Nordisk Råds litteraturpris: Den danske romanens problem.

I sin litteratursosiologiske avhandling om Nordisk Råds litteraturpris fra 1996 viser Inger T. Hjelmervig hvordan prisen kontinuerlig er omgitt av forventninger om utjevning under et uoffisielt rettferdighetsperspektiv - ikke så mange svensker, ikke så mange romaner, ikke så mange menn.

I årene 1993-2002 dominerte for øvrig danske forfattere vinnerlisten ved at de tok fire av ti priser. Så skal det nevnes at Danmark bare fikk prisen én gang mellom Villy Sørensens Uden mål – og med i 1974 og Peer Hultbergs pris i 1993 for Byen og Verden. Mellom disse fikk så Peter Seeberg prisen for novellesamlingen Om fjorten dage i 1983.

Med tanke på romanens dominans i prishistorien er det i så henseende påfallende at det ikke ble kåret noen danske romanvinnere mellom Thorkild Hansens Slavernes øer (vinner i 1971) og Peer Hultbergs Byen og Verden i 1993. Kan dette bety at det ikke ble nominert noen danske romaner av tilstrekkelig kvalitet i en sammenhengende 20-årsperiode?

Dette indikerer i alle fall at den danske romanen har hatt problemer med å nå frem overfor bedømningskomiteen på 1970- og 1980-tallet, selv om dansk romankunst har dratt nytte av akkurat de samme språklige fordelene som svenske og norske romaner alltid har i bedømningskomiteen.

I jubileumsskriftet Fyrtio år för Norden? hevder Ingrid Elam at det hun identifiserer som den eksistensielt selvbevisste og metafiksjonelle romanen, er foretrukket av bedømningskomiteen på 1980-tallet. Denne påstanden ligger til grunn for slutningen hennes om at prisinstitusjonens litterære preferanser er de samme som man finner hos ”så väl författare, som hos priskomittéer och den läsande allmänheten” (s. 49).

Av prisvinnerromanene på 1980-tallet er det vel bare Dag Solstads Roman 1987 (vinner i 1989) og Göran Tunströms Juloratoriet (vinner i 1984) som er i nærheten av å svare til Elams forventninger i så måte. Selv om det finnes metafiksjonelle grep i disse romanene, har dette likevel ikke avgjørende innvirkning på verkenes form og tematikk, og er etter mitt syn ikke representative for skriftens postmodernistiske selvbevissthet.

Glødende mos (vinner i 1988) blir heller ikke en selvbevisst metafiksjon av at Thór Vilhjálmsson lar sin dikter bli utsatt for et knivoverfall i siste kapittel. Jeg ser det heller slik at bedømningskomiteen foretrekker tradisjonelle modernistiske verk uten en sterkt ordnende forfatterperson på 1980-tallet. I møtet med disse romanene er det leseren som selv må ordne tekstuniverset og bidra til verkets skapelse. Vinnertekstens bevissthet om leseren overgår etter mitt syn Elams forestilling om selvbevisste skriften-alene-romaner.

Jeg finner ikke at Ingrid Elam klarer å gi et plausibelt svar på den danske romanens problem. Om vi ser på 1980-tallet spesielt, var det åtte lyrikksamlinger, to novellesamlinger og ti romaner som utgjorde Danmarks kandidater til prisen i årene 1980-1989. Med nominasjonene av Dorrit Willumsens forsøk på å syntetisere romanen med biografien (nominert for Marie i 1984 og Suk hjerte i 1987), viste den danske nominasjonskomiteen vilje til å fremme verk utenfor den brede, episke allfarveien i den nordiske romantradisjonen.

Danskene satset også på en annen romanhybrid, ”den historisk-dokumentariske roman”, med nominasjonen av Henrik Stangerups Vejen til Lagoa Santa i 1982. I dansk litteratur ble denne undergruppen av romanen særlig eksponert på 1960-tallet av Thorkild Hansen, som med suksess ble nominert til 1971-prisen med den historisk-dokumentariske romanen Slavernes øer.

Satsingen på Dorrit Willumsen har for øvrig preg av å være en kjepphest for Danmarks nominasjonskomité, som nominerte henne fire ganger mellom 1980 og 1997. Den siste gangen seiret både hun og romanbiografien med Bang. En roman om Herman Bang. En annen dansk kjepphest på 1980-tallet synes Cecil Bødker (f. 1927) å ha vært. Hun ble nominert både i 1981 og 1985, men hennes største bravader som forfatter var vel innenfor barne- og ungdomslitteraturen, som med Silas-bøkene?

Om man leser dansk litteraturhistorie over 1980-tallet, vil man da heller ikke støte på Cecil Bødkers navn særlig mange ganger (om noen). Nominasjonene av Cecil Bødker likner derfor på de ”lang og tro tjeneste”-nominasjonene som preget prisinstitusjonen på 1960-tallet. I så henseende har Ingrid Elam delvis rett når hun påpeker at de nominerte danske romanene ikke har falt igjennom som eksperimentell avantgardelitteratur.

Problemet synes også å ha vært at den danske nominasjonskomiteen samtidig har satset på lyrikk og romaner som har vært i utakt med bedømningskomiteens litterære forventninger. De danske romannominasjonene på 1980-tallet havnet dermed i et estetisk spenn mellom Jens Christian Grøndahl, som debuterte med Kvinden i midten i 1985, og Cecil Bødker, hvis debut var diktsamlingen Luseblomster i 1955.

De danske romannominasjonene etter 1980 rommet knapt den brede, episke fortellingen innenfor tradisjonelle sjangerforventninger som samtidig har hatt så stor appell i det nordiske bokmarkedet, av typen Frøken Smillas fornæmmelse for sne av Peter Høeg. Han debuterte i 1988, og ble nominert i 1991 for Fortællinger om natten og i 1994 for De måske egnede, men derimot ikke for Frøken Smillas fornæmmelse for sne. Det sier selvsagt en hel del om den danske nominasjonskomiteens autonomi i forhold til litterære trender og leserpreferanser.

I vurderinger av bedømningskomiteens valg skal man være varsom med å legge litterære strømninger utenfor nominasjonssfæren som premisser for kåringen av prisvinnere; komiteens medlemmer må selvsagt forholde seg til de verkene som faktisk er nominert til Nordisk Råds litteraturpris.

En annen sak er at de nominerte verkene neppe er absolutt autonome i forhold til de litterære tendensene i den litterære institusjonen og bokmarkedet i hjemlandet. I så måte samsvarte de svenske og norske nominasjonene av Kerstin Ekman for Händelser vid vatten og Lars Saabye Christensen for Halvbroren desto bedre med vindene i kritikk og marked - og med Ingrid Elams og min felles forståelse av prisinstitusjonens valg som trygge utvalg fra den litterære hovedstrømmen i nordisk litteratur.