- De udannede kjenner ikke musene og gratiene!

Papirpublisert i Morgenbladet 12. - 16. juli 2004.

Ambisiøse foreldre ville vel ikke overlate 6-åringen sin til andre enn den beste læreren, om de fikk velge. For høyrepolitikk og offentliggjøring av karakterer til tross: Den liberale Kristin Clemet vil ikke vise frem alt som er kostet under utdanningsministerens teppe.

Borgernes ferdigheter i å lese og tilegne seg kunnskap, samt å formulere seg i tale og skrift, er fundamentet for demokratiske og opplyste samfunn. Kvaliteten i språkopplæringen og den retoriske praksisen må følgelig være høy, og det må stilles strenge krav til dem som har ansvar for skole og opplæring. Om noen synes kravene er urimelige, så betyr dette ikke at det er kravene det er noe galt med, skriver forfatteren av Institutio Oratoria (ca. 95 e. Kr).

Marcus Fabius Quintilianus ble født mellom år 35 og 40 e. Kr. ved bredden av Ebro i det nordøstre Spania. I Romerrikets storhetstid var opplæring i retorikk høyt aktet, og Quintilian ble sendt til de beste lærerne i Roma. Etter et yrkesaktivt liv som lærer og advokat, skrev han tolv bøker på 90-tallet om retorikk. Disse bøkene, Institutio Oratoria, tar for seg fagets og virkets etikk, didaktikk og metodikk, og er en grunnstein i det europeiske skolebygget.

Hermund Slaattelid har oversatt de tre første bøkene fra latin, og selv skrevet en innledning til disse hvor opplæringens prinsipper og vilkår står sentralt. Som lektor med latin har da også Slaattelid vært en av pilarene i det forgangne dannelsesgymnaset. I likhet med Quintilian er han bekymret for talens og lese- og skrivekunstens kår, og begge ser opplæringen som avgjørende for sunnhetstilstanden i såvel retorikken som samfunnet.

Skolen er et rom hvor det menneskelige skal fullbyrdes
Opplæringens varierende kår under vekslende regimer har gjennom tidene skapt behov for klart formulerte advarsler til de ansvarlige. Den norske utgaven av Institutio Oratoria inneholder i så måte tre skarpe påminnelser. Den første er en fortale av Georg Johannesen, som i exordium latterliggjør Oslos universitetsdirektør Hanne Harlem fordi hun foretrekker å lese Agatha Christie og samtidig savner klassisk dannelse.

Gjennom dette exemplum a contrare av et forbilde for universitetssektoren fra inventio, formuleres hovedsaken eller status for talen: Norske politikere og byråkrater demonstrerer en ublu dumskap når de undergraver skolesystemets dannelsesoppgave gjennom hodeløse og historieløse reformer. Etter dette ramme exordium gir Johannesen et riss av Quintilians liv, virke og historiske innflytelse i talens narratio.

Med sin argumentatio over retorikkens vanskjebne i Norge, spiller Johannesen på at leseren deler fortalens memoria eller historiekunnskap. I conclutio peker han på oversetteren, og gjør Hermund Slaattelid til det forbilledlige exemplum Hanne Harlem ikke er. Med denne prikken over i-en og peroratio fremstilles Slaattelid som favorisert og beåndet av musen gjennom sine oversettelser av Institutio Oratoria og andre søyler i retorikken.

En samtale mellom kjenninger med samme dannelsessyn
Der Johannesen er støyende sarkastisk, formidler Slaattelid en mer lavmælt kritikk av rådende trender som regjerer med grunnlag i forfallet i politikken, mediene og skolene. Kritikken uttrykkes for eksempel gjennom utfordrende mellomtitler som han har satt inn i Institutio Oratoria: ”Øydelegg skulen gode seder?”, ”Vel gode skular!” og ”Læraren er ein åndeleg far”.

Kritikken formuleres også ved at Slaattelid henvender seg til en implisert leser i sentrale emner. Sammen skaper de et samtalerom ved hjelp av det memoria som forfatterpersonen og leserpersonen deler og anvender i identifikasjonen av Institutio Oratoria. I dette fellesminnet gjelder et innforstått syn på hva som er viktig og uviktig i opplæringen av barn og unge. Dette dannelsessynet er preget av Quintilian, men også av N. F. S. Grundtvigs folkelige og nasjonale omformulering på tidlig 1800-tall.

Samtalen med den grundtvigske leserpersonen skjer gjennom utvalg av sitater og eksempler fra Institutio Oratoria, som ”Da Krates såg ein udana elev, gav han læraren hans juling.” Videre gjennom fremhevelser av verkets klarsyn og tidløse aktualitet, som at ”mot dei som på grunn av alderen er veike og utsette for urett, bør ingen ha altfor store fridomar”.

Både foreldre og lærere må være gode forbilder for barna, vise dem gode eksempler på dyder, og kontrastere disse med uakseptable laster. Dette innebærer et kritisk og bevisst forhold til de språklige uttrykkene som barna skal få møte under oppveksten. Disse må danne en kanon av høyverdige, imitasjonsverdige tekster som også er veivisere til god livsførsel.

Av dette følger ikke negative holdninger til samtidslitteraturen, men erkjennelsen av at det ligger en dynamikk nedfelt i menneskets natur som litteraturen gjenspeiler. Likevel er det slik at noen tekster har større autoritet enn andre, og at lærerne ikke kan være orienterte om alle ting. Faktisk er det en dyd å være uvitende om en del fenomener i tiden, for tenkeevnen bør forbeholdes de riktige tingene.

Følgelig er det forkastelig å la barna sløse bort sine mest fruktbare læreår på litteratur og medier som verken formidler det gode språklige eksemplet eller representerer de dydene en god taler og et godt menneske bør ha. Det er selvsagt en forsømmelse å overlate til barna selv å velge mellom det etisk og estetisk forbilledlige og forkastelige. I så måte skulle Krates ha nok å henge fingrene i også i Norge 2004.

Opplæringen skal ikke styres av nyttekrav, men av kunnskap, musikalitet og livsglede
En borger trenger en bred og god allmenndannelse fra en fagkrets som også rommer gymnastikk og estetiske og matematiske fag i tillegg til de språklige. Den innskrenkede nyttetenkningen er derimot dannelsestanken fremmed: ”Mange innvender at skulen må konsentrere seg om å undervise i nyttige emne: Den som skal føre ei sak for retten eller seie si meining i rådsforsamlinga, har ikkje bruk for å vite korleis ein konstruerer ein likebeina trekant, heller ikkje treng han kunne skilje mellom tonane på ein sitar etter namn og intervall.”

Slike innvendinger avvises i Institutio Oratoria, med henvisning til at skolen skal fremme livsglede gjennom en variert helhet av tale, tanke, skrift, sang, musikk, dans og kroppsbeherskelse. Opplæringen skal være preget av lærerens lyse og gode sinnelag, av hans kunnskap og vilje til svare den som spør. I tillegg er den gode opplæringen farget av elevenes respekt og hengivenhet ikke bare for faget, men også for han som virkelig vet og viser vei.

Den gode læreren formidler kunnskapen til elevene på en klar måte, og han bruker eksempler som er språklige og moralske forbilder. Elevene lærer av å etterlikne de gode eksemplene, og læreren viser dem også hva han selv kan prestere innenfor sitt fag. Hans livsførsel er selvsagt forbilledlig, og han viser glede over yrket sitt. I møtet med elevene er han vennlig, men ikke ettergivende, og han holder disiplin uten å bruke vold.

Elever er av ymse slag, erkjenner Quintilian, men han avskriver ingen, bare deler dem inn etter deres læreforutsetninger. Viljen er oftere til hinder for læring enn evnen, og her har hjemmet et ansvar. Barna må ikke skjemmes bort til latskap og bortforklaringer, men gis arbeidsdisiplin og lyst til å søke kunnskap. Her må ambisiøse foreldre gå foran ved selv å søke kunnskap og velge de beste forbildene for de barna de vil så vel.

”Den fremste både i talekunst og livsførsle skal vere lærar i tale og handling”, og de nye elevene skal få de beste lærerne. Det er de som er lettest å forstå, for ”di dårlegare ein lærar er, di meir uklår vil han vere.” Av den beste læreren tilegner elevene seg ikke feil og unoter som må plukkes av dem senere. Og i motsetning til de yngste, kan de eldre elevene gjennomskue og verge seg mot dårlige læreres undervisning.

Velg derfor gode skoler, sier Quintilian, og legger til at han aldri ville sende gutten sin dit han blir forsømt - de udannede kjenner ikke og kjennes ikke av musene og gratiene. Det er derfor beklagelig at de som trenger det mest, neppe vil lese Institutio Oratoria og erkjenne storheten i denne enkle, bindestreksløse pedagogikken. Hva skal vi gjøre med det, Kristin Clemet, tie eller tale?