Helsingfors og Vest-Nyland. En reise

Papirpublisert i Bokvennen nr. 3 2002.
Se også Finland for en fremmed.

Vi kjørte fra Fauske til Oulu, satte bilen på toget og sov oss på en natt gjennom dype finske skoger og skoddefylte myrlandskap til verdensmetropolen Helsingfors.

Helsingfors ligger i det mest folkerike området av Finland, med godt og vel en million innbyggere fordelt på hovedstaden og dens forsteder Esbo og Vanda. Herfra går motorveiene østover mot det karelske neset og St. Petersburg, nordover mot Lahti og Tampere, vestover mot Åbo og det selvstyrte øyriket Åland.

Som i metropoler flest er det best å bli kjent med byen fra sentralbanestasjonen, og siden vi hadde bilen med oss på toget, fikk vi gratis parkering midt i smørøyet en hel dag av en vennlig finne som arbeidet i ekspedisjonen til AutoJuna (BilTåg) i det finske jernbaneselskapet VR. Deretter var det å ta føttene fatt under truende sorte skyer på helsingforshimmelen. Over innfartsåren Mannerheimgaten reiser det finske Riksdagshuset seg. Denne bygningen er Finlands mest kjente bygg, skjønt det skulle være mange utfordrere til den posisjonen innenfor en radius på bare noen hundre meter!

Riksdagshuset er bygd i en klassisk monumentalstil med innslag av funksjonalisme, og stod ferdig i 1931. Det er tegnet av J. S. Sirén og ble påbegynt i 1925, åtte år og en borgerkrig etter løsrivelsen fra Russland i 1917. Finland som stat med egen forfatning er av nyere dato, og et resultat av omkalfatringene i Europa og Russland under første verdenskrig og særlig 1917-revolusjonen.

Finland var en del av det ekspansive svenske kongeriket som ble utviklet til en stormakt under Gustav Vasa etter 1523, men under napoleonskrigene måtte et svekket Sverige avstå Finland til Russland. Fra 1809 var Finland russisk storfyrstedømme med tsaren som storfyrste av Finland frem til revolusjonen i 1917. Først etter 1945 kan man si at Finland finner sin plass som en stabil europeisk stat, til tross for sterk dominans fra Sovjetunionen. Med Berlinmurens fall i 1989, statskuppet i Sovjetunionen i 1991 med den påfølgende oppløsningen av dette imperiet, lå veien åpen for Finland til Europa og EU.

Det skal med en gang sies at vi aldri nådde Riksdagshuset. Regnet skyllet brått over oss, og vi måtte søke tilflukt under et svært seil spent over en scene utenfor Museet for samtidskunst i Kiasma-bygningen. Den stod ferdig så sent som i 1998, og er tegnet av i postmoderne strek av Steven Holl – en ikke ukjent amerikansk arkitekt for Hamsunsenter-kjennere. Og vi lå på været og kom oss alldeles ikke dit vi skulle, for litt lenger bort står statuen av riksmarskalk og nasjonalhelt Carl Gustaf Mannerheim – en finsk kjempe i krig og fred. En våt gammel gubbe til hest, sa ungene, og avbrøt forelesningen. Det sies at Steven Holl i prosjekteringen av Kiasma-bygget måtte ta strenge hensyn til at bygget skulle være nærmeste nabo til denne gamle gubben på hesten. Det er ikke bare-bare å være postmoderne trendarkitekt fra Amerika i et nasjonal- og tradisjonsbevisst Norden, tenkte jeg.

Mannerheimgaten er en tett trafikkert forretningsgate med sidegater til sentrale forretninger i byen. Her finner vi veletablerte finske varehus som Sokos og Mari Mekko med sine fargesterke og mønsterklare designplagg, og det britiske Marks&Spencer ligger like ved. Vi telte våre mark&penning, og gikk videre til vi kom til Esplanaden. Her ligger Svenska Teatern, og programmet høsten 2001 var norskdominert. Jon Fosses Ein sommars dag med premiere 9. september og Henrik Ibsens Peer Gynt den 10. oktober. Fra Svenska Teatern løper Norra og Södra Esplanaden parallelt under storvokste eiker, lønner eller almer på hver sin side av parken ned mot ferger, cruiseskip og lystbåter i den lyse Södra Hamnen.

Helsingfors hedrer ikke bare landets krigshelter, men også de nasjonale skaldene med statuer. I parken bak Svenska Teatern finner vi statuen av den store finskspråklige lyrikeren Eino Leino. Like ved står monumentet ”Saga och sanning” til minne om den svenskspråklige dikteren og historikeren Zacharias Topelius, som med sine eventyr i Läsning för barn (1865-96) ble populær langt utover Finlands grenser. Så, i midten av parken, kommer vi til Finlands nasjonalskald Johan Ludvig Runeberg. Statuen er forresten skulpturert av hans sønn Walter Runeberg, som også er opphavsmann til flere av statuene i Helsingfors’ sentrum.

Dog er faderens navn større, udødeliggjort av tekster som Fänrik Ståls sägner (1848-60) og prosadiktet om bonden Pavo, den ”olycksfödde gubbe”, hans mismotige kone og deres felles slit for utkommet på de finske moenes vassjuke jord og under frostnettenes årvisse trusel mot høstens grøde. Dette er et dikt om den finske sisu: ”Blanda du till hälften bark i brödet, Jag vill gräva dubbelt större diken” – men også om en uforbeholden nestekjærlighet som angår oss alle: ”Blanda du till hälften bark i brödet, Ty förfrusen står vår grannes åker!”

Finlands ellevte president, Tarja Kaarina Halonen, holder til i det nye presidentpalasset fra 1993 som ligger lenger vest i byen, på Talludden. Presidentembetets ikon, Urho Kekkonen, var president fra 1956 til 1981, og fikk det forrige presidentpalasset på Ekudden som musealt minnesmerke ett år etter sin død i 1986. I Södra hamnen kan vi se det gamle Presidentens Slott fra 1818, vegg i vegg med Högsta domstolen.

På den andre siden av havnen ligger den russisk-ortodokse Uspenskijkatedralen fra 1868, og minner oss på at Finland har hatt to kirketradisjoner side om side, ettersom landet har ligget under henholdsvis det protestantiske Sverige og det ortodokse Russland (etter 1809). Det var Åbo-biskopen Michael Agricola som reformerte den katolske kirken i Finland på 1500-tallet. Ettersom den protestantiske kirken bruker nasjonalspråket, måtte Agricola samtidig skape et finsk skriftspråk i sine oversettelser av Bibelen, men det er en annen historie.

Vi tar av til den store Alexandergaten som fører til det arkitektonisk særpregede Senatstorget. Dette området er hjertet av Helsingfors, sammen med Kronohagen like ved. Senatstorget er en plass som ligger foran den storslagne finske Domkyrkan fra 1852. Den har et umiskjennelig russisk eksteriør, og het da også opprinnelig Nikolaikyrkan etter tsar Nikolai I. Senatstorget har vært byens torg siden 1600-tallet, og en rekke riksbygninger ble lagt hit, deriblant Statsrådsborgen som i 1822 ble oppført for å huse tsarens finske senat. Her holder regjeringen fremdeles sine statsråd.

Så rusler vi opp Unionsgatan, forbi Universitetsbiblioteket og Finlands eldste ortodokse kirke, Heliga Treenighetskyrkan fra 1827. Begge disse bygningene er i likhet med flere av de monumentale byggene i området, Domkyrkan og Statsrådsborgen inkludert, tegnet av den tyske arkitekten Carl Ludwig Engel. Av disse regnes Universitetsbiblioteket for å være den vakreste. Engel virket for øvrig i St. Petersburg før han kom til Helsingfors, og begge byene er preget av hans nyklassiske stil. Deretter inn Kajsaniemigatan og vi er tilbake ved utgangspunktet. På Jernbanetorget ruver Nationalteatern, som er hovedscenen for den finskspråklige majoriteten.

Som seg hør og bør fyller den finskspråklige nasjonalforfatteren Aleksis Kivi (Stenvall) ettertenksomt plassen foran teateret. Myten om finnene og det som rører seg i dem kjenner man ikke før en har lest hans Sju bröder (1870). Det nasjonalt-heroiske bildet av finnen som Runeberg møysommelig har tegnet, slår vel noen sprekker ved Kivis berøring, og frem stormer villskap og ikke-sivilisert fremferd i Timos, Tuomas’ og de andre brødrenes gestalter.

Dette bruddet i skildringen av det finske lynnets uttrykkes konkret i Sju bröder når brødrene trekker seg bort fra bondekultur, jordtrelling og opplysningstvang, og inn i skogene og friheten til bjørnejakt og villmarksliv. Skjønt, blir ikke Impivaara et forbilledlig nyrydningsbruk, og vender ikke brødrene tilbake til Jukola for å forsone seg med sine granner i beste dannelsesromantradisjon?

Ett parallelt brudd mellom forståelsen av det finske kan vi kanskje gjenfinne i skillet mellom Väinö Linna og Hannu Salama på 1960- og 1970-tallet. Linna har en nasjonal-heroisk tilnærming til det finske og den finske nasjonalhistorien, mens Salama velger en profan-naturalistisk. En finsk leserundersøkelse fra 1973 viste at Linna var den mest populære finske forfatteren, mens Salama (som også hadde vært blasfemitiltalt for Midtsommerdansen i 1964) var den desidert minst populære. Her opphører i såfall den eventuelle parallellen til Runeberg og Kivi, for begge disse er å regne som helter i finsk litteraturhistorie.

Så er det magens tur, og deretter barnas. Inn i Caravellen og ut Mannerheimgaten, forbi det eventyrlige Finlandiahuset som er bygd på Alvar Aaltos strek, og Nationaloperaen i enden av samme parken. Til venstre Olympiastadion, som først skulle anvendes under de avlyste 1940-lekene, og som så ble utbygd til de olympiske lekene i Helsingfors i 1952. Snart ser vi pariserhjulet høyt over fornøyelsesparken Borgbacken, hvor det er aktiviteter for en hver smak som må prøves – eller unngås. Det siste gjelder alt som har høy lyd, sterk sentrifugalkraft eller utsetter en for krefter oppimot 3G, men det er en personlig, om ikke helt grunnløs, oppfatning.

Vår utfart fra hovedstaden skulle følge Lønnrotsgatan, ganske visst etter Elias Lønnrot, som gav det finske språket dets første storverk: Kalevala (1835). Lønnrot var lege i Karelen, og han samlet inn mengder av tradisjonsstoff fra folkediktningen som var utført på samme versemål. Det ledet ham til å tro at de var bruddstykker av et stort, tapt folkeepos som kunne rekonstrueres i Kalevala. Dette ble det viktigste verket fra finsk nasjonalromantikk og åpnet for en (vedvarende) nasjonalmytisk tenkning omkring de karelske områdene øst for Finland.

I likhet med Lønnrots Kalevala-strev var vårt uttog fra Helsingfors et forsøk på ordne bruddstykkene til et forståelig hele, gjennom en storslått og fargerik løsning med sterke opptrinn og livfulle bilder fra finsk folkeliv (i trafikken for vårt vedkommende). Vi klarte det til slutt, antakeligvis med hjelp av både dronning Louhis lykkekvern Sampo og trollkaren Väinämöinens trolldomskunst, hva visste vel vi annet enn at vi med ett var på motorveien vestover - i retning Stiftsgården Lärkkulla i Karis kommune.

I dette området, Vest-Nyland, møter man finlandssvensk språk og kultur. Den svenskspråklige delen av Finlands befolkning utgjør bare i overkant av 5%, men Finland har likevel både finsk og svensk som offisielle språk. Den finlandssvenske befolkningen kan grovt deles inn i tre kategorier: En tredjedel bor i så å si enspråklige områder hvor man sjelden kommer i kontakt med finskspråklige (Åland, Österbotten). En tredjedel bor innenfor et tydelig tospråklighetsområde, som Borgå, Karis og Hangö, mens den siste tredjedelen bor i områder med klar dominans av finskspråklige (Åbo, Helsingfors).

Den finlandssvenske kulturen er også Nordens lyrikkammer, rommende såvel tradisjon som avantgarde – fra Topelius via Edith Södergran til Bo Carpelan. Og til Tua Forsström, vinneren av Nordisk Råds litteraturpris 1998 med samlingen Efter att ha tillbringat en natt bland hästar. Hun er her inne i skogen i Karis ett sted, kanskje kikker hun utover jernbanen, som i diktet ”Änglarna i Karis”: ”Det snöar lätt och glittrande/Det snöar lätt på deras ögonfranser/De andas lätt som aluminium/De känner till de gudsförgätna platserna/De skrattar! Inget förfärer oss så/som när de skrattar/Inget förfärer oss så/som de gudsförgätna platserna/Och det som är rödkantat.”

Da vi vandret rundt i pittoreske Gamla Stan i Ekenäs, så vi to bautaer som nylig var reist til ære for betydningsfulle menn. De var titulert Mannerheimriddere, og det bragte oss tilbake i tid, helt til 1917-18. Forsøket på å konstituere Finland som egen stat ble innledet med borgerkrig, hvor generalløytnant og senere riksmarskalk Carl Gustaf Mannerheim (1867-1951) ledet de hvite fosterlandspatriotene til seier over de revolusjonære røde. Fremme i koret i Ekenäs kirke henger en minneplate over falne ekenäsboere under innbyrdeskrigen - de var alle på den hvite siden. Utenfor Ekenäs og andre steder i Finland ble 80.000 røde satt i fangeleirer etter nederlaget, og over 10.000 skal ha dødd av sult og sykdom i fangenskap.

Vi kjører videre sørover og møter utallige trailere fullastet med importerte personbiler som skal innover i landet. Havnebyen Hangö har en strategisk plassering i Finskebukta, og ble gjort til sovjetisk marinehavn etter det finske nederlaget i Vinterkrigen 1939-40. Varmen er trykkende langs veien over de furukledte moene. På en stor stein her et sted stod C. G. Mannerheim for å hilse tapre finner på vei til fronten rett foran dem i Fortsettelseskrigen (1941-44). Unge menn som skulle late enda mer av nasjonens blod på nasjonens jord, for frihet og selvstendighet. Og for romantiske forestillinger om et større Finland hvor Elias Lönnrots Kalevala-Karelen inngikk helt og udelt. De sovjetiske styrkene hadde fly, krigsskip og tungt artilleri plassert på jernbanevogner og i landskapet til å bestryke de fremrykkende finnene med.

Mange av de furuene som vi suser forbi er smekre og yngre enn 60 år. Brannbomber svir. En krig skaper helter og riddere, men kriger lemlester og dreper enda flere. Vi må gå ut fra at om lag 100.000 finner døde som følge av den politiske uroen i årene fra 1917 til 1945. Mange døde i kamp, enda flere av sult. Av de tusener røde som flyktet til Sovjetunionen etter nederlaget i 1918, ble flere senere ukjente ofre for Stalins dødelige mistenksomhet og terror på 30-tallet. Over 50.000 ble invalidiserte under 2. verdenskrig, og over 400.000 interne flyktninger skulle ha mat og arbeid.

Flyktningene mistet alt de eide etter Finlands avståelse av Viborg og det karelske neset til Sovjetunionen, samt Porkkala utenfor Helsingfors som sovjeterne skulle ha som ny marinebase etter Hangö. I finsk Lappland ble folk hjemløse under de harde kampene i 1944-45 og tyskernes ”brent jord”-taktikk. I tillegg skulle dette krigsherjede Finland, som krigens tapende part, betale Sovjetunionen 300 millioner dollar i krigserstatning over seks år. Nesten all industriproduksjon gikk til dette i årene etter 1945, i stedet for til gjenoppbygging av landet.

Väinö Linna er den forfatteren som har gitt den mest populære skildringen av mennesker i den finske tragedien, i Pentinkulma-trilogien (1959-62) om den røde Akseli Koskela og hans familie. Akseli deltok i opprøret, satt internert, ryddet skog, løste ut husmannsgården og ble selveier av vassjuk myrjord. Men sønnene taper han i storpolitikkens kriger. Eero og Voitto faller i Vinterkrigen med tre dagers mellomrom, men bare beskjeden om Voittos død har nådd Pentinkulma. Akseli skal selv hente det han tror er ett sønnelik: ”Akseli frågade och en av lottorna svarade: - Koskela? Här är di. – Va... är int e ein... – Här finns två Koskela.”

Filosofen Ludwig Wittgenstein skrev i 1944 at jordkloden som helhet ikke kan være i større nød enn én sjel, og at et nødrop ikke kan være større enn skriket fra ett menneske. I 1943 stuper også eldstesønnen Vilho ved Viborg i Fortsettelseskrigen, hvis håpløshet er beskrevet av Linna i Ukjent soldat fra 1954. Så dør også Akseli, stående ved gjerdet langs én av sine dype grøfter.

Om kveldene kan man stille radioen på Iskelmä radios frekvens i Karis, og la sentimentaliteten fylle rom og tid gjennom gamle, naivistiske slagere sunget på finsk. Tangoen har vært Finlands dans - tango er intenst begjær, men også melankolsk drama. Først og fremst er likevel tangoen et øyeblikk som forsterker livets eksistensielle nu, og i den lille byen Seinäjoki sørøst om Vasa kan man danse tango døgnet rundt under tangofestivalen der. Hangö har på sin side valsen som sin dans, og vil være Nordens valseby. Langs Hangös strender står ærverdige og vakre pensjonater, villaer som det russiske aristokratiet brukte under sine rekreasjonsopphold i storfyrstedømmetiden. Strendene er lyse og bærer originale badehus som står på geledd for de badelystne. Dette er Finlands sydspiss, sol og vind, badeliv og frisk seilas på Finskebukten.

Været skifter raskt, og vinden kan tvinge en til å kle på seg. Bare noen kilometer lenger inn i landet steker heten atter. Etter Ekenäs svinger vi etter Kongeveien nedenom Raseborg slottsruin og klatrer opp knirkende, kreosotosende trapper som slynger seg høyt over en mørklagt borgsal i ett av tårnene. I mørke kvelder kan man oppleve Slottsspøkelset her – på bestilling og mot noen mark. Fra Raseborg er det to-tre mil til vuggene for den finske jern- og stålindustrien som fremdeles står å skue i Pojo kommune, Billnäs og Fiskars Bruk. På 1600-tallet bygde svenske entreprenører masovner og skapte bruksstedene Billnäs (1641) og Fiskars (1649). Det siste er renovert for flere titalls millioner mark og har mottatt Europa Nostra-prisen, mens det første har det man kaller betydelig potensiale.

Fra Fiskars legger vi turen innom byen Lojo i nabokommunen med samme navn og 95% finskspråklige. Det er vel herfra de stammer, de foretaksomme menneskene i Eeva Joenpeltos Lojo-serie. I Lojo deles også Joenpeltoprisen ut, en internasjonal kulturpris som ikke er en tradisjonell forfatter- eller bokpris, men en pris til personer som arbeider for å fremme litteraturens betydning. I august 2001 mottok den tyske dommeren, professoren og forfatteren av Der Vorleser (1995), Bernhard Schlink, de 75.000 finske mark (vel 100.000,- norske kroner) som følger prisen. I Lojo by ble det for øvrig holdt et seminar om toleranse i europeisk kultur i den anledningen, og jeg vil avslutningsvis la denne prisen være en påminnelse om den sterke internasjonale orienteringen finsk nærings- og kulturliv har gjennomgått på 1990-tallet.

I Norden er Finland vel i senere år blitt å regne som spydspissen i det europeiske integrasjonsarbeidet. Et Finland som i sin tid var det siste nordiske landet som sluttet seg til Nordisk Råd, i 1955 eller tre år etter de andre. Norden legitimerer seg selv som en homogen og harmonisk region gjennom blant annet kulturelle institusjoner som Nordisk Råds litteraturpris. Også her skiller Finland seg ut i positiv forstand, sett fra ståstedet til en humanist med sans for mangfold og toleranse: I Finland har man hatt en tilnærmet 50-50-fordeling mellom finsk- og svenskspråklig litteratur i såvel nominasjoner som nominasjonskomiteen – til tross for at de svenskspråklige utgjør bare i overkant av 5% av den finske befolkningen.

Dette uttrykket for toleranse står det stor respekt av, og har nok særlig bidratt til å styrke den finlandssvenske litteraturen. De finskspråklige tekstene som står på prisvinnerlisten gir nok samlet sett et noe stereotypt bilde av finsk litteratur og kultur, selv om de hver for seg er fremragende romaner som fra ulike vinkler tar for seg krigs- og voldsaspekter ved finsk historie og kultur – Väinö Linnas Söner av ett folk, Veijo Meris Sergeantens pojke, Hannu Salamas Kommer upp i tö og Antti Tuuris En dag i Österbotten. Det spørs bare om ikke Nordisk Råds litteraturpris i så henseende har vært med på å sementere fordommer om det finske folkets lynne – og om ikke også jeg her har gjort det samme?