Papirpublisert i Klassekampen 23. februar 2006.
Nordisk Råds litteraturpris er en mediebegivenhet som er verdifull for den nordiske litteraturens aktører, men hvilke verdier er det prisens aktører overfører til den nordiske litteraturen?
Utsyn over prishistorien.
Det er romanen som er den dominerende sjangeren i prishistorien. 28 av 44 priser gikk til romaner i årene 1962-2005, og i forhold til den litterære produksjonen og resepsjonen i Norden, er romanens dominans forventet. Denne reflekterer samtidige litterære tendenser i Norden, muligens med unntak av 1970-tallet. I nordisk litteraturhistorie fremstilles særlig 1980-tallet som romanens tiår, og dette bekreftes kvantitativt ved at sju av ti priser gikk til romaner dette tiåret.
Romanens sjangermessige dominans var også sterk i prisårene 1962-1971, hvor åtte av elleve priser tilfalt romaner. Bredden i sjangerrepresentasjonen var samtidig størst på 1960-tallet, da både romanen, essayet, novellen og diktet ble honorert. 1990-tallet var for øvrig lyrikkens tiår i prishistorien, som Tomas Tranströmer og Nils-Aslak Valkeapää innledet (1990 og 1991), og som Tua Forsström og Pia Tafdrup avsluttet (1998 og 1999). Lyrikkens sterke representasjon i de senere år av prishistorien ble ytterligere understreket av prisen til Henrik Nordbrandt i 2000.
At tolv priser har tilfalt lyrikksamlinger, er rimelig å forvente, likeledes at det bare er to essayister på listen over prisvinnere. Det at novellesjangeren bare er representert med tre vinnere – hvorav to er norske (Johan Borgen i 1967 og Øystein Lønn i 1996) - gir mer å grunne over. Det er dog ingen grunn til å mistenke bedømningskomiteen for å ha forfordelt denne sjangeren, for snarere er vel problemstillingen hvilken status og posisjon novellesjangeren generelt har hatt innenfor de litterære institusjonene i Norden. Det samme gjelder for den nordiske dramatikken, som har hatt store problemer med å nå frem i møtet med bedømningskomiteen; drama har vært nominert, men aldri honorert.
Når det så gjelder representativitet etter samtidige litterære strømninger, kan hovedtyngden av vinnerne neppe sies å utgjøre noen kunstnerisk avantgarde i sin samtid. Heller har vi i vinnerutvalget å gjøre med etablerte kunstneres solide og allerede respekterte håndverk. Den yngste som er blitt hedret med prisen, er Kjartan Fløgstad. Han er også en av få klare kunstneriske fornyere i sin samtid på vinnerlisten. Fløgstad var bare 34 år da han mottok prisen for Dalen Portland i 1978, mens den nest yngste, Einar Már Gudmundsson, fylte 41 i sitt prisår 1995. Ellers skal det nevnes at ingen debutanter noen gang har fått prisen.
I representasjonen av litterære ideer og tradisjoner i prisens historie er det forenklet sagt en balanse på 1960-tallet mellom prisvinnere med forankring i realismen som litterær tradisjon og i den modernistiske mainstreamlitteraturen. På 1970-tallet ble denne balansen i prishistorien forrykket ved at bedømningskomiteen valgte noen flere realistiske verk. Så ble balansen fra 1960-tallet gjenopprettet i løpet av 1980-årene, kanskje likevel med en svak realismepreferanse. Blant vinnerne var den postmoderne litteraturen, eller ”1980-tallets nye litteratur”, ikke representert i dette tiåret.
1980-tallet i prishistorien korresponderte derfor ikke kvalitativt med den samtidige tendensen til å skrive romaner. Bedømningskomiteen valgte ikke romaner som eksperimenterer med formen gjennom estetisk selvrefleksjon og skrifttematisering, eller med biografien som sjanger. Dette siste skjedde først med prisen til Dorrit Willumsens Bang. En roman om Herman Bang så sent som i 1997. Jan Kjærstad hadde sitt store gjennombrudd i den nordiske postmodernismen med Homo Falsus i 1984, men den etter hvert aldersstegne avantgardisten Kjærstad måtte vente helt til 2000 før han fikk prisen for sin rike ordarkitektur i Oppdageren.
Kontroverser og stereotypier.
Prishistorien rommer få kontroversielle valg, men for meg fremstår Hannu Salamas Kommer upp i tö (vinner i 1975) og Dorrit Willumsens Bang som to slike. Willumsens beskrivelse av Herman Bang er kunstnerisk frihet og biografisk skildring på samme tid. Salama var på sin side omdiskutert for sitt forfatterskap, med sterk naturalisme og profane skildringer av mennesker og nasjonens offisielle historie. Dette bidro ikke minst hans Midtsommerdansen fra 1964 til, som Salama ble blasfemitiltalt for å ha skrevet. Etter å ha blitt dømt til fengselsstraff i 1968 for å ha skjendet nasjonens sedelighet, ble han benådet av president Urho Kekkonen samme år.
Finskspråklige forfattere er svakt representert blant vinnerne. Etter salamaprisen i 1975 vant Antti Tuuri med En dag i Österbotten i 1985, men så måtte man vente helt til 2004 på neste pris til finskspråklig litteratur, som ble tildelt Kari Hotakainen for Löpgravsvägen. De finskspråklige vinnerne som står på listen, gir for øvrig et noe stereotypt bilde av Finlands litteratur og kultur. Det er romaner i den realistiske tradisjonen som fra ulike vinkler tar for seg krigs- og voldsaspekter i nasjonens historie.
Det kan være grunn til å hevde at Nordisk Råds litteraturpris i så henseende har bidratt til å sementere fordommer om det finske folkets lynne. Her kan det være nyttig å ha i minne de finske forfatternes store moralske og politiske betydning. Det er modige og sosialt bevisste forfattere som nobelprisvinneren Frans Eemil Sillanpää, nasjonalskalden Väinö Linna og altså Hannu Salama som har stått for den nødvendige utluftingen i et Finland som var moralsk og politisk innestengt mellom Innbyrdeskrigen i 1918 og Kekkonens død i 1986.
I lyrikkutvalget ligger det en spesiell tendens i det at halvparten av prisene har blitt tildelt svenskspråklige lyrikere, hvorav to er finlandssvenske (Bo Carpelan og Tua Forsström). Svensk synes dermed å ha vært det foretrukne lyrikkspråket i nordisk litteratur, noe som i 2003 ble uttrykt i prisen til Eva Ströms patologiske skildringer av det senmoderne menneskets tilværelse i Revbensstäderna. Videre gikk tre av de til sammen tolv lyrikkprisene i årene 1962-2005 til lyrikere fra Nordens atlanterhavsøyer (Ólafur J. Sigurdsson, Snorri Hjartarson og Rói Patursson), én til det samiske området, mens to gikk til Danmark.
De norske og finskspråklige lyrikerne har aldri nådd opp, og vi skal også ha i minne at de to danske lyrikkprisene ble tildelt Pia Tafdrup og Henrik Nordbrandt så sent som i 1999 og 2000. Det åpner for et annet perspektiv på lyrikktildelningene: Prisene for lyrikk har vært forbeholdt forfattere fra Nordens minste og mest perifere språkterritorier frem til 1999, ved at lyrikk skrevet på samisk, islandsk, færøysk og finlandssvensk mottok seks av ni priser for lyrikk i årene 1966-1998, mens tre rikssvenske lyrikere mottok prisen i samme periode. I år er Grønland nominert til Nordisk Råds litteraturpris med Den stille mangfoldighed av Julie Edel Hardenberg. Dermed er en stor spenning ved årets pris knyttet til om Grønland endelig skal bli representert på listen over prisvinnere, selv om et slikt utjevningskriterium offisielt ikke finnes.
En pris til borgerligheten.
Ser man prishistorien under ett, synes det vanskelig å komme unna at prisen ikke bare produserer kulturelt fellesskap, men også myter om det nordiske fellesskapet. Slike myter er åpenbart apologetiske, og tjener i hovedsak det bestående, hevder Roland Barthes i Mytologier (1957). Den borgerlige mytens konstaterende og tautologiske form gjør etterprøvinger unødvendige, og definerer noe som seg selv: god litteratur er god litteratur, Norden er Norden.
Siden bedømningskomiteen slipper å gi begrunnelser for sitt valg, er det ikke først og fremst prisvinnernes litterære kvaliteter som fremheves, men snarere prisutdelerens egenart ved at vinneren refleksivt bekrefter utdelerens verden og orden. Dette ble understreket tidlig i prishistorien, som da 1965-prisen gikk til en av initiativtakerne til Nordisk Råds litteraturpris, Olof Lagercrantz. Han er for øvrig den eneste prisvinneren som på et senere tidspunkt har opplevd å bli nominert på nytt, for Att läsa Proust i 1993.
Denne renominasjonen åpnet for at én og samme forfatter kan vinne Nordisk Råds litteraturpris flere ganger, selv om Lagercrantz ikke nådde opp i 1993. Siden det var nettopp han som ble renominert, skal vi huske på at han i manges øyne bare fikk en halv pris i 1965, i og med at prisen dette året ble delt mellom William Heinesen og Olof Lagercrantz. Lagercrantz har dessuten status som en superrepresentant for både nordisk kulturfellesskap og lese- og skrivekunsten, og har med det representert vesentlige verdier i den nordiske borgerligheten.
Kontinuiteten i det borgerlige hegemoniet over Norden er basert på lese- og skrivekunsten, som også er dannelsesidealets absolutte basis. Spørsmålet er derfor om ikke Olof Lagercrantz har betydd mer for borgerlighetens harmoniske forestilling om nordisk fellesskap enn han har gjort for den litteraturen som leses og skrives i Norden - om det er relevant å skille mellom disse i Nordisk Råds litteraturprissammenheng, vel å merke.
Siden Nordisk Råds litteraturpris i realiteten er en pris til prisutdeleren selv, blir eventuelle litterære provokasjoner, som det er overdådig mange av i tilfellet Hannu Salama, ufarliggjort og drept av den borgerlige anerkjennelsen. Verket tvinges refleksivt til å anerkjenne prisutdelerens verdier og verdensanskuelse gjennom prisinstitusjonens tautologiske begrunnelse, eller det Barthes kaller en besvimelse i rette øyeblikk. I den borgerlige offentligheten som Nordisk Råds litteraturpris representerer, forsvinner derfor de litterære provokasjonene i penger og glede, gester og dekor som er arrangert av Nordisk Råd. Dette skjer enten prisvinneren tar imot prisen eller ikke – borgerskapets anerkjennelse trekkes ikke tilbake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar