Møte med Virkby gymnasium

Papirpublisert i Norsklæreren nr. 5, 2001.
Se også Finland for en fremmed.

Fauske videregående skole ble i 2000 tildelt midler fra NORDPLUS-junior og Nordland fylkeskommunes utdanningsavdeling til å gjenopprette kontakt med og gjengjelde besøk fra Virkby gymnasium (1996). Undertegnede fikk æren av å representere Fauske videregående skole og Nordland fylkeskommune overfor vertskommunen Lojo (Lohja på finsk), Virkby gymnasium og lærere og elever ved denne skolen i august 2001. Det besøkte området er en del av det tospråklige Finland.

Lojo kommune med byen Lojo som kommunesenter og om lag 34.000 innbyggere befinner seg vel 7 mil vest for Helsingfors, og omtrent like langt nord for Finlands sørligste fastlandspunkt, Hangö. Lojo er et språklig grenseområde, for hele 95,3 % av befolkningen er finskspråklige, i motsetning til nabokommunene i sør og sørvest hvor de svenskspråklige kan utgjøre over 70 % av befolkningen. Finland har en språklov som tilsier at kommuner med 8% eller mer minoritetsspråklige (finsk- eller svenskspråklige) skal anses og støttes som tospråklige.

Lojo ligger som nevnt i et språklig grenseland, med mange svenskspråklige sør i kommunen, grensende mot kommunene Karis og Ingå (som sammen med Sjundeå og Vichtis også er rekrutteringsområder for Virkby gymnasium). Selv om de svenskspråklige totalt i kommunen bare utgjør 4,7 %, har Lojo kommune vedtatt å være tospråklig kommune for egen regning. Det betyr blant annet at de svenskspråklige får egne skoler og egen skolesjef (bildningschef Bror Ahlgrén) i tillegg til den finske utbildningschefen.

Gymnaset er kommunalt eid og drevet, med statstilskudd og under en ramme av statlige læreplaner og forskrifter. Her er imidlertid godt rom for lokale varianter. Virkby gymnasium er samlokalisert, ikke med en yrkesskole, som vi er vant med fra Norge, men med en ungdomsskole (högstadiet), Källhagens skola. Skolene har hver sin rektor, men deler på lokaler og lærerkrefter. Dette har sine ulemper hva gjelder elevgruppens alderssammensetning, men har åpenbare fordeler hva gjelder økonomi, kompetanse og kontinuitet. Elevene har tilgang til felles spesialrom (geografi, fysikk, biologi, kjemi, data) og lærerkrefter.

En svenskspråklig trettenåring i Lohja kommune kan ha gått seks år på samme barneskole (lågstadiet) for så å gå seks år på Källhagens skola og Virkby gymnasium om han eller hun velger teoretiske allmennfag. Om han eller hun velger en yrkesfaglig utdannelse, skjer dette i spesielle yrkesskoler med nær tilknytning til industri og næringsliv, men det er en annen historie. Når en elev kan gå seks år ved samme skole, skulle det gi utmerkede muligheter til kontinuitet og eventuell særskilt oppfølgelse om det skulle være behov.

Alle elevene får for øvrig daglig et varmt måltid til lunch i skolens kantine. Slike skolekantiner kan ha så ymse kvalitet, men ved Virkby var kantinematen utmerket. Elever og lærere stod tålmodig i køer for å få sunn husmannskost, som fisk i karrisaus med potetmos eller havregrøt med bærsuppe.
Ved siden av de ordinære sentrale og lokale læreplanene har Virkby gymnasium fire satsningsområder som skal utgjøre gymnasets profil: Kultur, kommunikasjon, miljø og internasjonalisering. Kulturbiten som utmerket seg i forhold til min egen skole, er tilbudet om kurs i teater, bokfilmatisering, musikk og formgivning, i tillegg til et markant arbeid med språklige og kulturelle sider av finlandssvensken og tospråkligheten i Finland.

Det skal nevnes at det blant elevene ved Virkby og Källhagens ble snakket både svensk og finsk i friminuttene, noe som ikke var tilfelle på Karis-Billnäs gymnasium i nabokommunen Karis (med svensk majoritet), som jeg også besøkte. Kommunikasjonsdelen består ellers av en fast orientering mot fremmedspråk (språklaboratoriet var nylig oppgradert) og datakommunikasjon ved å hele tiden være orientert mot avsender- og mottakermuligheter i verden utenfor Finland. Landet er for øvrig enestående i Norden hva gjelder satsning på fremmedspråk, og spansk var spesielt ettertraktet blant elevene da jeg var der. Ellers ble det gitt grunnkurs i italiensk ved siden av engelsk, tysk og fransk.

Skoleåret er ikke tradisjonelt organisert ved Virkby gymnasium, men inndelt i seks perioder med ulikt kursinnhold. Elevene må gjøre kursvalg innenfor angitte læreemner og innenfor et minimumskrav, minimum 75 kurs over tre eller fire år. De flittigste kan ha lest mer enn 90 kurs, mens andre med nød og neppe når 75. Avgangselever kalles abiturienter, men de er ikke kvalifisert for videre studier før de har avlagt og bestått en felles, avsluttende studenteksamen – her bærer avgangselevene luer først når de er fortjent. Hvert læreemne er inndelt i tre kursnivåer – en obligatorisk del, en fordypningsdel og en forskningsdel hvor man skal anvende fagets metodikk – og hvert kurs blir avsluttet med karakterbedømning.

Dette gir en god del prøver, og det er satt av fem rene prøveuker til dette. Elever som ikke består kurs eller mangler kurs, må avlegge prøve første skoledag etter sommerferien. På den måten blir de ikke hindret av sommerferien i å komme seg videre.
Jeg observerte førsteårs gymnaselever gjøre sine valg under ledelse av Mathias Runeberg (jada, han er tipp-tipp-etterkommer av selveste J. L.), og han redegjorde etterpå for meg om positive og negative sider ved systemet. Et slikt system åpner for at elevene kan komponere skoleåret sitt selv (innenfor rammene), at de kan være mer aktive i forhold til sitt studium, og for at skolen kan vise en større elastisitet i organiseringen av skoleåret. På den andre siden er dette et system som unnasluntrere kan sabotere om de mangler tilstrekkelig omsorg for seg selv og andre.

Videre kan langtidsfravær være problematisk, i og med at undervisningen gis konsentrert i perioder. Et annet moment som kan være negativt, er at kontinuiteten i de enkelte fag kan oppleves som svak. Fra mitt ståsted opplevde jeg imidlertid organiseringen som positiv, all den tid jeg oppfattet den som et fungerende system, og det med utrolig små administrative ressurser. Lærerne tok her et nødvendig ansvar for informasjon og veiledning i kraft av sin kompetanse og det at de selv hadde ansvaret for de enkelte kursene innenfor periodesystemet. Det skal nevnes at en tradisjonell klassetilhørighet er vanskelig å utvikle, og at flere lærere i praksis hadde egne undervisningsrom – berget kom til Muhammed.

Finlandssvensk i svenskfinland.
Jeg var så heldig å få møte Agneta Wickman-Skult, lektor ved Virkby og leder for det finlandssvenske morsmålslærerforbundet. Vi hadde samtaler om det finlandssvenske språket, og jeg foreleste skjematisk om norsk språkhistorie fra norrøn tid til 1900 i en av hennes avgangsgrupper. Rimeligvis var jeg mest opptatt av det svenske språkets historie og posisjon i Finland, og hadde samtaler og informasjonsutveksling med morsmålslærere ved både Virkby og Karis-Billnäs gymnasium. Finland som stat med egen forfatning er av nyere dato, og et resultat av omkalfatringene i Europa og Russland under første verdenskrig og særlig i 1917. Dette resulterte imidlertid i en borgerkrig i 1918 – eller var det borgerkrig det var?

Det finnes ikke mindre enn seks benevnelser på konflikten i 1918, avhengig av hvilken forståelse av hendelsen som skal uttrykkes: frihetskriget, revolutionen, klasskriget, upproret, medborgarkriget og inbördeskriget. Den siste er den mest nøytrale. Først etter 1945 kan man si at Finland hadde fått ”satt seg” som europeisk stat, til tross for sterk dominans fra Sovjetunionen i etterkrigstiden. Med Berlinmurens fall i 1989, statskuppet i Sovjetunionen i 1991 og den påfølgende oppløsningen av dette imperiet, lå veien åpen for Finland til Europa og EU. Om slike mer politiske sider ved Finlands historie hadde jeg samtaler også med Angelica Christiernin-Randström, som underviste i nettopp historie ved Virkby gymnasium.

Den svenskspråklige delen av befolkningen er konsentrert lengst vest og sør i Finland, i Österbotten og Vest-Nyland, hvor jeg var. Handelen i Østersjøen har til alle tider hatt en sterk svensk dominans, noe som resulterte i svenske bosetninger også på østsiden av Bottenviken. I praksis var det vi i dag kjenner som Finland en del av det svenske kongeriket som ble utviklet til en stormakt under Gustav Vasa etter 1523, men under napoleonsstridighetene måtte Sverige avstå Finland til Russland.

Fra 1809 var Finland et russisk storfyrstedømme, med den russiske tsaren som storfyrste av Finland. Denne delen av finsk historie kan tolkes tvetydig – selv om landet ikke var selvstendig, hadde det betydelige og misunnelsesverdige industrielle og handelsmessige privilegier i tsarriket. Blant annet var det tollfrihet for storfyrstens eksportvarer til tsarriket, mens tsaren måtte betale toll til den finske storfyrsten (altså seg selv) på varer som skulle eksporteres andre veien. Samtidig er 1800-tallet et århundre for nasjonsforståelse og romantisering omkring etnisitet og nasjonalitet, noe som skapte indre splid i riker og regioner med blandede folkegrupper.

Det svenske språket ble talt i dialekter i det finlandssvenske området, inntil overklassen i Nyland, med Helsingfors som sentrum, begynte å standardisere talemålet sitt på 1820-tallet. Dette standardspråket fikk høy prestisje, mens dialektsvensken ble regnet som vulgærspråk. Da nasjonalromantiske strømninger skylte over storfyrstedømmet Finland på 1800-tallet, der fennomanere arbeidet for ett språk (og én kultur) i Finland, søkte den finlandssvenske eliten seg nærmere rikssvensk språk og kultur for å stå imot finsk nasjonalisme i regionene hvor det svenske språkets stilling hadde vært sterk.

Denne tilnærmingen ledet til at universitetslektor Hugo Bergroth i boken Finlandssvenska (1917) anbefalte og demonstrerte hvordan finlandssvensken kunne rehabiliteres til et høysvensk skrift- og talespråk i svenskfinland – ved å fjerne finlandismene som var sterkt innarbeidet i hverdagsspråket. Tanken om høysvensk harmonerte med overklassens standardspråk, og de finlandssvenske dialektene ble satt under press, også i mer rurale strøk. Se bare forskjellen i de to tekstvariantene av diktet av Lars Huldén under:

Hä ä in lykko
tå an kan arrbeit i laag
mä tem såm an höör ihåop mää.
Papp såm ä håssbond,
mamm såm ä mattmåor,
båånin tå di byri dåga ti naa,
gambäfåltji så läng ti
levär å årk.
Såm tå an höibärga
på i uutsjifft förr i väädin.
Mitt i daain kuna mattmåor kåma
peedand mä matin.
Tå sesstist vi allihåop i ladun åsta äta.
Tå va vi allihåop.
Vi va vi tå.

Det är en lycka
då man kan arbeta tillsammans
med dem som man hör samman med.
Far som er husbonde,
mor som är matmor,
barnen när de börjar duga till någonting,
de gamle så lenge de
lever og orkar.
Såsom då man höbärgade
på ett utskifte för i världen.
Mitt på dagen kunne matmor komma
cyklande med maten.
Då satte sig alla i laden för att äta.
Da var vi allesammans.
Vi var vi då.

Eller som i vitsen om den finlandssvenske lastebilsjåføren som ville bli bedre forstått og respektert for sin kultur og sitt språk. Han tok med seg lastebilen og flyttet til Sverige under stor bravur. To uker senere var han imidlertid tilbake i svenskfinland – de forstod jo ikke svensk i Sverige; aldri ble han forstått når han spurte hvor han skulle tippe gruslasset sitt: ”Vart ska ja kippa seppelasse?”

Den finlandssvenske befolkningen kan grovt deles inn i tre kategorier: En tredjedel bor i så å si enspråklige områder hvor man sjelden kommer i kontakt med finskspråklige (Åland, Österbotten). En tredjedel bor innenfor et tydelig tospråklighetsområde, som Borgå, Karis og Hangö, mens den siste tredjedelen bor i områder med klar dominans av finskspråklige (Åbo, Helsingfors). Språk er kultur og identitet, og det må antas at de svenskspråklige og de finskspråklige i Finland kan utvikle ulike kulturelle særdrag og identifikasjonstrekk ut fra den språklige divergensen. Finland og den finskspråklige majoriteten skal ha honnør for å ha latt svensk være ett av landets to offisielle språk, selv om de svenskspråklige bare utgjør i overkant av 5% av befolkningen – det er denne samme, i verdenssammenheng unike, toleransen overfor minoritetsspråket jeg har honorert Lojo kommune for.

I 1983 ble det gjennomført en canadisk undersøkelse om språklige holdninger i Finland, der forskerne ville kartlegge hvilke holdninger finner og finlandssvensker hadde til seg selv, til hverandre og til tretten andre folkegrupper. Svarene ble organisert i to rankinglister basert på sympati, en finsk og en finlandssvensk. Begge språkgruppene hadde sine egne språkgrupper på toppen, men her slutter likhetene. Finnene rangerte finlandssvenskene helt nede på tiende plass, bare foran rikssvensker, tyskere og sigøynere. De finlandssvenske rangerte derimot finnene langt høyere, høyere enn rikssvenskene på sjette plass. Dette gir rom for flere tolkninger, men det er ikke plass til dem her.

I stedet for vil jeg til slutt nevne en gallupundersøkelse fra 1996 hvor 2.300 ungdommer i alderen 13-18 år i Finland ble spurt om sin innstilling til landet sitt. Det spesielle ved svarene er at de finlandssvenske ungdommene tilkjennegav en viss distanse til den finske staten Finland, og heller identifiserte seg med den regionen de tilhørte. De finske ungdommene hadde derimot ingen slike anfektelser, men knyttet sin stolthet og identitet til det finske flagget, til Finland. Et annet resultat av denne og andre undersøkelser antyder at de finlandssvenske ungdommene er mer åpne for Norden og kjenner en større samhørighet med forestillingen om det nordiske fellesskapet enn de finske ungdommene.

Det finnes profetier om finlandssvenskens undergang, og det finnes mer optimistiske visjoner. Tallenes tale er imidlertid at andelen svenskspråklige i Finland har blitt redusert fra 13% i år 1900 til 5,8 % i 1994. Denne prosentforskyvningen skyldes hovedsakelig at finnene har økt sitt antall, mens antall finlandssvensker har sunket noe. I 1940 var det 354 000 svenskspråklige i Finland, mens det var 295 000 i 1994. Håpet til forsvarerne av finlandssvensk språk og kultur er bokstavelig talt lagt i skjødet til de finlandssvenske kvinnene, som nå føder flere barn enn sine finske søstre, og til at tendensen om at tospråklige familier registrerer seg som svenskspråklige, varer ved. For selv med en språklig tolerant stat og innbyggermajoritet, må det innbyggere til for å ivareta minoritetens språk og kultur.

Samarbeidsmuligheter.
Et videre samarbeid med Virkby og andre gymnas i svenskfinland er enkelt å gjennomføre, men samtidig umulig om det ikke finnes personlige initiativ. Ingen skoler har ressurser til å basere et bilateralt samarbeid på institusjonalisert byråkrati, slik som de offentlige, internordiske institusjonene kan. Jeg ser noen konkrete felt som med enkle midler kan realiseres.

Det første er Virkby gymnasiums internasjonale miljøprosjekt, ledet av Christer Slotte med e-postadresse cslotte@hotmail.com. Deltakerne svarer på enkle spørsmål, laster inn noen bilder av hjemplassen, og legger dette direkte inn på miljøprosjektets domene: http://www.globe.gov, innlogging med Virkby gymnasium, FIFI8H9B. Et annet nettsted hvor man kan møte Virkby gymnasium – og andre skoler i verden – er The World Schools Network med Internett-adresse http://w3.twsn.org. Her er det plass til flere videregående skoler, så undersøk om din egen skole er med i dette nettverket.

Dette kan være en nokså passiv samarbeidsform. En mer aktiv måte er å bruke hverandre som responsgrupper i ulike tema- og prosjektsammenhenger. Når Virkby underviser om nordiske språk, kan de få norsk i praksis fra oss, og vice versa kan vi få svensk i praksis fra dem. En morsomhet kunne være å komponere egne historier som man sender ut på vandring i nordiske skoler, hvor de blir oversatt og sendt videre – hvordan ser fortellingen ut når den returnerer til opphavet? Oppgaver og prøver i kjemi og matematikk, engelsk og fransk, undersøkelser om ungdom og rusvaner, leksetid, fremtidsplaner etc. – slike aktiviteter kan vel like gjerne omfatte elever fra både norske videregående skoler og Virkby gymnasium en gang iblant? Om det er noen som ser et poeng i dette - og orker. Penger koster det knapt.

Inntrykk av mer mellommenneskelig art som sitter igjen, er at det er enkelt å kommunisere med tospråklige mennesker - det synes som om de har øre for det som er annerledes på en annen måte enn for eksempel rikssvensker med høysvensken som axis mundi. Nå har riktignok alle som har gått det finlandssvenske gymnaset lært å tale høysvensk, men i praksis blir også sosiolekter og dialekter brukt, i nær sammenheng med en identifikasjon med den finlandssvenske regionen og kulturen de utfolder seg i.

Jeg ble møtt på en oppmerksom og vennlig måte av vertskapet ved rektor Veronica Sandström, som også hadde bidratt til å skaffe et utmerket bosted i perioden, Lärkkulla kurs- og konferansesenter i nabokommunen Karis, vel tre mil unna. Jeg tilbrakte også én dag sammen med rektor på Karis-Billnäs gymnasium, Joakim Lagerbohm. Han var tidligere rektor ved Virkby, og hadde tidligere vært på utvekslingsbesøk hos oss på Fauske videregående skole. Med nye stipendmidler ville jeg ikke betenke meg om å reise på (en lengre) gjenvisitt for å komme ytterligere under huden på det finske skolesystemet, før det rammes av det systemforfallet som etter mitt syn ellers herjer skolene i Sverige og Norge.