretrekker.

Undersøkelsen var basert på en liste med elleve undervisnings- og arbeidsmetoder som jeg hadde utarbeidet i samarbeid med elevene i 3A på allmennfaglig studieretning. Noen av metodene er åpenbart forskjellige fra hverandre, mens andre er varianter av hverandre. Metodene ble ikke valgt ut fra tilpasning til de introduserte læringsstilkategoriene, men ut fra elevenes erfaringsgrunnlag gjennom elleve år i skolen, og mine erfaringer fra 17 år i læreryrket.

Uten å samsnakkes skulle hver av elevene gi de enkelte metodene verdi på en skala fra 1-10, der 10 uttrykte den mest foretrukne metoden. Undersøkelsen ble gjennomført samme uke i ovennevnte 3A, som jeg har hatt i norsk i to år (21 elever), i en førsteårs idrettsklasse (26 elever) og i en andreårs rørfagklasse (12 elever) som hadde hatt en annen norsklærer på grunnkurset. Idrettsklassen og 3A er lokalisert i samme bygg og har de samme lærerne, mens rørfagelevenes læringsmiljø er en tradisjonell yrkesskole der norsklæreren ofte er en utenforstående som kommer innom en gang i uken, slik som jeg.

Om vi forholder oss til de tre metodene som fikk flest verdipoeng, ble resultatene slik: I 3A fikk tavleundervisning suveren førsteplass, andreplassen ble besatt av prosjektarbeid, mens ekskursjon var klassens tredjevalg. I idrettsklassen satte elevene høyest pris på gruppearbeid, deretter fulgte ekskursjon på andreplass og prosjektarbeid på tredje. I rørfagklassen ble tavleundervisning foretrukket sammen med film foran ekskursjonsalternativet.

Førstevalget av tavleundervisning kan tolkes som et signal om at mange elever oppfatter denne læringsmetoden som den mest effektive. Videre kan kanskje rørfagelevenes valg av film og ekskursjoner bekrefte fordommer om at mange yrkesfagelever skyr bøker og bokstaver. Andre tendenser er at både idretts- og rørfagelevene plasserte lekseprøver på 6. plass, mens ingen 3A-elever estimerte denne læringsmuligheten.

Videre var yrkesfagelevene langt mindre interessert i samtaler om lærestoffet enn idretts- og allmennfagelevene. Rørfagelevene viste også langt mindre interesse for prosjektarbeidsmetoden enn de andre elevene. Felles for de tre klassene var ellers elevenes manglende interesse for å lære gjennom å overta tavleposisjonen; de vordende rørleggerne ga dette alternativet null poeng.

Forventningene til læreren
Gjennom undersøkelsen og samtalen etterpå ble det gjort klart at elevene foretrekker variasjon i læringsmetodikken. I kontrollsamtalen med 3A, som kjenner meg godt fra før, av kom det imidlertid frem at den enkelte ikke primært uttalte seg om sine egne metodepreferanser og valg av læringsstrategier. 3A-elevenes valg var hovedsakelig basert på erfaringene med meg som lærer gjennom to år, og derfor på vurderinger av min styrke og svakhet som lærer.

I og med at svarene følgelig var rettet mot min personlige og faglige oppfyllelse av lærerolleforventninger, ville en annen lærer fått andre svar om han eller hun gjennomførte samme undersøkelse, uttalte elevene, og utdypet dette med eksempler. Dermed kunne faktisk tavleundervisningen, som jeg fikk høyest poengsum for i 3A, få lavest verdi i de samme elevenes forventninger til en annen lærer.

Selv om denne undersøkelsen bare er å regne som et impresjonistisk snapshot fra min lærergjerning, og aldeles uten vitenskapelig verdi, gir den meg likevel noe å tenke på. Jeg hadde egentlig tenkt å kartlegge elevenes objektive læringsmiljø, deres individuelle læringsstilspreferanser og ellers legge metodisk til rette for å oppfylle elevenes valg av læringsstrategier. Så viser det seg altså at elevenes metodeønsker ikke er basert på deres egne kvaliteter, men mest sannsynlig er bestemt av de lærermodellene de har møtt.

Elevenes bevissthet om lærermodeller og erfaringer med den enkelte lærerens subjektive tilrettelegging av læringsprosessen kan følgelig ha mer å si for elevenes valg av læringsstrategier enn det jeg forutsatte. Det nager meg at elevenes vurdering av læreren og dennes metoderepertoar sannsynligvis også overgår lærerens modellbevissthet og selvforståelse.

Blir ikke da elevenes valg av læringsstrategier også til et spørsmål om deres vurdering av min selvinnsikt og egnethet som lærer, altså til det personlige spørsmålet som alltid har heftet ved læreryrket? Dette problemet sier Læringsplakaten ingenting om.

Elektroniske læremiddel og lese- og skrivekunsten

Dette er ein forkorta versjon av essayet som er papirpublisert i Norsk Pedagogisk Tidsskrift nr. 6 2000.

I dette essayet skal eg ikkje prøve å svare på, men syne implikasjonar av to spørsmål: Er dei nye elektroniske media eigna som læremiddel i skulen, og kva vil skje med lese- og skrivedugleiken om biletmedia får forrang som læremiddel?

For lese- og skrivekunsten har lese- og lærebøkene i norsk hatt status av å vere uvurderlege. Me talar om ein kanon av leseverk frå stiftsprost P. A. Jensen med Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet i 1863. Høgdepunkta er Nordahl Rolfsen og hans Læsebog for Folkeskolen, som blei utvikla i åra 1882-1895, og for meg og min generasjon Thorbjørn Egner sine lesebøker som blei utvikla frå Småskolens lesebøker i 1950. Etter desse kom mangfaldet, og det blir verre å peike ut det eine frå dei andre. Det gjer ikkje noko, for eg skal forflytte meg frå barneskulen til den vidaregåande skulen og norsklæreverka for studieretninga for allmenne fag. Det er produsert store og omfattande lærebøker med firefarga bilete og glansa papir for norskfaget dei siste tiåra, og no ventar vi på forlaga sine planar og strategiar for å fylle på med elektroniske tillegg til desse lærebøkene.

Forlaga har vore ein absolutt naudsynt føresetnad for den demokratiske spreiinga av lese- og skrivekunsten i anden til opplysningsfilosofien, saman med organisering av skular og samling av tekstar i bibliotek. Forordninga om allmugeskulen på landet frå 1739 og etableringa av eit universitet i Kristiania er ytterpunkt på ei brei offentleg satsing på opplysning gjennom lese- og skrivekunsten. Då professor Georg Sverdrup fekk utstyrt biblioteket på Det kongelege Fredriks universitet (bygginga byrja i 1813), var det etter mønster frå universitetet i Göttingen (1737), kor biblioteket hadde ein sentral og framståande posisjon.

Sverdrups bibliotek blei faktisk så godt utstyrt at det ei tid overgjekk universitetet i Lund, og kunne måle seg med Berlin-universitetet. Dette seier noko om vilje til å satse på kunnskap gjennom lese- og skrivekunsten for å byggje ein moderne stat i Europa. Ein stat som politikarane meinte skulle vere meir enn eit agrarsamfunn styrt av kongeleg utnemnde embetsmenn. Kanskje er det ikkje så vågalt å seie at dei norske politikarane vi har i dag, står i ein liknande situasjon: Noreg må satse på kunnskap, på forsking og ny teknologi, for å vere på høgd med andre moderne statar, og for å kome unna råvareprodusenten sine einsidige nærings- og kompetansestrukturar. Her er skulen tiltenkt ei sentral rolle av Storting og regjeringar på 1990-talet i tekstar som Stortingsmelding nr. 24, Om informasjonsteknologi i utdanningen, Den norske IT-veien. Bit for bit av eit statssekretærutval og KUF-departementet sin IT i norsk utdanning. Plan for 1996-1999.

Toril Risberg kommenterer dette som ei kompromisslaus tru på at utviklinga og framtida til Noreg er sikra om ein tek den nye teknologien i bruk – uansett samfunnsområde. Skulen er imidlertid ikkje alltid det samme som forventa i offentlege papir; skulen er ein arena for læring og ulike menneske, for ulike læringsteoriar og møte mellom menneske. Trua på teknologien som effektivt læremiddel er forankra særleg i naturvitskaplege læringssyn, som vi til dømes finn i den behavioristiske psykologien og den undervisningsteknologiske tradisjonen, med tilhøyrande mål-middel-tenking. Dei offentlege dokumenta som er nemnd ovafor, høyrer nok mest heime her, og mindre i læringssyn med eit humanistisk daningsgrunnlag. Interessant er det i så måte å studere læringsmodellen til professorbrørne Hubert L. Dreyfus og Stuart E. Dreyfus.

I følgje dei famnar læringsprosessen over fem stadium, frå nybyrjaren om kompetente og kyndige utøvarar til eksperten. Det å søkje og halde seg til reglar og universaliserbare røynsler reknast for å vere rasjonelt, og det er nybyrjaren som står på det mest rasjonelle av desse fem stadia. Vegen fram mot ekspertisen er nemleg ein veg mot lausriving frå rigide regelfortolkingar som handlingsgrunnlag, ein veg mot det intuitive handlingsgrunnlaget. Det å vere ekspert er å vere artistisk på eit holistisk kompetansegrunnlag; på ekspertnivået er ein ikkje regelbunden analytikar (rasjonell), men leikande artistisk. Det rimer dårleg med dei inntrykka som blir gjeve av IK-teknologien og undervisningsteknologien: Desse felta blir presentert som høgkompetansefelt som er skapt av og for analytiske aktørar, men den analytiske rasjonaliteten som skal liggje bak suksessfulle dataprogram, er etter Dreyfus’ane ein rasjonalitet så avgrensa at den berre kan seiast å vere vellykka på dei lågare stega i læringsprosessen.

Mot ein slik tenkjemåte står Seymour Papert, ein ihuga talsmann for datastøtta undervisning, og han snakkar om kunnskapsmaskinar som er meir på bølgjelengde med elevane enn gamle og slitne lærarar er. Framtida skal byggjast på læring gjennom mentale program meir enn gjennom møte med menneske, tradisjonar og røynsler; kunnskapsmaskinane er framtida fordi dei er lausrive frå desse, og kan skape alternative (virtuelle) røyndommar kor elevane sjølv utforskar og påverkar med dei føresetnadene dei har. Papert førespeglar også at heile utdanningssystemet skal endrast radikalt eller kollapse slik at det skjer eit paradigmeskifte i skuletradisjonen og den pedagogiske vitskapen: daning utan det trykte ordet som daningsmedium. Edutainment, kallar Per Dalin det.

Det høyrest ikkje klokt ut, men når ein ser seg omkring, ser alle informasjons- og kommunikasjonsobjekta som fyller opp samfunnsrommet, kan ein gjere seg så ymse tankar om kva vilkår klokskapen lever under. Dette kjem eg attende til mot slutten av dette essayet, og enn så lengje kan vi ha in mente ei undersøking av ein økonom, Henry Levin, som har granska kostnadseffektiviteten i læringsprosessen i matematikk og lesedugleik etter fire variablar: redusert storleik på klassen, auka bruk av tid til dugleikstrening, vegleiing av eleven og datastøtta undervisning.

Er det overraskande at Levin fann at det minst kostnadseffektive var å auke tidsbruken? At vegleiing av elevane gav størst vinst? At datastøtta undervisning ikkje vann? Eg vonar at politikarane våre har andre undersøkingar med betre resultat som grunnlag for sine patos-papir og visjonære vedtak. Viss ikkje, er det berre å stimulere elevar og lærarar i artistisk retning, med vekt på kreativitet og vegleiing i mellommenneskelege møtesituasjonar. Men det er vel ikkje så – så – nytt? Uansett treng me krietrium til å vurdere om dei nye elektroniske media er eigna som læremiddel i skulen.

