Arikkelen er basert på et manus til seminaret om nordisk litteratur og identitet, Høgskolen i Bodø oktober 2005.
De nasjonale identitetsaspektene som springer ut av rommet og tiden, geografien og historien, synes å være særlig egnet å gripe med romansjangeren, skriver Benedict Anderson i Forestilte fellesskap. Refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning (1983).
Anderson angir imidlertid ikke hvilke lesningskriterier som kan anvendes til klassifikasjon av slike forestilte fellesskap, eller hvilken ideologi som ligger til grunn for verkets nasjonale representativitet. Dette har jeg forsøkt å klargjøre med grunnlag i en sammenliknende, marxistisk analyse av Knut Hamsuns Sværmere og Hjalmar Söderbergs Martin Bircks ungdom.
1. Nasjonen og romanen.
Andersons tese er at romanen formidler verdiorienterte forestillinger om nasjonen og det nasjonale vi på en måte som inngir en oppfatning av enhet. Romanforfatteren kan skape handling og komponere fortellingen ved å reorganisere et historieforløp med ukjente, men forestilte andre, innenfor en felles samtidighetshorisont der vi gjør dette nå. Slik kan romanen konstruere fellesskap mellom kjente og anonyme skikkelser, gjengi inventar i det forestilte fellesskapets landskap og historie, for så å fremstille metonymiske utsnitt som en representativ verdenssammenheng. Romanen deltar dermed i produksjonen av det nasjonale rommet samtidig som den reflekterer over det samme.
Selv om Benedict Andersons teori ikke er en teori om litteraturen, men om nasjonalismen, kan teorien i og for seg samsvare med Georg Lukács’ tese i marxistisk litteraturvitenskap om at romanen gjenspeiler samfunnet. Det avgjørende for Lukács er hvordan verkets form eller historiske fremstilling reflekterer den virkelige verdenens historiske form, og dermed om verket åpner for en sann erkjennelse eller ikke. Gjennom sin gjenspeiling av samfunnsutviklingen må verket også gi en normativ vurdering av den samme. I den måten verket gjenspeiler samfunnet på, ligger det derfor en stillingtagen som litteraturkritikken også skal beskrive og vurdere. Vurderinger av verkets partiskhet må imidlertid være litterære, og ikke politiske.
I følge Lukács er det den realistiske romanen som best kan reflektere samfunnsutviklingen som en dynamisk prosess. Det gjør den ved å presentere avgjørende trekk ved samfunnet i komprimert form, avskrellet det uvesentlige. Personene skal være representative typer for sin samtid som uttrykker hele sin klasses objektive situasjon og interesser. Den representative typen rommer dermed de rådende motsetningene og problemstillingene i samtiden på en måte som fremmer sann erkjennelse, gjerne gjennom katarsis.
Den metodiske innretningen av analysen er basert på at jeg ville åpne for sosiologiske perspektiver i analysen, at analysen skulle avdekke eventuelle sosiale motsetninger i nasjonen som forestilt fellesskap, og at marxismens kritiske teori i så henseende hevder å ivareta forbindelsen mellom den dynamiske samfunnsutviklingen og det litterære verket: ”Den marxistiske litteraturvidenskabs genstand er litteraturen i dens mangfoldige relationer til det omgivende samfunn, som den udspringer af og virker ind på.”
I forsøket på å finne relevante forbindelser mellom verkets sosiale bånd og omgivelser og verkets identifikasjoner av disse som et fellesskap, har jeg kategorisert beskrivelseskriteriene innenfor tre litterære horisonter, en geografisk, en historisk og en mytologisk. Dette er gjort i tråd med Benedict Andersons bestemmelse av det forestilte fellesskapet med horisontbegrepet. Når Anderson definerer nasjonen som et forestilt, politisk fellesskap som er begrenset og suverent, nyanserer han sitt syn på nasjonalt fellesskap med at ”nasjonen alltid vil bli oppfattet som et dypt, horisontalt kameratskap.”
2. Horisonter og kriterier.
a) Verkets geografiske horisont.
Den geografiske horisonten rommer tre kriterier. Det første registrerer identifikasjoner av naturlandskap (NL) som enten er lagt inn i verket som redundante skildringer eller tematisk interessante tilhørighetsopplevelser. Dette siste er særlig fremtredende når klima, topografi, fauna og flora vises frem som betingelser for produksjonen i samfunnene. De delene av de topografiske omgivelsene som bærer preg av menneskenes virke i jordbruk, skogbruk, bergverk, industri, handel og annen livsoppholdende virksomhet, blir kategorisert gjennom et kulturlandskapskriterium (KL). I marxistisk teori kan den geografiske horisontens landskapskriterier identifisere samfunnets produksjonsbetingelser.
Den tredje klassifikasjonen skjer med et by- og regionalitetskriterium (BR) som viser verkets kulturelle og miljømessige referanser til byer og bygdefellesskap med omgivende regioner, eventuelt også andre land som det nasjonale fellesskapet definerer seg i forhold til. Referansene kan registreres som stedsnavn, dialektale uttrykk, lokale skikker, arkitektur, klesdrakter, matretter og liknende. Gjennom identifikasjoner innenfor den geografiske horisonten kan både landskapets originalitet og innbyggernes eksklusive tilhørighet i dette stadfestes.
b) Verkets historiske horisont.
Den historiske horisonten ivaretar tidsdimensjonen i tilværelsen, og korresponderer med Karl Marx’ materialistiske historiesyn og teori om samfunnsutviklingen. Denne er et dialektisk samspill mellom basis og overbygning, grunnlagt på materielle motsetninger og motstridende sosiale interesser. Basis er den produksjonsmåten som legger de økonomisk-materielle og sosiale betingelsene for samfunnsutviklingen, og disse kan identifiseres som kategoriene produktivkrefter og produksjonsforhold. Produktivkreftene utgjøres av materielle faktorer som maskiner, arbeid og teknisk viten, mens produksjonsforholdene utgjøres av den sosiale organiseringen i klasser, grupper og relasjoner mellom mennesker.
Klassifikasjonen av den historiske horisonten gjøres med et økonomisk-materielt kriterium (ØM) som skal fange opp verkets formidling av produktivkreftene i basis. Dette gjelder verkets næringsmessige innretning mot jordbruk, handel og industri, gjennom for eksempel identifikasjoner av arbeidsprosesser og produksjonsteknologi i form av redskaper, maskiner og andre produksjonsmidler som arbeidet utføres med. Det andre historiske kriteriet er et sosialt kriterium (SO) som er orientert mot verkets formidling av organiseringen av samfunnet som produksjons- eller samkvemsform. Herunder faller forhold som angår tilegnelse og fordeling av arbeidets merverdi, eierskap over kapitalen og produksjonsmidlene, noe som igjen har betydning for organiseringen i sosiale grupper og for motsetninger mellom klassene.
Det tredje historiske kriteriet er rettet mot verkets formidling av en underliggende ideologi som moral og politikk (MP), der moralteorien er nært forbundet med tysk idealistisk filosofi og sedelighetsbegrepet til Georg Wilhelm Friedrich Hegel spesielt. Ulike handlinger og uttrykk for idealisme som er knyttet til ideologier og politiske standpunkter, skal identifiseres med dette kriteriet. Det skal også transcendentale og idealistiske forestillinger om religion, etikk og samvittighet, gjerne knyttet til samfunnsproblemer som for eksempel fattigdom og alkoholmisbruk, seksuell og sosial undertrykkelse, og annen utnyttelse av andre for egen vinnings eller nytelses del.
Som overbygningskriterium ligger det moralsk-politiske kriteriet nært inntil det forestilte fellesskapets mytologiske horisont, og spørsmålet er om det er relevant å skille mellom disse. Min begrunnelse for å holde dem atskilt er at MP-kriteriet er orientert mot atferd og handlinger som historie, mens mytene i følge Roland Barthes er historie som er stivnet og transformert til falsk natur og tomme former, til et smil uten katt foran Alice. MP-kriteriet har ikke i like stor grad den formale innretningen mot sjangrer, diskurser og paradigmer, kunstarter, institusjoner og andre formkategorier som man finner innenfor den mytologiske horisonten. Dette siste kan for øvrig være et argument for å klassifisere også de geografiske by- og regionalitetsidentifikasjonene (BR) inennfor verkets mytologiske horisont.
c) Verkets mytologiske horisont.
I det Karl Marx definerte som samfunnets overbygning, kan vi skille mellom et politisk og et ideologisk plan, der det politiske planet rommer statens styring gjennom lovverk, rettsvesen, administrasjon, politi, militærstyrke og så videre. På det ideologiske planet hører naturvitenskapene til (fordi disse bygger på illusorisk objektivitet og nøytralitet) sammen med filosofi, kunst, litteratur og dannelses- og opplysningsinstitusjoner som kirke, skole og presse. I overbygningen gjenspeiles produksjonsmåten som bevissthet, og Karl Marx understreket det dialektiske forholdet mellom basis og overbygning i aksiomet om at de herskendes tanker er de herskende tanker.
Den rådende bevisstheten i et samfunn springer ut av produksjonsmåten som uttrykk for den herskende klassens interesse, og er derfor motivert. Dette gjelder for den mytologiske horisonten, som er en utpreget ideologisk horisont med narrativt innhold som favner om myter, allegorier og andre motiverte fortellinger om bestemte fellesskap. Siden den mytologiske horisonten er så å si uten forbindelse til produksjonsmåten som samfunnets basis, og fordi den uttrykker sosiale gruppers motiverte interesser, er den å regne som en ren ideologisfære med ulike former for myter.
Det første mytologiske kriteriet fanger opp den apologetiske historieskrivningens forkjærlighet for helter og begivenheter (HB). Denne fungerer som nasjonens mytologiske hukommelse og patriotiske forråd, og formidlingen har tradisjonelt skjedd gjennom folkeskoler og opplysningsverk og -institusjoner. Hensikten har vært å vinne det brede lag av befolkningen for ideen om nasjonen, og å mobilisere den personlige offerviljen for nasjonen som forestilt familiefellesskap.
Det andre kriteriet skal identifisere verkets bruk av tradisjoner og myter (TM) til formidling av illusjoner, fordommer og mystikk. Her er forestillingen om folket viktig, i den forstand at folkets diktning, musikk, lynne, tro og tryllekunster tillegges en spesiell verdi i verket. Det tredje mytologiske kriteriet er på sin side et piano- og operakriterium som er orientert mot den storborgerlige mytologiens mest karikaturiske form. Det skal identifisere verkets referanser til borgerlighetens kulturelle hegemoni og den illusoriske formen disse verdiene får som litteratur og kunst (LK).
3. Martin Bircks ungdom (1901)
Hjalmar Söderberg kalles gjerne rasjonalitetens dikter på grunn av hans illusjonsløse betraktninger av verden. Verkene hans uttrykker mye av den desillusjonismen og kynismen som særpreger flanør- og dekadansediktningen ved forrige århundreskifte, og Gunnar Brandell har beregnet livslikningen til å være x = 0 for alle Söderbergs søkende helter. Doktor Glas fra 1905 regnes blant Sveriges fremste idéromaner, mens Martin Bircks ungdom (1901) er en til dels selvbiografisk dannelsesroman.
Den geografiske horisonten i Martin Bircks ungdom domineres av Stockholm, men Söderberg tar oss også med utenfor bykjernen i deler av verket. Naturskildringene (NL) har en tidsfunksjon ved at de angir årstidenes vekslinger, og viser frem hvit vinter med snø og is hvor Martin kan se Karlavagnen og Vintergatan på stjernehimmelen. Isen legger seg på Nybroviken, Stureplan er snødekt, og i en lengre passasje skildres ferden gjennom snøstormen langs Västerlånggatan til Norrbro. Det kulturlandskapet (KL) som skildres, er i hovedsak byeksteriører, men også broer, veier og annen infrastruktur i og omkring den svenske hovedstaden. Söderberg har dessuten lagt inn en referanse til et mytologisk nasjonalsymbol i settingen ”torpet i skogen”, som med positive moralske undertoner konnoterer verdier som renhet, nøysomhet og flittighet.
De identifikasjonene av byer og regioner (BR) som kan bidra til en forestilling om at Martin Birck står i en større geografisk og sosial fellesskapssammenheng, gjøres hovedsakelig fra et hovedstadsperspektiv. Eksempler på dette er når det oppgis at den perifere bipersonen Oldthusens avdøde tante kom fra Vaxholm, og når den voksne, mismodige Martin regner opp Landskrona, Åhus og Haparanda som sin miserable fremtids mulige tjenestesteder. Disse småbyene er ikke bare grenser for Martins vekst og utviklingsmuligheter i denne borgerlige dannelsesromanen, men samtidig også grensene for Sveriges geografiske utstrekning i lengden.
Det gamle Stockholm, som er både nasjonens og verkets axis mundi, identifiseres gjennom Martins flanering: Han går over Djurgården til Hasselbacken, han går forbi Hamburgerbörs, ser diktere og bladfolk komme fra Lagerlunden, går over Karl XIIs torg, ser kuppelen på Katarina kyrka, videre til Blanches kafé eller til vannhullet Anglais og ut i byen igjen, over Gustav Adolfs torg denne gangen.
Innenfor denne geografiske horisonten vokser Martin Birck fra barn til mann i et Stockholm som eser utover og moderniseres til et økonomisk og industrielt sentrum, der kaserner rives og murgårder reises som nye bosteder for arbeidere, og det gamle Ladugårdslandet blir den nye bydelen Östermalm. Söderberg viser leserne de økonomiske og materielle endringene som følger av samfunnsutviklingen (ØM), blant annet ved å anskueliggjøre den spesialiserte arbeidsfordelingen som et moderne, kapitalistisk samfunn med mobile mennesker krever.
Industriproduksjonen skjer i fabrikker med høye skorsteiner som er bygd i utkanten av Stockholm, virksomheten til næringslivet og staten fordrer revisorer og regnskapsførere, og landet styres fra hovedstaden gjennom et nettverk av underordnede og underbetalte tjenestemenn i småbyer og utkantstrøk. Samfunnsutviklingen bereder grunnen for flere aviser, redaktører og journalister, dampbåter og sjøfolk, mens bøndene leverer mat og brensel til byen, og prostituerte selger seksuelle tjenester på gatene. Overgangen til et kapitalistisk samfunn gir også ugifte kvinner mulighet til annet arbeid enn tjenestepikens, sypikens eller den prostituertes ved at de kan få underordnede funksjoner innen for eksempel forsikring.
Skildringen av det materielle grunnlaget for samfunnsutviklingen skjer likevel bare gjennom sporadiske sideblikk, og fungerer som kulisser bak Martin Bircks selvrefleksjon og dannelse. Det er særlig den private eiendomsretten i form av boliger som vises frem, og av skildringene fremgår det at borgerskapet bor bedre enn arbeiderne inne i byen. Borgerne leier seg i tillegg sommerhus, og det bygges luksusleiligheter for nyrike. Når arbeidernes bosteder samtidig jevnes med jorden for å gi plass til utviklingen, gir dette et inntrykk av at det følger en sosial midlertidighet og utskiftbarhet med samfunnsutviklingen.
De sosiale motsetningene (SO) analyseres ikke i verket, men antydes som en forbigående trussel som må kontrolleres med institusjonell maktbruk. Dette uttrykkes i episodene med den voldelige arbeidergutten Frans fra kasernen ”Långa raden” som skremmer og banker borgerbarnet Martin når muligheten er der. Dette er prekriminell atferd som skildres med naturalistisk determinisme: De fattige barnas oppvekst i byen ender i forbedringsanstalter og fengsler som Långholmen, mens det kvinnelige overskuddet fra landsbygda er forutbestemt til et liv som platte prostituerte i hovedstaden.
Som sønn av en lavere tjenestemann hvis far var håndverker, tilhører Martin småborgerskapet. Bygården han bor i, er ikke bare et hjem, men også uttrykk for sosial status. Veien er kort nedover til tusenhjemmet ”Långa raden”, men innbyggerne i Martins gård streber oppover. I tillegg til å ha portner og pæretre er de stolte over å ha byråsjef Oldthusen boende der i gården. Hans nærvær trygger den sosiale avstanden nedover mer enn noen annens, og de andre beboerne gjør hva de kan for å leve opp til borgerlighetens forventninger.
Problemet for den lavere, lønnsarbeidende middelklassen er at den materielt sett må holde kontakt med et storborgerskap med stadig flere og større eiendommer, aksjeposter og arvede formuer. Småborgerne tjener imidlertid ikke tilstrekkelig til å realisere seg materielt som frie borgere, og kan ikke en gang gifte seg etter eget hode og ønsker. Det borgerlige fornuftsekteskapet er et rent økonomisk anliggende, og det som er et menneskes natur, som kjærlighet og seksualitet, blir til et spørsmål om økonomi.
Selv om kjærlighetsproblemet er økonomisk, skal det løses som et idealistisk spørsmål om sedelighet, og seksualiteten identifiseres som et moralsk-politisk anliggende (MP) i Martin Bircks ungdom. De ugifte kvinnene kan ikke leve ut sin seksualitet uten å bli skandalisert for livet, og dermed forkastes fra ekteskapsinstitusjonen, mens mennene forderves seksuelt i påvente av en mulig økonomisk ekteskapsevne en gang i fremtiden. Den ugifte mannen må i mellomtiden skille mellom den uoppnåelige, ærbare kjærligheten og den aksepterte, men skambelagte seksuelle omgangen med prostituerte. Det finnes ingen middelvei, og når Martin og hans kjæreste lever som mann og kvinne utenfor ekteskapet, er det derfor med hennes liv som innsats.
Ved siden av å anskueliggjøre borgerskapets doble seksualmoral uttrykker verket idealistiske referanser når politikonstabelen leser ”Fäderneslandet”, og familien går i kirken søndager og høytider. Martins utvikling fra pliktoppfyllende kirkegjenger til fritenker og ateist er derimot en del av den liberale skamløsheten som skal skille ham fra hans mor, barndommens uskyld og borgerskapets illusjoner, og gjøre ham desillusjonert og hjemløs i borgerligheten.
De hegelske, idealistiske tesene og deres liberale antiteser fra 1800-tallets andre halvdel inngår i en borgerlig verdensanskuelse som dominerer dette verket på alle plan. Her er ikke stormaktstiden under adel og krigerkonger levende til stede, men nasjonens helter og begivenheter (HB) identifiseres som døde former: Martins far lager en pappmodell av Stockholms slott, og når han brenner den, er det med slottsbrannen på terskelen til Karl XIIs æra, i 1697, som memoria. Kongene Gustaf II Adolf, Karl XII og Karl XIII er ellers til stede som statuer og navn på torg, og tjenestemennene identifiseres som de nye karolinerne når Martins far får Vasaordenen for et liv som penneknekt i det moderne Sveriges tjeneste.
De folkelige tradisjonene og mytene (TM) som verket benevner, har både tilknytning til den borgerlige kultursfæren og bøndenes tradisjoner. Martin gjennomgår hver kveld et protestantisk bønneritual, og foreldrene synger glunter, drikkeviser og gamle og glemte folkeviser. Julen feires med juletre som er pyntet med vinterepler og konfekt med dumme deviser, og så er det juletrefester fra trettendedagen av. Fasten innledes med fetetirsdag, fastelavnsris og semler med mandelmasse til middagen.
Det er likevel på litteraturens og kunstens område (LK) den borgerlige mytologien utfolder seg sterkest. Martins hjem er et opplyst hjem hvor foreldrene leser aviser og tidsskrifter. Söderberg gir flere referanser til lesestoff for barn og til sterke representanter for nasjonallitteraturen, som Erik Dahlberghs ”Svecia”, Esaias Tegnérs ”Svea” og selvsagt Carl Michael Bellmans viser. Sang og musikk preger det småborgerhjemmet Martin vokser opp i, og pianoet legitimerer småborgerhjemmets skjøre tilknytning til storborgerskapets kulturelle hegemoni.
Etter bestått studenteksamen er Martin endelig tatt opp i borgerlighetens kulturelle brorskap. Han pryder seg med den hvite studentluen, og synger studentsanger som ”Stå stark” og ”Sjung om studentens lyckliga dag”. Under studietiden har hans interesse for litteratur og teater utviklet seg til en lidenskap. Denne leder bort fra omgivelsenes materielle realiteter, og dannelsen av Martin Birck fører til at han fanges i det borgerlige livets illusjoner. Han drømmer om å leve som dikter og om å bli hedret av Svenska Akademien. Det er den største anerkjennelsen i Martin Bircks verdensanskuelse, men forfatterpersonen formidler dette med en klar ironisk distanse til sin helt.
Med årene mister Martin Birck sine illusjoner om livet, og leseren kan identifisere grunnen til dette i det borgerlige samfunnets kobling av økonomi og seksualitet: Hvordan skal man kunne elske noen fullt ut når man ikke er gift, og hvordan kan man bli gift når man ikke tjener nok til å bygge et hjem som svarer til borgerlighetens materielle anstendighetskrav? Dette tematiseres ideologisk i Martin Bircks ungdom som en konfrontasjon mellom individets liberale refleksjoner over en rådende hyklersk og reaksjonær idealisme, men krisen fremstilles som et personlig, eksistensielt anliggende, uavhengig av de omgivende realitetene. Forfatterpersonen analyserer ikke hvordan produksjonsforholdene og den skjeve fordelingen av eiendom og arbeidets merverdi forhindrer Martin Birck i å realisere dannelsens mål - et borgerlig ekteskap, hjem og familie - men gjør dette til et nærmest werthersk spørsmål om Weltschmerz og personlig psyke.
4. Sværmere (1904)
Knut Hamsun ledet an i oppgjøret med realismen i norsk litteratur på 1890-tallet, men etter århundreskiftet bidro han selv til å konsolidere den norske, realistiske fortelletradisjonen. Det gjorde han med frodige folkelivsskildringer fra Nord-Norge, som Sværmere er en portal til, og som fullendes med Landstrykertrilogien (1927-1933). Innenfor romanens geografiske horisont skildres naturlandskapets brytninger med årstidene (NL), som under den sene våren i nord. Et sikkert vårtegn er at selja står i knopp i snøen, at det er lyse, lange dager og snø og is hist og her så sent som i mai, og at Nord-Norges sommernetter er solfylte.
Geografien viser et kystlandskap med fjorder, utvær og ei nordnorsk kystbygd med kirke, handelssted og havn. I dette landskapet er det et yrende dyreliv av skjærer og kråker som bygger reir, og flokker av sjøfugl som stuper i sjøen. Teist, tjeld, måse og ærfugl er typiske sjø- og kystfugler, og steinkobben observeres også inne i fjorden før den dukker igjen. Kulturlandskapet (KL) består av dyrket mark som kornåkrer, enger og potetland, en bygdevei og kyr og geiter på beite. Lokalbefolkningen lever av en kombinasjon av jordbruk og fiske, og den har ryddet vegetasjonen fra bergene for å tørke klippfisk. I tillegg er det reist hjeller i fjæra til å henge fisk til tørk på, og det ligger notbåter på vågen.
Av særegne kultur- og miljøtrekk (BR) i dette kystsamfunnet finner vi kai, hjell og naust, samt referanser til de viktige fiskeriene utenfor Lofoten og Finnmark. Her er bryggeloft med sildetønner, sjøgaster i duffeljakker, båttypene jakt og kjeks, øsekar og andre båtredskaper, fiskerens nistebomme og dorg. Forbindelsen til Bergen og Vestlandet er også en viktig referanse for dette samfunnet ved at jomfru Loos er av hollandsk slekt og taler bergensk, og sildeagenter, handelsskip og skippere kommer fra Bergen og Haugesund. Mennene har tobakkspung og konjakk i halvanker, og de hilser hverandre velkommen med ”Freden!” og farvel med ”Bli i freden!”.
Dette samfunnet fremstilles i en dynamisk utvikling. Det har et handelshus i sitt midte, postbåt og dampskipsstoppested, prestegård og lensmannsgård, og de ovenstående kulturelle særtrekkene er nært forbundet med verkets historiske horisont. Materielt sett (ØM) viser dette seg som identifikasjoner av menneskenes arbeid, redskaper og økonomi. I verket identifiseres vårsildefiske med not, sildepriser, hvalfangst og fiske på Lofoten, klippfiskhandel, linefiske og tørking av fisk på berg og hjell. Det finnes en lokalt eid fiskelimindustri som er basert på tilgang på regionalt råstoff, og på vannkraft som industriell energi.
Fabrikken gir arbeid til kvinner, men kvinnenes økonomiske og sosiale posisjon i samfunnet problematiseres ikke. Det er heller ikke produksjonen som primært identifiseres, men arbeidets merverdi i form av den rikdommen som følger av eierskap over produksjonsmidler og kapital. Nessekongen Mack er en lokal monopolkapitalist som utreder fiskerne med utstyr og redskaper. Dette kjøper de på kreditt fra Macks krambod, og i praksis er han den eneste mulige kjøperen av fangsten av deres. Telegrafen er den teknologiske utviklingens front i dette samfunnet, men fremskrittets budbringer, telegrafisten, er ikke økonomisk og sosialt integrert i tradisjonen. Han lever på siden av det samfunnet han skal tjene, og står utenfor de tradisjonelle sosiale kontrollmekanismene.
Handlingen i Sværmere settes i gang og drives frem av at telegrafist Rolandsen kopierer og videreutvikler en industriell prosess som han tar patent på. Rolandsens problem er at han mangler kapital og investorer, men det løser seg ved hans ditto mangel på anstendighet. Rolandsen gir en falsk anmeldelse av seg selv som tyv for å få fatt i en utlovet dusør på 400 daler, og skaffer dermed kapital til industriprosjektet sitt. Deretter utfordrer han føydalherren Mack til en kapitalistisk konkurranse basert på patentets teknologiske fortrinn og vannkraftrettigheter. Det Mack mangler av teknologisk hjernekraft, kompenserer han med sosial sluhet og pengemakt. Med datteren Elise som åte for Rolandsens alltid svulmende begjær, legges forholdene til rette for en forening av Rolandsens teknologiske entreprenørskap med Macks kapital.
Den industrielle bearbeidingen av råstoffet viser at det føydale fiskerbondesamfunnet er i ferd med å industrialiseres og omdannes til et moderne, kapitalistisk samfunn med flere sosiale aktører og økonomiske entreprenører. Industrialiseringen til tross - fremdeles er det fiskeriene som sikrer levebrødet i dette samfunnet. Selv om fisket skjer i tradisjonell kombinasjon med jordbruk, peker forfatterpersonen i Sværmere på at samfunnsutviklingen går i retning av yrkesspesialisering. Dette skjer særlig innenfor kommunikasjonssektoren ved at det trenges folk til å betjene lokalbåten, postbåten og telegrafen, men det trenges også doktor, bokholder og krambusvenner.
Den spesialiserte arbeidsfordelingen uttrykkes også gjennom ønsket om et bakeri, og at prestegården er avhengig av tjenestefolk. Forfatterpersonen understreker at det er borgerskapets udyktighet i praktisk arbeid som skaper behovet for flere yrker, eksemplifisert av at prestefruen ikke kan bake brød eller holde skikk i eget hus. Telegrafisten mislykkes også når det kommer til praktisk arbeid for livsoppholdet, og Rolandsen lever som en sulten og mistrøstig Robinson midt i matfatet i utværet; den moderne mannen er fremmedgjort for sin opprinnelige jeger- og fangstnatur.
Eiendomsforholdene og den sosiale organiseringen (SO) preges av nessekongens kapitalmakt og lokale industrieierskap. Nessekongen er imidlertid i ferd med å tape sin posisjon som føydalherre, og blir utfordret av kapitalismens markedssvingninger og av fremskrittet i Rolandsens skikkelse. Selv om handelshusets økonomiske grunnlag knaker i sammenføyningene, har Mack selvsagt fremdeles den største eiendommen og de største husene, han praler med en hvit husbåt, hvit krave og hjorteskinnshansker, mens hans datter viser seg i kjoler, smykker, hansker som ingen andre i dette samfunnet kan anskaffe. Det er for øvrig et problem å finne en partner som svarer til hennes sosiale stand her i provinsen.
Under nessekongen er det et sosialt og uniformert hierarki av representanter for statsapparatet - presten, lensmannen, telegrafinspektøren - og havets myndighetspersoner som jaktskipperen og kystbåtkapteinen. Under dette kystborgerskapet finner vi så fiskerbonden. Han har egen hjell og deltar i Lofotfisket, men er fattig og avhengig av nessekongens kapital. Årsaken til fiskerbøndenes fattigdom analyseres ikke i verket, og klassemotsetningene problematiseres heller ikke. I den ideologien som ligger bak Sværmere, er ikke den rådende produksjonsmåten noe problem overhodet, men det er derimot tilløpene til endringer i denne.
I tillegg til å være herre over dette kystsamfunnets basis, er Mack også dets ideologiske herre som politisk ordfører, og sammen med lensmann og prest forvalter han den offentlige orden og sedelighet. Moralsk og politisk (MP) er ikke disse nødvendigvis de mest eksemplariske, sine hvite kraver til tross, men så er da heller ikke deres autoritet basert på forbilledlighet. Sedeligheten som rett og moral er bygd på et sosialt hierarki opprettholdt av jord- og kapitaleierens økonomiske makt og statsapparatets tvangsmidler. Verket viser ellers til kristendommens nærvær i form av befolkningens regelmessige kirkebesøk, med unntak av Rolandsen, som går sine egne, uransakelige veier, og ikke Herrens.
Innenfor den mytologiske horisonten er det ingen identifikasjoner av nasjonens helter og begivenheter (HB), kanskje med unntak av den ordenen som den svensk-norske unionskongen selv hengte på Mack under en reise til Finnmark. Det er heller ikke betydningsbærende referanser til litteratur og kunst (LK) i Sværmere. De få mytologiske referansene som gis i verket, kan registreres under tradisjons- og mytekriteriet (TM) som satiriske og karnevalistiske referanser til myter og folkediktning fra europeisk middelalder. Disse aktiveres når Rolandsen trer inn den romantiske beilerrollen overfor klokkerens datter Olga, eller i trubadur- og riddermyten som nattlig serenadesanger utenfor prestefruens vindu, og når han seirer i knyttneveoppgjøret med kjempen Ulrik.
Fra folketradisjonen finnes St. Hans-feiring med bål og spillemenn, mens det avsluttende ballet hos nessekongen nærmest er som en ironisk, hypertekstuell referanse til eventyrsjangeren å regne; askeladden Rolandsen vinner prinsessen og halve kongeriket til Mack med, mens den en gang så hovmodige Elise Mack degraderes til en Askepott som må skynde seg å by seg frem for den nye prinsen før klokken slår tolv. Her er for øvrig den europeiske fyrstemytologiens grand galla lagt inn som et fremmedelement i et ellers tjærebredd kystsamfunn.
5. Konklusjon og kritikk.
Begge romanenes handlingsplan faller innenfor den raske, kapitalistiske omformingen av Europa som er beskrevet i Kapitalens tidsalder 1848-1875 av historikeren Eric J. Hobsbawm. Dannelsesromanen Martin Bircks ungdom strekker seg også inn i den påfølgende økonomiske nedgangstiden som varte frem mot århundreskiftet i Sverige. Både Martin Bircks ungdom og Sværmere viser samsvar mellom forfatternes sosiale bakgrunn og de samfunnene som blir skildret i verkene. Hjalmar Söderberg hadde borgerskapsbakgrunn fra Stockholm, mens Knut Hamsun vokste opp i et kystsamfunn i Nord-Norge etter at familien måtte flytte fra den overbefolkede landsbygda nord i Gudbrandsdalen.
I begge romanene dominerer identifikasjoner innenfor det geografiske horisonten, og da hovedsakelig identifikasjoner av kulturelle og miljømessige særtrekk etter by- og regionalitetskriteriet (BR). En forskjell mellom de to valgte verkene ligger i det at Sværmere rommer så mange og nyanserte identifikasjoner innenfor den historiske horisonten. Det gjør verket gjennomgående innenfor alle de tre historiske kriteriene, men det er særlig de økonomiske og materielle observasjonene (ØM) som skaper skillet mot Martin Bircks ungdom.
I Sværmere skildres menneskene innenfor den produksjonsmåten som gjelder, og verket viser frem de produktivkreftene som styrer deres liv. Det er den kapitalistiske oppkomlingen og teknologiske innovatøren Rolandsens allianse med den gamle føydalherren Mack som representerer fremtiden i den utviklingen dette kystsamfunnet står i. De teknologiske nyvinningene i Sværmere skjer innenfor kjemisk industri, og dette er i samsvar med samfunnsutviklingen i verkets samtid. I så måte er Sværmere mer kollektiv- og handlingsorientert enn Martin Bircks ungdom, som fremstår som individ- og refleksjonsorientert.
Martin Bircks ungdom bekrefter helst indirekte den materielle og økonomiske utviklingen som Sveriges middelklasse faktisk stod i da romanen ble skrevet. Den verdensanskuelsen som den voksne Martin Birck uttrykker i verket, synes heller å samsvare med aristokratiets opplevelse av den gamle og forutsigbare verdenens undergang i samtidens omskiftelighet, og således være vendt mot et forlatt stadium i historien. Dette er også romanens poeng: Martin Birck er fremmed for de produktivkreftene som styrer samfunnsutviklingen omkring ham, og han er utilpass med det produksjonsforholdet som styrer hele hans liv, selv hans mulighet til en anstendig seksuell utfoldelse.
Den virkelig påfallende forskjellen mellom Martin Bircks ungdom og Sværmere viser seg under den mytologiske horisonten. Sværmere bærer knapt noen identifikasjoner av nasjonens mytologi, mens disse har nesten like høy frekvens som BR-observasjonene i Martin Bircks ungdom. Den mytologiske horisonten i denne romanen domineres av det borgerlige litteratur- og kunstkriteriet (LK), og dette understøtter Hjalmar Söderbergs posisjon som borgerlighetens forfatter. Sværmere er på sin side nærmest for en anti-borgerlig roman å regne ved at den verken har litteratur- og kunstreferanser eller tematiserer tidens typiske borgerlige problemer som liberalitet, seksualitet og sannhet innenfor de borgerlige settingene familien, ekteskapet og hjemmet, men til dels latterliggjør dem.
I Die Theorie des Romans resonnerer Georg Lukács seg frem til tre underkategorier av romansjangeren, basert på relasjonen mellom liv og mening. Den første underkategorien er ”den abstrakte idealismens roman”, hvor helten ikke evner å skille mellom faktum og innbilning. Han er handlende, men hans handlinger mangler forankring i de omgivende realitetene. Den andre underkategorien er ”den passive desillusjonismens roman”, der en passiv helt er hyperbevisst høye livsidealer som han er ute av stand til å realisere. Helten blir stående i en utenforposisjon, og betrakter dagliglivets virksomhet uten å delta i det. Det er selvrefleksjonen som fyller den passive heltens liv. I tillegg regner Lukács med en romankategori hvor helten forsones med sine omgivelser ved å gi avkall på sine idealer. Han aksepterer verden som den er, og verden respekterer ham for den han er.
Telegrafist Rolandsen er, i likhet med helten i Cervantes’ Don Quijote, bærer av en abstrakt idealisme. Forskjellen er at Cervantes’ latter over heltens restaurasjonsforsøk peker på behovet for en renessanse, mens Hamsuns latterliggjøring av fremskrittet krever en restaurasjon. Teknologien er ved en tilfeldighet banket inn i Rolandsens bustede hode, og han er ute av stand til å leve i den virkelige verdenen som omgir ham. Verdiene fra det tradisjonelle kystsamfunnets livberging er ubegripelige for ham som er drevet av sin fikse idé, og alliansen med Mack er nesten for Fausts pakt med Djevelen, det nødvendige Onde, å regne.
Som Cervantes snur Knut Hamsun opp-ned på sosiale posisjoner med atskillig humor i Sværmere, men Hamsuns karnevalisme uttrykker en reaksjonær ideologi som er orientert mot å gjeninnsette det forrige utviklingsstadiets verdier: Narrekongen Ove Rolandsen må tas på alvor, for han er en farlig figur som truer det tradisjonelle kystsamfunnets positive ubevegelighet om han lykkes i å klamre seg til tronen. Det er tradisjonen og det statiske samfunnet som har forfatterpersonens sympati, og når de amoralske typene seirer, stemples utviklingen som negativ; satirens lyse og dynamisk livsbejaende fremside får en mørk og avvisende bakside. Det siste må anses å være utrykk for det Pierre Macherey kaller verkets mangelfullt utviklede eller uthulede ideologi, og som skal fullendes av leseren.
Martin Bircks ungdom er på sin side å regne for den passive desillusjonismens roman, for Martin Birck forsoner seg ikke med verden omkring seg, men går under i den. Martin står utenfor samfunnsutviklingen og betrakter den på avstand, slik som han betrakter murernes arbeid med å bygge fabrikkpipen. Martins ”deltakelse” er å forsøke å fullføre et dikt før skorsteinen blir reist, men murernes dyktighet overgår hans diktning. Dette avføder en virkelighetsflukt hvor han dikter om fabrikkpipens materielle funksjon til et mytisk tårn som er reist av babylonske fyrster og prester for å måle stjernenes himmelvandringer. Slik transformerer Martin bevisst den materielle virkeligheten til en ekspressiv kunst som kan tildekke virkelighetens objektive vilkår.
De borgerlige sedelighetskonvensjonenes jernlover gjør tilværelsen tom og uutholdelig for Martin Birck. Han mislykkes i å realisere en levende kjærlighet som tåler dagslys, og i det siste kapitlet er han en frossen vandød som i et vampyrisk favntak vil suge liv fra kvinnen og kunsten. Det er ikke visjon og virkelighet som forsones i den siste scenen, men Martins svarte selvrefleksjon som forenes med Shakespeares nattsvarte Hamlet-fiksjon i kirkegårdsscenen som innleder stykkets femte og siste akt – Martin blir til død kunst i teatersalens gravmørke. Resignert overfor realitetenes verden smelter han sammen med kvinnen og kunsten i et kyss og en romantisk lengsel som er kosmisk og eksistensoppløsende. Han hører kirkeklokker ringe, ikke til bryllup, men til begravelse, og romanen slutter i fortvilelse, sorg og selvutslettelse.
Begge romanene er samfunnsutviklingen bevisst ved at forfatterpersonene ironiserer over at heltene ikke er i pakt med sine omgivelser, men uttrykker sosial degenerasjon. Ironien til tross - verken Martin Birck eller Ove Rolandsen kan sies å være typer i lukácsk forstand, og ingen av disse romanene fremstår uten videre som representative for den samtidige samfunnsutviklingen som forfatterne og verkene stod i. I den sammenheng er det åpenbart at de anvendte lesningskriteriene ikke kan oppfylle marxistiske krav om at kritikken skal avdekke den totaliteten av motsigelser i verkene som springer ut av motsetningene i de samfunnene de ble til i.
Både Sværmere og Martin Bircks ungdom identifiserer lokale og regionale fellesskap heller enn nasjonale, selv om Stockholm metonymisk fremstår som Sverige gjennom Söderbergs bruk av navn og symboler på hovedstadens politiske, økonomiske og kulturelle makt over nasjonen siden Gustav Vasas tid. Det som likevel gjør disse to romanene til representative, metonymiske utsnitt fra et eksklusivt, forestilt nasjonsfellesskap, er etter mitt syn en mytologisk transformasjon. Verk med personlig eller sosialt, lokalt eller regionalt perspektiv kanoniseres til nasjonallitteratur av resepsjonen på den litterære institusjonens premisser.
Siden den litterære institusjonen fortrinnsvis er en økonomisk virksomhet innenfor kapitalismen, er disse premissene primært økonomiske. Hele prosessen fra forfatterens produksjon av manuset til den ferdige boken er i salg, er eid av borgerskapet og bestemt av den borgerlig-kapitalistiske interessesfæren. Litterære provokasjoner og utfordringer av det borgerlige hegemoniet fra avantgarden eller reaksjonen (representert ved Knut Hamsun i særdeleshet) blir drept av borgerskapets anerkjennelse. De verkene som kanoniseres til nasjonallitteratur, bekrefter dermed refleksivt borgerskapets verdier gjennom resepsjonens apologetiske begrunnelser eller det Roland Barthes kaller besvimelser i rette øyeblikk.
Mot dette kan forfatterne og leserne bare protestere forgjeves, for borgerskapets anerkjennelse trekkes ikke tilbake. Nasjonallitteraturens representativitet for den nasjonale selvforståelsen er derfor åpenbart i samsvar med Benedict Andersons tese om romanens nasjonsbyggende funksjon, men også med Pierre Machereys og Lucien Goldmanns teser om romanens ideologiproduksjon eller reproduksjon av en rådende bevissthet om den bestående samfunnsformen - nasjonallitteraturen er borgerskapets selvforståelse i mytologisk form.
Noter
1. Benedict Anderson: Forestilte fellesskap. Refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning. Spartacus Forlag, 1996, s. 36.
2. Når jeg omtaler marxistisk litteraturteori i entall, skal det presiseres at det ikke er snakk om én, konsistent teori. Benevnelsen omfatter flere retninger som står på Karl Marx’ og Friedrich Engels’ historisk-materialistiske plattform.
3. Leif Søndergård Andersen: Marxistisk litteraturteori. Bibliotek Rhodos, København. 1973, s. 11.
4. Benedict Anderson: Forestilte fellesskap. Refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning. Spartacus Forlag, 1996, s. 21.
5. Georg Lukács klarte aldri å oppheve den ekspresjonistiske motsigelsen av realismen til en ny, dynamisk forståelse i sin teori om romanen. I artikkelen ”Det er realisme saken gjelder” oppsummerer Lukács hovedstandpunktene fra ekspresjonismedebatten med blant andre Ernst Bloch i tidsskriftet ”Das Wort” på 1930-tallet. Artikkelen er gjengitt på norsk i Helge Rønning (red): Georg Lukács. Realisme. Litterære essays i utvalg. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1975.
6. Se Roland Barthes’ Mytologier s. 196-197. Dette verket er ikke bare en milepæl for den litterære pariserstrukturalismen, men også en filosofisk systemkritikk av den borgerlige mytologien som springer ut av den europeiske sivilisasjonen. De kapitalistiske samfunnene i Europa og Nord-Amerika er i følge Barthes ulike representasjoner av den felles, bakenforliggende strukturen ”det borgerlig-kapitalistiske samfunnets mytologi”.
7. Hjalmar Söderberg: Marin Bircks ungdom. Bonniers Delfinserie, Stockholm 2005.
8. Gunnar Brandell: Svensk litteratur 1900-1950. Bokförlaget Aldus/Bonniers, Stockholm 1967, s. 48.
8. Knut Hamsun: Sværmere. I Samlede verker, bind 4, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1976.
9. David Forgacs: “Marxist literary theories”. I Ann Jefferson and David Robey: Modern Literary Theory. A comparative Introduction. Second Edition. B. T. Batsford Ltd, London 1989 [1986], s. 180.
10. Roland Barthes: Mytologier. Gyldendal, Oslo 1975, s. 206.
Litteratur
Agger, Gunhild og Peter Madsen (red): Lukács, romanen, realismen. Kultur & Klasse nr. 37. Forlaget Medusa, København 1980.
Andersen, Per Thomas: Dekadanse i nordisk litteratur 1880-1900. Aschehoug, Oslo 1992.
Andersen, Per Thomas: Norsk litteraturhistorie. Universitetsforlaget, Oslo 2001.
Anderson, Benedict: Forestilte fellesskap. Refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning. Spartacus Forlag, 1996.
Barthes, Roland: Mytologier. Gyldendal, Oslo 1975.
Benjamin, Walther: Illuminations. Fontana, London 1973.
Brandell, Gunnar: Svensk litteratur 1900-1950. Bokförlaget Aldus/Bonniers, Stockholm 1967
Gunnarson, Gunnar: Georg Lukács. Bo Cavefors Bokförlag, Uddevalla 1969.
Hobsbawm, Eric J: Kapitalens tidsalder 1848-1875. Pax Forlag, Oslo 1978.
Jefferson, Ann and David Robey: Modern Literary Theory. A comparative Introduction. Second Edition. B. T. Batsford Ltd, London 1989 [1986].
Lukács, Georg: Die Theorie des Romans. Ein geschichtsphilosophischer Versuch über die Formen der grossen Epik. Hermann Luchterhand Verlag, Darmstadt und Neuwied 1971 [1920].
Lukács, Georg: Romanens teori. Et historiefilosofisk essay om den store epiks former. Forlaget Klim, Århus 1994.
Marx, Karl: Utvalgte skrifter. Bind 2. Pax Forlag, Oslo 1975 [1970].
Møller Kristensen, Sven (red): Lucien Goldmann. Om marxistisk metode. Litterære og filosofiske essays. Hans Reitzel, København 1973.
Olsson, Bernt och Ingemar Algulin: Litteraturens historia i Sverige. Norstedts Förlag, Stockholm 1995 [1987].
Rønning, Helge (red): Georg Lukács. Realisme. Litterære essays i utvalg. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1975.
Schimanski, Johan: ”Identitetens grenser. Om nasjonal identitet i litteraturen.” Nordlit nr. 10, Universitetet i Tromsø 2001.
Søndergård Andersen, Leif (red): Marxistisk litteraturanalyse. Rhodos, København 1974.
Søndergård Andersen, Leif (red): Marxistisk litteraturteori. Rhodos, København 1973.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar