«Gode svar hjelper lite dersom svarfristen er ute» (Hartvig Sætra, 1973)

I oktober 2018 ble enda en rapport fra FNs klimapanel lagt frem med konklusjonen om at tiden renner ut for oss. Klimapanelets leder Hoesung Lee vil imidlertid ikke oppfattes som alarmist: «Det er opp til politikere og forbrukere å avgjøre om våre funn er alarmerende», sier han til Klassekampen 8. november. Det må i beste fall sies å være en farlig relativistisk holdning til forskningsfunn som sier at tiden snart er ute om vi ikke straks handler riktig ut fra den viten vi har.

En heller stusselig evne til å tenke og handle rasjonelt ut fra tilgjengelig viten

Gode svar hjelper lite når svarfristen er ute, konstaterer biologen og lektoren fra Kongsbakken og Nord-Troms videregående skoler gjennom en mannsalder, Hartvig Sætra, tørt i bestselgeren og klassikeren Den økopolitiske sosialismen (1973).

            Siden den gang har det ikke manglet gode svar, men derimot evne til handling. Dyre- og plantearter er gjenstand for en masseutryddelse som knapt er mulig å forestille seg, mens jord, skog og fattige mennesker systematisk utpines og utslettes med en hensynsløshet som savner sidestykke i historien.

I tillegg til miljøødeleggelsene følger også sosial ulikhet, sult og hat i fotsporene til den rådende økonomiske verdensordenen som tillater at et fåtall mennesker beriker seg ved å berøve andre deres livsgrunnlag og livskvalitet, deres liv. For Hartvig Sætra var derfor kampen for miljøet uløselig knyttet til kampen for sosial og økonomisk rettferdighet.

Hartvig Sætra definerte seg som marxist, men bare på betingelsen av at marxismen evnet å gjøre økologien til et grunnprinsipp; om ikke, var han heller ikke marxist. På dette ideologiske grunnlaget beskriver Sætra miljøproblemene i et utbyttingsperspektiv, der stater, selskaper og personer beriker seg ved å trekke verdensbefolkningens felles naturressurser inn i private eller statlige profittprosjekter.

Katastrofe, overlevelse eller likevekt?

Hartvig Sætra døde i 2004, og han fikk ikke oppleve at det nå ser ut til å være for sent å avverge miljøkatastrofene. De har forresten allerede vært her lenge, også utenfor kjøkkenvinduet mitt: De svarte fjellene der bare grå skygger er igjen av breene. Den friske fisken som er forsvunnet fra fjordene. Den stadig tausere våren når trekkfuglene er desimert eller uteblir helt. Ekstremværet som vi er i ferd med å venne oss til.

En rasjonell handlemåte – i tråd med vår viten – ville være å behandle jorden og dens lager- og kretsløpsressurser i et evighetsperspektiv som er basert på økologisk innsikt og omtanke for medmennesker, kommende generasjoner og alt levende på jorden. Noe annet ville vel være galskap? Dette var Hartvig Sætras sak fremfor noen; som en Sokrates i sin tid ville han vekke oss til erkjennelse gjennom innsikt i viten vi helst ikke ønsker.

            I den siste boken Sætra skrev, Jamvektssamfunnet (1990), ser han tre mulige utganger: Katastrofen, der vi tvinges til å innrette oss på å leve under de primitive vilkårene som naturkatastrofene dikterer. Overlevelse, der vi klarer å bremse og redusere de presserende endringene i livsmiljøet, men til stadighet vil bli utfordret av nye som følge av at vi ikke gjør de nødvendige endringene i vår måte å leve på. Det tredje alternativet er likevekt, der vi etterlever vår innsikt i prinsippene om økologisk balanse, kretsløpsøkonomi og rettferdig fordeling av ressurser.

Hartvig Sætra var levende opptatt av å engasjere de unge i kunnskap og til kunnskapsbasert handling. Som økologisk realist (dog mer og mer pessimist) kunne han kanskje tenkes å stå i fare for å berøve de unge deres livsmot, men slik jeg leser og kjente ham, ville nok han fremfor noen slutte seg til den danske teologen Knud E. Løgstrups tese om at «bare sadister berøver barn og unge deres livsmot» («Moral og barnebøger», 1969). Samtidig - å inngi falske forhåpninger var ikke Hartvig Sætras greie – han var realist.

Hvilke håp har vi å tilby våre barn, barnebarn og deres ufødte barn?

Så hva har vi tilby de unge? I tråd med Sætras tenkning vil den mest betydningsfulle oppgaven som vi overlater til våre barn, barnebarn og fremtidige generasjoner, være å sikre flest mulig overlevelse på veien mot et økologisk likevektssamfunn.

Overlevelse innebærer å gjenoppbygge livskraftige lokalsamfunn og en verden som igjen rommer rike og mangfoldige økosystemer i likevekt. Å være bidragsyter i Overlevelsen vil være et givende og samfunnsbyggende arbeid som samtidig vil være preget av materiell forsakelse, men også av glede av å oppleve mening i livet og å gjøre en forskjell i verden og verdenshistorien.

Det primære i Overlevelsen blir å tilføre befolkningen rent vann og energi, å sikre lokal egenproduksjon av proteinrik mat og å motvirke sosial uro gjennom nasjonale styrings- og fordelingssystemer. Samtidig må nødvendige restriksjoner på og omfordeling av verdens felles ressurser gjennomføres av globale organisasjoner med makt over stater som minst tilsvarer det IMF og Verdensbanken har i dag.

Et rettsoppgjør må også følge miljøkatastrofene

Når bevisene for miljøkatastrofenes årsaker er så mange og entydige som de er, må det etter mitt syn holdes et internasjonalt rettsoppgjør som kan sikre de døde, de levende og de ennå ikke fødte ofrene rettferdighet og erstatning, akkurat som etter en lang og ødeleggende krig med masseutsletting og gjenoppbyggingsbehov som resultat.

De skyldige er stater, selskaper og personer som siden 1945 har bygd opp ufattelige formuer direkte eller indirekte på det Hartvig Sætra benevner som ekstraktiv produksjon i Den økopolitiske sosialismen (s. 108): «Ekstraktiv produksjonsform er i hovudsak basert på forbruk av lagerressursar, overbeskatning av kretsløpressursar, og irreversible endringar som svekkar livsmiljøet eller øyder produksjonspotensialet for kretsløpsressursane».

            Et slikt rettsoppgjør må nødvendigvis være noe mer enn et idealistisk rollespill ved en videregående skole, og må skje gjennom et internasjonal tribunal. Her kan rettferdighet skje fyllest enten ut fra prinsippet om en gjengjeldende rettferdighet, som i Nürnberg 1945-1949, eller ut fra prinsippet om en gjenopprettende rettferdighet, som i Sør-Afrikas forsoningsprosess etter apartheidregimets opphør1994.

Heri ligger håpet. Håpet om at flest mulig overlever og opplever at rettferdighet skjer fyllest, slik at vi kan konsentrere oss om å bruke felles ressurser til å innrette våre samfunn på en grunnleggende økologisk innsikt som er til beste for kommende generasjoner. All ære til Hartvig Sætra for utrettelig å ha formidlet dette til oss.