Et alternativ til maskiner.

Papirpublisert i Norsk Pedagogiske Tidsskrift nr. 1, 2000.

Mitt ærend med denne teksten er å gi leserne en liten påminnelse om skolens motkulturelle posisjon og humanistiske arv, om det menneskeliges potensiale i skolen. En selvfølge? Kanskje ikke. På nittitallet har den norske skolen i økende grad forsøkt å tilpasse seg næringslivets språk med tilhørende tenke- og adferdsmåter.

Hva skjer med lærerrollen når ord som ”læringsproduksjon”, ”måloppnåelse”, ”internkontroll”, ”kvalitetssikring” og ”virksomhetsplanlegging” er oftere brukt enn ”intellekt”, ”visdom” og ”kritisk tenkning”? Jeg ser at noe vesentlig er i ferd med å forsvinne: Innholdet i begrepet ”skolefolk”, for vi som skal være lærere møter knapt andre krav enn at vi er tilstede - ikke minst på møter. Det er derfor ikke av overordnet betydning hva som skjer og hva som blir sagt på møte etter møte etter møte; det som teller er at du er til stede.

For å variere denne tilværelsen, får man med ujevne mellomrom skjemaer å fylle ut eller rapporter å lese, skrevet av mennesker du (med din fagkompetanse) aldri tidligere hadde forestilt deg skulle få betydning for din skolehverdag. Du skal være til stede og du skal ha et mål for det du gjør, og denne målsetningen skal være forankret i noe større, for eksempel i en eller annens visjon. Det som er litt kinkig, er at du som lærer ikke har noe med å sette spørsmålstegn ved legitimiteten til denne visjonen og det målhierarkiet som følger med – Utdanningsministeren har formulert dem for deg og elevene for at dere skal følge dem, ikke for at dere skal stille spørsmål. Det er selvsagt lammende autoritært, og i strid med den humanistiske arv skolen burde bestrebe seg på å ivareta.

Som en motgift burde lærere og elever møtes i egendefinerte samtalerom som ikke betinger utfylling av skjemaer i forkant, underveis eller i etterkant, men hvor hensikten utelukkende er å møtes for å søke forståelse av en eller annen idé eller et eller annet fenomen gjennom samtale. Den sokratiske dialogen kan være et forbilde for lærerne, som ellers står i en posisjon hvor sofismen er lettere tilgjengelig. Den popularitet som er blitt romanen etc. Sofies verden til del, er i så henseende ikke tilfeldig, og ikke utelukkende basert på lesernes forfengelighet: Det er en roman som i nesten klisjévendte former dyrker spørsmålet og dets dialogiske fortrinn i samtaler. Og ikke minst kreativitet!

Om man ser Jostein Gaarders forfatterskap under ett, er det ikke nødvendigvis bildet av en nobelprisvinner som danner seg; hans styrke er det mangfold og engasjement som springer ut av hans diktning – skaperglede kalles dette. Alternativt: Kan man fremelske innsikt, erkjennelse og kreativitet hos så vel elever som lærere ved å fylle ut skjemaer for innsikt, skrive erkjennelsesrapporter og formulere kreativitetsmål? Fra mitt virke i skolen ser jeg at elevene i økende grad søker seg til kunstneriske og kreative uttrykk (språk, klær, musikk, estetiske idretter som snowboard etc), mens lærerne i forskrekkende grad og med urovekkende lav bevissthet søker dødens posisjon og tilpasser seg byråkratrollen. Hvorfor så liten motstand mot det som har skjedd – hvor er alle skolefolkene blitt av?

Mitt alternativ til en skole av byråkrati og instrumentalisme er et lite pustehull i isen, en varmestue i en stadig mer teknologifiksert verden: samtalegruppen. Det du trenger, er engasjement og kunnskap, uten dermed å måtte hylles som ildsjel. Da er det langt viktigere at du sorterer under en rektor som ikke formulerer sitt pedagogiske program på regneark i Excel, eller begjærlig ser etter muligheten for prinsippopprettelse i hvert et departementalt dokument.

Rektor må tvert imot være skolemann eller –kvinne, og se at verdien av kreativ virksomhet overstiger egne behov for kontroll og timeplanens krav om eneveldig herredømme over tilværelsen i skolen. Kanskje rektor til og med skulle være så modig å stille eksplisitte krav til lærerne som stiler høyere enn evne til å være til stede på møter? Uansett er rektors innstilling viktigere enn ditt eget idealistiske engasjement, da den første fort utelukker det andre, og dermed hele samtalegruppeidéen. For å vise hvor enkel denne idéen er, har jeg laget et opplegg for en samtalegruppe i filosofi og en skisse av en gruppe som kan samtale over emner fra den teoretiske astrofysikkens historie.

Samtalegruppen Sokrates.
Dette skal være et tilbud for elever som er interesserte i filosofi. Hensikten er å gi deltakerne innblikk i idéhistorien generelt, med enkelte dypdykk i utvalgte filosofer. Gjennom kunnskapsbaserte møter skal elevene forhåpentligvis trenes i resonnement og refleksjon, og i å være dialogiske og deltakende i sin omgang med andre mennesker. Basisverket blir billigutgaven av Jostein Gaarders Sofies verden, som elevene ikke har vondt av å kjøpe selv. Filosofikunnskapen blir derfor også å benytte i tekstanalytisk hensikt – og til gåterefleksjon som kan være horisontutvidende. Eleven skal gjennom sin deltakelse i samtalen møte sju pedagogiske vilkår, det vil si

• oppleve personlighetsutvikling og intellektuell modning
• utvide sin moralske og politiske erkjennelseshorisont
• erverve og demonstrere kunnskapsforutsetninger for samtalen
• utvise engasjement i det som skjer i undervisningsrommet
• anskueliggjøre helhet og sammenheng i sine resonnementer
• tilkjennegi dybde i refleksjoner
• formulere seg nyansert i et korrekt og kreativt språk

Gruppen møtes i fri- eller midttimer til samtaler over kapitler i Sofies verden (gjerne også med grunnlag i idéhistorisk referanselitteratur), ikke oftere enn én gang i uken, og ikke sjeldnere enn hver tredje uke. Det blir tolv sesjoner i løpet av skoleåret:

Sept. 1. Universet og skapelsen. De tidlige filosofer, s. 11-64
Sept. 2. Sokrates og Platon, s. 65-99
Sept. 3. Aristoteles og hellenismen, s. 100-151
Okt. 4. Oppsummering; hedendom, kristendom og islam, s. 152-166
Okt. 5. Middelalderen og renessansen, s. 167-213
Nov. 6. Barokken; Descartes og Spinoza, s. 214-249
Nov. 7. Empirismen; Locke, Hume og Berkeley, s. 250-293
Nov. 8. Opplysningstiden, humanismen og Immanuel Kant, s. 294-331
Des. 9. Hegel og romantikken, Kierkegaard og individualismen, s. 332-374
Jan. 10. Marx, Darwin og Freud, s. 375-434
Feb. 11. Med Sofie inn i vår tid, s. 435-490
Feb. 12. Universet og skapelsen. Hva har hendt? s. 491-500

Sesjonsrekken kan avsluttes og toppes med et dagsseminar over et filosofisk tema ledet av en ekte filosof. Det er innlysende at elevene som skal delta i Sokrates-gruppen på slike vilkår, bør befinne seg på øverste trinn i ungdomsskolen eller i den videregående skolen. Disse elevene møter selvsagt fordi de er nysgjerrige og interesserte i tilbudet, som er karakterfritt og oppmøtemessig uforpliktende.

Skisse til en Einstein-klubb.
En slik samtalegruppe er tenkt formet over samme lest som samtalegruppen Sokrates, men det blir vel opp til en eller annen realist om en Einstein-klubb kan realiseres. Møtene bør bygge på en bok som populariserer emner fra den teoretiske astrofysikkens historie, uten at jeg kan si å ha funnet den rette. Også her kan møtene legges som tolv sesjoner i løpet av skoleåret, gjerne avsluttet med et seminar eller et møte med Sokrates-gruppen. Min humaniorabakgrunn til tross; jeg drister jeg meg til å foreslå følgende emneliste:

Sept. 1. Hvor kommer vi fra? Universet og skapelsen som metafysikk.
Sept. 2. Kopernikus’ betydning.
Sept. 3. Keplers lover.
Okt. 4. Galileis univers.
Okt. 5. Hvor skal vi hen? Hubbles ekspanderende univers.
Nov. 6. Big bang og den kosmiske bakgrunnsstrålingen.
Nov. 7. Naturlovene i vårt århundre.
Nov. 8. Newton og Einstein.
Des. 9. Bølger, stråler og kvanteteori.
Jan. 10. Planck, Friedmann og det kosmologiske prinsipp.
Feb. 11. Sorte hull, Hawking og The big crunch.
Feb. 12. ”- kom fra intet, dro til intet. Ellers var der intet.” Eller?

Ved siden av å være et tilbud til nysgjerrige og spesielt interesserte elever, er det å håpe at en Einstein-klubb også kan øke oppmerksomheten omkring og statusen til realfagene i skolen.

Som det fremgår av det ovenstående, skulle det vel bare være mangel på kunnskap, fantasi og idealistisk engasjement som setter grenser for mulige samtalerom for lærere og elever, for møter basert på dyktighet og nysgjerrighet. Jeg nevner i forbifarten flere åpenbare alternativer:

• bibelstudier
• studier i nyere litteratur
• studier i klassisk musikk
• utøvelse av skrivekunst
• studier av Europa
• utøvelse av kroppsestetikk (turn, dans etc.)
• horisontutvidende bruk av datakommunikasjonstilbudet ved skolen (f. eks. til internasjonal kontakt på fremmede språk)

Jeg har bevisst latt et tradisjonskriterium dominere temaforslagene, ikke fordi tradisjonen i seg selv borger for det beste, men fordi flyktige fenomener i tiden allerede er gitt full oppmerksomhet i alle informasjonskanaler. Det er ikke mer teknologidyrking som trenges mest, selv om teknologievangeliserende politikere og næringslivsfolk forsøker å få oss til å tro det. Når Lilletun skal vise handlekraft, resulterer det i at han og Sponheim skal fylle skolen med maskiner.

Mine erfaringer fra bruk av datateknologi skolen tilsier at det ikke først og fremst er knapphet på maskiner som vil være det største savnet hos våre elever i det neste årtusenet – da frykter jeg mer mangelen på menneskelige ressurser som varme og nærhet. Møter mellom mennesker der man taler sammen, samtalerommet, oppstår ikke av maskiner, skjemaer og rapporter. Samtaler oppstår i likeverdige møter mellom engasjerte mennesker, frie for byråkratiske tvangstanker i skjemaform. Det var det jeg ville tillate meg å minne dere på, muligheten for å dyrke det menneskelige fortrinn i skolen.