Papirpublisert Lektorbladet 3/2017.
Etter skillet mellom stat og kirke er
skolene den siste arenaen hvor staten fremdeles har
monopol på å formulere verdier som skal gjelde for individ og samfunn. I april
er skolenes overordnede verdidokument på høring for å revideres etter 24 år.
Hvilke verdier er det Staten foreskriver og forskriftsfester for individ og
samfunn i 2017?
Den generelle læreplanen
skal bygge på opplæringslovens formålsparagraf. Denne bygger på kristen og
humanistisk arv og tradisjon, og er preget av de liberale verdiene som fulgte
borgerskapets hegemoni over kapitalistiske samfunn i 1800-tallets europeiske nasjonalstater.
Av formålsparagrafen følger at skolene, i samarbeid og forståelse
med hjemmene, skal åpne dører mot verden og fremtiden for elevene. Betydningen
av verdiene i formålsparagrafen betones slik i høringsdokumentet: "Verdiene
samler Norge som et samfunn og er grunnlaget for vårt demokrati."
Dette
er en forestilling om verdifellesskap som knapt kan være i samsvar med det samfunnet
de norske skolene befinner seg i. De kristne og humanistiske verdiene som skal samle
Norge som samfunn og være grunnlaget for vårt demokrati, gjenspeiler neppe en
felles og samlet hverdagsvirkelighet for skolene i Kvinesdal og i Kautokeino, i
Skøyen og på Tøyen.
Samfunnsutviklingen
har tvert imot gjort det tydelig at det å omtale de norske skolene som en enhet,
er misvisende. Det er store ressurs- og resultatforskjeller skolene imellom, og
Norge er en flerkulturell og flerspråklig stat som preges av konkurranse mellom
sekulære og ulike religiøse verdensbilder.
Hvilket
samfunn skal verdiene gjelde for?
Vår tid preges av den
økonomiske nyliberalismen og globaliseringen. Disse har bidratt til å
dekonstruere nasjonalstaten som verdifellesskap til postnasjonale og postmoderne
samfunn, med tilhørende fragmentering av fellesskapsforestillinger og
verdioppløsning.
I Etter teorien (2009)
angriper marxisten Terry Eagleton denne dekonstruksjonen av verdier: "Noen
postmodernister hevder faktisk at de ikke tror på sannhet overhodet – men det
er fordi de har satt likhetstegn mellom sannhet og dogmatisme, og da de avviste
dogmatismen, kastet de sannheten på dør i samme slengen." (s. 81.)
Sosiologene Zygmunt Bauman og Ulrich Beck har på den
annen side, fra ulike vinkler og ståsteder, profetert og påvist at nasjonalisme
og verdihomogenitet skal vike for kosmopolitisme og multikulturelt
verdimangfold. Å forsøke å stenge ute eller å reversere denne utviklingen vil i
beste fall være reaksjonært.
Med Post-Danmark
(2003) skapte filologen Hans Hauge diskusjon om skolens formidling av dansk
kultur og danske verdier fra det samme postnasjonale ståstedet som Beck og
Bauman, om enn noe mer polemisk i formen:
"Skolen er endnu dansk, men hvor længe? Internettet
er ikke nationalt, og derpå er det mange skolesurfende børn, der altså går i to
skoler, dels i statens og dels i markedets, og de lærer selv globalt engelsk
uden lærere, for sprog lærer man ikke i skolen. Børnene går ikke længere i takt
efter fanen og i klassen, men forsynes med individuelle handlingsplaner."
(s. 45.)
Forventninger
om dannelse fra en forgangen tid
Samfunnsutviklingen til
tross: Høringsutkastet til ny generell læreplan har som gjennomgående premisser
at Norge er et enhetlig verdifellesskap med kristen-humanistisk grunnlag, og at
eleven er subjekt i sin egen lærings- og dannelsesprosess. Dette siste står imidlertid
i motsetning til den instrumentalistiske målstyringstekningen som preger det
øvrige læreplanverket.
Der passer dannelsesbegrepet dårlig. Dette fordi målstyringsideologien
gjør eleven til objekt for en annens vilje (statens), mens dannelsestenkningen har
som forutsetning at eleven er et selvstendig subjekt i en dialektisk
utviklingsprosess med læreren som veileder.
Dannelsesaspektet i høringsdokumentet gjenspeiler dermed ikke den instrumentalistiske konteksten
som norsk skole står i etter Norges tilslutning til EUs og OECDs strategier for
opplæring, eller den postnasjonale situasjonen som historien har ført Norge inn
i.
En
utålelig situasjon
En situasjon der det
overordnede verdigrunnlaget åpenbart avviker fra det ideologiske grunnsynet som
gjennomsyrer det øvrige læreplanverket og det samfunnet som omgir skolene, er
egentlig utålelig. Å hevde at situasjonen er et uttrykk for skolens
(mytologiske) "motkultur"-funksjon fremstår da heller ikke troverdig
her.
Om
norske politikere skulle ønske å påvirke samfunnsutviklingen gjennom å gi skolene
et ekte dannelsesoppdrag, måtte også innretningen av de ulike fagenes
læreplaner og andre styringsdokumenter trekkes i samme lei. Det vil si bort fra
den instrumentalistiske målstyringen av skolene på behavioristisk og empirisk
ideologigrunnlag.
Da
måtte disse dokumentene i større grad peke på dialektikken som verktøy for
pedagogikken, for barn og unges personlig vekst og utvikling. Dette forutsetter en pedagogisk retorikk og møter mellom
lærere og elever som er preget av jevnbyrdighet og refleksjon - fellesskap hvor
både lærere og elever kan finne ut hva ”opplæringens verdigrunnlag” er, og
virkeliggjøre dette under den rådende samfunnsutviklingen.
Lærerne skal løse oppgaven
En dialektisk samhandling
vil enkelt også kunne oppfylle den teknisk-instrumentelle forventningen om at
skolene har «systemer for vurdering av opplæringens kvalitet». Da vil det være
tilstrekkelig med hverdagsorienterte samtaler mellom elever og lærer, der de
sammen kommer frem til en felles forståelse av hva «kvalitet i opplæringen» er.
Dette
er kjernen i Hans Skjervheims tenkning om pedagogikken som verktøy og vitenskap.
Innsikt i denne tenkningen vil kunne være lærere og lektorer til hjelp i deres
respektinngytende hverdagsoppdrag. Lærere og lektorer må selv kjenne, forstå og utvikle sin rolle som veiledere
for elever i en personlig utviklings- og dannelsesprosess.
For
Hans Skjervheim er dialektikken en absolutt forutsetning for en fornuftsbasert
dannelse som gjør individet i stand til å behandle praktiske (etiske) problemer
i mellommenneskelige forhold i en teori: Å reflektere teoretisk over det
praktiske er å tenke dialektisk. Bare
slik kan skolene makte å løse oppdraget med å legge til rette for at elevene får
innsikt i hva verdier som "frihet" og "toleranse" kan være
og innebære, og hvordan disse kan virkeligjøres rett og rettferdig.
Hele artikkelen kan leses Kirke og kultur (2/2017).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar