Nordisk Råds litteraturpris og ”det nordiske”.

Etter Sveriges og Finlands inntreden i EU i 1994 har omtalen av samarbeidsorganet Nordisk Råd så å si vært forbeholdt den begrensede hendelsen ”litteraturpris” i mediene. Den idealistiske forestillingen om nordisk fellesskap har ikke vokst frem av seg selv, og ideen ”det nordiske” må stadig legitimeres om den skal oppleves som sannsynlig.

Betoningen av ”det nordiske” er derfor sterk når Nordisk Råds litteraturpris omtales av prisinstitusjonen selv og i publikasjoner fra Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Dette har sin forklaring i forhistorien til så vel Nordisk Råd som Nordisk Råds litteraturpris, uttrykt i ønsket om å styrke nordisk fellesskap og identitet gjennom kulturelt, økonomisk og politisk samarbeid. Ut ifra et kritisk, ikke-apologetisk perspektiv er det all grunn til å hevde at den litterære institusjonen, som omfatter produksjon, distribusjon og resepsjon av litteraturen i Norden, ikke primært er nasjonal eller nordisk, men borgerlig og kapitalistisk. Hva er det da som foranlediger at verkene likevel oppfattes som nordiske?

I statuttene til Nordisk Råds litteraturpris er det ikke angitt noe krav om nordiskhet, unntatt i språkkravet, ved at prisen gis ”för ett skönlitterärt verk på ett av de nordiska ländernas språk. Med skönlitterärt verk förstås i detta samanhang roman, drama, dikt-, novell- eller essäsamling eller annat verk som uppfyller höga litterära och konstnärliga krav”. Det er altså sjangerdefinisjoner og estetisk kvalitet som eksplisitt blir understreket, mens ”det nordiske” er knyttet til språkanvendelsen.

I medienes omtale av Nordisk Råds litteraturpris har likevel ”det nordiske” alltid vært lett tilgjengelig som en litterær kvalitet i seg selv. De 28 romanene som så langt har vunnet Nordisk Råds litteraturpris, bekrefter Norden-forestillingen gjennom et stort inventar av geografiske beskrivelser, historiske refleksjoner, fortellinger og myter fra Nordens territorium og historie. Disse representerer tilsynelatende et mangfoldig verdiinnhold som kan identifiseres som nordisk av leserne direkte, eller gjennom resepsjonens betoning av verkenes nordiskhet.

Noen tendenser og profiler i prishistorien.
Jeg har tidligere gitt vurderinger av bedømningskomiteens valg, og funnet et påfallende trekk i dominansen av romaner i prisvinnerutvalget (1993, 2002). 28 av 44 priser gikk til romaner i årene 1962-2005, og i forhold til den litterære produksjonen og resepsjonen i Norden, er romanens dominans forventet. Denne reflekterer samtidige litterære tendenser i Norden, muligens med unntak av 1970-tallet. I nordisk litteraturhistorie fremstilles særlig 1980-tallet som romanens tiår, og dette bekreftes kvantitativt ved at sju av ti priser gikk til romaner dette tiåret.

Romanens sjangermessige dominans var også sterk i prisårene 1962-1971, hvor åtte av elleve priser tilfalt romaner. Bredden i sjangerrepresentasjonen var samtidig størst på 1960-tallet, da både romanen, essayet, novellen og diktet ble honorert. 1990-tallet var for øvrig lyrikkens tiår i prishistorien, som Tomas Tranströmer og Nils-Aslak Valkeapää innledet (1990 og 1991), og som Tua Forsström og Pia Tafdrup avsluttet (1998 og 1999). Lyrikkens sterke representasjon i de senere år av prishistorien ble ytterligere understreket av prisen til Henrik Nordbrandt i 2000.

At tolv priser har tilfalt lyrikksamlinger, er rimelig å forvente, likeledes at det bare er to essayister på listen over prisvinnere. Det at novellesjangeren bare er representert med tre vinnere – hvorav to er norske (Johan Borgen i 1967 og Øystein Lønn i 1996) - gir mer å grunne over. Det er dog ingen grunn til å mistenke bedømningskomiteen for å ha forfordelt denne sjangeren, for snarere er vel problemstillingen hvilken status og posisjon novellesjangeren generelt har hatt innenfor de litterære institusjonene i Norden.

Det samme gjelder for den nordiske dramatikken, som har hatt store problemer med å nå frem i møtet med bedømningskomiteen; drama har vært nominert, men aldri honorert. Om dette skriver tidligere medlem av bedømningskomiteen, Sigurdur A. Magnússon, til meg at skuespill bare kommer til sin rett på scenen, og fortsetter: ”I min tid presenterte den svenske juryen Lars Noréns Endagsvarelser, men det var meget vanskelig å lese og nesten umulig å forestille seg hvordan det ville fremstå på scenen.” Og følgelig problematisk å bedømme.

Når det så gjelder representativitet etter samtidige litterære strømninger, kan hovedtyngden av vinnerne neppe sies å utgjøre noen kunstnerisk avantgarde i sin samtid. Heller har vi i vinnerutvalget å gjøre med etablerte kunstneres solide og allerede respekterte håndverk. Den yngste som er blitt hedret med prisen, er Kjartan Fløgstad. Han er også en av få klare kunstneriske fornyere i sin samtid på vinnerlisten. Fløgstad var bare 34 år da han mottok prisen for Dalen Portland i 1978, mens den nest yngste, Einar Már Gudmundsson, fylte 41 i sitt prisår 1995. Ellers skal det nevnes at ingen debutanter noen gang har fått prisen.

Her er likevel kontroversielle valg, og for meg fremstår Hannu Salamas Kommer upp i tö (vinner i 1975) og Dorrit Willumsens Bang. En roman om Herman Bang (vinner i 1997) som to slike. Willumsens beskrivelse av Herman Bang er kunstnerisk frihet og biografisk skildring på samme tid. Denne hybridiseringen av livsskildring og diktning, av biografien og romanen, er ikke uproblematisk – særlig når det i tillegg er Herman Bang som portretteres. Salama var på sin side omdiskutert for sitt forfatterskap, med sterk naturalisme og profane skildringer av mennesker og nasjonens offisielle historie. Dette bidro ikke minst hans Midtsommerdansen fra 1964 til, som Salama ble blasfemitiltalt for å ha skrevet. Etter å ha blitt dømt til fengselsstraff i 1968 for å ha skjendet nasjonens sedelighet, ble han benådet av president Urho Kekkonen samme år.

Finskspråklige forfattere er svakt representert blant vinnerne. Etter salamaprisen i 1975 vant Antti Tuuri med En dag i Österbotten i 1985, men så måtte man vente helt til 2004 på neste pris til finskspråklig litteratur, som ble tildelt Kari Hotakainen for Löpgravsvägen. De finskspråklige vinnerne som står på listen, gir for øvrig et noe stereotypt bilde av Finlands litteratur og kultur. Det er romaner i den realistiske tradisjonen som fra ulike vinkler tar for seg krigs- og voldsaspekter i nasjonens historie. Det kan være grunn til å hevde at Nordisk Råds litteraturpris i så henseende har bidratt til å sementere fordommer om det finske folkets lynne.

Her kan det være nyttig å ha i minne de finske forfatternes store betydning som moralsk-politiske vindusåpnere i et Finland med liten vilje til forsoning og åpenhet om de onde årene mellom 1917 og 1945, og da særlig Innbyrdeskrigen vinteren 1918. Det er modige og etisk og sosialt bevisste forfattere som nobelprisvinneren Frans Eemil Sillanpää, nasjonalskalden Väinö Linna, nasjonalskjenderen Hannu Salama, men også historikere som Jaakko Paavolainen og Heikki Ylikangas, som stått for den nødvendige utluftingen i det politisk innestengte etterkrigsfinland. De har følgelig gitt viktige bidrag til den sterke posisjonen forfatterne og ordet har hatt i Finlands folk gjennom 1900-tallet.

Finlands nominasjonskomité har ellers gjenspeilet landets offisielle tospråklighetspolitikk ved at man har hatt en tilnærmet 50-50-fordeling mellom finsk og svensk språk. Denne balansen har vært gjort gjeldende for så vel verknominasjonene som sammensetningen av nominasjonskomiteen, og det til tross for at de svenskspråklige knapt utgjør 6 % av Finlands befolkning. Dette uttrykket for toleranse står det stor respekt av, og har nok særlig bidratt til å styrke den finlandssvenske litteraturen. Det finlandssvenske språkområdet har de siste tiårene fostret solide romanforfattere med gjennomslag også utenfor Svenskfinland. Dette gjelder i særdeleshet Kjell Westö, men også Lars Sund og Ulla-Lena Lundberg. Det er likevel fra den finlandssvenske lyrikktradisjonen vinnerne av Nordisk Råds litteraturpris har kommet.

I lyrikkutvalget ligger det en spesiell tendens i det at halvparten av prisene har blitt tildelt svenskspråklige lyrikere, hvorav to er finlandssvenske (Bo Carpelan og Tua Forsström). Svensk synes dermed å ha vært det foretrukne lyrikkspråket i nordisk litteratur, noe som i 2003 ble uttrykt i prisen til Eva Ströms patologiske skildringer av det senmoderne menneskets tilværelse i Revbensstäderna. Videre gikk tre av de til sammen tolv lyrikkprisene i årene 1962-2005 til lyrikere fra Nordens atlanterhavsøyer (Ólafur J. Sigurdsson, Snorri Hjartarson og Rói Patursson), én til det samiske området, mens to gikk til Danmark.

De norske og finskspråklige lyrikerne har aldri nådd opp, og vi skal også ha i minne at de to danske lyrikkprisene ble tildelt Pia Tafdrup og Henrik Nordbrandt så sent som i 1999 og 2000. Det åpner for et annet perspektiv på lyrikktildelningene: Prisene for lyrikk har vært forbeholdt forfattere fra Nordens minste og mest perifere språkterritorier frem til 1999 ved at lyrikk skrevet på samisk, islandsk, færøysk og finlandssvensk mottok seks av ni priser for lyrikk i årene 1966-1998, mens tre rikssvenske lyrikere mottok prisen i samme periode.

De svenskspråklige lyrikkvinnerne fra 1990-tallet representerer en nøkternhet henimot minimalisme i virkemiddelbruken blandet med episke tekstblokker i prosadiktform. I Tua Forsströms Efter att ha tillbringat en natt bland hästar er det så vel dikt i tilnærmet haikuformat som prosadikt, kanskje ikke så ulikt Tomas Tranströmer i För levande och döda (vinner i 1990). Prosadiktet finner vi enda sterkere representert hos 2003-vinneren Eva Ström, som bruker prosadiktets form i 15 av 41 dikt i Revbensstäderna.

Når det gjelder representasjonen av litterære ideer og tradisjoner i prisens historie, er det forenklet sagt en balanse på 1960-tallet mellom prisvinnere med forankring i realismen som litterær tradisjon og i den modernistiske mainstreamlitteraturen. På 1970-tallet ble denne balansen i prishistorien forrykket ved at bedømningskomiteen valgte noen flere realistiske verk. Så ble balansen fra 1960-tallet gjenopprettet i løpet av 1980-årene, kanskje likevel med en svak realismepreferanse. Blant vinnerne var den postmoderne litteraturen, eller ”1980-tallets nye litteratur”, ikke representert i dette tiåret.

1980-tallet i prishistorien korresponderte således kvantitativt med den samtidige tendensen til å skrive romaner, men ikke kvalitativt gjennom utvelgelse av romaner som eksperimenterer med formen gjennom estetisk selvrefleksjon og skrifttematisering, eller med biografien som sjanger. Dette skjedde først med prisen til Dorrit Willumsens Bang så sent som i 1997. Jan Kjærstad hadde sitt store gjennombrudd i den nordiske postmodernismen med Homo Falsus i 1984, men den etter hvert aldersstegne avantgardisten Kjærstad måtte vente helt til 2000 før han fikk prisen for sin rike ordarkitektur i Oppdageren.

I et jubileumsskrift til Nordisk Råds 40-årsjubileum avviser skriftets forfatter Ingrid Elam min forståelse av 1980-tallet i prishistorien (Elam 2002). Hun hevder at det hun identifiserer som den eksistensielt selvbevisste og metafiksjonelle romanen, er foretrukket av bedømningskomiteen på 1980-tallet. Denne påstanden ligger til grunn for slutningen hennes om at prisinstitusjonens litterære preferanser er de samme som man finner hos ”så väl författare, som hos priskomittéer och den läsande allmänheten”. Av prisvinnerromanene på 1980-tallet er det vel bare Dag Solstads Roman 1987 (vinner i 1989) og Göran Tunströms Juloratoriet (vinner i 1984) som er i nærheten av å svare til Elams forventninger i så måte.

Selv om det finnes metafiksjonelle grep i disse romanene, har dette likevel ikke avgjørende innvirkning på verkenes form og tematikk, og er etter mitt syn ikke representative for skriftens postmodernistiske selvbevissthet. Glødende mos (vinner i 1988) blir heller ikke en selvbevisst metafiksjon av at Thór Vilhjálmsson lar sin dikter bli utsatt for et knivoverfall i siste kapittel.

Jeg ser det heller slik at bedømningskomiteen foretrekker tradisjonelle modernistiske verk uten en sterkt ordnende forfatterperson på 1980-tallet. I møtet med disse romanene er det leseren som selv må ordne tekstuniverset og bidra til verkets skapelse, og tekstens bevissthet om leseren overgår etter mitt syn Elams forestilling om selvbevisste skriften-alene-romaner. Utover dette er det knapt noen motsetning mellom Ingrid Elams og min forståelse av prisinstitusjonens valg som trygge utvalg fra den litterære hovedstrømmen.

Om noen romanprisvinnere mer enn andre skulle sies å representere samtidige litterære strømninger på 1990-tallet, vil jeg trekke frem Kerstin Ekman, som under den svenske krimbølgen på 1990-tallet fikk prisen for Händelser vid vatten i 1994. Handlingen utspiller seg riktignok ikke i svenske storbymiljøer, men på glesbygden hvor så å si hele landskapet tilfører spenning til kriminalfortellingen. Det gjør den blant annet ved å spille på nærmest stereotype norrlandfordommer hos den impliserte, urbane og kvinnelige leserpersonen. På grunnlag av disse kan verkets sublime scenografi med mørke skoger bak svarte vann og endeløse myrer vise seg å skjule nesten hva som helst.

Noen problemer knyttet til prisens representativitet og den danske romanen.
I sin litteratursosiologiske avhandling om Nordisk Råds litteraturpris fra 1996 viser Inger T. Hjelmervig hvordan prisen kontinuerlig er omgitt av forventninger om utjevning under et uoffisielt rettferdighetsperspektiv - ikke så mange svensker, ikke så mange romaner, ikke så mange menn (Hjelmervig 1996). Den første kvinnelige vinneren ble Sara Lidman i 1980, og det antakeligvis med drahjelp av kvinnelige professoraktivisters alternative protestpris til Märta Tikkanen året før.

Etter at det samiske språkområdet, Færøyene og Grønland ble gitt nominasjonsrett i 1984, vokste det selvsagt frem forventninger om priser til disse også. Det færøyske, samiske og grønlandske språkområdet kan nominere ett verk hver, men er bare representert i bedømningskomiteen i år hvor disse områdene har nominert verk.Færøyenes Rói Patursson fikk sin lyrikkpris i 1986, samen Nils-Aslak Valkeapää sin i 1991, mens Grønlands forfattere fremdeles venter i ambivalent spenning.

Det kan være riktig å si at den litterære spennvidden økte etter 1980-prisen, og at lidmanprisen således utløste et akkumulert utjevningsbehov. Om det er en utjevningsfase etter 1980, vil jeg anslå at den stoppet ved tildelingen av prisen til Frida Á. Sigurdardóttir i 1992. Da hadde bedømningskomiteen i løpet av tretten tildelinger valgt tre kvinner, en same og en færøying – mot null fra de samme kategoriene i de 18 årene forut for lidmanprisen.

1990-tallet var i det hele tatt en fase hvor kvinnene styrket sin posisjon, og det i bedømningskomiteen så vel som blant prisvinnerne. Fem av ti priser gikk til kvinner i dette tiåret, mens sju kvinner holdt de ti faste plassene i bedømningskomiteen i perioden 1998-2001. I årene 1993-2002 dominerte for øvrig danske forfattere vinnerlisten ved at de tok fire av ti priser. Så skal det nevnes at Danmark bare fikk prisen én gang mellom Villy Sørensens Uden mål – og med i 1974 og Peer Hultbergs pris i 1993 for Byen og Verden. Mellom disse fikk så Peter Seeberg prisen for novellesamlingen Om fjorten dage i 1983.

Med tanke på romanens dominans i prishistorien er det påfallende at det ikke ble kåret noen danske romanvinnere mellom Thorkild Hansens Slavernes øer (vinner i 1971) og Peer Hultbergs Byen og Verden i 1993. Kan dette bety at det ikke ble nominert noen danske romaner av tilstrekkelig kvalitet i en sammenhengende 20-årsperiode? Det indikerer i alle fall at den danske romanen har hatt problemer med å nå frem overfor bedømningskomiteen på 1970- og 1980-tallet, selv om dansk romankunst har dratt nytte av akkurat de samme språklige fordelene som svenske og norske romaner alltid har i komiteen.

Jubileumsskriftforfatter Ingrid Elam avviser min tidligere problematisering av den danske romanen, med henvisning til at jeg har lagt for stor vekt på de litterære trendene utenfor prisinstitusjonen. Det hun har rett i, er at det er galt å legge litterære strømninger utenfor nominasjonssfæren som premisser for bedømningskomiteens valg av prisvinnere; komiteens medlemmer må selvsagt forholde seg til de verkene som faktisk er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. En annen sak er at de nominerte verkene neppe er absolutt autonome i forhold til de litterære tendensene i den litterære institusjonen og bokmarkedet i hjemlandet.

Jeg finner likevel ikke at Ingrid Elam klarer å gi et plausibelt svar på den danske romanens problem. Om vi ser på 1980-tallet spesielt, var det åtte lyrikksamlinger, to novellesamlinger og ti romaner som utgjorde Danmarks kandidater til prisen i årene 1980-1989. Den danske nominasjonskomiteen satset på Dorrit Willumsens forsøk på å syntetisere romanen med biografien (nominert for Marie i 1984 og Suk hjerte i 1987), men også på en annen romanhybrid, ”den historisk-dokumentariske roman”, med nominasjonen av Henrik Stangerups Vejen til Lagoa Santa i 1982. I dansk litteratur ble denne undergruppen av romanen særlig eksponert på 1960-tallet av Thorkild Hansen, som med suksess ble nominert til 1971-prisen med den historisk-dokumentariske romanen Slavernes øer.

Satsingen på Dorrit Willumsen har for øvrig preg av å være en kjepphest for Danmarks nominasjonskomité, som nominerte henne fire ganger mellom 1980 og 1997. Den siste gangen seiret både hun og romanbiografien med Bang. En roman om Herman Bang. En annen dansk kjepphest på 1980-tallet synes Cecil Bødker (f. 1927) å ha vært. Hun ble nominert både i 1981 og 1985, men hennes største bravader som forfatter var vel innenfor barne- og ungdomslitteraturen, som med Silas-bøkene? Om man leser dansk litteraturhistorie over 1980-tallet, vil man da heller ikke støte på Cecil Bødkers navn særlig mange ganger (om noen).

Nominasjonene av Cecil Bødker likner på de ”lang og tro tjeneste”-nominasjonene som preget prisinstitusjonen på 1960-tallet. I så henseende har Ingrid Elam delvis rett når hun påpeker at de nominerte danske romanene ikke har falt igjennom som eksperimentell avantgardelitteratur, slik jeg har antydet tidligere. Problemet synes også å ha vært at den danske nominasjonskomiteen samtidig har satset på lyrikk og romaner som har vært i utakt med bedømningskomiteens litterære forventninger. De danske romannominasjonene på 1980-tallet havnet dermed i et estetisk spenn mellom Jens Christian Grøndahl, som debuterte med Kvinden i midten i 1985, og Cecil Bødker, hvis debut var diktsamlingen Luseblomster i 1955.

De danske romannominasjonene etter 1980 rommet knapt den brede, episke fortellingen innenfor tradisjonelle sjangerforventninger som samtidig har hatt så stor appell i det nordiske bokmarkedet, av typen Frøken Smillas fornæmmelse for sne av Peter Høeg. Han debuterte i 1988, og ble nominert i 1991 for Fortællinger om natten og i 1994 for De måske egnede, men derimot ikke for Frøken Smillas fornæmmelse for sne! Det sier selvsagt en hel del om den danske nominasjonskomiteens autonomi i forhold til litterære trender og leserpreferanser. På den annen side samsvarte de svenske og norske nominasjonene av Kerstin Ekman og Lars Saabye Christensen desto bedre med vindene i kritikk og marked.

Både Nordisk Råds litteraturpris og ”det nordiske” er produkter av borgerlighetens mytologi.
Ser man prishistorien under ett, synes det vanskelig å komme unna at prisen ikke bare produserer kulturelt fellesskap, men også myter om det nordiske fellesskapet. Slike myter er åpenbart apologetiske, og tjener i hovedsak det bestående, hevder Roland Barthes i Mytologier (1957). I tråd med Barthes’ tenkning fremstår fellesskapsforestillingen ”Norden” primært som et produkt av borgerligheten og dens økonomiske virksomhet i kapitalismen.

Nordenforestillingen bygger på nasjon- og familiemyten, som igjen er metaforer for harmoni. Denne harmonien synes å være det hellige som totemet Nordisk Råds litteraturpris viser vei til, men når harmonien blir absolutt, kan den bli skarp i kantene. Sent høsten 2000 forsøkte jeg å nærme meg prisinstitusjonen fra 8200 Fauske med stipend i blikket, ærgjerrighet i brystet og en kritisk problemstilling på arket: ”Representerer de nasjonale nominasjonskomiteene en litterær bredde som favner hele den nordiske litteraturen som er målgruppe for prisen?”

Med denne mistenksomme formuleringen gikk jeg meg ganske raskt på kvist. Etter en omfattende korrespondanse med personer i Norden som på ulike vis og nivåer har vært eller er involvert i prisinstitusjonen, satt jeg igjen med noen runde, noen vage og noen arrige uttalelser. I tillegg fikk jeg opplysende uttalelser, men gitt under bordet med ”dette får du ikke sitere meg på!”-klausuler. Etter hvert som forprosjektet strekte seg inn i neste år, begynte den innkommende korrespondansen å bære preg av at noen hadde snakket sammen, med knappere svar og mindre åpenhet selv under bordet som resultat.

Omsider fikk jeg en generalavklaring med nåværende norske nestor i nordisk samarbeid på litteraturfeltet, Hans H. Skei. På vegne av den norske nominasjonskomiteen forklarte han meg hvordan ting hang sammen, og etter denne avklaringen skjønte jeg også ”En middag” av Alexander Kielland bedre. I denne novellen tar den hjemkomne studenten sin fars idealistiske og bent frem liberale festtalefraser på alvor. Når så sønnen rives med av farens uttrykk for åpenhet og toleranse, og feller en kritisk bemerkning til farens tale, skjer det et markant stemningsskifte fra det joviale til det utrivelige.

Adjunkten i selskapet påtar seg å forklare den sannhetssøkende studenten at sannhet ikke er et spørsmål om ha rett. I og for seg er det heller ikke noen dyd å stå for sine meninger utenfor festtalene, og det hele er et spørsmål om å innordne seg borgerlighetens dynamiske syn på sannhetens vesen og betydning. Om jeg modererte de personlige ambisjonene og forlot det litteratursosiologiske perspektivet til fordel for et rent litterært prosjekt, ville det bli lettere å få artikkelen på trykk. Og Hans H. Skei fikk rett.

Roland Barthes skriver i Mytologier at den borgerlige myten er konstaterende og tautologisk. Det tautologiske ved myten gjør etterprøvinger unødvendige, og definerer noe som seg selv: god litteratur er god litteratur, Norden er Norden. Om man bare konstaterer ”det nordiske” uten å forklare ideens komplekse sammenheng, skal det lite til før man opplever ”det nordiske” som noe naturlig. Det som er historisk, menneskelig mening, blir i myten til menneskelig betydningsløshet ved at myten unnviker forklaringen. Der man kunne forvente at tingene skulle behandles kritisk og rasjonelt, velger myten å besynge tingene, og det i en euforisk klarhet hvor tingene betyr noe helt av seg selv.

Den bedømningskomiteen som velger vinneren av Nordisk Råds litteraturpris, slipper å gi substansielle begrunnelser for sitt valg for derved å stille seg åpen for en saksorientert, negativ kritikk. Det er derfor ikke først og fremst prisvinnernes litterære kvaliteter som fremheves gjennom pristildelningen, men snarere prisutdelerens egenart ved at vinneren refleksivt bekrefter utdelerens verden og orden. Dette ble understreket tidlig i prishistorien, som da 1965-prisen gikk til en av initiativtakerne til Nordisk Råds litteraturpris, Olof Lagercrantz. Han er for øvrig den eneste prisvinneren som på et senere tidspunkt har opplevd å bli nominert på nytt, for Att läsa Proust i 1993.

Denne renominasjonen av en prisvinner åpnet for at én og samme forfatter faktisk kan vinne Nordisk Råds litteraturpris flere ganger, selv om Lagercrantz ikke nådde opp i 1993. Siden det var nettopp han som ble renominert, skal vi huske på at han i manges øyne bare fikk en halv pris i 1965, i og med at prisen dette året ble delt mellom William Heinesen og Olof Lagercrantz på grunn av en feil i bedømningskomiteen. Lagercrantz har dessuten status som en superrepresentant for både nordisk kulturfellesskap og lese- og skrivekunsten, og har med det representert vesentlige verdier i den nordiske borgerligheten.

Kontinuiteten i det borgerlige hegemoniet over Norden er basert på lese- og skrivekunsten, som også er det borgerlige dannelsesidealets absolutte basis. Som dannelse forstås da den prosessen der individet sosialiseres inn i den borgerlig-kapitalistiske verdensanskuelsen. Spørsmålet er derfor om ikke Olof Lagercrantz har betydd mer for den harmoniske forestillingen om nordisk fellesskap enn han har gjort for den litteraturen som leses og skrives i Norden - om det er relevant å skille mellom disse i Nordisk Råds litteraturprissammenheng, vel å merke.

Siden Nordisk Råds litteraturpris i realiteten er en pris til prisutdeleren selv, blir eventuelle litterære provokasjoner, som det er overdådig mange av i tilfellet Hannu Salama, ufarliggjort og drept av den borgerlige anerkjennelsen. Verket tvinges refleksivt til å anerkjenne prisutdelerens verdier og verdensanskuelse gjennom prisinstitusjonens tautologiske begrunnelse, eller det Barthes kaller en besvimelse i rette øyeblikk. I den borgerlige offentligheten som Nordisk Råds litteraturpris representerer, forsvinner derfor de litterære provokasjonene i penger og glede, gester og dekor som er arrangert av Nordisk Råd. Dette skjer enten prisvinneren tar imot prisen eller ikke – borgerskapets anerkjennelse trekkes ikke tilbake.


Litteratur:
Anderson, Benedict: Forestilte fellesskap. Refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning. Spartacus, Oslo 1996.
Barthes, Roland: Mytologier. Gyldendal, Oslo 1975.
Elam, Ingrid: Fyrtio år för Norden? Skrift til Nordisk Råds 40-årsjubileum. Foreningene Nordens Forbund 2002.
Gaare, Odd: ”Nordisk Råds litteraturpris. Tendenser og profiler 1962-1993.” Norsk litterær årbok 1993, og med kvantitative data i Nordisk Tidskrift 6/1993.
Gaare, Odd: ”Det nordiska i Nordiska rådets litteraturpris.” Horisont 1/2002.
Gaare, Odd: ”Nordisk kultur og litteratur skaper nordisk identitet.” Nordisk Tidskrift nr. 1/2003
Hjelmervig, Inger Thorun: Great Books. Nordisk Råds litteraturpris mellem kapløb og kvalitet. PhD-avhandling, København 1996.
Nordisk Råd/Nordisk Ministerråd: Nordisk kraft. Stockholm-København 1994.
Schimanski, Johan: ”Identitetens grenser. Om nasjonal identitet i litteraturen.” Nordlit nr. 10, Universitetet i Tromsø 2001.