Kriteriebasert vurdering av læremiddel
I boka Aesthetics. Problems in the Philosophy of Criticism handsamar Monroe C. Beardsley dei språklege premissane som styrer kritikaren i arbeidet hans. Beardsley vil gjere kritikken meir nyansert og open gjennom å lansere seks kriterium til å skildre kunstverka med. Som nykritikar har han kolsviartru på at mennesket kan uttrykkje seg objektivt om verda, iallfall om ein legg bort smaken som vurderingsgrunnlag: ”Nam-nam!” eller ”Ærrgh!” er to svært gode utsegner om to ulike eple med grunnlag i smaken til ein kritikar, men slik hedonisme seier lite om epla som blir vurderte. Den som tek til seg vurderingutsegnene frå denne kritikaren, har ikkje fått informasjon om det vurderte, men berre om kritikaren sin smak.

Grunnprinsippet i ei nyansert og informativ vurdering er motsett for Beardsley: Kritikaren skal ikkje felle smaksrelaterte god/dårleg-dommar, men heller freiste å artikulere kva det er ved det vurderte som gjer det godt eller dårleg. Til det treng ein eit eige kritikarspråk, slik ein på andre fagfelt har eigne terminologiar. Med nykritisk optimisme delte Beardsley vurderingsutsegner etter seks kriterium som eg sjølv har hatt mykje nytte av i åra som kommentator til elevane sine skriftlege prestasjonar.

Elektroniske læremiddel er nye i den forstand at teknologien og media er nye, men desse læremidla kan ikkje lausrive seg frå den skulebaserte læringstradisjonen dei står i forlenginga av. Ei vurdering av læremidlet med grunnlag i tradisjonsforventingar skjer etter det genetiske kriteriet. I tradisjonen til norskfaget er det tunge og dels divergerande forventingar som gjer seg gjeldande: Språket er ein nasjonal arv og kulturberar; bruk av og møte med morsmålet i skrift er grunnlag for identitetsskaping og utvikling av personlegdom; nasjonalspråket har ein eigenart og eigenverd som skal takast omsyn til. Det siste fordrar kunnskap om og dugleik i bruk av språket, munnleg og særleg skriftleg.

Desse kvalitative krava samlar eg til forventingar om at læremidla skal ivareta kunnskaps- og dugleikskrav frå norskfaget sin tradisjon, slik dei også er nedfelte i læreplanane. Dette er eit kognitivt kriterium som også omfattar vurdering av kva for potensiale læremiddelet har til å kunne stimulere og utfordre tenkjeevna til elevane. Dei tre neste kriteria er estetiske: Å vurdere korleis læremiddelet handsamar kunnskapsområda i norskfaget, i djupne og breidd, er å seie noko om kompleksiteten i læremiddelet. Kriteriet heng nøye saman med det kognitive kriteriet, men skal seie meir om kva for praksis kunnskapen får (vanskegrad, breidd m.m.) i verket.

Vurdering etter integritetskriteriet skal gjeve informasjon om oppbygningsstrukturar i læremiddelet, ikkje minst for å kunne seie noko om korleis det er å bruke programvara. Med integritetskriteriet skal ein gjeve ei heilskapsvurdering kor alle elementa, frå skjermbilete til fontar og verktøyknappar, og korrespondansen mellom desse elementa blir granska. Fordommar vil lett spele inn i integritetsvurderingar, noko ikkje minst modernismen har fått merke i kunsthistoria, for her er det gjerne slik at tradisjonen i seg sjølv vil motvirke endringar frå det vante og ikkje-provoserande.

Det er derfor ikkje uventa om (at) elektroniske læremiddel vil kopiere oppbygningsstrukturar frå læreboktradisjonen ved å ha utheva overskrifter, estetisk nedtona brødtekst, bilete som framstår som illustrasjonseffektar meir enn med kunstnarleg eigenverdi, og innfelte tekstboksar. Internettsider som liknar tradisjonelle databasar eller datadokument utfordrar heller ikkje integritetsfordommane våre. Eg ser det slik at utviklinga av elektroniske programvarer særleg har eit integritetsproblem som går på identitet, og er av det reint eksistensielle slaget: Kva er eg? Kva skapte meg? Kva skal eg?

For å nå fram i den estetiske røyndommen som dei unge av i dag boltrar seg i, må læremiddelet oppfylle forventingar som spring ut av det tredje estetiske kriteriet: intensitet. Programvara sin utsjånad og dei utfordringane ho ber i seg, er vesentlege for brukaren, og det blir derfor eit mål for skaparen av læremiddelet å fange og engasjere brukaren – på same måten som skjønnlitterære forfattarar må tenkje på å hengje ut krokar med agn som lesarane friviljuge bit på.

Intensiteten skapast ikkje berre av ytre rørsle, av popup og flash. I bestseljaren Livsfilosofi tek Arne Næss fram det skiljet Spinoza lagar mellom aktivitet og aktivhet: ”Med ordet ”aktivitet” tenker jeg da først og fremst på legemlig aktivitet, men jeg tenker også på slikt som intens læring, språklig virksomhet og tankevirksomhet der mye er i utvikling.” ”Aktivheten” kan også innebere rørsle, men meir karakteristisk er det at ein kan

dvele ved stillheten – kanskje uten at så mye som en lillefinger er i bevegelse […] Utenfra kan det virke som om man ikke er aktiv, men det er bedre å si at man er strålende engasjert som person. Hele ens selv er nemlig aktivert i en slik situasjon, men det synes ikke nødvendigvis for andre at man er i ”aktivhet”.

Å fange ei interesse kan følgjeleg skje på forskjellige vis, og eg deler brukarengasjementet i to, etter effektane i dei ytre og dei indre spaningselementa i læremiddelet. Dei ytre er element som er med på å byggje opp estetiske heilskapsinntrykk (komposisjon, fargar, lyd, grafikk, dynamikk) samstundes som desse vekselvis svarer til, utfordrar og bryt konvensjonar frå estetiske tradisjonsforventingar. Dei indre spaningselementa omfattar kva for moglegheiter programvara har til å utfordre og stimulere brukaren artistisk, intellektuelt og etisk.

Med det byggjest det også ei bru til det siste av kriteria til Monroe C. Beardsley: det moralsk-politiske kriteriet. Korleis blir moralsk-politiske utfordringar frå samtida og førelegg frå tradisjonen som norskfaget står i, det vil seie den humanistiske daningstradisjonen, ivareteke i læremiddelet? Ikkje alle læremidla er like relevante å utsetje for dette spørsmålet, men ei vurdering etter det moralsk-politiske kriteriet skal vere ei vurdering av kva for potensiale programvara har for utvikling og stimulans av etisk medvit og kritisk sans.

Samspelet mellom staten og forlaga
Dei store norske forlaga ser seg sjølve som uunnverlege samarbeidspartnarar for at ei IKT-satsing i skulen skal lukkast. Det ville også vere for dumt om ikkje den kompetansen og dei røynslene som forlaga har, blei nytta konstruktivt. Frå eit forlagsperspektiv er det ikkje nemneverdige skilnader på krava til fagleg innhald og pedagogiske grep mellom lærebøker og elektroniske læremiddel. Og: Om ein frå toppen av styringspyramiden i landet ønskjer å gjeve den internasjonale IK-teknologien eit norsk innhald, er forlaga uunnverlege. Dette inneber at styresmaktene må styre meir av pengestraumen gjennom forlagsverda, og det på ein måte som gjer IKT-satsinga meir lønsam enn tidlegare multimedia-eventyr i bransjen.

Det finst i realiteten ikkje ein marknad for dei elektroniske læremiddeltilegga før lærarane er reelle brukarar av IKT i undervisninga, og skuleeigarane har investert i naudsynte maskinvarer som lærarane og elevane kan bruke forlaga sine elektroniske læremiddel på. Den store redsla hos forlaga ligg nok ikkje i at den norske konkurrenten kjem fram med noko før ein sjølv; problemet er om skulane tek i bruk ny teknologi og nye programvarer som er utvikla over Microsoft-lesten – norskspråklege versjonar av noko generelt og globalt, keisamt og kjønnslaust, men ekstremt tilgjengeleg og umogleg å styre unna. Vidare gjer print-on-demand-teknologien trykkjeproduksjons- og distribusjonsinvesteringane til forlaga mindre viktige, og opnar samstundes for nye, i dag ukjende innovatørar og lågkostnadsprodusentar av læremiddel.

Om dette skjer samstundes med ei radikal digitalisering av klasseromma, er det då over og ut med tradisjonelle lærebøker, med tilhøyrande læremiddeltillegg, med lærebokavdelingane i forlaga? Slike problemstillingar hastar det med å posisjonere seg i høve til. Truleg vil forlaga snarast råd ha styresmaktene til å realisere ein halvt regulert, nasjonal marknad for elektroniske læremiddel som forlaga i fred og ro kan stimulere og utvikle på eigne premissar, i tråd med dei politiske og kulturelle oppgåvene dei tidlegare har vore med på å løyse for styresmaktene i det store folkedaningsprosjektet i Venstre-staten etter 1884. Ein skulle tru at Nasjonalt Læremiddelsenter (NLS) i så måte kunne utviklast til ein meir effektiv reiskap i å vere ein offentleg innkjøpsinstans som seljer elektroniske læremiddel vidare til redusert pris til skuleeigarane.

Eg trur det vil vere i både forlaga og styresmaktene sine interesser å gå saman ut frå tanken om nasjonal styring av nasjonale planar for teknologisk internasjonalisering: Forlaga sin ressursinnsats på elektroniske medium må korrespondere både med ikkje-kontrollerbar, internasjonal produktutvikling og ein nasjonal kulturkonsensus i politiske planar. Hugs at dei norske politikarane har gjeve frå seg styringsretten over dei fleste samfunnsområda til marknaden, to unnateke: sykehusa og skuleverket. Den første sektoren styrer seg sjølv gjennom notorisk feilbudsjettering, medan skulen er ein open og økonomisk uforpliktande tumleplass for store ord i planar og måldokument. Sjølv om store ord og feitt flesk sklir lett gjennom halsen, må forlaga likevel ta politikarane og orda deira på alvor. Noko anna har dei neppe råd til.

Om forlaga ikkje brukar ressursar på utgreiingsarbeid om og utvikling av elektroniske læremiddel for skule og utdanning, vil forlaga også i framtida vere prisgjeve lese- og skrivekunsten. Det er ein ikkje ufarleg situasjon i eit samfunn kor meir og meir av informasjonen blir gjeven munnleg eller i bilete. Eg liker ikkje situasjonen, og eg er nok meir bekymra for lese- og skrivekunsten si framtid enn for dei norske forlagshusa slik vi kjenner dei. Kanskje vil verksemdsøkonomiske vurderingar i forlagsverda gjere at forlaga kjem til å lide lagnaden til mange bokhandlarar av i dag: Dei må leggje større vekt på å tilby rekvisita som ordet kan utstyrast med, enn på sjølve ordet, for å overleve. Å satse på lyd og bilete, på ein prangande innpakkingsteknologi for lese- og skrivekunsten, er ein paradoksal veg å gå. Kanskje er den katastrofal for så vel ord og forlag som for det moderne samfunnet slik vi kjenner det.

Lese- og skrivekunsten og framtida (som er no)
I den vestlege verda omtalest samfunna som informasjons- og kommunikasjonssamfunn. Det skulle innebere høg grad av medvit omkring eigenarten ved slike samfunn, kritiske tilnærmingar til fenomena, granskingar av kva vilkår daninga av menneska har i desse samfunna og så vidare. Når så skjer i berre liten grad, kan eg ikkje sjå ei anna forklaring enn at ein ikkje skal stille seg kritisk til vestverda sine framtidsmantra; ein skal ta del i mumlinga og humminga som leier til frelse og forløysing frå fortida. Når eg les innstillingar, planar, meldingar og visjonar om kunnskapssamfunnet som skal tuftast på informasjons- og kommunikasjonsteknologien, er det som om eg høyrer dogmatiske meldingar om Den Rette Vegen frå ortodokse truande i andre monoteistiske bokreligionar: Det som er skrive, er skrive av Gud; skrifta er verda, og den som er rein og har den rette trua, treng ikkje overtydast om at sanninga er sann.

Neil Postman har formulert seg skarpt om mediesamfunnet ved tidlegare høve, frå sin nordamerikanske ståstad. I boka Den forsvunne barndom viser han korleis biletmedia, og fjernsynet spesielt, omformar førestellingane våre av kva barndommen er. Postman relaterer eit slikt tidlegare skifte til utviklinga av trykkjekunsten etter Johann Gutenberg og den påfølgjande renessansen: Med utbreiinga av ein skriftkultur fekk vi eit nytt og tydeleg skilje mellom barnet og den vaksne i det å meistre lese- og skrivekunsten. Denne kunsten blei eit sosialt og symbolsk mål for statusen som vaksen. Med den populariteten som har blitt filmen og fjernsynet til del, er den sosiale funksjonen til lese- og skrivekunsten noko endra, blant anna som det klåre skiljet mellom barne- og vaksenverda. Framføre fjernsynet stillest det små krav til lesedugleik:

Fjernsynet visker ut forskjellen mellom barn og voksen. Det hører med til fjernsynets egenart at det skaper en ensartet bevissthet som omfatter alle aldre i en slags mellomting mellom barn og voksen. Den voksne blir foran fjernsynet til voksenbarnet, og barnet til den barnevoksne […]

Det er såleis medvitet til individa som blir omforma av biletkulturen, og i følgje medieforskaren Harold Innis har kommunikasjonssystema innverknad på tre medvitsområde:

1. Interessene våre, det vil seie dei tinga vi tenkjer på.
2. Symbola våre, det vil seie dei tinga vi tenkjer med.
3. Dei sosiale fellesskapa våre, det vil seie dei stadene det tenkjest.

Dette er Amerika, men globaliseringa spreier amerikansk kultur som jærbøndene spreier anna om våren, og ein profeti om at dette snart er Noreg også, synest ikkje umogleg. Og kva kan vi stille opp med mot ein tendens kor udana individ utøver fleirtalsmakt i kraft av eit informasjonssamfunn dei ikkje forstår, men berre konsumerer? Dette fleirtalet styrkar makta si ved kontinuerleg å kjøpe informasjons- og kommunikasjonsting som dei fyller samfunnsrommet til randa med. Gjennom konsumet sitt av slike bilet- og taleting med tilhøyrande nonsens-informasjon undergrev dei nemleg grunnlaget for det moderne samfunnet: lese- og skrivekunsten.

Den danske teologen og idéhistorikaren Hans Lindhardt skildrar korleis informasjons- og kommunikasjonsteknologien oppløyser føresetnaden for det moderne individet, slik vi har kjent det dei siste hundreåra. Hovudskiljet hans går mellom det opne rommet i middelalderen kor fleire menneske delte same rom til alle slags aktivitetar, også intime. Det moderne individet oppretta eigne private rom for utfalding av subjektet sitt, og dette skuldast i hovudsak lesinga sin eigenart:

Det er skriften, nærmere bestemt i dens trykte form, som oppløser middelalderens tilværelsesform. Når vi snakker, snakker vi med andre. Lesing og skriving er derimot ferdigheter som utfoldes best i ensomhet. Det er derfor skriften som muliggjør individets selvstendiggjørelse og løsrivelse fra det felles rom.

Individet som subjekt med ei tilhøyrande privatsfære er såleis ei moderne oppfinning, og det er denne modernitetsføresetnaden som biletmedia undergrev: Informasjonen blir utveksla i tale og bilete; skjermen er eit medium for alle rom som det moderne eg’et har utfalda seg i; skilja mellom privatsfæra og det offentlege rom blir borte, slik skiljet mellom barn og vaksen blei det. I denne verda er det heller ikkje funksjonelle senter for kollektivt minne (eller behov for slike) basert på kvalitative utval i høve til ein overordna kulturell idé.

Den overordna idéen, om det er nokon slik, synest å vere å konsumere mest mogleg – altså rein kvantitativ hedonisme. Det kan såleis synes relevant å føye eit gløymslevilkår til aspekta hos Postman og Lindhardt: Ein tale- og biletkultur utan ein overordna kulturell idé og eit kollektivt minnesenter gjev ein gløymslekultur. Vi har vel så langt, i æraen til lese- og skrivekunsten, trudd at skrifta kunne akkumulere all kunnskap, og at mangel på skriftlege mellomledd er skuld i at vi manglar kunnskap om til dømes pyramidane i Egypt og astronomien til mayaene. Dette er løyndommar og mysterium, og det kan vi slå fast på grunnlag av dei mange bøkene som er skrive om emna.

Løyndom. Mysterium. Skrift. Med ei utbreiing av funksjonell analfabetisme i land med ein tidlegare sterk skriftkultur, med ei utbreiing av fjernsynskulturen sin banale opning av alt, står det mindre att å undre seg over. Fenomen som ikkje passar inn i den kommersielle biletkulturen sine marknadsanalysar, blir fjerna frå det kollektive medvitet, og subjekta står framføre ein kulturell og moralsk degenerasjonsmoglegheit: Eg’et har alle svara (på spørsmål det aldri har formulert), og kjenner stadig meir effektive, tekniske løysingar (på problem det aldri har hatt eller visste eksistensen av). Kva er att av tankekrafta i filosofien når ingen lenger les bøkene filosofane har skrive? Kva er vi når vi ikkje lenger kan finne att meininga i bøker?

Med Sokrates, Platon og Aristoteles seira Apollon-kulten over Dionysos og hans dystre verdsbilete, og med det fekk vestverda tilsynelatande ein kulturtradisjon basert på skrift, teknologi og biletestetikk i staden for den dionysiske dyrkinga av laussluppen seksualitet, ete- og drikkegilde og ekstatisk musikk. Rart er det då å tenkje på at etterfølgjarane til Apollon vil nedkjempe seg sjølv og sine føremoner med dei same midla som gav kulten suksess: dyrkinga av biletet og teknologien. Det moderne, konsistente eg frå skriftkulturen sin æra går under i eit utal av subjektfragment i postmoderniteten. På Internett kan ein og same person operere med så mange identitetar han eller ho berre maktar, med skiftande haldningar og verdsbilete, og kalle det fridom. Tida, sjølve grunnpilaren i den moderne menneskeverda, er heller ikkje konsistent og differensiert lenger.

I den postmoderne medieverda fossar hendingane ut av informasjonskanalane, og konstituerer ei ny-tid som er fortid, notid og framtid samtidig; nei, dette er ikkje lenger Apollon si tid; dette er tida for massekonsum av musikk, av rus og til skildringar av den multiindividuelle ekstasen i biletmedia, med påfølgjande, grundige omtalar i medium vi tidlegare kjende som aviser. Dette er kan hende igjen tida for den dionysiske innsikta, slik ho blei formidla til ein spørjande kong Midas om lykka for mennesket: ikkje å vere fødd, ikkje å vere til, å ikkje vere, men det nest beste er å døy så fort som mogleg. Det kan vere tida for å slutte å skrive, for å lese Ordene av Jean-Paul Sartre, og seie: Det var det – og gjeve seg over i Dionysos-låtten omkring ein.