Papirpublisert i Nordlys 24. februar 2006.
Vinneren av Nordisk Råds litteraturpris 2006 mottar en pen sum penger og en medieoppmerksomhet som er gull verdt for forlag og forfatter. Opinionen får derimot ingen litterære begrunnelser for at dette er fremragende nordisk litteratur.
I statuttene til Nordisk Råds litteraturpris er det heller ikke angitt noe krav om nordiskhet eller spesifiserte kvalitetskriterier, unntatt i språkkravet. Prisen gis ”för ett skönlitterärt verk på ett av de nordiska ländernas språk. Med skönlitterärt verk förstås i detta samanhang roman, drama, dikt-, novell- eller essäsamling eller annat verk som uppfyller höga litterära och konstnärliga krav”.
Det er altså sjangerdefinisjoner og estetisk kvalitet som blir understreket, mens forventningen ”det nordiske” er knyttet til språkanvendelsen. I medienes omtale av Nordisk Råds litteraturpris har likevel ”det nordiske” alltid vært lett tilgjengelig som en litterær kvalitet i seg selv. Særlig bekreftes Norden-forestillingen av de 28 romanene som så langt har vunnet Nordisk Råds litteraturpris, gjennom et stort inventar av geografiske beskrivelser, historiske refleksjoner, fortellinger og myter fra Nordens territorium og historie.
Ser man prishistorien under ett, synes det vanskelig å komme unna at prisen ikke bare produserer kulturelt fellesskap, men også myter om det nordiske fellesskapet. Slike myter er åpenbart apologetiske, og tjener i hovedsak det bestående, hevder Roland Barthes i Mytologier (1957). I tråd med hans tenkning fremstår fellesskapsforestillingen ”Norden” primært som et produkt av borgerligheten og dens økonomiske virksomhet i kapitalismen. Nordenforestillingen kan derigjennom trekke veksler på nasjonal- og familiemytens struktur, som igjen er metaforer for harmoni.
Denne harmonien synes å være det hellige som totemet Nordisk Råds litteraturpris viser vei til, men når harmonien blir absolutt, kan den bli skarp i kantene. Sent høsten 2000 forsøkte jeg å nærme meg prisinstitusjonen fra 8200 Fauske med stipend i blikket, ærgjerrighet i brystet og en kritisk problemstilling på arket: ”Representerer de nasjonale nominasjonskomiteene en litterær bredde som favner hele den nordiske litteraturen som er målgruppe for prisen?”
Med denne mistenksomme formuleringen gikk jeg meg ganske raskt på kvist. Etter en omfattende korrespondanse med personer i Norden som på ulike vis og nivåer har vært eller er involvert i prisinstitusjonen, satt jeg igjen med noen runde, noen vage og noen arrige uttalelser. I tillegg fikk jeg opplysende uttalelser, men gitt under bordet med ”dette får du ikke sitere meg på!”-klausuler. Etter hvert som forprosjektet strekte seg inn i neste år, begynte den innkommende korrespondansen å bære preg av at noen hadde snakket sammen, med knappere svar og mindre åpenhet selv under bordet som resultat.
Omsider fikk jeg en generalavklaring med nåværende norske nestor i nordisk samarbeid på litteraturfeltet, Hans H. Skei. På vegne av den norske nominasjonskomiteen forklarte han meg hvordan ting hang sammen, og etter denne avklaringen skjønte jeg også ”En middag” av Alexander Kielland bedre. I denne novellen tar den hjemkomne studenten sin fars idealistiske og bent frem liberale festtalefraser på alvor. Når så sønnen rives med av farens uttrykk for åpenhet og toleranse, og feller en kritisk bemerkning til farens tale, skjer det et markant stemningsskifte fra det joviale til det utrivelige.
Adjunkten i selskapet påtar seg å forklare den sannhetssøkende studenten at sannhet ikke er et spørsmål om ha rett. I og for seg er det heller ikke noen dyd å stå for sine meninger utenfor festtalene, og det hele er et spørsmål om å innordne seg borgerlighetens dynamiske syn på sannhetens vesen og betydning. Om jeg modererte de personlige ambisjonene og forlot det litteratursosiologiske perspektivet til fordel for et rent litterært prosjekt, ville det bli lettere å få artikkelen på trykk. Og Hans H. Skei fikk rett.
Roland Barthes skriver i Mytologier at den borgerlige myten er konstaterende og tautologisk. Det tautologiske ved myten gjør etterprøvinger unødvendige, og definerer noe som seg selv: god litteratur er god litteratur, Norden er Norden. Om man bare konstaterer ”det nordiske” uten å forklare ideens komplekse sammenheng, skal det lite til før man opplever ”det nordiske” som noe naturlig. Det som er historisk, menneskelig mening, blir i myten til menneskelig betydningsløshet ved at myten unnviker forklaringen.
Der man kunne forvente at tingene skulle behandles kritisk og rasjonelt, velger myten å besynge tingene, og det i en euforisk klarhet hvor tingene betyr noe helt av seg selv. Dermed slipper bedømningskomiteen som velger vinneren av Nordisk Råds litteraturpris, å gi substansielle begrunnelser for sitt valg for derved å stille seg åpen for en saksorientert, negativ kritikk. I et dialektisk perspektiv er ikke dette særlig fremtidsrettet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar