Nasjonallitteraturen - kanon eller ideologi? Og har det noe å si?

Papirpublisert i Bokvennen nr. 3 2009.

I det 19. århundrets romantisk-idealistiske tenkning var nasjonallitteraturen og nasjonalånden hovedingredienser i oppskriften på en nasjon. Nasjonallitteraturen bekreftet at språket var levende, at folket var ett og at folkeviljen var én. En litteraturkanon er på sin side et utvalg av det beste etter litterære kvalitetskriterier, og da er nasjonalitet ikke en estetisk kvalitet, men en ideologisk. Nasjonallitteraturen synes derfor primært å være et ideologisk motivert utvalg, og ikke estetisk.

For norskfagets del vil konsekvensen av dette være at deler av det litteraturutvalget som norsklærerne har presentert for elevene de siste hundre årene, ikke har hatt litterær kvalitet som tyngste kriterium, men ideologisk representativitet. Dette er stort sett uproblematisk, i alle fall så lenge det er Wergeland og Ibsen det er snakk om. La oss da gå litt nærmere inn i det nasjonale idéperspektivet, først med Wergeland og Ibsen, for til sist å la Hamsun forkludre det hele for norsklærerstanden.

Wergelands 17. mai-himmel spenner over hele menneskeheten

Medborgere! Vi staae her ved en Borgeraandens Triumfstøtte, ved et Fædrenelandets Altar. Der er det, at den medborgerlige Samfølelse bortaander det Skarpe i Rangens og Standens Omrids – at Decorationerne blegne [...] – der er det, at Mennesket fremtræder alene som Menneske – at Liigheden fra sin Drømmeverden eller fra sin Høide tør nedtræde paa Jorden – alt andet Navn end Borgerens forsvinder [...]

Henrik Wergeland. Dikter og folketaler. Patriot og verdensborger. Visjonær verdensbetrakter og nestekjær folkeopplyser. En meningsløs død midt i et motsetningsfylt liv, midt i en motsetningsfylt tenkning. Henrik Wergeland var en ung, besvergende vilje som på et motsetningsfylt vis beveget den motsetningsfylte historien til en ung, besvergende nasjon.

De wergelandske motsetningene gjenspeiler impulser fra fransk, romantisk opplysningsfilosofi og tysk, idealistisk statsfilosofi. Dette viser seg også som en harmonisering av motsetningen mellom en universell naturrett og en nasjonal statsrett. For Wergeland er Grunnloven menneskehetens idealer i et nasjonalt frihetsuttrykk, og dette stod sentralt i feiringen av hans 200-årsjubileum i 2008.

Besvergelser for en ny verdensorden
Talen som jeg siterer fra ovenfor, holdt Wergeland til ære for stortingsmannen Christian Krogh den 17. mai 1833. Krogh skulle hedres for å ha stått imot kong Carl Johans ønske om å utvide kongemakten på bekostning av Stortinget i 1824. En slik grunnlovsendring ville ha forrykket det sentrale maktfordelingsprinsippet mellom den lovgivende og den utøvende makt som den norske grunnloven bygget på. Det var på dette maktfordelingsprinsippet den moderne rettsstaten skulle tuftes, og fra Wergelands liberale ståsted ville en innskrenkning av Stortingets makt være utålelig.

I talen ved Krogh-støtten er det patrioten og folketaleren Wergeland som utfolder sin styrke, men patriotismen er ikke av en nasjonalt innskrenket art. Ved Krogh-støtten blir det enkelte mennesket til menneskehet, avskrellet sine ordener og meritter. Det skjer gjennom møtet med og tilslutningen til de idealene som Christian Krogh viste og befestet gjennom sin standhaftighet overfor Carl Johan ni år tidligere.

De idealene som Krogh stod fast ved, og som Wergeland besverger som hellige, er de idealene som frihetsforkjempere i Nord-Amerika og Europa hadde holdt frem for den nye borgerstanden som industrialisering og handelskapitalisme hadde frembrakt. Med ’menneske’ mener Wergeland ’borger’, og den borgerlige samhørigheten fjerner klasseskiller, ”det skarpe i Rangens Omrids” i hans sosiale forståelse.

Motsetningen patriot-kosmopolitt oppheves av 17. mai-idealene
I Wergelands tale er det borgernes rettsfølelse og moral som kan realisere sosiale og etiske kjerneverdier som frihet og likhet, kjærlighet og samvittighet. Det er borgerne som må verne om de nyvunne rettene til liv, eiendom og frihet som Jefferson formulerte i den nordamerikanske konstitusjonen i 1776, som La Fayette nedtegnet som menneskeretter i 1789 – frihet, likhet og brorskap er idealer og rettigheter som både er nasjonale og universelle.

Denne forståelsen formulerer Wergeland vakkert i et nedstigningsbilde, der de idealene som Krogh forsvarte, stiger ned til borgerne ved Krogh-støtten fra 17. mai-himmelen. Dette idéuniverset er større enn ideen om Norge, og i dette bildet oppheves motsetningen mellom patriot og kosmopolitt. Krogh-støtten, 17. mai-himmelen og Grunnloven er symboler som viser vei til alle menneskers medfødte, hellige rett til frihet og rettferdighet. Prosaisk nok går denne veien gjennom Montesquieus konstitusjonelle maktfordelingsprinsipp.

Wergeland løfter samtidig Kroghs motmann, Carl Johan, til en stjerne på 17. mai-himmelen. Carl Johan, Napoleons våpendrager, var tross alt den som gjorde 17. mai og Grunnloven mulig. Den bevegelsen av historien som Carl Johan hadde bidratt til som marskalk under Napoleon, traff ham selv etter at han selv ble fyrste som unionskonge over Sverige og Norge. I nederlaget for Krogh kan den konservative kongen så hylles som seierherre og krones til borgerkonge av liberaleren Wergeland.

Kampen for jødenes adgang til riket var en kamp for kjærligheten
Motsetningen mellom de ideene som funklet på 17. mai-himmelen og jødeforbudet i Grunnlovens § 2, kunne imidlertid ikke Wergeland forsone på samme måte som i tilfellet Krogh og Kongen. I kampen mot jødeparagrafen opptrer Wergeland i naturrettens og Rousseaus ånd, der altruismen råder som moralske forventninger til borgernes kjærlighet og samvittighet.

Denne altruismen smeltet Wergeland sammen med en politisk liberalisme; borgeren kan bøte på den uretten som råder gjennom å anvende både sin fornuft og sine følelser. Ved Krogh-støtten besverget følgelig Wergeland også kvinnens rettslige stilling som sidestilt mannens: De idealer som Christian Krogh befestet ved sin handling, tilkjente ”Qvinden Rangen af at være Borgerinde!”

Henrik Wergeland og de ideene han sverget til, vitner om viljens og talens makt i den pågående samfunnsutviklingen vi i ettertid forstår som Norges historie. Hans liv og virke viser også med all tydelighet hvordan motsetningen skaper bevegelse, hvordan besvergelser kan bevege historien; vi skulle alle gløde og stride som ham!

Gjennom Wergelands ord og gjerning ble verden et bedre sted å være, og ”Norge” ble et atskillig større navn å bære. Likevel hefter det også noe urovekkende ved den wergelandske idealismen; hvor går grensen for de forpliktelser et menneske kan pålegge seg selv for å virkeliggjøre sin idé?

Mellom Brand og bomber i Afghanistan
Der Wergeland glødet, la Henrik Ibsen tidens tanker og strømninger analytisk under lupen i sine drama. I Brand (1866) utforsker han den idealistiske forestillingen om at individet frigjøres gjennom sin underkastelse for store ideer. Intensiteten i Ibsens diktning er da heller aldri så sterk som når den ideale fordringen holdes frem for oss, som i Brand.

Dette dramaet ble skrevet like etter Andre Slesvigske krig mellom Danmark og Prøyssen (Tyskland), som for Danmarks del endte med det totale nederlaget ved Dybbøl mølle i 1864. Ibsen var 37 år da han skrev dramaet, og svært fortørnet over at Norge og Sverige ikke kom Danmark til unnsetning. Først som 70-åring så Ibsen Brand fremført, og det sies at han gråt under et sterkt gjensyn med Brands idealer i Dagmarteatret i København.

I den ideale fordringen er det knyttet strenge krav til individets offervilje, der den enkelte må ville ofre alt for det sanne, det gode og det rette. ”Alt eller intet” er fordringen som hviler på den enkelte i dette idealistiske tankeuniverset, noe presten Brand uttrykker med ironisk forakt: ”Hm; livet, livet; det er svært / hvor livet er de godtfolk kjært! […] De vil nok ofre, - Gud bevares! / Men livet, livet, - det må spares.”

Kjærlighet og inderlighet er veier til målet
Presten Brands religiøse rasjonalitet regjerer over hans følelser. Han fremstår derfor som hjerteløs når han nekter sin døende mor nattverden fordi hun ikke vil gi sin tilslutning til den ideale fordringen. Han nekter også å følge doktorens råd om å reise bort fra den mørke, våte vestlandsbygda når sønnen Alf blir syk, og senere når også kona Agnes blir syk.

Selv om Brands standhaftighet medfører den sikre død for dem, er han ikke ond, men fylt av en inderlig kjærlighet. Dette er en lidenskap viet Gud og ideen om å vende menneskene til Gud – ”Jeg må; jeg går en stormanns bud”. Som Abraham er Brand villig til å ofre det kjæreste han har, men denne gangen griper ikke Gud inn for å redde offeret.

Det betyr slett ikke at Brand er uten samvittighet. Han elsker sin familie, men ikke over Gud, ikke høyere enn de evige og store idealene. Det å holde seg i live er ikke den største fordringen som legges på menneskets skuldre ved fødselen. Den ideale fordringen står over livet - ”Hvis alt du ga foruten livet, / da vit at du har intet givet”.

Krigens krav om offer er individets ildprøve
Ibsens utforsking av den ideale fordringen er preget av Hegels prøyssiske statsidealisme. I denne er patriotismen nærmest å ligne med den kjærligheten som familien bygger på, der intet offer er for stort, ikke livet selv en gang – ”Seirens seir er alt å miste. / Tapets alt din vinning skapte; - / evig eies kun det tapte” er det bitre budet Brand bærer.

Nasjonalånden og bevisstheten om folkets fellesskap er sterkest i krigs- og kriseår. Da professor i litteraturhistorie Francis Bull var fange på Grini under Andre verdenskrig, ga han litterære forelesninger som holdt motet og verdigheten oppe blant medfangene. En av disse forelesningene ble holdt i mars 1942, og omhandlet nettopp Brand. Bull skriver:

Før 9. april 1940 hadde i hvert fall jeg en art personlig motvilje mot Brand; både verket og tittelfiguren syntes jeg virket umenneskelig, anstrengt, ”over ævne”. I dag ser jeg annerledes på saken. Forholdene har lært meg å forstå at det er med god grunn Ibsens Brand gang på gang har kunnet komme til å bety noe vesentlig for menn som stod i kamp og fare.

I så måte er krigen en ytre nødvendighet som herder og disiplinerer folket og styrker nasjonalånden; krigen er nødvendig for nasjonens eksistens. Ingen stat bygger derfor sin selvstendighet på fredsinstrumenter, men på sin krigsvilje, hevdet den finske hegelianeren og nasjonsbyggeren J. V. Snellman i 1842 i god idealistisk ånd. Historien skulle gi ham noe i overkant rett for Finlands vedkommende.

I den ideale fordringen er individet for intet å regne
Hegels idé om samfunnet forutsetter at individet lydig og blindt underordner seg staten og dens politiske lovgivning. Den hegelske idealismen avviser derfor altruisme og samvittighet som sedelighetens og statsrettens rettesnor. Dette fordi samvittigheten i virkeligheten ikke er én, men like mange som det finnes individer.

Den enkelte er følgelig for intet å regne i dette tankeuniverset; den betingelsesløse underkastelsen for Gud og fedreland skal stå over individets samvittighet. Menneskehetens skjebne og historiens mål er frihet, en tilstand der alle lever i sannhet, opplysning og harmoni. Brand uttrykker det slik: ”Ett er målet, - det å blive / tavler hvorpå Gud kan skrive”. Underveis er noen offer nødvendige, og kravene om disse er absolutte – ”intet eller alt” er den ideale fordringen som stilles til den enkelte.

Selv om knapt noen nordmenn lenger åpent forfekter den idealismen som Ibsen utforsker i Brand, kan det være grunn til å ha den friskt i minne. I Afghanistans karrige fjellandskaper møter norske soldater modige mennesker som er villige til å dø for Gud og fedreland, som soldatene i vår egen Alta-bataljon var det på Gratangsfjellet våren 1940. Da kan vi spørre: Hvilke ideer skal vårt lands soldater drepe, kvestes og dø for i Afghanistan? Hvorfor er vår regjering villig til å avkreve våre egne barn den høyeste pris, som inntrengere i et fremmed land?

For soldatenes skyld håper jeg at Norge med regjeringen i spissen uansett vet å verdsette dem som helter. Da må vi først kjenne og vedkjenne oss de idealene som våre soldater kjemper for i Afghanistan; ja, gjør vi det? Eller stiller vi oss likegyldige – eller enda verre, som motstandere – til deres kamp for nasjonens interesser, nesten som en Knut Hamsun? Som en motstander av våre soldaters kamp mot tyske okkupasjonsstyrker våren 1940 - som en forræder av Wergelands nasjonale idé?

Hamsun eller Hamsun – et moralsk liksom-dilemma
Hovedsporet i norsk litteraturkritikk fremhever Hamsun-verkets estetiske storhet kompromissløst, samtidig som de moralsk uakseptable verdiene i verkets underbevissthet fortrenges som personlige feiltrinn uten litterær relevans. I stedet for å bli satt i stand til å ta stilling til Hamsuns ideologi, henvises heller generasjon etter generasjon av nye lesere til tåken og gåten: Hvordan kunne samme sinn være opphav til en slik storslått kunst og et så forkastelig verdisyn?

Som forfatter har Knut Hamsun gitt oss et litterært språk som savner sidestykke, mens han som medborger har krenket det nasjonale selvbildet på det groveste. Han uttrykte forakt for valget av Carl von Ossietzky som vinner av Nobels fredspris i 1935, han gav sin tilslutning til Vidkun Quisling og hans nazistiske parti Nasjonal Samling (NS) etter Tysklands okkupasjon av Norge, og skrev under på et opprop i NS-avisa Fritt folk 4. mai 1940 med ordene ”Nordmenn! Kast børsa og gå hjem! Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni”.

Hamsun støttet Tysklands krig kompromissløst på alle fronter. Hans ord om at «det gaar riktig godt nu: Ubaatene arbeider jo Nat og Dag» fremstår som avskyelige med tanke på den store, norske handelsflåten som gikk i de alliertes Atlanterhav-konvoier, og med omtanke for de tusener av norske sjøfolk som ble drept og kvestet av fulltreffere fra tyske ubåters torpedoer. Knut Hamsun besøkte til overmål Joseph Goebbels og Adolf Hitler i 1943, og han skrev en nekrolog over Hitler i Aftenposten 7. mai 1945 der han hyllet Hitler for å være ”en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner”.

Litteraturkritikkens etisk rensende funksjon på Hamsuns diktning
Store deler av den norske kritikken har lagt til grunn en personliggjøring av ideologien i Hamsuns verk på en måte som isolerer Hamsuns fascisme til et uforståelig personlig feiltrinn. Dette er et avgjørende grep i det dobbelsporet som Nordahl Grieg åpnet i essayet ”Knut Hamsun” (1936) ved å genierklære forfatteren Hamsun og bortforklare politikeren i samme person.

At nettopp Nordahl Grieg gjorde dette, er betydningsfullt. Han var marxistisk dramatiker, nasjonalstemt lyriker og dessuten journalisthelt som ble skutt ned under et britisk bombetokt over Berlin i 1943 – for øvrig samme år som Hamsun besøkte Hitler og Goebbels i det tredje rikets ideologiske sentrum for å kaste glans over dem. Nordahl Grieg var dessuten bror til Harald Grieg, Hamsuns forlegger i Gyldendal.

I motsetning til Nordahl Grieg hevdet den tyske sosialisten og litteratursosiologen Leo Löwenthal at man i stort sett alle av Hamsuns verk kan finne belegg for en tese om at disse er ideologisk foregripende og senere sammenfallende med sentralt tankegods i samtidens europeiske fascisme og tyske nazisme.

I artikkelen ”Knut Hamsun. Zur Vorgeschichte der autoritären Ideologie” fra 1937 finner Löwenthal at den reaksjonære ideologien i Hamsuns verk uttrykkes ved at forfatteren inviterer leseren til en tilslutning til Hamsun-verdier. Dette er fascistiske kjerneverdier som ekthet og styrke, fruktbarhet og manndomsutlevelse, verdier som oppretter ideologiske forbindelser til natur og jord, slekt og kjønn.

En besvimelse i rette øyeblikk
I 2009 er det anledning til markeringer av Knut Hamsuns 150 år, men her mener jeg norsklærere skal være atskillig mer tilbakeholdne og kritiske i sin tilnærming enn når det gjelder Henrik Wergeland og hans form for patriotisme. Det gjelder da ikke bare å stille seg kritisk til Hamsun og hans diktning, men i like stor grad til litteraturkritikernes fremstilling av Hamsun.

Hvordan skal så norsklæreren kunne fremheve Hamsuns storhet når hun kjenner hans fascisme? Norsklærerens hyllest til Hamsun etter sin avsløring av ideologiske meninger i Hamsun-verkets underbevissthet kan bare få et skinn av anstendighet dersom hun fortrenger det moralsk uakseptable i verket. Dette innebærer nødvendigvis at Hamsun-verkets underbevissthet tillates å nedkjempe hennes bevissthet, hvilket er en lesningsstrategi som Roland Barthes betegner som en besvimelse i rette øyeblikk.

Dette – den bevisste bevisstløsheten – synes også å være et avgjørende premiss for den statusen som Knut Hamsun er tilkjent i den norske litteraturhistorien. Den etiske rensede kritikken i den dominerende dobbelspor-tradisjonen realiserer verkets estetiske storhet ved å fortrenge dets moralsk uakseptable verdier: forfatteren Knut Hamsun genierklæres, politikeren Knut Hamsun fordømmes.

Hamsun hører ikke hjemme blant nasjonens forbilder
Hans Chr. Hauge ville skyte Hamsun i 1945, mens man ved Universitetet i Tromsø vurderte å reise en minnestøtte for å ære ham 60 år senere. Ut fra vår kunnskap om Knut Hamsuns ideologiske aktivitet skulle utvilsomt både den og den dominerende delen av Hamsun-kritikkens forhold til den samme regnes som å stride mot nasjonens verdigrunnlag. For min egen del ser jeg derfor ingen aktverdige idealer som kan komme til å stige ned til borgere som flokker seg omkring en Hamsun-støtte.

I debatten om det bør reises byster og statuer over Knut Hamsun, skal det heller ikke glemmes at forhåpentligvis bevisstløse litteraturhistorikere og utdanningsinstitusjoner har bygget Hamsun-bautaer på nasjonallitteraturens ideologiske sokkel gjennom 75 år. I så henseende burde i særdeleshet Universitetet i Tromsø og Hamsun-selskapet nå hjelpe skolene ved å bidra til en gjennomgående moralsk belysning av Hamsuns liv og diktning, gjerne etter mønster av De hvite bussenes og Yad Vashems medlidende minnereise med fascismens ofre.

Det ville være en Hamsun-markering som er det norske samfunnets verdigrunnlag verdig i 2009. Ved å ekskludere Hamsun fra nasjonallitteraturen kan vi forhåpentligvis gjøre dette politiske utvalget av det beste også etisk representativt for et liberalt samfunn tuftet på verdier som vi forventer at også ethvert annet samfunn bør representere. Ja, for i fortellingen om Norge og nasjonens litteratur er det Hamsun som er skurken, og Wergeland og Ibsen som er heltene, ikke sant?


Litteratur:
Barthes, Roland: Mytologier. Gyldendal, Oslo 1975.
Gaare, Odd: ”Stormanns bud om offer.” Finsk Tidskrift 7-8 2006.
Gaare, Odd: ” Knut Hamsuns reaksjonære ideologi i Sværmere.” Norsk Litterær Årbok 2009.
Johansen, Anders og Jens E. Kjeldsen (red.): Virksomme ord. Politiske taler 1814-2005.