Informasjonsbehandling - uten norskfaget?

Papirpublisert i Skolefokus nr. 15, 1996.

Det synes meg forunderlig at man har innført opplæring i informasjonsbehandling i den videregående skolen uten å knytte denne opplæringen til norskfaget. Morsmålet er det grunnleggende kommunikative redskapet elevene har i de ulike læringsprosessene de til enhver tid står i. Så hvorfor holde norskfaget utenfor? Eller kanskje riktigere: Hvorfor holde opplæring i informasjonsbehandling utenfor den faglig sett mest relevante sammenhengen for slik læringsprosess?

Informasjonsteknologien representerer ulike avanserte kommunikasjonsverktøy som sammen med morsmålet kan dyktiggjøre elevene i språklig kommunikasjon i dataalderen. Å ikke se morsmål og informasjonsbehandling i sammenheng, er etter mitt syn en bevisstløshet som kan lede til at engelsk blir felles medium for brukere av informasjonsteknologi i Norge. Norsklæreplanene er blottet for informasjonsteknologiske emner, og informasjonsbehandlingen er lagt til økonomifaget.

Faglig sett er dette en meget uheldig situasjon, all den tid informasjonsbehandlingen holdes utenfor det viktigste allmenndannende og kommunikasjonsorienterte faget i norsk skole: norskfaget. Informasjonsbehandling som opplæring i kommunikative verktøy, er altfor viktig til å kobles mot det mer snevre økonomifaget.I læreplanen for faget økonomi og informasjonsbehandling gis det ingen påfallende logiske premisser eller faglige funderinger som tilsier en sammenblanding av disse to fagområdene. Av læreplanens to mål med henholdsvis fem og tre hovedmomenter er det bare hovedmomentet som sier at eleven skal "kunne enkel bruk av regnearkprogram til å lage og bruke enkle modeller" som kan falle utenfor norskfagets kjerneområde, og innenfor økonomifagets. Ellers er de to målene rettet mot ferdigheter (dyktiggjøring i bruk av utstyret) og etisk/samfunnsrettet (f. eks. personvern og opphavsrett).

For å bedre på denne etter mitt syn uheldige plasseringen av informasjonsbehandlings-opplæringen, bør man overføre de to uketimene som emnet har på grunnkursnivå, til norskfaget. Det vil resultere i et moderne, morsmålsbasert kommunikasjonsfag, og i praksis vil denne tiden kunne anvendes mer effektivt enn om dagens ordning skulle opprettholdes. Dette følger av de mange fellestrekk og den naturlige samhørigheten disse to fagområdene har gjennom språk og kommunikasjon som kunnskaps- og ferdighetsemner. Videre bør norskfaget utvides med én uketime på begge videregående kurs, slik at en videregående utdanning etter studieretningen for allmenne og økonomisk-administrative fag tilsammen gir atten uketimer i norsk med informasjonsbehandling. Jo bedre samspill mellom norskfaget og informasjonsbehandlingsopplæringen, jo større utbytte kan påregnes andre fag som anvender den grunnkompetansen som ligger i morsmåls- og kommunikasjonsferdigheter.

Et annet vesentlig moment er av nasjonal og kulturell art: Ved at opplæring i informasjonsbehandling knyttes til norskfaget, kan elevene identifisere og anvende ny, internasjonal teknologi innenfor de kjente språklige og kulturelle rammene som morsmålet gir. Dette krever imidlertid at informasjonsbehandling inngår i norskfaget i en ikke altfor fjern fremtid, som et naturlig verktøy i elevenes språkutvikling, og innebærer at norskfaget må gjennomgå en informasjonsteknologisk reform med følgende premisser: Datautstyr må gjøres tilgjengelig for elever og lærer i den daglige undervisningen i norskfaget, i faglige forberedelser og etterarbeid, og ikke minst i produksjon av besvarelser og prosjektrelaterte oppgaver. Videre må relevante fagemner gjøres elektronisk tilgjengelig - i klasserommet, på lærerens arbeidsrom og i elevens hjemmerom. Kommunikasjon skal kunne foregå mellom elevmaskiner, mellom elevenes maskiner og lærerens enhet, samt mellom lærerens og elevenes interne maskiner og baser/operatører i eksterne nettverk.

En informasjonsteknologisk oppgradering av norskfaget basert på disse premissene, vil kunne åpne for funksjoner som er arbeidsbesparende, kognitivt utviklende, etisk bevisstgjørende og kreativt rettet. En databasert norskundervisning vil gjøre elektronisk tekstbehandling til en norskfaglig rutine, slik tekstbehandling generelt har vært i norskfaget i dette århundret, med samme selvfølgelige overføringsverdi til andre fag og bruksområder. Bruk av elektronisk tekstbehandling vil kunne redusere rettskrivningsproblemer og ekskludere håndskriftsproblematikk. Undervisningen i norsk skal gjøre elevene funksjonsdyktige i skriftlig bruk av såvel hovedmål som sidemål, og dersom en datamaskin kan hjelpe dem i dette, vil det være bakstreversk å nekte dem slik hjelp.

Forutsetningen er imidlertid at det utvikles programvare som kan ivareta minst de samme kravene som norsklærere og andre morsmålsarbeidere skal forvalte. En slik programvare innbefatter velutstyrte ordlister for bokmål (80-120 000 ord) og nynorsk (100-125 000 ord), samt program som oversetter hovedmål til sidemål. Slike språkprogram må også kunne forholde seg til tegnsetting, syntaktiske strukturer og ordvalg, på grunnlag av foretatt stilvalg. I tilknytning til den generelle skrivetreningen som inngår i norskundervisningen, bør det også kunne anvendes rene språktreningsprogram, med utgangspunkt i kreativitetsutfordringer og sjangerteknikker.

Ved siden av den rent språklige siden av de informasjonsteknologiske mulighetene, må elevene også kunne utnytte teknikkens informasjonspotensiale, gjennom opplæring i søk og formidling av informasjon. Dette betyr at elevene må få tilgang til norskspråklige, elektroniske kilder, som leksikon og atlas, fagoppslagsverk, lærebøker o. l, via CD-rom og nettverk. Gjennom dette kunne elevene gjøre læreplanens målsetninger om kritisk forholdende til informasjon virkeliggjøres: Oppdatert informasjon, og det fra ulike kilder, vil til en hver tid være tilgjengelig for elevene. Videre kan krevende fagområder i læreplanen, som dialektkunnskap og norrønt, formidles via dataprogrammer. Selvinstruerende dialektprøver i ord, kart og visualiserte dialektsystem kan enkelt presenteres gjennom programvaren, og gjøres tilgjengelig også utenfor den perioden det blir undervist i emnet.

Kjennskap til nordisk språk kan elevene i dag få gjennom tekster og lydkassetter, men hvorfor ikke kommunisere med levende svenske og danske språkbrukere via digitale nettverk, eller la islandske elever gi våre elever en innføring i islandsk språk og kultur gjennom databasert kommunikasjon? Uante muligheter ligger òg i det å formidle ordkunst i relasjon til andre kunstretninger, som musikk og bildende kunst, basert på CD-romteknikken. I slike fremstillinger vil periodemessige sammenhenger og den gjensidige påvirkningen kunstartene i mellom kunne utforskes og demonstreres. Nærliggende er det også å forestille seg at det i undervisning i nyere norskfaglige emner, som reklame og massemedier, ville være hensiktsmessig å få tilgang på lyd og levende bilde ved hjelp av samme tekniske muligheter.

En eventuell omlegging av opplæringen i informasjonsbehandling i den videregående skolen gjennom integrering i norskfaget, vil ikke møte problemer knyttet til kompetansemangel. De som i dag underviser i informasjonsbehandling, vil fortsatt være sikret beskjeftigelse, i nært samarbeid med norsklæreren, og på en måte som yter begges kompetanser rettferdighet. Datalæreren og norsklæreren vil i en slik situasjon stå sammen i en nøkkelposisjon som veivisere inn i en hyperkommunikativ fremtid, forøvrig en fremtid som mange av våre elever allerede har erfart som fortid. Det største problemet vil være å skaffe til veie programvare som tilfredsstiller de faglige kravene som ovennevnte lærerkategorier stiller.

Dersom det skulle kunne realiseres en informasjonsteknologisk reform som skissert ovenfor, må det først fattes politiske vedtak om integrering av informasjonsbehandling i norskfaget, dernest iverksettes utvikling av faglig forsvarlig programvare og avsettes midler til en slik reform. Programvareutviklingen må gis status som et pionerarbeid der staten har et overordnet politisk og økonomisk ansvar, og inngår samarbeid med forlag og private entreprenører med tilstrekkelig faglig og distribusjonsmessig kompetanse. I et slikt pionerarbeid vil også være av betydning at vi som i dag ivaretar morsmålet i skolen, og andre faglærere, kommer med innspill ut fra erfaringer bare vi har, og funksjonskrav som vi derav stiller.

Hvor blir det så av den tradisjonelle norsklæreren i dette? Han/hun får en unik anledning til å frigjøre tid og krefter fra språkretting til undervisning i kreativ språkbruk, til å anvende oppdatert og alternativ informasjon i undervisningen. Norsklæreren vil også bedre kunne ivareta sitt ansvar for å bidra til at elevene lykkes i andre fag, gjennom å gi morsmålsbasert opplæring i ferdigheter i informasjonsbehandling, med basis i kunnskap om informasjon og kommunikasjon. Ikke minst vil norsklæreren få realisert sitt til nå uforløste ansvar for det å anspore til etisk bevissthet omkring de teknologiske kommunikasjonsmulighetene som ligger i det utstyret som anvendes, i forlengelsen av den humanistiske tradisjonen som norskfaget står i.