Papirpublisert i Morgenbladet 4. - 10. juni 2004.
Det er forskjell på å bli styrt av staven og på å styre med den samme, men det mest radikale er vel likevel å styre unna den erotiske, politiske og økonomiske betydningen som erigerte peniser har hatt i den europeiske historien.
Frem til 1800-tallet regjerte adelen Europa gjennom sine seksuelle relasjoner, mens bøndene levde i en fruktbarhetsfokusert verden hvor en generøs distribusjon av sæd var en forutsetning for rikdom og liv i alle sammenhenger. På 1800-tallet seiret imidlertid den borgerlige og antiseptiske kulturkristeligdommen endelig over den adelen som borgerne hadde misunt så lenge. Resultatet ble en skamfylt projisering av erotisk begjær til kapitalopphopning, og denne ledet videre til en minst like skamfylt projisering av pengebegjæret til høyverdig kunst og hygieniske samfunn, rasemessig og materielt.
Der adelen og bøndene satte sine lange lanser og stive stokker i tjeneste for politikk og økonomi, ble seksualiteten utøvd med gjerrighet og små blyanter mellom de hvite fingrene til prester og borgere, for der å bli til bokstaver og tall på blekt papir, til moralprekener og bankbøker heller enn til glede for en våt og ventende kvinne. I den samme gaten har også forfatterne funnet et levebrød ved å masseprodusere klisne kjærlighetsfantasier i romantiske romaner, dikt og ukeblad, ved å ville dikte dyrisk og impulsiv sex i øyeblikket om til høviske uttrykk for menneskehet og evighet. Dette er et skille mot og et langt sprang bort fra folkediktningens konnotasjoner over kropp og natur.
I Norge har prester med nasjonalmoralsk sinnelag, som Jørgen Moe og Magnus B. Landstad, sammen med kristne hegelianere og idealistiske kulturkritikere som Marcus J. Monrad vist vei til moralsk akseptable feillesninger og modifiseringer av folkekulturens seksualiserte virkelighetsanskuelser, og opphøyd dem til nærmest høvisk nasjonallitteratur. Dette er en romantisk flukt fra kropp, natur og virkelighet hvor formidleren bevisst bruker sin autoritet til å tildekke tekstene heller enn å vise hvordan folkediktningen omdannet det overnaturlige til kropp. Det er den samme figurative omskrivningen av ånd til natur i folkediktningen som William Shakespeare benytter så mesterlig i dramaer som En midtsommernattsdrøm, men dette har blant annet viktoriatidens puritanske litteraturformidlere og sceneoppsetninger lukket øynene for.
Innenfor denne lukkøyetradisjonen legger førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU, Jeanette Sky, en praktfullt prestedatteraktig feillesning av Shakespeare til grunn for presentasjonen av alveforestillinger fra viktoriatidens England i sin bok Alver fra 2003. Bakgrunnen for denne boken er at forfatteren har skrevet doktoravhandling om emnet, og hun vil også komme bakom den massive alvekommersen som har fulgt med filmatiseringene av Harry Potters verden og Ringenes herre. Sky spør om det kanskje er slik at vår forvirrede tid trenger alvene, at alvene simpelthen tilfredsstiller dypere behov i befolkningen, og hun leser historien om alvene som historien om oss selv. Den tråden er absolutt verdt å følge, men da som konnotasjoner over den menneskelige seksualiteten som dyrisk og uforfalsket natur. I så henseende er Jan Kotts Shakespeare - vår samtidige (1966) en helt nødvendig referanse.
Alver er menneskelige fantasier som tåler dagslys dårlig, og som derfor holdes skjult i naturen i folketro og diktning. De finnes i eventyr, sagn og ballader, men også i den seriøse skjønnlitteraturen. Identifikasjonen av alvefenomenet kan gjøres så bred at knapt noen overnaturlige eller skjulte skikkelser slipper unna definisjonen ’alver’. Alt det som vi mennesker skjuler under vannet, inni fjellet eller i skogen, det vil si i naturen, er alver. Derfor er trollkvinnen Kirke og nymfen Kalypso fra Odysseen, den onde feen i ”Tornerose”, folkereligiøse forestillinger om falne engler, dvergene i Edda, huldra fra folkeeventyrene, den grønnkledde i Peer Gynt og Puck i En midtsommernattsdrøm alle sammen alver. Kvinner med evner til å mediere mellom vår egen verden og det skjulte riket, som Veslemøy i Haugtussa, har igjen blitt mistenkt for å være hekser.
Jeanette Skys viktorianske feillesning av Shakespeare omfatter blant annet en ufarliggjøring av alvedronningen Mab i Romeo og Julie ved at alvene gjøres til morsomme og uskyldige underholdningsfigurer i Shakespeares skuespill. Det er hevet over tvil at han viste god teft for hvilken underholdning folket i London ville ha i samtiden da han spilte på erotiske bilder fra folkedypet. Romeo og Julie er derfor også preget av brautende og rått erotisk snakk, og Mercutio tenker neppe på å gjøre heksen Mab jomfruelig i sin utlegning om henne til Romeo: ”Når piker sov på ryggen, var hun heksen / som red på dem, og lærte dem som kvinner / av byrd å bære kvinnebyrden godt.”
Bilder av piker som ligger på rygg under heksers virke, er dampende erotiske figurer for sex og natur i bevegelse. Et sentralt, folkelig bilde av heksen viser henne når hun sitter glisende overskrevs en sopelime. Sopelimen, med sitt lange, blanke skaft og kraftige busk om roten, er knapt noen arketypisk veiviser til renhet og jomfruelighet. Om Shakespeares hekser og alver skal forbli ånd heller enn å bli til natur, kan det bare skje ved at lesere og tilskuere fornekter de seksuelle konnotasjonene som bærer ordenes betydning, og heller gjør sceneillusjonen til sannhet. Dette er en klassisk fortrengning som også de villige jentene bruker når de vil unngå skammen og selvhatet som den borgerlige, puritanske moralen har å tilby dem når dagen gryr.
Å brenne hekser er å fortrenge seksuelle lyster og avvise det erotiske begjæret ved å forby det. Shakespeare brenner ikke hekser, men slipper dem heller løs på menneskene for at de skal få mannen til å gjøre det gode mot kvinnen, og kvinnen til å ønske seg nettopp det. Da stiller også Pucks alias, Robin Goodfellow, opp til tjeneste som den røde, standhaftige velgjøreren. Det gjør han definitivt ikke i de avseksualiserte feillesningene som har gjort også Shakespeares alver til snille, hjelpende og oppdragende vesener som til og med invaderte barnelitteraturen utover 1800-tallet, og som ble til tegnet disneytingeling i forrige århundre. De viktorianske alvene er vakre, fjerne og har moralske og himmelske hensikter, de er renhet og skjønnhet, og det er denne 1800-tallsforestillingen som har fått dominere forståelsen av alvene.
Den jomfruelige renheten som viktoriatidens alver representerer, står i åpenbar motsetning til Shakespeares alver i En midtsommernattsdrøm, selv om tradisjonelle sceneoppsetninger og forklaringer gjerne fremstiller dem som morsomme og fortryllende miniatyrer blant skogens vakre blomsterprakt. Om man leser Shakespeare med viktoriatidens alveforestillinger som bind for øynene, blir Puck til ånd og illusjon, og man må insistere på at han er en barnlig forestilling fra folketroen, og på at det er en sopelime han holder i hånden under epilogen. Lesere og tilskuere som derimot gjennomskuer denne kompliserende alveillusjonen i møtet med Shakespeare, konfronteres med de enkleste konnotasjoner for rå og dryppende sex fra folkedypet som inviterer til deltakelse i erotiske orgier, og viser dyrisk seksualitet i fri utfoldelse.
Sopelimeattributtet er en folkelig og underholdende kommentar om at det er Puck som holder i det som de prektigste pikene har sine våteste drømmer om, men puritanerne nekter dem å delta i Titanias dyriske sexopplevelse. Når Titania får øye på Skyttel, som er omskapt til et esel, faller hun i staver over synet. Det ville også shakespearedramaets tilskuere og lesere ha gjort om de hadde sluppet fri fra viktorianske vrangforestillinger, og heller fått møte Shakespeare fra den modne modernitetens ståsted som Jan Kott har. Da hadde leserne fått betrakte eselet i En midtsommernattsdrøm innenfor en folkelig konnotasjon, og da ville det ikke vise seg for dem som det dummeste dyret med de lengste ørene i skogen, men som den firbente skapningen med den proporsjonalt sett lengste og hardeste tryllestaven i verden. Da ville de også bedre forstå hva Titania legger i ordet ’kjærlighet’, og hva hun priser høyest og ønsker seg aller mest når hun hyller Skyttel for hans prakt: ”Ved første blikk tvang all din majestet / meg til å sverge deg min kjærlighet.”
Puritanske feillesninger av Shakespeare kan også ha fått konsekvenser for lesninger av Henrik Ibsen og Sigrid Undset. Betydningen av en mannlig reisning blir da oversett i møtet mellom mann og kvinne, og møtene blir projisert til folketroens nasjonalt høyverdige ånd på et litterært metanivå heller enn til sanselig kroppslighet. Her blir bruderov og bergtaking til folklore heller enn til sex. I en slik lesning blir den potente, men erotisk uansvarlige Peer Gynt like godt til et offer for alvene i stedet for en slave av de dyriske driftene som faktisk herjer i kroppen hans. Det er disse som får alle kvinner som kommer i hans vei til å falle for ham; Peer Gynt har noe med seg som både bruden, seterjentene, den grønnkledte og Anitra vil ha, og som Solveig mener er verdt å vente på, om det så skal gå vinter og vår.
Kristin Lavransdatter er også fylt av erotisk begjær. Hennes innledningsvise, skremmende møte med alvekvinnen foregriper handlingen flere år senere, når Kristin møter Erlend på bondegildet i Aker. Etter hvert følger fortellingen de samme strukturene som innledningssekvensen med alvekvinnen; det spises og drikkes, grahester vrinsker og Kristin er kledt i gullgult. Hun ser den urolige hingstens trekk i Erlends ansikt, og blir betatt av hvor majestetisk han rager over andre menn. Disse erotiske symbolene har Undset plassert i en liknende hagesammenheng som da Kristin møtte alvekvinnen, og i møtet med Erlend er hun omgitt av urter som en shakespearsk Titania, av magiske ingredienser i folketroens elskovseliksir.
Den emosjonelle stormen fra dette møtet med alvekvinnen er altså en figurativ foregripelse av den svimlende kåtheten som senere skal få Kristin til å legge seg forventningsfullt på rygg for å bli besteget av Erlend, hingsten i hennes fantasier. I puritanske feillesninger kan tekstens grove sexkonnotasjoner selvsagt projiseres til Undsets begavede formidling av folkereligiøse symboler fra folketroen, til møter med alver og middelaldersk naturmystikk. Med det blir imidlertid åpenbare koblinger mellom overnaturlige vesener og virksomme, seksuelle drifter vasket bort. De puritanske litteraturformidlernes variant av dronning Victorias råd til den uberørte kvinnen foran bryllupsnatten er å be leserne lukke øynene og tenke på alver når heksen Mab rir Kristin, Julie og alle verdens villige jenter i natten, og når Titania tungpustet trekker Skyttel ned i blomstersengen. Da kan de forblindede tilskuerne og leserne enkelt følge oppfordringen fra Puck når han til slutt feier over scenen med sopelimen i hånden, og sier: ”Tro at dere sov - og at / alt var en visjon ved natt. / Tro at denne billedstrøm / bare var en flyktig drøm.”
Sigmund Freud har gitt betydelige bidrag også til litteraturforskningen gjennom sine teorier om drøm og seksualitet, og ved hjelp av psykoanalytisk teori kan man få innsikt i så vel Shakespeares skuespill som den puritanske tradisjonens feillesning av dem. Det er fortrengningen og forvrengningen av saftige sexassosiasjoner til drømmende alveillusjoner som skaper den lystige og lattervekkende rammen omkring hele En midtsommernattsdrøm, der svett og dunstende sex er omskapt til fantasifylt drøm i sceneillusjonen. Dette kunne de samtidige tilskuerne enkelt avkode ved å tenke i akkurat de samme vulgære banene de ellers tenkte i, for de betraktet ikke Shakespeares skuespill gjennom tolkningsskodden fra de borgerlig-puritanske forvalterne av folkekulturen på 1800-tallet.
Den borgerlige erobringen av lese- og skrivekunsten, trykkekunsten og det tredimensjonale sentralperspektivet har gjort tekst- og bildeflaten til kroppens og seksualitetens fengsel, for derfra kunne borgerskapet skalte og valte med det seksuelle begjæret på en trygg og kontrollert måte. Seksualiteten ble gjort til et borgerlig syn, og varmen av friksjonen fra kroppskontakten under samleiet ble erstattet med kald og syk kikking. Med det hadde det moderne samfunnets overhoder flyttet seksualiteten fra det dunstende, dionysiske underlivet til Apollons rene og kjølige synssans, fra kropp til papir. Borgerne kunne til og med tjene penger på å videreformidle og selge denne innestengte erotikken som ånd og kunst på hvitt og glanset papir uten å bli beskyldt for kobleri og usedelighet.
De borgerlige mediene har visst særlig talent for å sette bildet og papiret i tjeneste for egeninteressen om å tjene penger, og da særlig tabloidavisene. Dagbladet, med dunkel fortid som kulturorgan for Apollons tjenere, projiserer bedre enn noe annet medium sexforestillinger til et rent og vitenskaplig nivå ved å bruke og vise til forskningsrapporter, sosiologiske undersøkelser og faglig ekspertise som dokumenterer at sex er et fenomen som finnes i verden. Det Dagbladet holder frem med den ene hånden, skjuler avisen med den andre, og derfor onanerer ingen til Dagbladet, ikke ennå.
Pornobladet får derimot kjøperne sine til å bli kåte, men dette er en sexforfalskning som tvinger de småborgerlige kjøperne til å ta saken i egne hender. Med pornobladet i den ene hånden gjør småborgerne jobben selv med den andre, og de eneste luktene de kjenner, er av trykksverte og seg selv. Går disse potensielle horekundene heller ut på gata og kjøper seg en prostituert hyrdestund, så får de horen lukt i skrittet med hud og hår, og med alle væsker, virus og bakterier som hører med. Selv om småborgerne også måtte betale for Dagbladet og pornobladet, er det likevel først nå at trangen til å vaske seg grundig melder seg.
Jo større skam et samfunn er tuftet på, jo større vil forbruket av såper og vaskemiddel, parfymer og luktfjernere være i det samme samfunnet. Det retrospektive falskneriet i borgerskapets kulturkristelige mytologi har blitt til industriell masseproduksjon av fremmedfølelse for kroppen i moderniteten. Dette er grunnlanget for modernistisk kunst, blomstrende slankeindustri og dødelig anoreksi.
Den erotiske tørken i presteskap og borgerskap klarte å drepe all sunnhet og glede ved seksualiteten, som deretter stort sett produserte prestasjonsangst og pornoindustri, psykiske lidelser, skam og benevnelsen ’uekte barn’. Dette samfunnet viste Henrik Ibsen oss allerede i 1881, i Gengangere og skikkelsen til kaptein Alving. Om navnet hans består av ’alv’ med avledningen ’-ing’, kan vel også han bære vitnesbyrd om den kastrerte alven, en Puck uten pikk, som ble skapt ved beskjæring under viktoriatidens seksuelle vrangforestillinger?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar