Papirpublisert i Nordisk Tidskrift nr. 1 2003.
Forestillingen om nordisk fellesskap har ikke vokst frem av seg selv, og ideen ”det nordiske” må stadig legitimeres om den skal oppleves som sannsynlig. Denne ideen om en felles, nordisk kulturarv er selv blitt en del av det nordiske arvegodset, og ideen skaper derfor i seg selv nye utfordringer for et Norden i kulturell og demografisk endring. Ligger så kraften i ”det nordiske” i at dette er en åpen idé som kan inkludere fremmede kulturuttrykk - og styrkes av det - eller er ”det nordiske” en idealistisk visjon om fortidens homogene, nasjonale fellesskap?
Den europeiske åndstradisjonen vi støtter oss til i Norden, har sine røtter i møter med Orienten ved det fjerntliggende Middelhavet, i kulturer som ligger tusener av år bak oss i tid. Forbindelsen mellom den greske kulturen ved Middelhavet og den moderne, vesteuropeiske kulturen går over broen som den arabiske filosofi- og vitenskapskulturen i Europa i middelalderen bygde til renessansekulturen. I den faglig omstridte og fremdeles leste Västerlandets undergång (1918) tar den tyske filosofen Oswald Spengler til orde for en organisk forståelse av kulturer, og gjør dem til noe som fødes, modnes og dør som stivnede sivilisasjoner. Kulturer er altså ikke evige selv om de i gitte faser av sitt livsløp synes uovertrufne og udødelige.
”Det nordiske” kan identifiseres som landskap og historie
Spengler definerer en kultur som en organisme som preger sitt stoff, menneskene, med sin egen form. Den har sin egen idé, sine egne lidenskaper, sitt eget liv, vilje og kunnskap - og sin egen, ensomme død når den har realisert alle sine muligheter. Antikkens kultur var for øvrig uten hukommelse, skriver han, for i antikkens greske kosmos ble tiden underordnet mytologien og nuet som væren, og grekeren blir således av Spengler karakterisert som et menneske som aldri ble til, men som alltid var.
De nordiske vikingene hadde også sitt mytologiske verdensbilde, men i tillegg en unik trang til å utforske verden som rom, samt en fatalistisk tidsforståelse, som grekerne manglet. Denne skjebnetroen utgjorde sammen med forestillingen om Valhall og apokalypsen ragnarok i Edda (ca. 1270) spiren til den faustiske sjelens selvbevissthet. Dette var den spede begynnelsen på en unik, vesteuropeisk mentalitet som skulle legge under seg jorden og deler av himmelen gjennom sitt faustiske livsmål: å sette alt i bevegelse mot et mål i verden, å overskride alle grenser for å utforske det ubegrensede rommet og alt som kan realiseres i det gjennom menneskelig vilje, kraft og handling.
Oppfatningen av historien som lineær tid hører til den moderne, vesteuropeiske kulturen etter renessansen. Det mekaniske uret ble oppfunnet i Tyskland, og betydningen av tiden for europeisk kultur kunne knapt understrekes sterkere enn gjennom plasseringen av uret øverst i kirketårnet, skriver Spengler. Fra denne påaktelsen av tidens herredømme over mennesket, ble historismen som idé og vitenskap utviklet i det 19. århundret. Denne disiplinen har hatt stor betydning for nasjonsbyggingen i Europa, og gir i likhet med forestillingen om stedet betingelser for en identitetsforståelse. ”Jeg” og ”vi” er ikke bare bundet til hverandre gjennom stedstilhørigheten, men vikles også sammen gjennom det vi definerer som våre felles tilhørighetspunkter i tiden. Identitet skapes derfor også av historiens gjengivelser av en felles virkelighet som er gjort representativ for individer og fellesskap.
Norden har en historie som viser at landene er bundet sammen på godt og ondt. Personalunioner og Kalmarunionen mellom 1397 og 1521 ga erfaringer på det politisk-administrative feltet, og på det militære som følge av den maktpolitikken som ble ført av kongene. I dette spillet var det i realiteten bare to riker i Norden etter hvert, Danmark og Sverige, mens resten av territoriet ble kolonialegner. Etter hvert smittet impulsene fra fransk rasjonalisme og tysk idealisme og nasjonalromantikk til Norden, og 1800-tallet var en sosial og nasjonal oppvåkning.
Et nordisk studentmøte i Kalmar 1843 tok til orde for en nordisk samling, men den nordiske retorikken falt ikke i de danske og svenske regjeringenes smak. I 1856 var det et nytt studentmøte om en tilsvarende samling, med bakgrunn i den dansk-tyske striden om Slesvig, men selv om Oscar I sa seg villig til å støtte danskene, sa danskene nei, og det hele låste seg til Henrik Ibsens og andre skandinavisters store forbitrelse. Den storpolitiske skandinavismen avgikk således ved døden sammen med de danske soldatene ved Dybbøl skanse i 1864.
I 1875 fikk vi likevel en nordisk myntunion, som nordmennene naturligvis protesterte mot på grunnlag av bruken av ordet ”union”. Dette ga en felles gangbar valuta i kroner og ører i hele Norden, med unntak av det daværende russiske storfyrstedømmet Finland. Dette varte frem til 1. verdenskrig, da gullmyntfoten måtte oppgis. De urolige tiårene som fulgte, satte fellesskapstenkningen på prøver den falt igjennom på, sannsynligvis fordi de ytre kreftene var så mye sterkere. Den 2. verdenskrig splittet endelig de nordiske landene i den stadig viktigere utenrikspolitikken i den påfølgende kalde krigen. Sverige fulgte sin nøytralitetstenkning, mens Finland måtte ta hensyn til at Stalin regjerte i nabolaget, og fikk gjennom VSB-pakten i 1948 et tilbud landet ikke kunne si nei til. Frem til 1956 måtte Finland også akseptere at Sovjetunionen brukte Porkkalaodden like utenfor Helsingfors som marinebase.
Norge og Danmark vendte seg bort fra Norden og til USA, og trådte inn i NATO i 1949. Så også Island, men her opprettet man i tillegg separate militærforbindelser med USA. Etter 1951 har supermakten hatt styrker stasjonert på basen i Keflavik ved Reykjavik. Polariseringen av verden i Vest-Øst etter 1945 manifesterte seg således innenfor Norden i et geopolitisk spenn mellom Island og Finland. Noe forpliktende nordisk samarbeid om sentrale forsvars- og utenrikspolitiske spørsmål var derfor utenkelig, selv om man i FN til tider kunne markere nordisk samstemmighet, som ved nomineringer til Sikkerhetsrådet og i tilslutning til fredsbevarende operasjoner i FN-regi.
De nordiske statenes samarbeid på praktiske områder har blant annet gitt et felles arbeidsmarked og passfrihet, og har utvilsomt vært til fordel for Nordens innbyggere. Til hjelp for dette samarbeidet har parlamentarikernes forum Nordisk Råd vært siden 1952, først uten Finland, som ble medlem i 1955. Samarbeidsorganet for de nordiske regjeringene, Nordisk Ministerråd, ble opprettet i 1971. Det ble likevel aldri et helnordisk virke ut av dette, og nordisk samarbeid er derfor mer å regne som internordiske relasjoner enn som politisk forpliktende, fellesnordiske funksjoner. Det kan de danskinitierte og finsktorpederte Nordøk-planene, med det etterfølgende danske EF-medlemsskapet i 1973, bære vitnesbyrd om. Med også Sverige og Finland innenfor EU og den felleseuropeiske politikk- og økonomisfæren etter 1994, må vel visjonene om fellesnordiske løsninger på det politiske feltet sies å være stendøde. Det gjør at bevisstheten om en nordisk kultur er viktigere enn noensinne for å legitimere ideen om ”det nordiske”.
”Det nordiske” finnes i lesernes forventninger til nordisk litteratur
Det er min oppfatning at navnet ”Nordisk Råd” etter 1994 så å si er forbeholdt hendelsen ”litteraturpris” i mediene, mens ”EU” har overtatt de politiske sammenhengene vi gjerne møtte ”Norden” i tidligere. Betoningen av ideen ”det nordiske” er sterk når Nordisk Råds litteraturpris omtales av prisinstitusjonen selv og i publikasjoner fra Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Det gjør at ”det nordiske” også får karakter av å være en litterær kvalitet som ligger nært for hånden når for eksempel nordisk litteratur skal presenteres i utlandet gjennom Nordisk Litteratur- og Bibliotekskomité (NORDBOK), som er en komité under Nordisk Ministerråd.
Kan det så tenkes at det finnes spesifikke trekk ved nordisk litteratur som gjør den nordisk? Med utgangspunkt i Nordisk Råds litteraturpris gjennomførte jeg i 2001 en enquete blant et utvalg fra eliten av nordiske forfattere, litteraturvitere og kulturarbeidere. Turid Sigurdardóttir fra Færøyene regner ikke med entydige litterære kjennetegn for nordiske tekster, men legger til grunn at den nordiske litteraturen er skrevet på Nordens språk, har ofte nordiske motiver og er ofte påvirket av tidligere nordisk litteratur – og av annen vestlig litteratur. Nordiske tekster ligner således like meget litteratur fra andre vestlige land, skriver hun fra Tórshavn 27. mars 2001.
Islendingen Sveinbjörn I. Baldvinsson skriver i et elektronisk brev den 15. mai 2001 at den konteksten litteraturen produseres i, gjenspeiles i tekstene. Den nordiske litteraturen er blitt til i en omverden med en kultur som har mange fellestrekk til tross for forskjellige nasjonaliteter. Fellestrekk er felles opplevelser av natur og vær, felles overlevelsesmetoder i fiskeri, land- og skogbruk, overlappinger i historiene til de enkelte landene og et felles litteraturhistorisk opphav i verk som sagaene og Snorre Sturlasons skrifter. På den andre siden finner vi nordmannen Kjartan Fløgstad, som i et brev fra Oslo 26. mars 2001 legger en ytterst nøktern forståelse til grunn for sin definisjon: Nordisk litteratur er tekster fra det nordiske området, hvilket korresponderer i nødtørftighet med definisjonen i statuttene for Nordisk Råds litteraturpris, som gis ”för ett skönlitterärt verk på ett av de nordiske ländernas språk”.
Maijaliisa Jokinen fra Finland finner på sin side grunner for å karakterisere det nordiske i nordisk litteratur som noe fra naturen, fra det nordiske lyset og sommerens enorme betydning for menneskene. Dette kan man gjenfinne i verkene til fremstående forfattere i finsk litteratur som Aleksis Kivi, Frans Eemil Sillanpää og Joel Lehtonen. Jokinen spør seg om det ikke også kan finnes et eget sinnelag og demokratisk menneskesyn som gjenspeiles i nordisk litteratur, og som gjør den forskjellig fra for eksempel mellomeuropeisk litteratur. En stereotypi om finsk litteratur er i så måte at de vanlige, fattige, små og på alle vis underlegne menneskene skildres som mer helstøpte og genuine individer med høyere moral enn storborgerskapets representanter, skriver hun i et elektronisk brev 16. mars 2001.
Danske Erik Skyum-Nielsen viser til sin prolog ”Derfor nordisk litteratur” til Nordisk litteraturfestival i Århus i mars 2001, hvor han hevder at Norden er et historisk, politisk, sosialt, kulturelt og særlig språklig fellesskap som gjør at ”hver bog potentielt spiller på større dele af vores åndelige modtageapparat end værker fra andre egne af verden”. I dette ligger det en forutsetning om ikke bare en særskilt nordisk litteratur, men også en lesning som er særnordisk. Skyum-Nielsen gir enkle karakteristikker av de enkelte nasjonallitteraturene også, og oppsummert ser han følgende særtrekk ved stor nordisk litteratur:
[...] for det første [...] dens sans for den langsomme tid, opmærksomheden på overgange, forandringstilstande, de åbne mellemrum – egenskaber, der træder frem i novellers og romaners forløb. Et andet genopdukkende præg afsættes af stedet, lokaliteten, rummet der skaber koncentration. Et tredje fælles træk er forankringerne i en ikke alt for fjern fortælle- og sangtradition. Også når disse træk forvaltes parodisk, selvironisk, slår de kraftigt igennem i den allernyeste digtning.
Dagný Kristjánsdóttir fra Island vil på sin side ikke ramse opp en rekke kjennetegn som er felles for nordisk litteratur, og som gjør den forskjellig fra for eksempel angloamerikansk – det lar seg ikke gjøre, mener hun. I komparative analyser av nordiske og ikke-nordiske tekster kunne man kanskje heller lete etter trekk som ikke kjennetegner den nordiske litteraturen, altså negasjoner av ”det nordiske”, i den ikke-nordiske litteraturen. Dog vil vel også disse forskjellene viskes ut etter hvert av verdensomspennende nordamerikanske kulturuttrykk? Hun avslutter sitt elektroniske brev av 26. mars 2001 med å si at det vel ikke er så viktig om det finnes eller ikke finnes felles nordiske trekk i den nordiske litteraturen – det er nok at det antas at slike finnes. Dette fordi institusjoner som Nordisk Råds litteraturpris skal fremme den politiske og kulturpolitiske motiveringen ”det nordiske”, hva enten det er et reellt eller imaginært fellesskap.
”Det nordiske” er en litterær beskrivelse av rom og tid som skaper identitet
I Forestilte fellesskap (1983, 1991) demonstrerer sosialantropologen Benedict Anderson forbindelsen mellom nasjonal identitet og litteratur, og da romanen spesielt. Anderson ser på romanen og avisen som to medier som er særlig egnet til å formidle forestillinger om samfunn, ikke minst verdiorienterte forestillinger om nasjonen. Andersons teori er interessant å følge her siden avisene og mediene generelt spiller en stadig viktigere rolle i legitimeringen av ideen ”det nordiske”. Mindre interessant blir den ikke av at lokomotivet i nordisk kulturbevissthet, Nordisk Råds litteraturpris, gjerne tildeles for romaner. I årene 1962 til 2002 gikk 26 av 41 priser til romaner.
De identitetsaspektene som springer ut av landskapet og historien, synes å være særlig egnet å gripe med romansjangeren. Romanen har en samtidighetsstruktur hvor forfatteren kan skape handling og narrative strukturer ved å reorganisere et historieforløp til en fortelling. Et stort repertoar av fortelleteknikker er tilgjengelig for romanen, som kan manipulere historien i sin fortelling gjennom bruk av gjentakelser, bevisste endringer av rekkefølge, brudd på kronologi og så videre.
Romanen kan videre konstruere anonyme flertall og gjøre dem representative, den kan gjøre utsnitt av rommet gjennom metonymier, for så å fremstille dette utsnittet som en representativ verdenssammenheng. Dette gjør romanen til en utmerket sjanger for å bekrefte nasjonens forestillinger av seg selv i rom og tid. En roman kan skape et litterært rom for bevissthet om stedet med sin historie (ideen), gjengivelser av opplevelser i dette landskapet (erfaringen), og for motiverte fortellinger om dette stedets historie og landskap (mytens identifikasjoner).
De 26 romanene som er tildelt Nordisk Råds litteraturpris har et enormt inventar av tema, motiver og episoder som bekrefter ideen ”det nordiske” i rom og tid. Beskrivelser av Norden som landskap, refleksjoner over den menneskelige tilstedeværelsen i landskapet før og nå, samt fortellinger om denne tilstedeværelsen og dette landskapet i disse romanene, gir ideen et mangfoldig verdiinnhold som kan identifiseres av leserne. Dette er likevel litt merkelig - av alle prisvinnerromanene på listen foran meg er det knapt noen som representerer en kollektiv, nordisk verdensanskuelse som gir meg opplevelse av tilhørighet i historie eller landskap.
Alle de finske romanene omhandler et annet sted enn fjorden, fjellene, det skarpe lyset og det måteholdne levesettet som omgir Lyngenfjorden, mitt sted i Norden. Skjønt, seks mil lenger inn i landet ligger furukledte Reisadalen med sine etterkommere av finske innvandrere til Nord-Troms. Det kan hende at de drakk og stakk og skjøt og tok badstu underveis, i likhet med Antti Tuuris villstyringer i En dag i Österbotten (1982), men ikke vi, nei.
Videre har vi i Norge hatt vår sosiale uro i mellomkrigstiden, men ikke hundretusen døde etter revolusjon, innbyrdeskrig og enda en verdenskrig i tett rekkefølge. Dette er erfaringer Finland er alene om i Norden, og det gjør at det ikke er lett for oss andre å forstå hvilket kunstnerisk og politisk spenn Väinö Linnas Söner av ett folk (1962) og Hannu Salamas Kommer upp i tö (1972) egentlig ligger i. Vi får vel først og fremst bekreftet våre fordommer om at finnene gjennom den politiske volden er noe for seg selv, og den finske historien gir derav en dimensjon av hardhet og utholdenhet til forestillingen om ”det nordiske”.
Danmarks slaveri- og kolonialeventyr i Vestindia på 17- og 1800-tallet gir heller ikke meget å kjenne tilhørighet i - eller stolthet av - gjennom det historisk samlende perspektivet som Thorkild Hansen gir i Slavernes Øer (1970). Det viser at også Danmark var en slags slavekolonimakt frem til 1. verdenskrig, likesom Danmark i Dorrit Willumsens Bang (1996) bekreftes å ha hatt en kulturradikal bohem fra slutten av det 19. århundret med kunstnere som dekadenseforfatteren Herman Bang.
At Norden har hatt store polareventyrere og oppdagere som (Nils) Adolf Erik Nordenskiöld, Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, dokumenteres i Per Olof Sundmans Ingenjör Andrées luftfärd (1967), selv om utfallet ble fatalt i det tilfellet. Ingeniør Andrée ble en atypisk nordisk verdenserobrer ved at han mislyktes, i likhet med Dag Solstads lektor Fjord fra Roman 1987 (1987), som også mister mål og méd i sitt forsøk på å finne en plass i historien.
Identitetskriser og psykologiske avvikende sinn skildres i Klaus Rifbjergs Anna (jeg) Anna (1969) og Universets engler (1993) av Einar Már Gudmundsson, mens pastor Samuel Eriksson ender opp som Tok-Sam i Sven Delblancs roman Samuels bok (1981).
Hva var det forresten som styrte den purunge Unn inn i den frosne fossen i Tarjei Vesaas’ Is-slottet (1963)? Et bergtakingsmotiv fra folkediktningen, eller spiller Vesaas symbolsk på tradisjonen med at kvinner i ulykken ga seg til fossen, som for å understreke alvoret i det å gå seg vill i en sjelelig-sanselig labyrint? Dette er også erfaringsmessig ukjent terreng for meg, likeledes det å miste sin mor som barn. Ulykkelige Sidner finner trøst i barnets kanskje viktigste begavelse, fantasien, ved hjelp av store, nordiske fortellerbegavelser som Selma Lagerlöf og Göran Tunström i Juloratoriet (1983).
Barndom under kompromissløst klasseskille før velferdsstatenes tid er også et fremmed fenomen for en som er født i 1962, men det angår meg jo, selv om det svenske stataresystemet og Ivar Lo-Johanssons rom og tid i Pubertet (1978) synes fjernt, likeså den sosiale dynamikken som Sergeantens pojke (1971) viser fra Veijo Meris finske garnisonsmiljø. Visst var vi bevisste på Krigen da jeg vokste opp på 1960-tallet, men den norske trakasseringen av tyskerunger og tyskertøser som ligger til grunn for Herbjørg Wassmos Hudløs himmel (1986), hadde fortatt seg.
På den andre siden av grensen, ved Lillvattnet, finner kampen for tilværelsen sted, mot naturen her i nord og kapitalkreftene fra sør, men alldeles ikke uten humor. I Sara Lidmans Vredens barn (1979) gir de fattige ikke opp håpet om å bli tilkjent den rettferdigheten og nåden som de salige er lovet av Jesus, Paulus og Læstadius. Lenger sør i det mørke, svenske skoglandskapet kjemper et par desperat for sine liv mot en kaldblodig rovmorders knivshugg, men de vises ingen nåde av Kerstin Ekmans plot i Händelser vid vatten (1993). På Island lar Thor Vilhjálmsson også naturomgivelsene og menneskenaturen spille intenst sammen i rettsdramaet i den psykologiske kriminalromanen Glødende mos (1986).
Fra mitt utkikkspunkt på et nes langt ut i Lyngenfjorden kan jeg skue innover mot innland, Finland og akkurat de samme fjellene som Nils-Aslak Valkeapää kunne besynge som ingen annen. For lyrikksamlingen Solen, min far (1990) fikk han som første samiskspråklige forfatter Nordisk Råds litteraturpris. Valkeapää har fått sitt siste hvilested i bygda Birtavarre der inne i Kåfjord, bare tre-fire mil fra mitt sted i verden, Djupvik i Lyngen. Likevel skjønner jeg ham ikke, så nær han enn er, for han synger en annen sang om de samme fjellene som jeg ser. Hadde jeg skjønt Valkeapää bedre om han skrev romaner om og fra sitt sted i verden?
Det synes pretensiøst å forvente at alle disse fremmede stedene, skjebnene, krisene, prosjektene - og språkene - skal kunne skape en opplevelse av identitet, tilhørighet og fellesskap i Norden. Eller viser nettopp dette mangfoldet i prisvinnertekstene hvor fruktbart det er å lese, å utsette sin egen forventningshorisont for møter med andres erfaringshorisonter, med erkjennelse og ny forståelse som mulig resultat? I bunn og grunn er vel det fremmedartede i tekstene også en demonstrasjon av den jeg-vi-motsetningen i fellesskapet som gis av en tradisjonell identitetsforståelse, med sine forutsetninger i hegeliansk dialektikk. Jeget utvikler identitet i et fellesskap både ved å oppleve seg som lik og ulik de andre i fellesskapet, og dette gir rom for annerledeshet i spørsmål om identitet og identifikasjon.
Dette medfører imidlertid også krav om toleranse og opplysning, og etisk bevissthet om hvordan vi møter den andre. Kontroll over fordommer om noen av oss og aktsomhet for det avvikende, søkende og mislykkede ved den andre må derfor også være en kvalitet i ideen ”det nordiske” om den skal være en liberal idé, åpen og inkluderende. Det kan behøves, for Norden er ikke bare idyll. Stigmatisering av avvikere og undertrykkelse av språklige og etniske minoriteter er ikke bare et litterært fenomen fra en fjern historie. Det finnes fremdeles usynlige grenser innenfor det nordiske fellesskapet og landskapet, ikke minst på møtesteder for ulike språk og kulturer, som i Nordens storbyer, på Grønland og nord i Finland, Norge og Sverige.
Den norske filosofen Hans Skjervheim gir oss i så måte en påminnelse som kan være nyttig å reflektere over i vår befatning med ideen ”det nordiske”. Om det nordiske fellesskapet skal være åpent og inkluderende, må det ha preg av gjensidig tillit ved at vi etterstreber jevnbyrdighet i vårt forhold til hverandre. Som innbyggere i Norden må vi arbeide for arenaer hvor vi kan møtes på like vilkår og delta i samtaler og andre språklige kommunikasjonsfellesskap. Gjennom slik kommunikativ samhandling kan vi konstituere nordiske fellesskap basert på gjensidig tillit, og det er her kulturinnsatsen blir så viktig: Det politiske toppsjiktet legger forholdene økonomisk til rette for et kulturelt samkvem over Nordens grenser, gjerne som småskalaprosjekter i en større vev som kalles nordisk kultursamarbeid. Det gir konstant små drypp av livstegn fra ideen om nordisk fellesskap inn i den nordiske offentligheten. ”Spindelvevsnordisme” kalte Nils Andrén, svensk professor i statsvitenskap, denne formen for selvlegitimering på 1960-tallet, og mediene spiller en svært viktig rolle i denne nordiske veven.
De samme mediene er imidlertid også kanaler inn i Norden for nye og fremmede impulser utenfra, som særlig gripes av yngre generasjoner og konsumeres av samfunnslag med lavt utdanningsnivå og liten lesererfaring. Norden opplever samtidig å være et yndet mål for innvandring fra fremmede kulturer, for forestillingene om et åpent og inkluderende Norden er levende langt utenfor Norden. Dette kan ikke være uten konsekvenser for det fremtidige innholdet i begrepet ”nordisk kultur”. Spørsmålet er om ideen om ”det nordiske” er i stand til å ta opp i seg radikale endringer i kulturuttrykk og befolkningssammensetning.
Kan ”det nordiske” inkludere fremmede kulturuttrykk - og styrkes av dem?
En tradisjonell forståelse av identitet er basert på at individet skal utvikle en selvstendig, personlig integritet med grunnlag i sine medfødte egenskaper, og det i samspill med det samfunnet og den tradisjonen som individet er født inn i. En nyere forståelse av identitetsbegrepet, hvor identiteten ikke anses som subjektets essens, innebærer også et brudd med den tyske filosofen Edmund Husserls tenkning. Innenfor den klassiske fenomenologien skulle forståelsen av et kulturelt fenomen ha som mål å finne eidos, essensen bak fenomenets representasjoner, for derved også å oppnå visjonen eller ideen om denne essensen. Når identiteten kobles fri fra forestillingen om essens, er identiteten heller ikke lenger å anse som et arkimedisk punkt i tilværelsen. Identitet blir mer å forstå som vedvarende tilegnelser og avvisninger av sosiale bevegelser og kulturelle impulser som forandrer seg og flyter mangetydig over det som tidligere ble identifisert som kulturelle grenser.
Kan så fremmede, men usedvanlig sterke symboler og kulturuttrykk som McDonalds, Coca-Cola og Koranen inkluderes i ideen om Norden som et unikt sted i verden, og kan dette stedets inventar identifiseres som nordisk gjennom ord som surf, chat og sagg? Norden er dessuten på ingen måte den homogene regionen som myten om den nordiske kulturtradisjonen vel forutsetter, og som ligger under mye av det selvlegitimeringsarbeidet som Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd har fremmet. Med hensyn til kulturelle og demografiske endringer er særlig Sverige av spesiell interesse for utviklingen av nordisk kultur. Sverige har vært det toneangivende landet for nordisk samarbeid, og er samtidig det nordiske landet som har tatt imot flest innvandrere de siste tiårene. Slik skildrer svenske Madeleine Grive pionerarbeidet med å lage antologien Världen i Sverige (1995), som rommer stemmene fra innflyttede forfattere:
Vi har begåvats med en mängd författare av utländsk härkomst. En del av dem skriver på svenska, eller delvis på svenska, men de allra flesta skriver på sitt modersmål. Sveriges Författarförbund har över två hundra medlemmar som skriver på andra språk än svenska. Det avspeglar sig dock inte i utgivningen från de stora förlagen [...] Det var viktigt, ansåg vi, att de svenska bokläsarna också skulle få chansen att ta del av de här författarnas upplevelser och erfarenheter. Det var viktigt att Sverige på alla sätt skulle betraktas ur den nya utvecklingens synvinkel. Att bilden av Sverige inte förvanskades utan framstod så mångskiftande som livet här är. I väntan på att den stora smältdegelsromanen plötsligt ska spira upp som en uppkäftig rallarros bland den amerikanska översättningslitteraturen på något etablerat förlag, måste vatten och näring ges för att stimulera växtkraften i bredare mening.
I Sverige er ideen om det flerkulturelle samfunnet levende, og i toneangivende miljøer har vel forestillingen om det flerkulturelle samfunnet antatt nærmest ideologisk form. En annerledestenkende i så henseende er den svenske litteraturlicentiaten Nils Uthorn. Hans hovedsynspunkt er at bevisstheten om ”det nordiske” som idé og tradisjon kan bli mindre som følge av innvandringen og den generelle åpningen av svensk kultur for trykket fra nordamerikansk mediekultur. Den svenske kulturen, språket og tradisjonen forvitrer innenfra dersom innvandrerne mangler interesse for det svenske og det nordiske, og dersom den nasjonale tradisjonen ikke tåler den nordamerikanske medieindustriens press utenfra. Det som står på spill, er ikke bare den svenske tradisjonen, men hele den nordiske identiteten:
Och det kulturarv, som vi inbjuder [invandrarna] att ta del av, är vida större än det svenska. Dit hör alltså inte enbart Bellmann etc. Till vårt samnordiska arv räknas i lika hög grad Andersens äventyr, Sibelius musik, isländske ättesagor, Edvard Munchs konst, Mumintrollet och klättermusen, danskt öl och finskt rågbröd, julbocken och påskelden och midsommarvakan och oändligt mycket annat.
Etter mitt syn vil det være avgjørende for det fremtidige innholdet i begrepet ”nordisk kultur” hvorvidt det er fundert på en åpen og inkluderende idé, eller om ideen om en spesifikk nordisk kultur skal være eksklusiv og forsøkt lukket inn i myter om nasjonale tradisjoner. En påminnelse fra Teddy Brunius, svensk professor i kunsthistorie, kan være på sin plass her: Mye av den kunsten vi beundrer som nordisk tradisjon, er importert eller skapt av innvandrere eller kunstnere som er innom Norden for så å forsvinne igjen; tyske, engelske, hollandske kunstnere og kunsthåndverkere som skaper arkitektur, billedvev, malerier med inspirasjon og motiver fra Norden. I den nordiske åndstradisjonen står dessuten inspirasjonen fra Midtøstens tenkning sentralt gjennom vår kanonisering av kristendom og gresk filosofi som åndsvitenskapenes søyler.
I det store perspektivet er jo alle i Norden innvandrere eller etterkommere av innvandrere som en gang fulgte iskanten nordover, men det vil være galt å relativisere begrepet ”nordisk kultur”; utsmykningene av vikingskip og stavkirker, den norrøne mytologien og islendingsagaen er mer enn innlån og oversettelse av kunstinntrykk utenfra – det er nordiske kunst- og kulturuttrykk. Men er slike ingredienser i den nordiske kulturen noe som etterkommere av store indiske, egyptiske eller arabiske kulturer ønsker å identifisere seg med etter at de har innvandret til Norden, og vil de oppleve det som verdifullt at deres barn integreres i en nordisk kultur?
For å stille et slikt spørsmål til de fremmede kreves det at vi selv opplever vår nordiske kulturarv som nær og levende, moralsk verdifull, kunstnerisk inspirerende og identitetsskapende. Ja, vi bør vel forsøke å finne ut hva nordisk kultur og våre nasjonale tradisjoner er og betyr for oss i dag, før vi krever at innvandrerne skal tilegne seg dem? Det må vi våge å gjøre i en åpen og fordomsfri debatt som gjenspeiler at Norden er liberale samfunn preget av opplysning og toleranse, og de nordiske forfatterne og kulturjournalistene skulle av tradisjonen være pålagt et særlig ansvar i så henseende.
Litteratur:
Andersen, Harald Westergaard: De nordiske velfærdsstater efter 1939. Bind 4 i Rudi Thomsen (red): Hovedlinier i Nordens historie. Gyldendal, København 1979.
Anderson, Benedict: Forestilte fellesskap. Refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning. [1983, 1991] Spartacus, Oslo 1996.
Anker, Leif og Ingalill Snitt: Vår nordiske verdensarv. Kom forlag, Kristiansund 1997.
Barthes, Roland: Mytologier. Gyldendal, Oslo 1975.
Bennett, Clinton: In search of the Sacred. Anthropology and the Study of Religions. London and New York 1996.
Henrikson, Alf: En skandinavisk historie. Norge & Sverige under 1000 år. Atlantis, Stockholm 1992.
Nordisk Råd/Nordisk Ministerråd: Nordisk kraft. Stockholm-København 1994.
Schimanski, Johan: ”Identitetens grenser. Om nasjonal identitet i litteraturen.” Nordlit nr. 10, Universitetet i Tromsø 2001.
Spengler, Oswald: Västerlandets undergång. Första bandet: Gestalt och verklighet. [1918] I Martin Tegens oversettelse, Atlantis, Stockholm 1996
Thuen, Trond: ”Sted og identitet.” Nordlit nr. 10, Universitetet i Tromsø 2001.
Værnø, Grethe (red): Fra arvefiende til samboer. Atlantis/Cappelen, Stockholm-Oslo 1990.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar